”Kjærlighet det vakreste ord på jord”

”Love marrige or arranged marriage” spurte mannen så høflig til det nygifte paret som satt ved siden av oss på vei til Taj Mahal, Taj Mahal som ble bygd I kjærlighetssorg av en mann til hans avdøde kone. Svaret var ”arranged marriaged”. ”It seems that more and more of the youth are choosing arranged marriaged”svarte den søte gamle mannen så med. De nygifte smilte å så med halvsjenerte blikk på hverandre, der han små lekte med håret hennes.

Før jeg dro til Nepal hadde jeg et relativt negativt syn på arrangert ekteskap, og tenkte med meg selv at foreldrene måtte være helt forferdelige som kunne gifte bort barna sine til noen helt fremmede, men som det virker med Norge får vi bare skrekkhistoriene når noe er annerledes enn hva vi er vant til. I Nepal har jeg lest flere artikler i avisene der de diskuterer kjærlighet og arrangert ekteskap. Der de fleste mener at det er både fordeler og ulemper med begge delene; ”i arrangert ekteskap oppdager du noe nytt hver dag med den du gifter deg med, noe som gjør at du får en spennende hverdag”, var det en som sa. Men hva om det nye du opplever faktisk ikke er så spennende? Du liker faktisk ikke vedkommende. Forrige uke var jeg og Marina i bryllup til nevøen til en av de på jobben, for anledningen trengte vi nepalske klær og dro sammen med Suba for å kjøpe stoff og dro til en skredder for å få sydd klærne. Hos skredderen ble jeg spurt de vanlige spørsmålene som jeg opplever her i Nepal; hvor er du fra, hvor gammel er du og er du gift? Da denne jenta på 22 år fikk all informasjon om meg, fortalte hun selv at hun ikke syntes noe om å være gift, da hun ikke likte ekteskapet. Overrasket svarte jeg hvorfor ikke, og fikk et svar som skjærte litt inne i meg; hun likte ikke mannen sin. Både jeg og Marina ble oppgitte og syntes synd på jenta som må bo resten av sitt liv med en mann hun ikke liker. I Nepal er det mye lettere for kvinner å få skilsmisse enn menn, men det er ikke sosialt akseptert noe som gjør at det er svært få skilsmisser.



Meg og Taj Mahal


Tilbake til tog turen til Taj Mahal, der forelskede par skal gå 7 ganger rundt for å så ønske seg noe som skal gå i oppfyllelse. På turen hit møtte vi også en mann, John
og en kvinne, Mina med en nydelig datter. De bodde i Texas, han var halvt norsk og halvt irsk og hun var opprinnelig indisk men de hadde begge bodd hele sitt liv i ”mulighetens” land og hadde en historie som fortryllet meg på mange måter. De var i India for øyeblikket for broren til Mina skulle gifte seg med en indisk jente, som foreldrene hadde funnet passende for han, dette var et arrangert ekteskap, søsteren hans var selv overrasket at han hadde valgt et arrangertekteskap, han som hadde bodd hele livet sitt i USA, utenom et år der han studerte master i business i London. Men som de fleste vi har snakket med sier ”I trust my parents”. Mina hadde på denne turen til India møtt sin svigersøster for første gang, og hennes nye svigersøster ville flytte til USA og gifte seg med broren hennes så snart hun hadde fått visum, og alt dette etter et møte med sin framtidige ektemann. Jenta hadde visst seg å være en svært hyggelig jente, men Mina hadde blitt bedt av broren å si til sin nye svigersøster at hun måtte vokse seg selv, spesielt i ansiktet. Den framtidige bruden hadde grått noen tårer i det hun hadde fått vokspapiret dratt over ansiktet, hun hadde villig gått med på alt hennes framtidige ektemann hadde spurt og forlanget.

Som Beatles så fint forklarer det:”All you need is love, dam dam dam dam, all you need is love loooove, love is all you need” Men hvor langt er du egentlig villig å kunne være sammen med den du elsker? Etter at jeg fikk høre historien om broren og hans framtidige kone ble jeg smånysgjerrig og lurte egentlig på hvordan foreldrene hennes hadde akseptert at hun giftet seg med en som ikke var indisk, da hun nettopp hadde fortalt om viktigheten av at broren hennes hadde giftet seg med riktig kaste. Mina fortalte så at hun hadde i løpet av hele oppveksten alltid vist at hun måtte gifte seg med en indier og hadde i grunnen akseptert dette, men dette var før hun møtte sin nåværende ektemann. De er begge kristne, og broren til John er visst en svært kjent kristen musiker, John har selv spilt i det første kristne boybandet. Mina hadde gjennom hele oppveksten vært småforelsket i broren til John, og det var ved en tilfeldighet at han en kveld var i hjembyen hennes. Mina ble spurt av noen om hun ville være med på kino, og hun ble fortalt at broren til den veldig kjente musikeren skulle være der. Små nervøs hadde hun dratt på kino og i løpet av kvelden ble de sittende å snakke, på slutten av kvelden ble de sittende å snakke i bilen hennes, og da de begge har en forkjærlighet for musikk, hørte de naturlig nok på musikk, på radioen ranget tonene ”fields of gold” med Sting. Etter endt kveld syntes hun at hun hadde hatt en fin kveld, men visste at det aldri ville bli noe mer, men der tok hun radig feil.

Noen dager senere hadde hun kjørt i bilen sin og ”fields of gold” hadde tilfeldig kommet på radioen, i det tonene slo inn begynte hun å stri gråte, hun hadde nettopp møtt en fantastisk mann som det aldri kunne skje noe mer med da hun måtte gifte seg med en inder. Men noen dager senere ringte John og de holdt kontakt.. I løpet av to år møttes de to ganger, det var to årsaker til dette, for det første bodde de i to forskjellige delstater og den andre grunnen var at hennes foreldre var sterkt i mot at de snakket sammen og i alle fall innledet et forhold. Selv om hun prøvde å fortelle at dette var mannen hun ville ha, men foreldrene var så sterkt i mot dette at det endte opp med at de sendte henne til India, og der SKULLE hun finne seg en ektemann. Faren var så desperat at hun skulle gifte seg med en inder at han satt henne opp med enten tannløse eller så sjenerte menn at de knapt turte å se på henne. Til å begynne med sto i mot med alle krefter, med etter tre måneder på ektemann jakt var hun så sliten at hun bare gav seg, og sa at hvis han absolutt ville gifte henne bort til en inder så måtte han bare gjøre det, hun brydde seg ikke lenger. Dette traff kanskje faren i et punkt, for i et magisk øyeblikk gav faren seg og hun ble sendt hjem, men uten tillatelse til å gifte seg med drømmemannen. Dette førte til at de senere møttes i smug og etter mye om og men bestemte de seg for å stikke av og gifte seg, og det gjorde de, men historien slutter ikke der. Da de var tilbake turte de ikke å fortelle dette til noen, og den dag i dag er det bare moren hennes som vet dette. Etter noen måneder gav foreldrene hennes seg, og selv om de da hadde sagt at de aldri ville se henne igjen hvis hun gjorde dette fikset de bryllup til henne, og da bryllupsattesten skulle sendes inn måtte de rive den sund, da de allerede var gift… Denne historien satt meg helt ut, da det er så langt i fra min virkelighet.

De har i dag en nydelig datter, Pria, som er en god miks av det meste, men som mest av alt viser at kjærlighet kan vinne over alt…
(Navnene til de over har jeg funnet på nye, da jeg ikke vil eksponere noen unødvendig)

For tiden er det bryllup sesong i Nepal, som sagt var jeg og Marina i et nepalsk bryllup den ene dagen, jeg og Marina fikk hos korta for anledningen som er en typisk nepalsk drakt, som kan se ut som en vid bukse med en tunika og sjal. Vi dro bortover sammen med de andre på kontoret som var i ekstase for at vi hadde på oss nepali klær, nå var vi faktisk pene fikk vi høre. Bilturen bortover var stemningen høy og Nimraj sang så det jomet. Vel framme ble vi visst rundt av Shyam til hele hans familie, vi ble også tatt fram til brudeparet, og jeg som trodde det bare var et brudepar, brøt ut ”Is there two?” Alle de andre fra kontoret brøt ut i latter og trodde jeg mente to koner. Jeg prøvde å forklare meg, men ingen ville i grunnen høre på meg og Shyam sa bare ”jeg vet ikke hvordan dere gjør det i Norge, men her er det ulovlig”, og så lo han godt.

Den ene av brudene


Da det var invitert 700 gjester for anledningen må alle gjestene spise på tur og vi og de andre fra kontoret ble servert hjemmelaget vin. Han ene i distriktsstyret lagde en stor grimase i det han tok en sup, og da jeg sporte han om han syntes det var stygt forklarer han at han ikke var vant til vin og det var første gangen han smakte alkohol. Jaja, det var litt av et tidspunkt å starte på, midt i 40-årene, i et bryllup, men alt har sin tid, som jeg lærer i jul på månetoppen. Etter noen glass vin ble vi eskort inn i teltet der matserveringen er. Måltidet varte ca. 30 minutter, der man konstant blir servert mat, og bryllup er intet unntak for Dhal Bhat (Ris og linsesuppe). Selve måltidet ble avsluttet av at brudeparene kom rundt med noe frukt til alle gjestene. Etter dette må alle raskest mulig gå ut for å vaske hånden, da alle spiser med hendene, før nok et lass med gjester presser seg inn via den trange inngangen. Det virker som de fleste er redd de ikke skal få plass, og småløper samtidig inn døren.

Presse seg inn igjennom døren






Etter dette er vår deltakelse på bryllupet ferdig etter noen bilder sammen med brudeparet. Som ser rimelig leie ut, men det er vel ikke så rart etter timer på timer med bildetakning. Før vi entrer bilen, blir vi utfordret til å danse, og danse gjør vi, før vi så tar gruppe bilde av oss og alle fra kontoret.

Bilde med de fra kontoret





På veien tilbake var stemningen elektrisk og jeg har noen av mine morsomste øyeblikk så langt i Nepal. Alle i bilen synger og danser, og etter biltur ender den 2 timer lange bryllupsturen med photosession med noen av de fra kontoret, der vi danser og synger mens Suba forsiktig stikker hodet ut gjennom vinduet og lurer egentlig på hva som skjer. Dere har sikkert lest 2 timer og stusser sikkert litt på dette, men bryllup er her for gjestene en hurtig opptreden før man så drar hjem igjen. Neste morgen fikk vi en mail fra Nimraj som fortalte hvor høy han hadde hatt det og vi var nå virkelig blitt ”nepali girls”. Om dette ekteskapet var arrangert eller ikke det, det vet jeg ikke, men hver gang jeg nå ser noen sammen tenker jeg ofte med meg selv, er de faktisk lykkelige sammen?

Så etter alle disse inntrykkene mine etter måneder i Nepal og noen dager i India, så har synet på arrangert ekteskap endret seg en del for min del. Da jeg har møtt en del som faktisk trives i et arrangert ekteskap. Men jeg er selv veldig glad jeg får velge selv og så lenge det ikke er tvunget og alle parter er fornøyde så skjønner jeg hvorfor enkelte foretrekker det, i en kultur der de motsatte kjønn knapt tørr å snakke sammen, og langt i fra å ha et kjærlighetsforhold før ekteskap slik vi finner det i vesten. Så i bunn og grunn ønsker vi alle bare det samme på tross av kultur og religion at noen skal si de magiske ordene ”jeg elsker deg” og at man føler det samme tilbake.

Et lite stykke paradis!!

Jeg er så utrolig glad at jeg ikke er i Nepal som turist, selv om Nepal for turister er noe helt fantastisk og eksotisk med sine høye fjell og vakre natur, men det man ikke opplever er de gjemte landsbyene man må kjøre i kriker og kroker for å komme til, der man sjelden har en ”hviting” på besøk. På fredag besøkte jeg et slikt sted, et lite paradis, gjemt borte i det fjerne.

(Nå har jeg fått noen bilder i fra turen)


Har fått "noen" blomsterkranser


Marina har i de siste dagene vært syk og har dermed logget bundet til senga, der hun stort sett har gjort en ting, sovet. Dette førte også til at jeg dro alene sammen med noen fra kontoret og Ravina, språklæreren vår. Målet for reisen var to skoler ute i distriktet vi bor i, etter mye om og men kom vi oss endelig av gårde. For å komme oss frem kjørte vi lenge på veier der man til tider lurer på om alt faktisk er i kroppen når man kommer seg ut av bilen, eller om det er noe som har gått løs i alle fall. Den humpete veien gikk gjennom flere landsbyer helt til vi kom fram til det lille paradiset. Plassens navn var Kopashi; hvorfor det var så fint i mine øyne er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve. Lyset i går var ekstra fint, noe som gjorde at Himalaya var ekstra klar og stakk opp majestetisk over horisonten. For tiden er det Suntala sesong, Suntala er i følge dem appelsin, men jeg vil påstå at det er en mandarin. Kophasi er i følge Shyam suntalaens hjerte, og dette kan jeg godt forstå da det var tusenvis av suntala trer. Disse skinte så utrolig vakkert i solen, spesielt med Himalaya i bakgrunnen og med en utrolig fred man finner på slike steder gjør at man egentlig har lyst å slå seg ned akkurat der og da, og bygge et fint lite murhus med et suntala trer i hagen.


Lokalt hus



Når vi drar rundt på skolene føler jeg meg som en kjendis til tider. Når man kommer på besøk til et sted står det en liten kø med mennesker som gir deg blomsterkranser som du tar rundt hodet, siden Marina var syk i dag, førte det til at jeg fikk alle hennes blomster i tillegg, noe som gjorde at jeg hadde et hav av blomster på meg. Når man er i små landsbyer er det heller ikke ofte en ”hviting” er på besøk noe som gjør at alle vil se på deg, og når man har presentasjoner er rommet helt fullt av mennesker, men man finner også mennesker i alle vinduer og hull man kan se inn til i rommet hvor man er. Det er nesten en surrealistisk opplevelse, og man vet nesten ikke til tider hvor man skal se, da man føler seg brydd av alle som syntes du er litt uten om det vanlige. Spesielt guttene stirrer utrolig intenst og man vet ikke helt hvor man skal feste blikket, noe som fører til at jeg enten ser rett i veggen eller på noe annet merkelig.

Vi har vært en del i Kathmandu, men har i grunnen ikke tatt oss tid til så alt for mye sightseeing. I går måtte vi Heidi som vi var på Fredskorpskurs sammen med og dro på sightseeing. Men før vi måtte henne dro vi på besøk til søsteren til Vishwa som er i Norge i år, her var vi bedt på lunsj og vi fikk noe av den beste Dhal Bhaten vi har spist til nå. Vi er blitt ganske vant til å komme i ganske så merkelige situasjoner, og tenker ikke lenger over at når vi nå er på besøk til noen på lunsj er vi de eneste som spiser lunsj, noe vi syntes var ganske merkelig til å begynne med, men nesten ikke tenker over lengre. Da vi senere på kvelden var inne i en butikk da Heidi måtte kjøpe seg en ny veske for at vesken til Heidi røk tidligere på dagen da vi tok et hopp ned fra et av templene, måtte vi inn i en veskebutikk for å kjøpe en ny. Jeg hadde da min lengste samtale siden jeg kom hit på Nepali, og da det visste seg at han var i fra en landsby like i nærheten av der vi bor, ble vi ganske goder venner og vi ble tilslutt sittende å drikke te i butikken hans, for Heidi var dette en ganske absurd opplevelse, men vi tenkte ikke engang over det før hun sa noe.



Vår nye venn fikser en veske til Heidi


Det første vi besøkte på vår tur rundt i byen var Bhimsen tower, dette er et tårn som er bygd en gang på 1800-tallet, men ble tatt av et jordskjelv på 70-tallet, men senere bygd opp til 213 trappetrinn. Tårnet gir deg en utsikt over hele byen, og fjellene var utrolig klare denne dagen.


Bihmsen tower




Heidi og Marina på vei ned igjen


Utsikten fra tårnet



Nede igjen



Etter besøket ved Bhimsen tower ble vi plukket opp av vår venn som kjører taxi, som da kjørte oss til det mest kjente hinduistiske tempelet i Nepal. Her er det de fleste blir kremert, det er nesten en surrealistisk opplevelse å være vitne til, at en menneskekropp blir brent opp, hinduistene tror også at sjelen sitter i hodeskallen noe som gjør at når liket brennes skal en i familien, helst den eldste sønnen, slå hodeskallen sund for å slippe løs sjelen, selv om kroppen er inntullet i klede er det merkelig å være vitne til. Denne dagen var det få turister da det ikke er turist sesong i Nepal for tiden, men det sies at til vanlig står det haugevis av turister og tar bilder av de brennende kroppende, jeg skjønner ikke hvordan noen kan være så lite omtenksom og faktisk ta bilde av noen i sin mest sårbare tid! De som blir kremert ligger på påler, og man blir plassert etter hvilken kaste man er, selv etter døden kommer man ikke unna sin egen kaste.


Tempelet fra den ene siden, ville ikke ta bilde mot kremeringen!


Siden vi ikke er hinduister fikk vi ikke tilgang til det vakreste templet, vi så bare inngangen som bare ga oss et glimt av hva som ventet der inne. Men vi dro lengre opp i fra elven her ventet noe som i alle fall jeg likte bedre, da jeg har en stor forkjærlighet for aper, for her var det aper på alle kanter og jeg tror hvis ikke de andre hadde dratt meg videre kunne jeg bare sittet der i flere timer og sett på apene. Jeg har hørt historier om elefanter og hvaler som drar i månedsvis på sine døde barn, da de sørger så utrolig at de ikke klarer å gi slipp på dem, men jeg har aldri opplevd noe slikt før i går. Jeg syntes det var så merkelig at den ene apen renset tennene til barnet sitt, men ved nærmere øyesyn hadde ikke apen lenger noen lepper for det hadde råtnet bort, da andre aper prøvde å komme nærmere dro ape moren i armen til ungen og dro den med seg av gårde helt død og slengende etter seg. Jeg fikk ondt helt inn i hjertemargen av å se dette…


Se så nydelige apene er






Utsikten fra den ene delen av tempelet



Hit, men ikke lenger



I dag har jeg vært hos vise-presidenten i Røde Kors i Kavre og spist Yomouri, dette er en typisk Newarisk(etniske gruppen som dominerer her) rett, jeg spiste alt for mye av dette, når jeg prøvde å stoppe og spise tvang de bare meg til å spise mer, men det er utrolig godt og jeg fikk også innføring i hvordan man skulle lage det hos konen hans og svigerdatteren! På fredag var det faktisk Youmori festival og jeg var også da oppe hos Suba og spiste det. Da jeg sa at jeg likte det skulle hun lage litt ekstra slik at jeg kunne ta det med meg hjem til jul.


Lager Youmari



I skrivende stund har jeg besøk av mine tre lillesøstre, og den minste av dem som bare er 3 år sitter og skriver ved siden av meg, jeg sporte om jeg skulle skrive navnet mitt, men da sa hun bare nei, det er jo Didi, som betyr storesøster. Ellers er de to andre høyt og lavt og tar bilder med telefonen min, den ene tar bilder mens den andre danser og synger. Jeg må bare le her jeg sitter og virkelig si at jeg trives i Nepal, men jeg kan ikke vente nå til å komme hjem, jeg savner alle og alt i Norge så utrolig nå. I dag er det bare 7 dager igjen… Men i kveld venter bryllup og dette skal bli en utrolig spennende opplevelse, spesielt med tanke på at det skal være 700 gjester!! Dette er visst et ikke så alt for stort
bryllup i nepalsk standard, så hva som bringer får vi vente å se...

Kastesystemet

Ekteskap er som de fleste steder noe man verdsetter høyt, men problemet her er at man kan ikke gifte seg med hvem man vil, vedkommende man gifter seg med må både komme fra samme etniske gruppe og samme kaste. Vår ene venninne har funnet mannen i sitt liv, hun har selv funnet den hun vil gifte seg med, noe som faktisk er litt uvanlig, da man som oftest gifter seg med vedkommende foreldrene dine velger for deg. Problemet med drømmemannen hennes er at han er fra en lavere kaste, vår venninne er fra den høyeste kasten, mens drømmemannen er fra Chitri kasten, som er den nest høyeste kasten, de har matchet den etniske gruppen, men ikke kasten. Faren til vår venninne vil ikke at dem skal gifte seg, men hun har gjort noe uvanlig og har faktisk bestemt seg for å gifte seg med han, selv om hun da går i mot sin far, så i februar skal jeg og Marina i bryllup og vi gleder oss veldig.

På kontoret er det for tiden to andre frivillige som skal jobbe her i to måneder, vi har forskjellige oppgaver, men har samkjørte oss fram mot Verdens HIV og Aids dag. Daniel er fra England og Asikha er fra Nepal. Hver uke har de en dag der de setter fokus på et tema, den ene uken hadde Daniel og hans medarbeider en informasjonsdag om Kastediskriminering, noe som er et relativt stort problem her i Nepal.

Fakta om kastesystemet (det er godt mulig jeg har enkelte skrivefeil når det gjelder navn på de ulike kastene og gudene)

Kastesystemet kom opprinnelig fra India, og er mer enn 2000 år gammelt. Kastesystemet stammer fra hinduismen, man tror at guden Brahmin ”fødte” 4 kaster, som alle kom fra ulike kroppsdeler på han, munnen (Brahmin), hendene (Chitri), knærne (Vaishya) og under føttene (Sudra). Hver kaste fikk ulike oppgaver, Brahmin var de religiøse lederne, Chitri var krigerne eller hadde de politiske postene, Vaishya var foretningsmenn og Sudra den laveste kasten var tjener, skredder eller det som gjenstod av arbeidsoppgaver.

I dag blir det praktisert en eller annen form for kastesystem i 9 land (ikke alle disse er like og ikke alle stammer fra India), blant annet India, Nepal, Pakistan, Sri Lanka, Senegal, Mauritania og Bangladesh. Det er ca. 250 millioner mennesker på verdensbasis som er påvirket av et kastesystem. Kastesystemet kom til Nepal i ca. år 400-800. I Nepal er det i dag 103 kaster, her blir også alle etniske grupper regnet som kaster. Kastesystemet har blitt praktisert siden det ble innført og har i enkelte tidsepoker blitt lovliggjort. Den laveste kasten Sudra er delt opp i flere kaster, og den laveste er Dhalit (det er 26 undergrupper av dem), ”dem man ikke skal røre”, først i 1964 ble det innført en lov som tok bort konseptet om at man ikke skal røre eller de kan røre andre av høyere kaste. Kastesystemet ble først ulovig i 1990, samme år som demokratiet ble innført til Nepal (har kommet og forsvunnet noen ganger).

Selv om det i dag er ulovlig blir det enda praktisert, spesielt på landsbygda, men i byene ser man lite til trakasseringen, men man ser enda tydelig at det er de høyere kastene som holder de høyeste stillingene og vervene. Engelskmannen, Daniel, bor hos en dhalit familie her i Nepal og opplever dette daglig, da hans familie ikke for lov å gå inn i huset til noen av høyere kaste, men alle kan komme og gå slik de vil i husene til dhalitene. Diskrimineringen har blitt mindre enn den var før, da dhalitene som også er hinduister ikke fikk tilgang til de hinduistiske templene, dette skal i teorien være borte nå, men teori og praksis stemmer ikke alltid.
Noen bekjente av oss bodde på hotell i nabo byen, Dhulikel, her finnes et kjent hinduistisk tempel, direktøren på hotellet sa da rett ut til dem at hvis de var dhaliter skulle de bare glemme å dra til templet.

Per dags dato er det bare 2 % av lærerne i Nepal som er dhaliter, dette kommer av at de fleste dhaliter har dårlig økonomi og dermed ikke har råd til høyere utdanning. Før var det også slik at dhalitene ikke fikk avgang til de samme skoleklassene som andre kaster noe som gjorde at de fikk dårlige skolegange, dette er noe som enda henger igjen.

Det er flere aspekter av livet som blir påvirket av kastesystemet, selv om det i teorien er dødt, blir det praktisert av stort sett alle, da alle er fullt klar over hvilken kaste de er og ikke minst hvilken kaste andre er.

A day in the life of an HIV and AIDS person: A compendium of my life

For verdens AIDS dag hadde vi essay-konkurranse og dette var vinneren:

Life is beautiful; a beautiful gift of god. It was a few years back when I asked questions like “why was I born?”, “Why did god choose me to contrive AIDS?” Days and nights passed in deep pain and depression. I thought I was going to die in vain, just like I had lived my life till then, in vain.

But today after 3 years, I’m still alive and I’m happy, happy to have my life back. No, I still have AIDS, there’s no man made medicine that can take away my disease… but it really doesn’t matter that I will die of this disease because I now know that there is so much more to my life now than there has ever been… I have found love, love for life, for myself and for all others.

There was so much hatred and chaos in my life before this “friend”, AIDS, came to life. Don’t be surprised, AIDS is now my best friend, because it’s going to be with me forever, from now on. It will motivate me to fight for my life, and fight for people like myself who are or have been scared. AIDS will help me make everyone understand that convicting a disease is an accident that can happen to everyone. It is not a way of life anyone would choose for themselves so why should they be chastised just for being an AIDS patient. If it had myself not been a victim, I wouldn’t have cared at all’, I would have went on with my care free way of life, giving a damn to all the bad that happens in this world.

Of course that was not what happened. Today, I care. I care not just for AIDS victims, I care for anything that’s living and that is the best feeling there is. That is why I’m calling this disease a friend. It has shown me the way to love and live, to live and love in every way possible. It is a physical disease that I can fight with my positive attitude and acceptance. But it has taken away a greater disease I suffered from earlier…, a non human heartless, loveless and questionable life.

“A diamond cuts a diamond” so does a disease kill another; this is what has happened to me and so many others like me. And I can only feel pity to those who hate us because they are healthier and happier than I am. It is just a slight variation of a fulfilling life, and it’s all about attitude after all.

By Dina Shristha
Biotech 4th year
Kathmandu University

"A race to fight AIDS"

For mange er alle de millionene HIV OG AIDS smittede rundt i verden bare et tall, en statistikk, som forteller hvor utrolig mange som er rammet, men som sagt det er bare et tall for mange, men bak hvert eneste tall er det et fjes, noen som har følelser og møter utfordringene HIV og AIDS bringer hver eneste dag.

1 desember var det verdens AIDS dag, dette er en dag som blir markert rundt om på hele kloden og vi hadde bestemt at vi skulle få et bra arrangement i Banepa også. Et av målene til meg og Marina var å få de unge med i planleggingen, da det ofte er de eldre som tar avgjørelsene, mens de unge bare blir bedt om å møte opp på selve dagen. For å endre noe av denne trenden inviterte vi alle ungdommene i Kavre til en workshop, da det var lørdag, var det ikke så mange som møtte opp, for de fleste jobber hjemme på lørdagene og har dermed ikke tid til aktiviteter, da aktivitetene som oftest blir gjort i skoletiden, vi visste ikke dette, men vi var fornøyd med resultatet av workshopen selv om vi var få og vi hadde lært enda en ny ting om hvordan ting fungerer her i Nepal. Etter endt worksop, var vi enige om at vi skulle arrangere mini-maraton ”A race to fight AIDS” og essay konkurranse, temaene for essayene var ”In a day of a HIV and AIDS positive” og ”Hate AIDS not victim” Denne konkurransen ble sendt ut til alle skolene med Røde Kors gruppe. Vi fikk inn en del stiler, og det var mange som var veldig bra, vinneren var Dina som går på Universitetet og hun hadde skildret hverdagen til en HIV-positiv svært godt.

Neste steg for å få gjennom maratonen var å få det godkjent av de ansatte på kontoret, kontaktpersonen vår Shyam, alle var svært positive og vi sendte da ut brev til alle skolene. Denne dagen er alltid et samarbeid mellom alle de organisasjonene som jobber med HIV og AIDS, dette gjorde at vi også involverte de andre organisasjonene. Vi ble invitert på møte på kontoret til district health officer, som var en lege som jeg ikke husker hva heter. Da vi samtidig planlag en trening om HIV OG AIDS, måtte jeg og Marina splitte opp, men jeg dro med meg Ashika og Daniel. (Noen som jobber to måneder som frivillig her på kontoret) Her var alle de ulike organisasjonene samlet og alle ble svært ivrige når de hørte vår plan om mini-maraton, så etter mye diskusjon var alle organisasjonene med på ideen vår og jeg hadde endt opp i en komité på fylkesnivå med lederne fra de andre organisasjonene. Møte kulturen er litt annerledes enn i Norge, her snakker alle gjerne i munnen på hverandre, men det er svært viktig at de med de høyeste stillingene sitter bak de største pultene på møtet, selv om alt foregikk på nepali, oversatte Ashika til meg, og jeg kunne dermed delta i diskusjonen.

Etter dette møtet fulgte en rekke småmøter med meg og resten av komiteen der det ble flittig diskutert hvordan vi skulle gjøre ting på selve dagen. Dagene frem mot 1. desember var svært hektiske, med organisering av alt som skulle gjøres. Men vi fikk heldigvis hjelp av Ashika og Daniel, og resten av deres gjeng med frivillige. Så dagene før ble brukt til maling av bannere, lage over 500 røde sløyfer til selve dagen, mye organisering av småting. Vi brukte både de ansatte og de fleste vi kunne huke tak i til å hjelpe oss, men vi ble ferdig i tide og det eneste som gjenstod var start neste dag.

Jeg ble bedt om å møte opp klokken 7 på Røde Kors kontoret så skulle vi kjøre opp til universitetet der løpet skulle begynne, men Nepali tid er Nepali tid, og vi kom oss ikke av gårde før 07.40, og i det vi skulle ta av å kjøre inn mot universitetet, stod det et par 100 som skulle være deltakere til maratonenet og ventet da noen hadde sperret av vannet. De sperret veien fordi de manglet rent drikkevann, mens dette var noe universitetet hadde, vi fikk forklart den situasjonen og vi fikk lov å gå over, men ikke kjøre med noen biler. Når man ikke har noen andre måter å uttrykke seg på, eller noen andre måter å åpne opp øynene til folk, må man ofte gjøre litt ekstra for at dem skal legge merke til deg.

Endelig kom vi bort til universitetet, Marina hadde allerede dratt i forveien og hengt opp noen av bannerne og plakatene, og det var allerede store mengder med mennesker. Det var litt kaos til tider da ingen av dem ville stille seg i kø, jeg prøvde desperat å rope ut at de måtte stille seg i kø, men det var ikke like lett, da ingen hørte på meg, men jeg fikk meg ropert senere på dagen og da ble det andre boller. Vi jobbet raskt for å dele ut startnummer og røde sløyfer til alle sammen. Så var det endelig klart for start, og da startskuddet kom gikk det frysninger nedover ryggen på oss begge; bare tanken at så mange møtte opp for en god sak var en overveldende følelse og vi stod i grunnen bare og nøt alle menneskene som gav sitt for løpet.



Da vi måtte pakke sammen tingene ble vi hengende litt etter, og jeg som hadde startnummer 2, ble den siste som kom over målstreken. Under forberedelsene ble jeg kjent med en del av de andre organisasjonene, og endte opp med å gå sammen med noen av dem, Sakrea Plus, dette er en organisasjon for de HIV og AIDS smittede i Nepal. De har et utrulig positivt syn på livet, selv om de møter så utrolig mye motstand, jeg ble godt kjent med flere av de HIV-positiv, de var svært fasinert av hårfargen min og inviterte meg på te ved en senere anledning.



Etter en stund kom vi over mållinjen, og da måtte jeg bare slenge meg inn i en bil for å dra på kontoret for å fikse diplom for den raskete jenta, gutten og den personen med det beste ”slogan”. Alle som deltok i løpet måtte skrive et ”slogan” på ryggen sin, og vi kåret det beste. Vinner ”slogan” var: A : Acceptance I: interact D: defend S: support.

Etter løpet var det et formelt program i rådhuset i byen, her var det taler fra de fleste NGOen som jobber mot HIV og AIDS i Kavre, vi måtte også opp på talerstolen og si noen ord. Men det var talen fra en av de HIV-positive i Kavre, Dilip Thapa, som rørte alle mest, etter talen var det elektrisk stemning i rommet, alle klappet og ropte, vi var og er sikker at dette er noe vi må stå sammen mot.

På kvelden dro jeg og Marina oppover til universitetet der de skulle dele ut kondomer for anledningen. Da vi vil hindre så mye misbruk som mulig av kondomet, holdt vi kondomdemonstrasjon foran omkring 200-300 ivrige studenter. Vi følte til tider at vi var på en ungdomsskole, da de småfniste når vi visste dem kondomene, og de ikke helt visste hvordan retning de skulle se.

Etter endt dag var vi svært fornøyd, da vi hadde oppnådd alle våre mål; samlet inn penger til veldedig formål, mange møtte opp og visste sin støtte og vi kom kanskje et steg nærmere i å redusere stigmaet mot de HIV og AIDS positive.

Hverdagen; uten snev av advent og julestress

Nå har jeg vært i Nepal i nesten 3 måneder, og det er enda flere uker siden jeg var hjemme, da det var 3 uker i Oslo før avreise, og nå er det under 3 uker til jeg kommer hjem til jul; så hvordan er livet så langt i Nepal og hvordan liker jeg Nepal, er det mange som spør om. For det første er det helt fantastisk å være frivillig på heltid og holde på med akkurat det jeg liker, selv om det byr på mange utfordringer både personlig og på jobben.

Personlig kjenner jeg i blant at savnet til alle dere hjemme kommer sigende. Selv om det har gått lengre mellom hver gang jeg har sett enkelte av mine kjente og kjære er det noe helt spesielt å sitte her, på den andre siden av kloden og tenke på dere hjemme. Spesielt nå når adventstida er kommet, jeg som vanlig har full kontroll over hvor mange dager det er igjen til jul pågrunn av flere julekalendre både med luker og på tv, har nå ingen kalender å følge med på og vet knapt hvordan dag det er. At de har sin egen kalender med egne måneder hjelper ikke akkurat på, og gjør meg enda mer forvirret om hvilken dag det er og til tider hvilket år vi er i, da man i Nepal er i år 2065 og får tiden er måneden Mangsir. Selv om jeg savner adventstida er det noe jeg absolutt ikke savner er det julestresset, det er så utrolig deilig å slipe unna alt stresset og alle som stresser, her tar folk det litt som det kommer og enser ikke engang at for oss nærmer det seg julen. Selv om Nepal er et hinduistisk land, godtar de alle religioner, og jeg tror ikke det er mange andre land som har offentlige fri dager både ved hinduistiske, buddhistiske, kristne, muslimske og jødiske høytider; og sikkert noen andre religioner jeg ikke har fått med meg. Familien vi bor hos er buddhistiske, men de feirer også de hinduistiske høytidene, og tar seg en fest på julaften, de tar det beste av alle religioner og på en måte danner sin egen lille religion. Det var litt spesielt til å begynne med, men hvorfor ikke, hvem sier egentlig at man må være en ting, enten det skal være ateist eller tilhøre en av religionene.

Suget etter norsk mat har også meldt seg, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til all den hjemmelagede maten mamma alltid lager i jula. Selv om jeg tror kroppen min kommer til å få kjøttsjokk, da jeg ikke har spist kjøtt siden jeg dro i fra Norge. At vi savner norsk mat har også smittet over til de andre på jobben, da Prem, en av våre kollegaer, kaller Marina fiskeboller og meg brunost, dette er de eneste norske ordene han kan, og vi har fortalt han at det er veldig viktig å vite dette. Det er mye jeg gleder meg til å spise, men spesielt rømme, brunost, fiskeboller, kaviar, leverpostei og salat (jeg spiser også salat her, men må være veldig forsiktig, og får bare tak i salat i Kathmandu, som er spiselig for oss). Men jeg gleder meg også til julemat, spesielt til; pinnekjøtt, mandariner og julekaker.

På jobben trives jeg kjempe godt og kollegaene er veldig greie. Kommunikasjonen er ikke alltid den beste, og da jeg både Marina og jeg til tide bli litt frustrerte; da de ikke forteller oss om noe, vi får beskjed om å holde et foredrag 10 minutter senere, eller vi rett og slett ikke forstår hverandre, men det går nå i litt Nepali, litt engelsk og mye kroppsspråk og vi er begge blitt profesjonelle til å holde taler på sparken. Vi har jobbet med ganske mye ulikt siden vi kom hit, og fleksibilitet er en nødvendighet. Vi er ofte på skoler å holder foredrag om Røde Kors og starter opp nye grupper, har arrangert diverse workshops, deltatt på ulike arrangement, holdt kurs om HIV og AIDS og planlagt og arrangert Verdens AIDS dag. Etter jul skal vi jobbe mer med internasjonal humanitærrett, forsøke å danne en sub-committee for de unge og starte på arbeidet mot menneskehandel. 20 % av arbeidet vårt er informasjonsarbeid, og før vi dro bli vi bedt om å prøve å komme oss i lokalt media hvis det var mulig, både Marina og jeg trodde at dette var umulig, og hadde ingen forhåpninger om dette, men det har vist seg at det er mye lettere å komme i media her enn i Norge, og vi har minst vært 1 gang i avisen i uken om ikke mer, skrevet en artikkel selv som ble publisert, vært på radio og flere ganger som vi ikke vet om, da vi ikke leser de nepalske avisene er det ikke alltid lett å få med seg.

Mange lurer også på hvordan det går å være så tett oppå en annen person, og om dette går bra. For min del syntes jeg det går fantastisk, Marina er veldig morsom og henge med, og vi er nå ikke bare kollegaer, men venner. Jeg tror i grunnen jeg ikke kunne bedt om noen bedre å reise med, hun er rett og slett super! Vi har også ellers fått oss noen venner, og vi har en tendens til å få venner på de merkeligste plassene, som når vi er midt oppå fjellet, under en mini-maraton, inne i en sjal foretning eller på gatehjørnet når vi handler mat. Jeg trives veldig godt, og så tar vår vertsmor, Suba, veldig godt vare på oss. Hun har allerede nevnt at hun ikke vil at vi skal dra, og at vi kan i alle fall være her i tre år. Da prøvde jeg å si at da tror jeg ikke familien min hjemme blir så glad, det var ikke noe problem, dem kunne jo bare komme på besøk, hun hadde plass til dem hun. Jeg har også blitt storesøster for første gang, han ene på kontoret har tre døtre som kaller oss Didi, som betyr storesøster. De er 5,7 og 11 år, veldig søte og grei.

Så selv om livet her går bra, gleder jeg meg kjempe mye til å møte dere alle sammen igjen.

En annerledes hverdag med morsomme kommentarer, opplevelser og til dels kultursjokk

Når man er her opplever man virkelig at man er i et annet land og at det er totalt ulike kulturer i Norge og Nepal, man opplever morsomme episoder og andre ganger ting som ikke er fullt så morsomme, da man også er i et av verdens fattigste land, der framskritt og utvikling for mange er et fremmed ord, men for det er det mange som håper i det lengste på et bedre liv en gang i framtiden, og håpet for mange som er her for å hjelpe er å skape et lys lengst innerst i tunnelen for noen. Dette kan til tider virke ganske håpløst da man verken har et fungerende velferdssystem for de som faller utenfor og økonomien for de fleste er langt unna norsk standard. Her i Nepal har man bare ikke relativ fattigdom, men absolutt fattigdom. At barn arbeider er helt normalt, og man må bare innse at man kan bare ikke forby barnearbeid og dermed satse på at problemet forsvinner, mange familier trenger en ekstra inntekt, eller trenger de eldste barna til å passe på de mindre, men det er mulig å gjøre situasjonen litt enklere for noen av dem, men er ikke alltid lett å vite hvordan. Og til tider kan det virke litt nyttes løst og man mister litt håp, men jeg tror at for noen så skal det ikke så mye til, kanskje en hjelpende hånd er alt som trengs? Og husk at en kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe en!!!!

Utseende
En hvit løgn tror jeg ikke eksisterer her, da man gjerne forteller akkurat hva man har lyst å si, hvis man syntes noen er tykk, tynn, ser gammel eller ung ut, er pen eller noen man rett og slett ikke liker får man også høre dette. Dette har vi opp til flere ganger erfart. Da vi både har blitt fortalt at de kunne se på oss at vi hadde spist mye ris siden vi kom hit og dermed hadde magene våre vokst, selv om han forklarte det med at vi i Norge ikke var vant til ris, skjønte vedkommende at i vår verden er det høyst frekt og fortelle noen at du syntes dem har lagt på seg. Dette er ikke eneste gangen at vi har fått denne kommentaren, og da vi gikk til Kathmandu University den ene dagen ble vi fortalt at dette var nødvendig da vi trengte å redusere fettet vårt. Jeg har også opplevde også å bli kalt en dukke, Suba, vår ”vertsmor” mente jeg var så vakker at jeg så ut som en dukke, og hvis jeg fikk en Sari (en tradisjonell drakt i Nepal og India) ville det bli enda bedre, hun hadde mange, hvis hun fikk vite yndlingsfargen min, så skulle jeg få noen av henne. Den ene dagen fikk vi også hver vår Poncho av henne, den var utrolig fin I dag ble jeg også fortalt at jeg var pen, men jeg burde farge håret mitt, for mørkt hår var mye penere.
Definisjon av et pent menneske og hva som blir sett på som vakkert er også nokså annerledes her. Da man i Norge desperat i sommermånedene forsøker og få til seg noen stusselige solstråler, så man kanskje oppnår litt brun farge eller enkelte tar den lett vinte veien og går i solarium eller kjøper seg brunkrem, skal man i Nepal være hvitest mulig. Hvis man er hvit er det et tegn på at du har penger, for da trenger du ikke å jobbe ute. Dette gjør at paraplyen flittig blir brukt for å unngå solstråler og man de fleste steder kan se reklame for hvitkrem. Det er merkelig å se at man alltid ønsker seg det motsatte av hva man egentlig har. En populær ting blant guttene her, er lange negler, eller gjerne bare en eller to lange negler, dette er også et tegn på at du ikke trenger å gjøre de hardeste arbeidsoppgavene og dermed er litt rikere enn andre. Så dette betyr at de fleste guttene og mennene har en eller flere lange negler på hånden, og da mener jeg lange.

Mat
Matveien her er ganske enkel, da de spiser Dal Bhat to ganger om dagen. Ris på Nepali er Bhat, og dal er en slags linsesuppe. Dette er nasjonalretten og noe de utrolig nok ikke blir lei av selv om de spiser det to ganger om dagen. Det består også av diverse grønnsaker og hvis de har råd er det også kylling eller buffolo (Det er et dyr som utseendemessig veldig på en ku, men da kua er hellig er det selvsagt ikke det samme). Men det er sjeldent at kjøtt er en del av retten, da kjøtt er dyrt og det er få som har råd til det, mange er også vegetarianere og spiser dermed ikke kjøtt. Så i de fleste familier er kjøtt en vare de kun spiser ved spesielle anledninger, som ved bryllup, bursdager eller festivaler.

Rent drikke vann er for noen en drøm og andre en selvfølge
Ting man tar som en selvfølge har jeg her begynt og satt utrolig mye mer pris på. Rent drikkevann er en drøm for de fleste. Vannet vi har er så skitten at man ikke engang kan pusse tennene i det. Da vannet er skitten er det heller ikke alltid lett å få tak i varmtvann, dette har flere årsaker, stadige strømbrudd og dyr strøm gjør at de fleste bruker solcelle panel til å varme opp vannet. Der jeg bor har vi solcellepanel, men da solen både står opp og går ned, og en gang i blant forsvinner bak en sky blir resultatet at man ikke har varmtvann, dette har resultert i mang en kald dusj, så vi prøver som oftest å dusje i lunsjpausen, da solen da har vært oppe noen timer og vannet er på sitt varmeste. Men mange familier har ikke innlagt vann, og blir på de mange sett som et luksus gode, for de som ikke har innlagt vann blir resultatet at de dusjer i den offentlige krana uansett årstid. Strømbrudd er også blitt en del av hverdagen, opptil 5-6 timer om dagen forvinner strømmen da det er stort underskudd på strøm i Nepal, det er nå snakk om at det skal bli opptil 12 timer strømsparing enkelte dager, strømsparingen er egentlig ikke noe stort problem, men lærer å leve med det, men en gang i blant kan det være irriterende, spesielt hvis du jobber med noe på kontoret og med strømmen så forsvinner internett, resultatet blir at man ikke kan jobbe. Det skal også sies at jeg bor i et hus som er i mye bedre standard enn de fleste nepalesere og det langt i fra er synd i meg, jeg har det kjempebra, men det er en ting de fleste nordmenn kan tenke på når de klager på hvordan ting er i Norge, de burde heller tenke på hvor utrolig bra vi har det og sette pris på at de er født i et land med et solid velferdssystem.

Tabu
Her i Nepal skal jenter og gutter ikke vise følelser offentlig, man skal ikke holde hender og i alle fall ikke kysse. Det er heller motsatt i forhold til Norge, da gutter og jenter som er venner holder hender, koser med hverandre, kjærtegner hverandre, sitter på fanget til hverandre og oppfører seg som i våre øyne ser ut som et kjærestepar. Noen av de første dagene jeg var her var jeg ikke klar over dette, og da jeg så to gutter komme leiende hånd i hånd, tenkte jeg hvor utrolig bra det var at man kunne være åpen homofil. Men etter noen dager oppdaget jeg at storsett alle guttene holdt hender og kjærtegnet hverandre, og når jeg møtte på en hel politipatrulje, der alle mennene gikk hånd i hånd skjønte jeg at det måtte være noe annet. Da fortalte Dwarika meg at det var helt vanlig i Nepal, men at du ville aldri se en gutt og en jente gjøre det samme. En av de som jobber på kontoret har noen døtre som ofte henger her før og etter skolen da foreldrene jobber hele dagen, de er 5 og 7 år, og den ene dagen lot jeg dem se gjennom bildene på dataen min, helt til de brøt ut i latter, jo der var det et bilde av meg og Daniel som kysset, i norsk standard var dette et helt normalt bilde, men for dem hver det nok første gang de så dette. De begynte etterpå å skulle kysse meg og hverandre, jeg tror det er lenge siden jeg har vært så flau og jeg håper enda de ikke har sagt noe til noen av de andre på kontoret. Dwarika som var i Norge i fjor fikk før han dro et informasjonsskriv om Norge, der stod det blant annet at dem måtte være obs på at i Norge kysset gutter og jenter i offentligheten, og dette var helt normalt. Det stod også bare til informasjon at i Norge var det ikke vanlig å hive stein på hundene. I Nepal er det utrolig mange løshunder, og de fleste har enten rabies eller skabb og er til tider svært aggressive, dette resulterer i at dem hiver stein etter hundene, noe som jeg absolutt ikke liker, men er lite jeg kan gjøre noe med. For tiden har jeg liksom adoptert en hund med valper, da hun har født under trappen til kontoret gir jeg henne litt mat hver dag og sjekker at alt går bra med henne og valpene. I dag fant jeg ut at hun skulle få navnet, Trine.

Himmel og helvete

Etter en spennende dag i Pokhara, satte jeg, Marina, Sharad og Umez kursen mot Himalaya, der målet vårt var Poon Hill på 3210 meter over havet! Turen visste seg å bli fantastisk, men det ble også store smerter!! Men noe mer kan man ikke forvente når vi gikk en trekk på 4 dager, som egentlig skal ta 6 dager.

Vi ble først kjørt med taxi til Naya Pul, som tok ca. 1,5 time med taxi fra Pokhara. Da vi har strenge sikkerhetsregler har vi ikke lov til å ta bussen på usikresteder, og da veien til Naya Pul ikke var av beste kvalitet var nok det beste å ta taxi. På veien til Naya Pul stod det unger midt ute i veien som nektet å flytte seg, det viste seg at de ville ha penger eller godter, dette er en tradisjon under festivalen, Tihar. Vi opplevde også dette senere, men da vet at ungene i landsbyen gikk fra hus til hus og sang og danset. Det kan minne om julebukk i Norge.

Vi satte kursen oppover fjellsiden fra Naya Pul i 9 tiden og planen var at vi skulle gå rundt 5 timer denne dagen. Turen begynte fint og landskapet i Nepal kan ikke beskrives, men et ord: nydelig. I begynnelsen av turen måtte vi registrere oss og vise at vi hadde betalt avgiften for å få lov å gå i naturen, da vi var inne på et nasjonalpark område må alle betale ca.180 kroner for å få avgang til området, dette gjelder selvsagt bare utlendinger, da man finner landsbyer oppi de fjerneste områdene og de høyeste toppene i Himalaya. Ikke de helt høyeste, men man finner landsbyer opp til 5000 meter.

Vi opplevde flere av landsbyene på nært hold, og livet til de fleste er svært hardt, da de må gå lange distanser for å få tak i dagligvarer. Som sagt tidligere kan en nepaleser bære omtrent 3 ganger sin egen kroppsvekt, og det var utrolig å se hva de klarte å bære med seg. De fleste turister leier en ”porter” som bærer alle sakene for dem, men vi valgte å bære tingene våre selv. Jeg sluttet til slutt å bli overrasket over hva en enkelt person klarer å få med seg på ryggen, jeg sluttet også etter hvert å bli frustrert hva enkelte av turistene faktisk pakker på en stakkers ”porter” som tar med seg det meste for å tjene noen ekstra kroner til seg og familien sin.

Etter noen timers gå tur stoppet vi opp for lunsj for første gang, her fant vi ut at vi skulle lære dem å spille et norsk kortspill, Kanasta (er det vel Tina kaller det), dette ble til tider litt frustrerende når Umez sporte de samme spørsmålene om igjen hele tiden, men også svært gøy. Vi spilte spillet i alle pauser og alle kveldene. Etter lunsj startet turen opp 3700 trappetrinn(Marina telte dem), og det er noe av det tyngste jeg har vært med på, de lokale barna bare sprang forbi oss opp trappetrinnene, mens jeg pustet og peste og slet meg opp trappetrinn etter trappetrinn. Jeg vurderte flere ganger og bare flytte inn hos en lokal familie, og at Marina og gjengen kunne plukke meg opp på turen ned igjen, men etter å ha brukt de to anbefalte timene var vi faktisk oppe og i et hotell for natten. Jeg var utrolig glad når vi var framme og glad jeg ikke gav meg halvveis opp trappetrinnene.

Neste dag startet jeg litt på forhånd da jeg forventet at de andre straks skulle ta meg igjen, men etter å ha gått nesten en time alene bestemte meg for å vente, det skal også sies at jeg nå hadde gått i skogen en stund alene og jeg hadde begynt å bli redd for å bli ranet, da det står flere plasser at det i det siste har blitt flere og flere ran pga antall tursiter har blitt drastisk mindre de siste årene, og de sliter med å få ting til å gå rundt. Men etter 15 minutter kom de gående og jeg hadde ikke møtt på en eneste raner… :P På veien opp hadde de møtt på en engelsk mann fra Newcastle som het Jason, han hadde tatt seg 3 måneder fri fra jobb og var på loffen alene, vi adopterte han og han gikk sammen med oss resten av veien. Jeg og Marina har opplevd at folk tror jeg og hun er i familie på forskjellige måter, og etter hvert viste det seg at folk også trodde at Jason var i familie med oss. En dame sa at jeg og Marina så ut som mor og datter, men verken hun eller jeg hadde spesielt lyst å vite hvem som var hvem. Den 2 dagen gikk veldig greit, og etter noen timer i fjellheimen var vi oppe ved neste soveplass, Ghorepani, som ligger 2900 moh. Her var også landsbyen preget av festivalen og det var dans og sang i gatene. På hotellet vi sov på ble vi også kjent med to franskmenn som var på tur, de hadde gått hele Annapurna circuit og hadde vært på tur 15 dager. De var kjempe greie og han ene kunne man på lang avstand (på aksenten) høre hvor han var i fra.

Neste morgen startet tidlig og slutten sent! Det var den lengste dagen på turen, den var fantastisk, men også helt forferdelig. Vi begynte å gå klokken 04.45, da vi skulle rekke opp til Poon Hill før soloppgang. Den første delen gikk veldig greit, men vi oppdaget raskt at Poon Hill er en av de mest besøkte toppene i Nepal, da det etter en stund var kø for å komme seg opp på fjellet. Etter vel en time var vi oppe ved Poon Hill, og solen begynte sakte men sikkert å stige over fjellene. Selv om det virket som et overbefolket gatehjørne i en storby, var utsikten fantastisk og opplevelses er noe jeg aldri ville vært foruten. Et etter et kom fjellene fram fra morgen skumringen og opp kom kameraene. Vi tok bilder i alle mulige retninger og poseringer, og selv om det var kaldt, var dette definitivt et av høyde punktene på turen. Etter noen timer på toppen begynte vi nedstigningen, og allerede da begynte lårene mine å riste etter å ha gått mer de siste dagene, enn på en veldig lang stund.

Vi gikk tilbake til hotellet, spiste litt frokost og kom oss av gårde igjen. Jeg hadde ikke fått med meg at vi skulle få oppover denne dagen, da vi var på vei nedover, trodde jeg at alt skulle være nedover, men vi gikk en annen rute og de første timene oppover føltes til tider ikke fullt så morsomme, da jeg allerede var ganske sliten og jeg fikk mer og mer smerte i lårene og leggene. Har du noen gang hatt sånn gangsperr at du har hatt problemer med å komme deg opp trapper og over dørstokker, slik hadde jeg det, og likevel presset jeg meg opp flere topper. Etter hvert nådde vi toppen og begynte nedstigningen og smerten ble betraktelig mindre. Hvor høyt oppe vi faktisk var er jeg usikker på, men vil tro rundt 3350 meter, da vi var vel 100 meter over Poon Hill på det høyeste. Resten av dagen gikk vi i et utrolig tempo, og etapper vi ble fortalt ville ta 2 timer, gikk vi på under 1 time, og vi gikk og vi gikk, og etter hvert nådde vi målet for dagen. I løpet av turen nedover fant jeg ut at det var lettest å løpe da jeg fikk mindre ondt av dette, og etter en stund midt i skogen hørte jeg noen lyder og jeg så meg rundt, men jeg så ingenting, så merket jeg at det kom vann ovenfra og tenkte, nei, ikke la det begynne å regne. Men det visste seg at en stor ape flokk satt en meter over meg, og den ene av dem tisset rett foran meg. Avstanden vi gikk denne dagen, tilsvaret to dagers gange. Og jeg tror jeg aldri har vært så glad for en seng, slitne og usikre om jeg faktisk klarte å gå neste morgen gikk vi å la oss.

Neste morgen kom jeg meg opp, men stivere enn noen gang, men vi startet å gå, da vi bare hadde en 4 timers gå tur på oss denne dagen. Da jeg måtte gå veldig sakte for og faktisk få til å bevege meg, bevegde vi oss nedover, men det var ikke bare meg som var stiv, de fleste hadde ondt i musklene, og Umez’s føtter kollapset engang, da han ikke hadde kontroll over de lengre. Så jeg tror i grunnen vi hadde overvurdert våre evner dagen før. Vel nede og framme, hadde vi faktisk bare brukt 15 minutter lengre enn det som vanligvis brukes, var vi glade og fornøyde etter en fantastisk, men slitsom tur. Dette er en tur jeg vil anbefale for de fleste, og hvis man bruker 1 dag eller 2 ekstra tror jeg heller ikke man vil få den samme smerten. Jeg har aldri hatt så ondt i musklene, og det å gå over en dørstokk føltes som tortur for bena mine, men jeg skal slutte og klage da jeg faktisk hadde en utrolig fantastisk tur med fantastiske mennesker, og vil gjerne gå turen om igjen, men noen ekstra dagers bøffer.

Jeg får ikke lastet opp bilder i dag heller, men du burde gå inn på Marina sine album fra turen som ligger ute på nett, så skal jeg prøve å laste opp bilde i løpet av de neste ukene.

http://picasaweb.google.com/ghanamarina/Trekking#

http://picasaweb.google.com/ghanamarina/PoonHill#

Pokhara

Pokhara er en by Sør-Vest for Kathmandu, og er den nest største byen i Nepal. Pokhara blir også av noen kalt Nepals karibien, dette pågrunn av litt mildere klima, elver og store innsjøer. Pokhara er omringet av store fjell som speiler seg i innsjøen, Pokhara er fantastisk og må bare oppleves.

Etter å ha ankommet Pokhara ble vi som sagt i forrige blogginnlegg hentet av en som jobbet på hotellet, og han kjørte oss til hotellet. Han var en svært hyggelig mann og hjalp oss med alt som trengtes når vi var i Pokhara. Hotellet vi bodde på het New Solitary Lodge, og det var et koselig hotell, 10 minutter gåavstand fra hovedgatene, det var en passe avstand, da vi slapp bråket i fra nattelivet, hotellet hadde også en stor hage og fine romslige rom.

Da vi bare hadde en dag på å se Pokhara før vi la ut til fjells benyttet vi dagen til å se så mye som mulig.

Det første vi gjorde etter å ha satt tingene fra oss på hotellet var å dra nedover til den berømte innsjøen. På vei nedover til innsjøen, prøvde jeg å si i fra til Marina ”se ned, se ned, se ned”, men det var for seint, Marina gikk i den største kuskiten jeg hadde sett på lenge i flipp-floppen. I det hun innså at hun hadde tråkket i en kuskit, det så nærmest ut som hun utførte en dans der hun hoppet opp og ned, og desperat forsøkte å få det av seg. Etter hoppingen var unnagjort, var det en hyggelig dame som hadde sett hendelsen som spurte om hun ville ha litt vann så hun kunne vaske seg. Marina takket ja, og fikk da fort av seg kumøkka. Vi dro så nedover til hva Pokhara er kjent for, sine innsjøer, her nede var det fantastisk vakkert, frodig, fjellene som gjenspeilet seg i vannet og det var en ro som jeg ikke har opplevd noen andre steder i Nepal.

Frokost ved innsjøen

Utrolig vakkert

For øyeblikket var det Tihar, i denne festivalen blir de fleste vesner velsignet, denne dagen var hundens dag!

Marina ved innsjøen

Etter en stund fant vi oss en hyggelig restaurant langs innsjøen som vi spiste frokost/lunsj på. Etter vi hadde fått i oss mat måtte vi på noen ivrige tibetiske gateselgere. I Nepal er det svært mange tibetiske flyktninger, bare i Pokhara finnes det 4 flyktningleirer, disse er statløse. De har ikke muligheten til å få pass og lever dermed i et slag ”limbo” der de kjemper for det daglige brødet. Det var på vei ned i fra trekken jeg møtte en tibetisk gutt som fortalte meg dette. Han og søsteren var i flere perioder oppe på fjellet og solgte tibetiske varer i håp om å tjene noen rupies til familien, foreldrene var nå blitt så gamle at de ikke kom seg opp på fjellet. Han og søsteren skulle nå ned til Pokhara for å tilbringe to dager med familien før de gikk opp igjen, avstanden de gikk tilsvarer, ca. 2 dagers gå tur opp og 1 dags gå tur ned igjen.

Marina og en ivrig tibetisk selger

Etter mye om men, og vi hadde handlet noen overprisede smykker hos dem kom vi oss i en taxi og dro oppover til Devi’s fall. Dette er et kjent fossefall i Pokhara, når vi var der var vi litt uheldige med timingen da det var lite vann i fossefallet pga årstiden. Grunnen til at fossefallet heter Devi’s fall er pågrunn av at for en del år tilbake var det to sveitsere på reise i Nepal som benyttet muligheten til å bade ved Devi’s fall, for årstiden var det mye vann i fossen, og konen ble tatt av flommen og dratt ned i fossefallet, hun døde av skadene og de fant henne først måneder senere. Nå er hele området inngjerdet og det er ikke mulig å bade i elven.

Devi's fall

Taxisjåføren som kjørte oss opp til Devi’s fall leide vi også for resten av dagen, for hele 80 kr, og neste stopp ble World Peace Pagoda. Som er et buddhistisk landemerke som ruver over Pokhara. For å komme opp hit med bil involverer de siste par hundremeterne en veldig hompette vei, det var øyeblikk vi måtte starte på nytt rygge tilbake for å få fart for å komme opp, jeg må nok innrømme at jeg var en smule redd til tider og følte at vi skulle dra rett utenfor skrenten, men han kunne betrygge meg at han hadde kjørt der mange ganger før, og det var ikke noe problem. Marina bare lo av meg, men begynner vel i grunnen å bli vant med, at meg og høyder ikke er den beste kombinasjonen. Oppe ved World Peace Pagoda hadde vi utsikt over hele Pokhara, det var helt fantastisk, plassen er også et pilegrimssted for buddhister, og det var to buddhister som hadde reist fra Japan. Vi satt her en stund og nøt utsikten før vi dro nedover igjen til hotellet med alt vi hadde shoppet i løpet av dagen, julemarkedet mitt bare vokser og vokser.

World Peace Pagoda

Utsikt over Pokhara

Etter å ha levert alt fra oss på hotellet dro vi til innsjøen igjen, og bestemte oss og fra ut med båt, man kan bade i innsjøen her, men vi syntes det var litt kaldt for dagen, da det tross alt bare var litt over 20 grader :p Målet for båtturen var det mest kjente hinduistiske tempelet i Pokhara som ligger på en øy ute i innsjøen, Varahi Mandir, det var et fint tempel, men den virkelige hendelsen skjedde ute på vannet. For jeg og Marina bestemte oss for å kjøpe en fersk ananas som vi skulle kose oss med ute på vannet, men det ble ikke så mye kos, for Marina plasserte Ananasen mellom lårene og begynte å kutte den opp, men i slike situasjoner går det oftest galt, og det gjorde det her også, jo, Marina kuttet en del av kneet sitt i stedet for Ananasen og blodet sprutet. Blodet sprutet kanskje ikke akkurat, men det rant en del. Vedkommende som padlet oss fram og tilbake, han lurte på om Marina måtte på sykehus, og så i grunnen litt fortvilet ut der han padlet sagte men sikkert. Det ble ikke sykehus på oss, men vi dro til apoteket der Marina fikk fisket kneet sitt med en del jod, som tydeligvis svidde en del.

Etter ulykken


Behandlet med jod

Senere på kvelden spiste vi middag på en restaurant i turistgatene sammen med Sharad og Umez som vi gikk turen jeg skal fortelle om i neste blogginnlegg sammen med. Turistgatene her i Pokhara minner en del om Syden, og hvis flere får øynene opp for Pokhara blir det nok et yndet ”Sydenmål” for mange.

I flyet på høyde med fjellene

I det siste har jeg vært veldig treg med å skrive blogginnlegg, så i dag skal jeg forsøke å få skrevet et par blogginnlegg om alt som har skjedd i det siste. Det skal sies at jeg har vært bortreist i over en uke oppe i fjellet der jeg verken har hatt internett eller mobildekning, og derfor har dette også bidratt til at det har blitt litt lite blogginnlegg i det siste.

Forrige mandag dro vi på fly til Pokhara dette skulle vise seg å bli en flyopplevelse uten om det vanlig, da de har gjort sine egne vrier på hvordan det å fly egentlig skal foregå.
Vi dro til flyplassen slik vi var der litt over en time på forhånd, da vi hadde fått beskjed om det kunne være lange køer, om vi var heldige eller ikke, det vet jeg ikke, men det var i alle fall ingen køer, men alt gikk i grunnen veldig kjapt. Inne på flyplassen måtte vi som på hvilken som helst flyplass sjekke inn, denne prosessen var ganske lik, men litt annerledes, vi måtte betale flyskatten på flyplassen og de veide bagasjen vår på en manuell vekt. Vi valgte å reise med buddha-airlines, og hadde fått store advarsel mot å reise med Yeti og Royal Nepal Airlines. Yeti, pågrunn av dem var med i en ulykke for noen uker siden der alle i flyet døde, men selv om det var advarsel om dette og de fleste blir paranoide når noe slik skjer, var det mange som hadde valgt å reise med Yeti. Royal Nepal airlines har et rykte på seg at man må ”recomfirm” om og om igjen på flyet, og dette stemmer det vet jeg ikke, men det var mange som valgte å reise med dem også, selv om vår engelske venn, Jason, som vi møtte senere på turen opplevde at han måtte reise på en helt annen dato enn planlagt pga det var gjort en feil.


Etter å ha levert fra oss bagasjen ble vi sittende å vente på å få gå om bord i flyet som på en hvilken som helst flyplass, men her var det bare en gate og når et fly skulle gå ble det ropt ut ved gaten, ikke over høyttaler, men med stemme, vedkommende roper ikke spesielt høyt, noe som fører til at de fleste står relativt nært gaten slik at de kan få med seg hvilket fly som er på vei til å bli ”boardet”. Etter en stund ble vårt fly ropt opp og vi gikk inn i bussen som skulle kjøre oss til flyet, det rare med denne bussturen, var at bussen måtte dyttes i gang og når motoren endelig startet, ble bagasje vognen hengt på bussen og ble med bortover til flyet. Etter en kjapp busstur bort til flyet, gikk vi ut av bussen for å entre flyet, på vei inn i flyet oppdaget vi at de vasket et av flyene. Noe som jeg vil tro også er helt normalt i Norge, men det spesielle var at de vasket det manuelt, med kluter, vaskekoster, vann og såpe.

Når vi kom inn i flyet hadde de den kjappeste sikkerhetsgjennomgangen jeg har vært med på, men de gikk gjennom det viktigste skal sies og vi fikk beskjed om at vi kunne lese mer i brosjyren hvis vi lurte på noe, men selv om jeg satt ved nødutgangen måtte jeg ikke putte sakene mine opp i hyllen over som er vanlig ellers i verden. Turen opp med flyet gikk greit, og etter noen tusen meter, når vi hadde passert skyene åpnet en annen verden seg, en fantastisk verden der man flyr på høyde med fjellene. Det var helt fantastisk og faktisk fly på samme høyde som fjellene, og ikke langt over, flyene vi fløy på siden av har en høyde på mellom 6000-8000 meter, og til tider var enkelte av fjellene over oss. De virket nesten uvirkelig og så til tider ut som noen hadde malt dem på vinduene på flyet, som et bilde.

Vel nede på jorden igjen, gikk vi inn for å hente bagasjen vår. Dette var også en ny opplevelse, da bagasje båndet var en benk, de trillet bagasjen i en tralle etter seg til stedet vi skulle få bagasjen, og så bar de bagasjen de gjenværende meterne opp på bagasjebenken. Her er det lite snakk om begrensing på hvor mye en person skal bære og hvor langt.

Etter å ha mottatt bagasjen dro vi ut døren og ble hentet av hotellet vi bodd hos! Blogginnlegg om Pokhara kommer senere!

På tur i felten

Distriktet vi er plassert i er et stort distrikt med mange aktive ”subchapters” som er spredt utover distriktet. Forrige fredag ble vi sport om vi kunne tenkt å være med å besøke et av prosjektene i et av subchapterne, etter mye fram og tilbake, ente jeg opp med å bli med dem.

Det første subchapteret vi dro til var Kabre som ikke er så alt for langt i fra der vi bor og det subchapteret jeg i utgangspunkt hadde fått beskjed om at jeg skulle være med til hvor det skulle være ”women empowerment workshop”. Men ting går ikke alltid som planlagt i Nepal, og alle beskjeder kommer ikke helt igjennom, både pga språkproblemer og rett og slett for det ikke er vanlig å gi beskjeder.

Man ser det kanskje ikke så tydelig, men det er 200-300 meter rett ned!!

Etter å ha kjørt på utrolig dårligere veier og til tide følt at nå skulle vi kjøre rett utfor skrenten og falle 200 meter ned kom vi endelig fram ¨til Kabhre. Deres måte å vise at man kommer er å tute, da det gjerne ikke er plass til mer enn et form for transportmiddel i svingen om gangen. Tutingen til enkelte av bussene og lastebilene er melodier.

Og det viste seg at her var det både ”women empowerment workshop” og bloddonasjonsprogram. Det var mange kvinner som hadde møtt opp for å ta del i workshopen og mange andre som var kommet for å gi blod. Da Nepal Røde Kors har svært få midler er dette en av hovedinntektskildene deres, da de får 550 rupies(ca.55 kr) per pakke blod som blir donert til dem hos sykehus. Før alt begynte satt vi alle foran alle sammen og presenterte oss selv, her måtte jeg også presentere meg, gi blomster til Henry Dunant og ble bedt om å holde tale, jeg kom meg heldigvis ut av talen…










Etter vi var ferdig her kjørte vi til neste prosjekt, ca. 1 time unna, men det tok litt lengre tid da bilen punkterte på veien bortover og vi måtte skifte dekk, dette begynner å bli en vane når jeg er på lengre turer med bilen.



Etter en stund kom vi fram til Mangaltar, et annet subchapter i Kavre. Her var lokalsamfunnet samlet for å diskutere hvordan de skulle håndtere en eventuell naturkatastrofe og hvordan de skal håndtere den, det var spesielt fokus på flom da de bor rett ved siden av en elv og denne stort sett hvert år går over sine bredder. Etter at de hadde de var ferdige med diskusjoner på det lokalemøtestedet dro vi nedover til elven der de trente på en flomsituasjon, de hadde mennesker i elva, folk som reddet dem fra elva og ”First aid team” som utførte førstehjelp. Det var utrulig spennende og se hvordan ting fungerer her, og se forskjellene mellom Norge og Nepal. Plassen vi var på var utrolig vakker, og er til tider vanskelig å forstå at noe så vakkert også kan være så utrolig farlig.

Og jeg fikk beskjed om at jeg skulle være tilbake klokken 14.00 seinest, men var ikke hjemme før klokken 18.30, utrolig sliten, men etter en svært innholdsrik dag.