Ukens morsomme og merkelige episoder

- Da de fleste har problemer med navnet mitt, ble jeg etter litt diskusjon gitt navnet Jamona av presidenten. Da de andre mente at dette var litt langt fra mitt egentlige navn, gav en annen på kontoret meg navnet Benita, så mitt nye navn er Benita Jamona. (Det skal og sies at nå husker alle navnet mitt;))

- Da presidenten gav oss et Nepali navn ville vi gi han et norsk navn. (For å forstå navnet hans, må man forestille seg en kjempe hyggelig gammel mann som er litt rund, liten og alltid ler) Han fikk da litt panikk, men da vi fortalte han hans nye navn ”Bæstefar” holdt han på å le seg i hjel, han lo og lo, datt nesten ut av stolen og vi hadde ikke engang fortalt han meningen av navnet. Når vi fortalte dette lo han enda mer…

- ”Bæstefar” som skulle ha oss til å danse nepalsk folkedans på Marina sin bursdag, som er neste uke. Da vi fortalte at dette kunne vi ikke, og det var noe han måtte gjøre, foreslo han heller at jeg, Marina og han skulle dra på dansekurs til datteren hans.

- Den ene dagen lå jeg i halv søvne på rommet mitt og hørte plutselig et utrulig brak og masse vann som begynte å renne, og tenkte hva i alle dager var dette, etter noen minutter kom en glissbløt Marina tassende inn på rommet mitt. Det som hadde skjedd var at ”DOEN HADDE EKSPLODERT”. Hun hadde også hørt dette braket som kom fra doen på rommet hennes, og hun åpnet døren og en stor vannstråle møtte henne rett i fleisen, noe som resulterte i ikke fullt så tørre klær. Hele topplokket på doen hadde også blitt blåst av, og lå i andre enden av badet.

- Neste morgen sa vi i fra til ”gamlefar”(husverten) hva som hadde skjedd, han fikset dette og etter en stund syntes vi at det hadde gått så lang tid, og inn går Marina, jo der ligger ”gamlefar” og skrubber badegulvet.

- I den siste uken har jeg stadig litt opp ringt av ulike gutter som vil møte med, de ringer til alle døgnets tider. Noen av de har fått nummeret hos bekjente, mens andre bare har funnet et nummer en plass og ringer det for å høre hvem som er i andre enden. De slutter ikke å ringe etter en samtale og fortsetter og fortsetter selv om jeg ikke tar telefonen, da begynner de en ny taktikk og ringer fra en annen telefon, selv om etter de spør ” Syntes du det er merkelig at fremmede ringer deg og vil snakke med deg” Og jeg sier ja, så fortsetter dem å ringe, tidlig om morgen til sent på kveld.

- Shyam, vår kontaktperson, som klokken 13.00 som sier til oss ”I morgen tidlig klokken 08.00 skal dere på en skole og holde presentasjon om Røde Kors. Er dere klare?” Vi blir litt fortumlet da vi ikke har fått beskjed om dette på forhånd og da må sitte hele kvelden å forberede oss til neste morgen, da vi ikke har noen standard presentasjon på engelsk, må dette lages.

- Før prosjektet (over) skal starte blir alle i distriktstyret inkludert meg selv plassert på stoler foran alle sammen som skal delta på prosjektet. (Jeg besøkte et prosjekt om ”women impowerment” og der folk hadde mulighet til å donere blod) Alle må presentere seg og etter presentasjon, går alle i styret og legger blomst og velsinger et bilde som står foran meg, jeg ser ikke hva bildet er og når de ber meg om å gjøre dette, prøver jeg å forklare, men jeg er ikke hindu, og da sier dem bare, gå frem, og når jeg kommer fram viser det seg at det er Henry Dunant (grunnleggeren av Røde Kors). Innen Nepal Røde Kors har han så å si ”gude status”, de fleste kontor har et bilde av han, gjerne med en velsignelse hengende rundt.

- Shyam som spør meg når vi besøkte et prosjekt ”Vil du holde tale, bare et par minutter, om Røde Kors og slikt”. (Var på prosjektet som jeg fortalte om over)

- Den ene dagen fant jeg og Marina ut at vi hadde lyst på ris, men fant ikke dette i butikken, så vi sporte noen på kontoret om hvor vi kunne kjøpe dette. På kontoret jobber det en altmuligmann /vaktmester (Shimbran) og han ble sendt på oppdrag for å kjøpe oss ris fra Shyam, men før han kunne springe måtte han vite hvor mye ris vi trengte. Da Marina var på do for øyeblikket, tenkte jeg litt med meg selv, vi trenger vel kanskje et halvt-1 kg, så jeg fant ut at jeg skulle foreslå 1 kg. Da brøt det ut fra Shyam: ”Nei, det gikk ikke an, det var alt for lite, dem spiste i alle fall 10 kg ris i løpet av en uke.” Jeg prøvde da å forklare at det var litt mye, og etter litt diskusjon la Shimbran ut på butikken for å kjøpe 5 kg ris, da det ellers vil være flaut å kjøpe mindre enn dette.


- Vi har besøkt også mange prosjekter i det siste, og det den ene dagen besøkte vi et lederskap kurs. Her ble vi også bedt om å holde presentasjon uten noen advarsel, selv om vi på forhånd hadde sport om det var noe vi trengte å forberede. ”Neida, det er bare å møte opp”, var svaret. Så etter 5 minutter brainstorming hadde vi presentasjon av oss, ungdomsdelegatprogrammet og Norges Røde Kors, da vi har gjort dette noen ganger nå, var det i grunnen ikke noe problem. Den merkelige episoden skjedde litt senere da de delte ut prøver som de hadde tatt, og taktikken var litt annerledes enn i Norge, og jeg vet om et par jeg kjenner som ville rett og slett blitt sinte hvis dette hadde skjedd med dem. For lederen av kurset delte ut prøvene, og for å stå måtte man ha minst 50 %, når han delte dem ut sa han navnet på vedkommende og leste opp poengsummen høyt, hvis de hadde gjort det bra, fikk de bra, men de som fikk akkurat over 50 %, fikk ”you barely passed”

- Vi har blitt kjent med en amerikansk jente og en kanadisk gutt som jobber på en skole her i Banepa, den ene dagen ble vi med Shannon for å se oss litt rundt, og Marina skulle ta noen bilder for sitt søskenbarn som jobber i en barnehage der de har prosjekt om Nepal. På skolen vi besøkte går barn fra 3 år – 12 år. Før skoledagen startet må alle barna stille opp til ”assembly” til og med de minste barna stod helt stille og gjorde det de fikk beskjed om, jeg vet ikke om dette hadde vært mulig i Norge, og for den sags skyld hadde ønsket det. Det virket litt som en militærleir, der barna måtte stille seg opp, og så ble bedt om ”høyre om” ”venstre om”, de minste barna hadde litt problemer med høyre og venstre, men rettet seg fort etter de andre barna. Alle klassene stod samlet og etter hver høyre/venstre om; måtte et av barna fra hver klasse komme opp og si hvordan sang de skulle synge, det som var det fasinerende var at de kun sang kristne sanger, snakk om misjonsvirksomhet på høyt nivå. Dette er en skole med kun nepaliske barn (som er hinduer), det er en privatskole der de får mat hver dag, men de slipper å betale penger da en sponsor gjør dette for dem. Men hva er valget deres enten gå på en dårligere skole eller bli indoktrinert med kristendommen. Jeg syntes skolen gjorde en god jobb med å ta inn fattige barn, men jeg syntes de skulle holdt kristendommen for seg selv, og latt eventuelt de barna som hadde ønske om det tatt del i de kristne sangene, men det er ikke min oppgave å blande meg inn.

- Alle forventer at etter en måned kan vi holde presentasjoner på Nepali og forstå hva som blir sagt… Dette er ikke tilfellet.


- Største delen av utgiftsposten til hvert prosjekt og workshop er et banner, for man må jo ha ulikt banner på et par meter til de ulike workshopene og prosjektene.

På trekking eventyr!!

Nå er det bilder med!!!

Etter å ha kommet oss hjem fra tempel turen begynte vi å pakke for vår trekking tur til Nagarkot, Nagarkot ligger 2100 moh. Etter vi var ferdig med å pakke stilte vi oss på ”bussholdeplassen” og ventet på at det skulle komme en buss vi kunne være med, men da buss etter buss var full og ingen forstod hvorfor ikke vi kunne sitte oppå taket, kom det endelig en taxi forbi med noen mennesker som var på jakt etter noen de kunne dele regningen med. Vi bestemte oss så for å være med i taxien da det så håpløst ut i forhold til å få noe bussete før det ble mørkt. Resultatet ble at han ene som satt i baksetet krøp fram, så vi satt tre framme og tre baki bilen. For å komme seg til Nagarkot fra Banepa må man først kjøre med noe form for transportmiddel til Bakhtapur som er en ca. 30 minutters kjøretur fra oss og deretter bytte eller eventuelt ta en taxi hele veien fram.

Da vi nærmet oss Bakhtapur slakket bilen opp og det visste seg at hjulet var punktert. Vi ble litt rådløse og da sjåføren gikk baki bilen og begynte å ta ut sekkene våre; tenkte jeg bare at nå må vi vel gå resten av turen, men nei… Midt på hovedveien blant alle susende busser, biler og motorsykler, dro han fram ekstra hjulet sitt og etter en ti minutter var det nye dekket på. Framme i Bakhtapur fikk vi oss en ny taxi, da vi ikke har lov til å ta buss opp til Nagarkot pga veiene, her snakker vi oss SMALE veier med bratte skråninger på sidene, turen opp til Nagarkot tok 40 minutter og når vi nådde byen og taxisjåføren ikke visste hvor hotellet var spurte han om veien, da visste det seg at en fra hotellet vi skulle bo på hadde ventet på oss for å vise oss veien.

Hotellpersonalet var utrolig greie folk, og vi ble godt kjent med han ene som jobbet der. Vi snakket mye med han, han hadde flyttet fra foreldrene som 12 åring og hadde bodd på gatene i Kathmandu, han hadde aldri vært ute av landet, men drømte om dette, men var fortsatt litt skeptisk til dette da han hadde hørt historier hos venner som hadde vært i Europa og ikke akkurat hadde blitt mottatt med åpne armer slik vi opplever det her i Nepal, jeg tror vi i vesten har mye å lære av gjestfriheten her nede.

Neste dag våknet vi 05.15 for at vi skulle få med oss soloppgangen, men det ble ikke noe soloppgang på oss da det var tåke helt opp til soverommet vårt var det vanskelig å kunne se solen stige over fjellene på vel 6000 meter. Selv om det var tåke bestemte vi oss for å gå ut, etter vel en halvtime, var jeg kald og ville gå inn, etter noe overtaling ble Marina med inn. Jeg ville sove lengre, men Marina så ut vinduet og vips, tåken var borte og vi kunne se fjellene på over 8000 meter, det var helt utrolig, vi hev på oss klærne igjen og sprang ut og tok bilder. Etter å ha nytt utsikten i vel et kvarter forsvant fjellene igjen, og tenkt hvis jeg hadde sovnet av, da hadde det ikke blitt noe fjell på meg. Vi dro så for å spise frokost og la så ut på eventyret, vi dro fra hotellet og etter Lonely planet skulle man bruke mellom 3-3,5 time på turen. Dette viste seg å være vanskelig for to jenter som ikke har sine impulsive takter helt under kontroll. Den første delen av turen gikk radig unna, etter jeg hadde fått handlet litt, det skal sies at jeg har handlet nok julegaver at jeg kan starte mitt eget torg til jeg kommer hjem hvis jeg ombestemmer meg og ikke vil gi gavene til noen… Den første delen av turen gikk vi forbi en del militær anlegg og man kan godt enda se på alle militæranleggene av Nepal kom ut av en krig/konflikt i mai, men militærvaktene var veldig hyggelige og sa hei og sporte hvor vi var i fra. Etter en 45 minutters gå tur nådde vi utsiktstårnet, her skal man ha utsikt til Mount Everest når det er fint vær, vi var uheldig med været og så stort sett bare en hvit himmel, men vi hadde utsikt over en stor del av dalen. Det var bare så vidt jeg kom meg opp i utsiktstårnet da høydeskrekken min slår til i blant, og til stor latter fra de fleste nepalske familiene som stod rundt hengte jeg i stigen en stund før jeg endelig kom meg opp helt til toppen. Vi ble værene en stor ved utsikttårnet, og vi innså vel allerede nå at vi ikke ville rekke å komme oss til Banepa på anslått tid, så etter å ha snakket med noen av familiene, blitt tatt bilde av (ja, her spør folk oss om de kan ta bilde med oss), fått epler hos en annen familie og sett på alt søplet som ligger slengt rundt kom vi oss av gårde igjen.

(En dame som ville vi skulle ta bilde av henne. Vi gjorde det selv om vi visste hun ville ha penger. Man møter på utrulig mange mennesker som vil bli tatt bilde av for penger på tur.)

(Et fargerrikt innsekt vi møtte på veien)

Utsiktstårnet

(Gutten vi møtte på som forklarer Marina veien)

Da vi på forhånd fant ut at vi ikke trengte kart fordi det stod en beskrivelse, ble vi litt usikre da flere vi møtte på sporte om vi gikk etter kart eller kompass, og at det kunne være vanskelig å finne fram uten, men nei, å gå på tur i fjellet i Nepal er ikke som i Norge, her bor det mennesker på de mest avliggende strøk, gjerne en hel landsby. Etter en stund møtte vi en dame som kun snakket Nepali hun prøvde å forklare oss hvor vi skulle gå for å komme oss til Banepa, mens vi snakket med damen kom det tuslende en ca. 16 år gammel gutt, han spurte ivrig om vi snakket Nepali og vi måtte konstantere at vi bare snakket (ALI ALI) litt Nepali. Gutten sporte så hvor vi skulle og sa at han skulle i samme retningen og at han kunne en snarvei. Gutten hadde for dagen vært i Bakhtapur og var på vei hjem, da det er langt i fra vei overalt må man gjerne gå noen timer når man skal enkelte plasser, og her blir ofte avstand målt i hvor mange dager det tar å gå. Snarveien hans gikk rett gjennom en skog og her kunne han fortelle at det både var tigre og jaguarer som pleide å komme ut om natten til landsbyen han kom fra. Etter en stund kom vi til landsbyen han bodde i, som lå øverst i fjellsiden, etter han så forklarte hvor vi skulle få skilte vi veier, han sporte om vi kunne være venner (dette er noe de fleste gjør når man møter dem for første gang) han fikk nummeret vårt og vi avtalte at vi skulle møtes en annen gang. Vi tuslet så videre en stund, men det gikk ikke lenge før vi igjen fikk oss nye venner.



Da Marina fikk gnagsår på den ene foten måtte vi stoppe opp en stund for å ta på litt sportsteip og spise litt kvikklunsj Marina hadde tatt med seg fra Norge, man kan jo trossalt ikke være på tur uten kvikklunsj. Etter noen minutter kom det noen gutter, som visste seg å være 20 og 21 år og satt seg ved siden av oss og begynte å snakke, de sporte hva vi gjorde osv. Det viste seg at de var frivillige i Røde Kors, og han ene hadde vært lederen for den ene gruppen i landsbyen når han bodde her, nå bodde han i Kathmandu og studerte musikk, men de donerte enda blod til Røde Kors. Etter vi hadde snakket med dem en stund, sprang han og hentet alle Røde Kors diplomene sine. De er utrolig opptatt av diplomer her, og de får diplomer for de minste ting. Han sporte så om vi ville ha te, og vi sa ikke nei, og da ble vi med dem inn i huset til han. Nå var vi blitt enda en gutt som hadde kommet til. Hjemme bodde han med foreldrene, 4 søstre og en bror og besteforeldrene (bestemoren røykte marihuana mens vi var der), i dette huset mente han vi måtte komme tilbake og gjerne være der i en 4-5 dager. Jeg måtte også huske å ta med meg brødrene mine neste gang, gjerne til den neste festivalen der søstrene tilber brødrene sine med å gi dem en Tikka(velsignelse med rød prikk i pannen). Så hvis der e har muligheten Robin og Stian er det bare å komme på besøk så skal dere få Tikka hos meg, men problemet er at Tihar er i neste uke, men her i Nepal har man innstillingen at alt løser seg, så det var ikke noe problem at dere skulle komme helt fra Norge. Etter nesten 1 og en halvtime der med te drikking og bilde takninger kom vi igjen oss av gårde.

Bildene er oversiktsbilde av landsbyene vi gikk igjennom. Det er utrolig vakkert.

Resten av ruten gikk radig unna og vi kom oss i grunnen ganske raskt hjem. Når man går i fjellet her kan man ikke bli unngått å bli løpt ned av småbarn som vil bli tatt bilde av, og etter vil de ha penger, godter eller penner, dem er veldig glad i penner og de tar ofte ikke et nei for et nei, og følger gjerne etter deg et lite stykke. Så etter vel 1 og en halv time var vi slitne framme igjen i Banepa.

Besøk på en skole i fjellet/ It's beautiful, but life is hard!

Nå er det en stund siden jeg har skrevet blogginnlegg. Det har skjedd ganske mye i det siste og jeg har rett og slett ikke hatt tid, men nå tenkte jeg at jeg skulle sette meg ned å skrive, så jeg skal prøve å skrive flere innlegg, så det blir vel en 3-4 innlegg i løpet av noen dager!! Så bare følg med...

<--blomster vi fikk hos de frivillige Forrige mandag ble vi med på tur et stykke fra Banepa for å observere et prosjekt som en av junior circles i distriktet vårt har satt i gang. For å komme oss dit måtte vi kjøre bil i ca. 1 time, og landskapet vi kjørte forbi er helt fantastisk, man har fjellene på mellom 6000-8000 meter, rismarkene og husene som bokstavelig tatt er ”kor ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Prosjektet som ble arrangert var et samarbeid med et sykehus i Banepa der alle i fra nært og fjernt kunne komme og få ulike helsetjenester, som gynekologisk undersøkelse, få fikset tennene sine, barneleger, øyeleger og diverse andre tjenester. Det var et veldig godt tilbud de hadde, og man kunne se at de fleste i landsbyene rundt benyttet seg av tilbudet. Velkomsten vår til dette stedet var en opplevelse i seg selv da alle ga oss blomster og stilte seg rundt oss, det visste seg på slutten at de også trodde vi var rundt en 16-17 år da vi var så små (vi er større enn dem i høyde, men de var vant til at vestlige er mye høyere enn oss). (Det skal også sies at senere på dagen var det noen som trodde Marina var 32 år, så de har vel i grunnen ikke peiling på alder når det gjelder vestlige:p) Etter oppholdet her kjørte følget vårt som bestod av presidenten i Kavre Røde Kors, noen ansatte på kontoret, sønnen til presidenten og nevøen opp til et tempel i nærheten hvor man hadde utsikt over hele dalen. (Presidenten er en utrolig hyggelig mann, som spør oss opp til flere ganger daglig hvordan vi har det og tar oss med på ulike ting. Han tusler alltid rundt i en joggebukse, noe som gjør at stilen her på kontoret er veldig avslappet.) Etter et opphold ved tempelet dro vi nedover til en restaurant og spiste lunsj, der presidenten som ikke er så god i engelsk sa til Marina ”my son is single” (da tenkte vi bare ja,ja da blir Marina spleiset opp), men det visste seg at det var nevøen som var sanger. Det er med andre ord ikke alltid lett å få med seg hva som egentlig blir sagt.

Utisikten ut over dalen, med to lokale mennesker som tar dagen som den kommer i sine lokale drakter.

Dwarika fyller år!!

Får ikke til å laste opp bilder i dag, skal laste opp senere!!

De siste dagene har vi vært i Patan, hos Dwarika, Patan er en liten by utenfor Kathmandu, man kan vel egentlig si at det er en del av Kathmandu når man tenker på avstanden (avstanden er ca.10 minutter med taxi fra sentrum til sentrum) og at det i grunnen ikke er noe ordentlig skille, men det er ganske viktig for dem å presisere.

Vi dro fra Banepa til Kathmandu på onsdag, vi hadde fått det presisert av Bipul at vi måtte sitte i bussen, og det måtte være inne, og familien vi bor hos var veldig skeptiske at det ikke var noen busser i det hele tatt den dagen pga Dashain, men selv om dette gikk vi bort til ”busstasjonen” og vi fant oss rask en buss der vi faktisk kunne sitte inne i bussen. Bussen fra Banepa til Kathmandu tar normalt 2 timer pga stor trafikk, men pga Dashain var det veldig lite trafikk og vi var framme i Kathmandu etter ca. 45 minutter, bussen er svært billig og vi betalte 35 rupies per persjon, noe som tilsvarer ca. mellom 2,5-3 kroner. Vi kunne også tatt en taxi, men det koster ca. 80 kroner, noe vi syntes er alt for dyrt, da vårt syn på billig og dyrt er blitt ganske forandret her. Bussene her kjører aldri fra utgangspunktet før bussen er full, og vi var svært heldige da vi var de personene som måtte til for å fylle alle setene, så vi begynte å kjøre så fort vi kom oss i bussen. Når en buss kjører fylles den opp til randen, bokstavelig talt, det presses inn mennesker der det er mulig, og det står sikkert flere mennesker enn det sitter mennesker og enda flere sitter på taket, eller henger på bakpå bussen, jeg har også sett at geiter blir presset inn i bagasjerommet da det ikke er plass andre steder. Selv om bussene blir fullt opp slik, er de trygge og det er veldig sjelden ulykker.

Etter vi ankom Kathmandu tok vi en taxi til Dwarika, hele byen Dwarika bor i var pyntet opp til festivalen, og som vanlig var det en del ofring i templene, Dwarika og Marina bestemte seg for å overse en ofring av en Buffalo inne i et tempel, mens jeg ventet utenfor, men de fikk se svært lite da det var fullt av mennesker som ville oppleve dette. Vi bodde hos Dwarika, selv om han er en voksen mann, og fylte 27 år når vi var der, bor han hjemme hos foreldrene sine. I Nepal bor guttene hjemme med foreldrene hele livet, når han gifter seg en gang vil også den han gifter seg med, også flytte inn. Jentene flytter ut når de blir gift. Hjemme hos han bodde foreldrene, en søster og en bror, når vi var der var også den andre søsteren hjemme for festivalen med mannen og sin 4 måneder gamle sønn. Sønnen var utrolig søt og Dwarika har fått i oppdrag å finne navn til han, og har svært lyst å kalle gutten det norske navnet Jostein, men de syntes dette ble for vanskelig å uttale. Så Marina og jeg foreslo noen andre norske navn, da de vil ha et norsk navn på han. (For informasjon for de som ikke har fått det med seg så bodde Dwarika i Norge i fjor og jobbet som ungdomsdelegat) Foreldrene til Dwarika var svært hyggelige og gjestfrie som alle nepalesere vi har møtt på, og kunne som de fleste eldre mennesker her ikke et ord engelsk, så all kommunikasjon måtte gå igjennom Dwarika. På kvelden dro vi ut, og i gatene var det da en slags dans av noen gutter/menn som hadde kledd seg, de gikk langs gatene til de kom fram til Durbar Square der de hadde et slags show.

Selve dagen Dwarika hadde bursdag var på torsdag, da fikk Dwarika en norsk melkesjokolade hos oss, da vi tenkte han skulle få noe fra Norge. Vi startet også dagen tidlig da svært mange drar tidlig til templene denne dagen, så klokken 05.45 var vi på vei ut døren og på jakt etter en taxi som kunne ta oss med til et tempel, da det er ferie var taxien i dag litt ”dyrere” enn vanlig så vi måtte betal 45 kr tur/retur, tok ca. 20 minutter hver vei. Oppe ved templet ved tempelet var det fullt av mennesker, det minnet litt om 17.mai da det var flere boder som solgte diverse mat og det utstyret du trengte for å feire. Denne dagen er også en spesiell dag under Dashain, da alle eldre velsigner de yngre med å gi dem tikka(en prikk i panna, gjerne ris med rød farge), noe som ligner gress (guttene putter det bak øret og jentene i håret) og penger, vi måtte gjennom denne ”seremonien” to ganger, først fikk vi det hos faren til Dwarika og senere på dagen dro vi til onkelen til Dwarika der vi også hele familien fikk hver sin tikka, gress og penger. Hos onkelen til Dwarika var hele familien til Dwarika samlet, flere tanter og onkler med barna sine. Etter noen timer her dro vi ut for å handle litt, men siden det er Dashain var ikke så mange butikker oppe for anledningen.

Husker dere også husken/dessa jeg fortalte om i forrige blogginnlegg, dette er spesielt for Dashain, da de tro at det er bra å komme seg op fra bakken minst en gang i løpet av et år.

Vi dro hjem i igjen på fredag, og gikk da over en elv for å komme oss til bussen, ved elven var det noen som gjorde det klart til en kremasjon, vi så sønnene til vedkommende gikk i hvitt, for her er hvitt sørgefargen og ikke svart, de gjorde en del forberedelser før de tenner på liket og kremerer det, det er slik de har begravelser for mennesker her nede. I denne elven pleide Dwarika å bade når han var liten, men nå er vannet så forurenset at de ikke engang fisker i elven. Kathmandu er en svært forurenset by, og selv om man vasker seg i ansiktet får man masse svart sot på handuken når man tørker seg.

De siste dagene har det ikke skjedd så mye, har vært på kontoret i dag, og prøvd å fikse datamaskinene våre slik at vi kan få internett på dem, men det er lettere sagt enn gjort, så vi må dra til Kathmandu igjen på onsdag. Privatliv er et fremmedord hos nepalesere, og da vi satt hos en dataforhandler og prøvde å fikse datamaskinen, gikk vedkommende inn på bildene til Marina og han og en fra kontoret lo av bildene hun hadde tatt. Blant annet trodde de jeg danset på et bilde jeg sprang på…

Ofring av geiter

En buss på vei til Dhulikel, dette er en normal mengde med menneker oppå bussen, noen ganger er det også gjerne ei geit eller en høne på taket og en del flere mennesker i tillegg.







(Les om det lengre den, men denne geiten ventet på å bli slaktet, og jeg tror den visste det for den lagde store rope lyder)



Nå som tidligere nevnt er det Dashain å ferie, dette betyr også at det er svært få plasser vi kan få tilgang til internett, men nå fikk vi det heldigvis etter noen dager med venting.
De siste dagene har vi hatt fri og brukt det til å se oss rundt her. I går gikk vi til den nærmeste landsbyen her, det tar ca. 1 time å gå hver vei, her har man en fantastisk utsikt utover Himalaya, men da det enda er en del skyer så vi ikke så mange av fjellene. Etter en 45 minutters tur ved en vei med helt fulle busser, satte vi oss ned for å spise lunsj på en restaurant, vi hadde ikke så god tid da vi skulle møte noen på kontoret senere. På kontoret møttes alle for å spise sammen, noe lignende til en julelunsj. Her møtte hele distrikt styret opp og alle ansatte på kontoret, vi var de eneste jentene, det er kun menn som sitter i de fleste vervene her, og de har problemer med å rekruttere jenter som frivillige, motsatt problem i forhold til Norge. På kontoret bor også en jente med faren sin som jobber på kontoret, hun er utrolig skjønn og var pyntet opp for Dashain, hun stakk også av med kamerat mitt og tok bilde av alle sammen.







(Her i Nepal er jeg ganske høy!)






Siden det er Dashain har familien vi bor hos besøk av noe familie fra Kathmandu, to jenter, hun ene går på college og hun andre er 9 år, så vi har tilbrakt en del tid med henne de siste dagene.
I dag dro vi til et tempel som ligger her i Banepa sammen med alle barna i huset og jenta som er på besøk, og fikk samtidig sett litt mer av byen, det er helt utrolig vakkert her med all skogen, det er en del aper i skogen og i følge dem en del tigre og noe løve lignende dyr også. Tempelet var for tiden under oppussing, men vi kunne gå inn, men da det var min tur snudde jeg i døra. For i dag er dagen å ofre geiter til den blodtørstige gudinnen Durga, så vi kunne høre skrikene av geitene som sakte opplever å få halsen skjært over. Dette skal skje sakte så mulig slik at det kommer mest mulig blod, etter hodet er kuttet av blir det satt inne i templet mens de tar med seg resten av kroppen hjem for å spise det. Utenfor tempelet var det også en stor huske som vi begge prøvde til latter for alle som sto rundt.





















Vakre slettene her i Banepa.








Dette er noen geiter som heldigvis kanskje ikke trenger å bli oftret i år...

I kveld skal vi til middag til presidenten i Røde Kors i Karve, han er en utrolig hyggelig mann. Vi har ellers ikke problemer med å få middagsinvitasjoner da til og med damen på butikken vi handler oss har invitert oss med hjem til henne.
Jeg vet ikke når jeg vil få nett neste gang, da vi drar inn til Kathmandu i morgen for å besøke Dwarika i noen dager, og vi skal sitte inne i bussen… For her sitter sikkert ca. 30 mennesker oppå bussen også, men dette får vi da ikke lov til…

Slangemennesket

Dette innlegget skulle egentlig inn for noen dager siden, men jeg har ikke hatt nett på noen dager nå.
Her står dem utrolig tidlig opp om morgenen, klokken 04.30, er de fleste oppe av sengen. I vårt lokalsamfunn, som jeg tidligere nevnte drar dem på yoga klokken 05.00 om morgen, og i går fant vi ut at vi skulle prøve dette. Vi kom oss opp kvart på fem og dro av gårde sammen med moren i huset, når vi kom fram ble vi henvist til hver vår matte og moren i huset (som jeg dessverre husker eller ikke vet hva heter, så jeg kaller henne bare for moren) begynte å vise oss noen enkle fot øvelser. Da jeg ikke ville vise fram mine superhelt kapasiteter som slangemenneske, tenkte jeg at jeg heller skulle holde en mer lav profil, og heller framstå som et litt mer stivt menneske. Til å begynne med var det enkle pusteøvelser som gikk greit, men etter hvert begynte dem og bøye og tøye seg i ulike retninger, og da jeg ikke ville vise fram mine ”powers” som superhelt, begynte straks både jeg og de fleste som satt rundt meg og le av min lite bøyelige kropp. Det var en veldig morsom opplevelse og veldig god trening, det var flere mennesker der som trolig nærmet seg 80 år og en del som var over dette, som bøyde seg i de mest utrolige retninger. De gjentok også en del setninger og ord, om dette var bønner er jeg litt usikre på, dem la seg også ned på alle fire og ropte ut ulike lyder, som kunne blitt tolket som mye rart. Yoga er både en del av den buddhistiske og den hinduistiske religionen, noen sa at det vi var med på var en del av hinduistiske religionen, men jeg har lest en del om buddhisme i det siste, og det var flere fellestrekk med det, blant annet meditasjon i lotusstillingen, som visstnok var hvordan Buddha satt under et tre når han ble opplyst. Det skal og sies at en nepaler kan bære mer enn 3 ganger sin egenkroppsvekt, på hodet, jeg har enda ikke sluttet å bli imponert over hva de klarer å få med seg når de går i gatene, de bærer alt fra store skap til over 100 kg med mat, de fester det i et bånd rundt hodet, musklene de har i nakken må være utrolig sterke. Det skal og sies at jeg fikk gangsperre i armhulen, ja, jeg vet, hvordan er det mulig å få gangsperre i armhulen, men ja, jeg fikk det.

Annen informasjon fra Nepal; jeg har fått eget telefonnummer her, og jeg bruker ikke mitt norske nummer lengre, så hvis dere vil ha tak i meg kan dere ringe meg på nummer: +977 -985-103-2978, jeg har også et faks nummer hvis noen vil sende meg faks: +977 – 011-661431.

Jeg har ikke adresse hjem til huset der vi bor, men hvis noen vil sende meg post kan dere sende til kontoret, da må dere merke det:

Benedicte Olsen
Kavre District Chapter
Banepa Municipality-10
Wokutole, Bhimsen Marg
Kavreplanchowk
Nepal



Vi har også fått visittkort, er litt stilig og gi ut sine egne visittkort;):P Det er både en engelsk og en nepalsk side, da de har et helt annet skriftspråk her. For noen dager siden sporte de meg og Marina om vi kunne skrive navnene våre på norsk, slik dem kunne se, når vi sa det var det samme på engelsk ble de ganske fasinert, og når vi visste dem æ, ø, å ble de enda mer fasinert.



For tiden er det Dashain her som jeg tidligere har nevnt, og de fleste har fri fra skole og jobb, vi har siden vi kom hit vært på jobb annenhver dag, men fra i morgen har vi ferie en hel uke. Vi skal bruke denne tiden til å lære oss mer nepali, i går lærte vi oss klokken, og så skal vi dra til en by like utenfor Kathmandu og bo hos Dwarika, da han også har bursdag i løpet av uken. Under Dashain er det veldig mye ofring av dyr, jeg har heldigvis ikke opplevd dette enda, og håper jeg slipper det… Det dyret som ofte lider denne skjebnen er geiter, noe som betyr at for øyeblikket er det geiter overalt i byen. Kyr er som tidigere sagt hellige her i Nepal, og de spiser ikke dem, men de drikker melka. De fleste kyr går bare løst rundt omkring og beiter hvor de vil, men av og til i blant alle som går med geitene sine i bånd, kan man se noen som rusler med kua si. I går møtte vi på noen som gikk på tur med kua si slik hun kunne få spise litt gress, jeg tror jeg skal ta dette med meg til Norge, og få meg ei ku og gå rundt i bånd med. Eller hva sier du Daniel, tror du ikke det hadde vært kjekt med ei ku som kjeledyr, eller kanskje jeg skal dra den med meg til mamma og pappa slik at de kan få passe på den, og slik at Georg kan få en lekekamerat.

Jeg har og funnet ut at "moren i huset" heter Subha.

Banepa

Utsikten fra huset vårt.
De siste dagene har gått i mye språkkurs, da det er Dashain her for øyeblikket, som er den største hindufestivalen i løpet av året, er det mye fri fra kontoret og vi bruker tiden i å forsøke å lære seg Nepali. Vi har hatt 4 timer språkundervisning til nå, og skal ha to nye i dag, men da det er mye å få inn på en gang har vi begynt med alternative metoder for å lære oss nye ord.


Huset vi bor i:

"Davidstjernen og hakekorset" les om det lengre ned. Utsikten fra Røde Kors huset. (et bilde ned)


I går fant vi ut at vi skulle lære oss de ulike kroppsdelene på Nepali, resultatet ble at jeg la meg ned på noen ark vi tapet sammen, og vi tegnet kroppen min på papiret, og deretter skrev vi på alle kroppsdelene og hang det opp sammen med alle de andre språklappene vi har hengt opp på kjøkkenet. Vi har fått innredet kjøkkenet og resten av rommene våre ganske greit nå, fått satt våre egne preg på dem. I stuen, som forresten er ganske så stor, har vi skiftet trekk på sofaen da trekket som var ikke helt falt i vår smak, dro vi og kjøpte et nytt trekk og hun som alltid inviterer oss på måltider var veldig fasinert over det nye trekket vårt. Vi har også hengt opp to kart i stuen, et over Nepal og et over verden, på verdenskartet vårt har vi merket av hvor alle ungdomsdelegatene befinner seg og hvor jeg og Marina har bevegd oss i den store vide verden.

På rommene har vi hengt opp bilder av kjente og kjære, og fått satt opp litt bokhyller og endelig fått klærne våre i et skap. Skapet er ikke det største jeg har sett, men vi fikk faktisk plass til alt inne i skapet, da det var noe rom under sengen. Sengene her i Nepal er ganske harde, eller veldig harde blir vel det rette ordet, de ligger så å si oppå en tre benk med en veldig veldig veldig tynn madrass over, dette ble litt i det hardeste laget for oss, så vi måtte be om en ekstra madrass, og i tillegg har vi et pledd over, og enda er det nok hardere enn de hardeste sengene i Norge.


De vi bor hos er buddhister, eller slik jeg har forstått det, er du aldri helt buddhist her i landet, da de feirer de fleste hinduistiske festivalene i tillegg, og selv om stort sett hele huset er dekorert av buddhistiske symbol og bilder, finner man også et bilde eller to av noen hinduistiske guder. På toppen av huset der vi bor er det en stupa, der øynene til Buddha er plassert rundt hele stupaen. I etasjen under stupaen er det en stor balkong som vi kan bruke hvis vi har lyst, og både øverst der stupaen er og på balkongen er det en fantastisk utsikt utover hele Banepa. Huset er ganske nytt, og de holder på for øyeblikket å bygge en butikk i den nederste etasjen. Det fasinerer meg også hvordan symbol blir brukt ulikt fra kultur til kultur og religion til religion. Jeg ble spesielt fasinert hvordan det jeg vil kalle en Davidstjerne, et av de helligste symbolene til jødedommen har det jeg vil kalle et hakekors inne i seg, i mitt hode passer ikke dette helt sammen, heller rakemotsetninger, men for dem har det en helt annen betydning. Dette symbolet var på porten inn til bakgården i huset der vi bor.

Ellers er det en del store kulturforskjeller i mellom Norge og Nepal, her i Nepal står man opp mellom halv 5 til halv 6 om morgenen, og de fleste som bor rundt i vårt område drar på Yoga klokken 05.00, og i morges når vi var på frokost oppe oss familien, ble vi invitert med på Yoga, vi sa at vi kunne prøve noen morgener men ikke alle, så i morgentidlig skal vi på Yoga. Det skal bli en spennende opplevelse, og vi får se om vi faktisk får til noen av bevegelsene… En annen forskjell her er at dem harker utrolig mye, og da mener jeg UTROLIG mye, det hørtes ut som de prøver å få ut diverse fra det innerste punktet i kroppen, dette er noe av det første de gjør om morgenen, og noe av det første vi våkner opp av. Da de våkner opp ganske tidlig her, har jeg ikke hatt sjans å sove lengre enn til halv åtte siden vi kom hit, og da våkner jeg gjerne en 4-5 ganger fra klokken 5 og utover, så jeg sover i grunnen ikke så mye lengre etter de har våknet, men små dupper litt.

I morgen er det fri dag igjen, og så er det jobb på søndag, før det så er fri igjen i 6 dager pga av Dashain, under Dashain skal vi inn til Kathmandu og bo hos Dwarika i noen dager, men vi må også være her noen dager og ha språkkurs. De på kontoret har noen ganger uttrygt at i løpet av en måned eller to så skal vi snakke Nepali greit med dem, så det skal bli spennende og se hva resultatet blir.

Vårt nye hjem de neste 9 månedene! Ma nepali sikdai chu;)

Nå har vi vært noen dager i Banepa, som ligger omtrent 3 mil fra Kathmandu, men pågrunn av veiene har i Nepal, tar det ca. 1,5 time å kjøre.
Når vi ankom Banepa etter en noen timers kjøretid dro vi på kontoret der vi skal jobbe, der ble vi møtt av alle vi skal jobbe med, alle var svært hyggelige, men de snakket svært få ord engelsk, dette førte til at Bipul måtte være tolken vår... Etter et møte med dem dro vi til der vi bor. Vi bor i andre etasjen i et fint hus her i Banepa, man kan se at huset vårt skiller seg ut i forhold til de andre husene her i Banepa.
Vi har hvert vårt rom, en stor stue og et kjøkken, det ene rommet har et bad tilkoblet seg, og da vi begge hadde lyst på rommet, ble det loddtrekning, og Marina vant:( Men jeg fikk den største pulten på kontoret:P Huseieren bor i samme hus som oss, og hele familien hans. Konen hans, sønnen hans, svigerdatteren og deres to barn, da ingen av dem snakker særlig engelsk går det mest i kroppspråk,og de få glosene de og vi kan på engelsk og nepali. De er veldig hyggelige og sier at vi er som en del av familien deres, svigerdatteren i huset inviterer oss til alle måltider, det er veldig hyggelig, men jeg tror det kan bli litt slitsomt i lengden, så vi prøver og fortelle at vi vil lage noe av maten selv. Men da alle her i Banepa bare kan noen få gloser i engelsk, og storsett bare snakker Nepali til oss, må vi intensivere Nepali opplæringen vår, og vi begynte med språkkurs i dag. Læreren vår er bare 19 år, men hun er flink, og har i dag lært oss en god del, og vi skal møte henne igjen i morgen.

Jeg har ikke fått tatt så veldig mange bilder, men skal forsøke å gjøre det i dag, og legge dem ut på fredag eller lørdag, jeg får se når jeg har internett neste gang. Da de ikke har internett på kontoret, er jeg på internettcafe nå, og vet ikke når jeg drar hit neste gang, eller når de får instalert internett på kontoret.

Ellers er Banepa en svært annerledes by en Kathmandu, det er utrulig fint her, med mye natur rundt, og for tiden er det ganske overskyet, men når det ikke er så mye skyer har man en helt utrolig utsikt over Himmalaya. Byen her er også ganske liten, med 15.000 innbyggere, men det virker som ganske mange flere, da alle er ute på samme tid. Det er like mange løshunder her som i Kathmandu, men jeg har heldigvis ikke sett noen tiggere eller gatebarn enda, som er i hopetall i Kathmandu. Luften her er også mye renere.
Dette ble informasjonen for i dag, så skal jeg prøve og komme med mer i løpet av noen dager.