Da tårene kom!!

De siste dagene har vært en eneste stor gråtefest. Vi dro i fra Banepa i dag, og det må være noe av det tyngste jeg har gjort. Jeg vet aldri når jeg vil se de som har blitt som familie for meg.

I går var det stor avskjedsfest med alle ungdommene, litt over 150 ungdom hadde møtt opp for å si farvell til oss. Enkelte av de danset, en jente hadde skrevet en sang til oss og flere holdt taler. Når det var vår tur til å holde tale kjente jeg klumpen i halsen begyne å trykke på. Jeg klarte å holde meg helt til jeg skulle si de siste setningene, da kom tårene. Jeg prøvde å ta meg sammen slik jeg kunne si de siste setningene, men det var ikke mulig og Marina måtte ta over.

På kvelden var det middag med distriksstyret og de fra kontoret, som ente med dans, latter og photo shoot.

Meg som brud sammen med småsøskene mine og moren deres

Selv om gårdagen var tung, kan ikke dagen i dag sammelignes. Jeg har storsett grått siden jeg stod opp. Imorges dro vi til småsøskene våre. Da de ikke er av de mer velstående familier, hadde vi samlet opp det vi ikke fikk plass til å ha med oss hjem og dro bortover til dem. Vi hadde også laget et fotoalbum til hver av dem, som var stor stas. Srisika var spesielt fornøyd med bilde av seg og det vestlige doet vårt. Jeg føler meg så utrolig heldig når jeg ser hvor glad de blir over så lite, som foreksempel klærne vi gav dem eller sekken Pragita fikk. Jeg gav Pragita(den eldste av søstrene) en helt ny sekk som jeg egentlig skulle ha med meg til Norge, men ikke fikk plass. Hun ble så utrolig glad for sekken og det gjorde at jeg var glad jeg satte den igjen:)

Når vi skulle si hadet til dem kom tårene på oss hele gjengen, og det var ikke siste gangen idag heller.

Vi dro så hjem for å fortsette pakkingen. Jeg har alt alt for mye baggasje og spørsmålet er ikke om jeg må betale overvekt. Spørsmålet er hvor mye jeg må betale. Etter vi hadde fått unnagjort litt pakking to vi turen på kontoret for en gråtestund der også. Etter vi fikk sagt hadet til våre kollegaer og enkelte av ungdommen som også hadde møtt opp i dag dro vi hjem.

Hjemme ble det tur opp til Sobha og familien for å motta velsignelse. Der fikk vi enda en avskjedsgave. Vi har fått en del gaver de siste dagene, har nesten vært som julaften, bare en litt trist julaften. Når det var tid for å si farvell her, knapp jeg sammen. At både Sobha og Maya(min nepalske bestemor) begynte å hylskrike gjorde ikke ting bedre.

Det har vært en tung dag, og er spesielt tungt å si hadet når man ikke vet når man sees igjen og de fleste ikke har internett eller e-mail. Så jeg får vel ganske dyre telefonregninger framover. Når skal jeg tilbake? Jeg bruker samme svar som jeg har brukt til alle som har spurt de siste dagene. En ting er sikkert jeg kommer tilbake, jeg vet bare ikke når.

Nå har jeg og fått noen gode nyheter i dag, noe som gjør dagen litt lettere. Min bror Robin fikk idag vite at han har bestått eksamen og er dermed blitt lege. Gratulerer så utrolig mye, er så utrolig stolt av deg:D:D

Fikk og vite idag at min andre bror at han skal hente meg på flyplassen på søndag. Jeg gleder meg utrolig mye til å se Stian, Henriette og Elisabeth igjen, allerede på søndag:D:D

Curfew/Portforbud!

Vi har i dag vært på hovedkontoret i Kathmandu, og fikk høre hos flere at det trolig var bandha/streik i Kavre og/eller Bhaktapur. Kavre er distriktet vi bor i og Bhaktapur er distriktet vi må kjøre igjennom for å komme hjem. Vi var begge utålmodige og ville hjem, da vi har mye å fikse før vi drar på onsdag. Kontaktpersonen vår ringte for å undersøke dette, men fikk beskjed om at det ikke var noe veiblokkeringer.

På vei opp den siste bakken før vi kom til Kavre, var det utrolig med politi. Jeg tenkte igrunnen ikke så alt for mye over dette, før vi kom til sperringen. Vi ble stoppet av politiet som kunne fortelle at fra klokken 2 var det portforbud i Banepa-området. Han sporte oss noen spm og sjåføren forklarte at vi var fra Røde Kors. I dag fikk vi virkelig oppleve nøytraliteten og dens betydning. Da alle andre biler bare måtte snu og ikke fikk komme igjennom sperringen, fikk vi beskjed om å sette på nødlysene og kjøre fort til Banepa.

Når vi nærmet oss Banepa var det som en film, gatene var øde. Vi kunne se brente motorsykler og store mengder med stein i gatene, og skjønte at noe stort hadde skjedd her i dag. Absolutt alle butikkene var stengte og de eneste som var i gatene var vår bil og armertpoliti på alle gatehjørner. Det føltes helt merkelig, føltes litt som en vesternfilm, der man ser gatene øde og forlatt.

Hjemme sporte husverten hvor vi kom i fra og svarte at vi kom fra Kathmandu. Han stusset først hvordan det var mulig, men så tok han et blikk på bilen vi kom med og sa, å ja, dere reiste med Røde Kors bilen. Røde Kors sin nøytralitet er kjent i hele Nepal, de tar aldri en politiskside, men de tar side med de svakeste, nemlig ofrene.

Det som er skjedd er at maoistene har vært i kamper med butikkeiere da de ikke har fulgt en bandha som de har pålagt, 20 mennesker har blitt skadet som følge av steinkasting og rapponering av butikker. Vi må nå sitte inne resten av dagen, men gjør igrunnen ikke så mye for oss, da vi har mye pakking foran oss. Men man blir satt ut av slike situasjoner, og gjør meg så utrolig takknemlig for hvordan tilstander vi har i Norge.

4 dager igjen i Banepa

Min Nepalske Bestemor

Tiden springer av gårde nå, det er nesten som jeg må løpe for å holde tritt. I går holdt vi vårt siste kurs i Nepal, og vi begynner sakte å innse at oppholdet vårt går mot slutten. Vi har begynt å pakke. Bi har begge en stor utfordring i hvordan vi kan pakke livet vårt her ned i en koffert, på 30 kg!? Er det mulig? Vi har sett for oss mange muligheter, men har nok innsett at slaget er tapt og begynt å legge ting til siden som vi skal legge igjen.

I dag våknet jeg opp med en stor klump i magen, da jeg for første gang innså at vi bare har 4 dager igjen i Banepa. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem, men gruer meg veldig til å dra her i fra. Det slo meg enda mer i magen når vi var på besøk hos småsøskene våre, og vi fikk vite at etter 4 måneder drar også moren til utlandet for å jobbe. Hun skal til Japan og jobbe som hushjelp. Ungene skal da bo hos bestemoren sin. Er det bedre at de får litt bedre råd og at foreldrene drar vekk i to år, eller er det bedre at familien er sammen? Jeg synes det er veldig vanskelig å vite hva som er best. En ting som er sikkert er at foreldrene deres ofrer mye for dem. Ofrer slik at de kan dra på privatskole og leve et liv som ikke er fullt så vanskelig, men er det verdt det?

Nå skal jeg nyte de siste dagene i Nepal, og prøve å si på gjensyn til de aller fleste uten å gråte så alt for mye. For tårene vil komme, det er bare et spørsmål om tid.

"Reddet av Gorkhasoldater"

Klar for å rafte

Fra Rafting

I helga var vi å raftet i Trisuli, som er en elv sør for Kathmandu. Vi var en gjeng på 15 stykk som dro for å rafte. Flere av disse kan ikke svømme, noe som førte til at alle vi som kunne svømme ble oppnevnt til livreddere hvis noe skulle skje.

Fra Rafting

Merina satt seg fast i gjørmen. Det gjorde også jeg, opp til flere ganger

Fra Rafting

Fra Rafting

Strømmen var veldig sterk enkelte steder, da elven er blitt mye større pågrunn av regntid, noe som førte til at enkelte tok turen i elva. Fortomlet som jeg ble begynte jeg å telle i båten for å se hvor mange som var i båten, jeg tenkte ikke over å bare se meg rundt. Etter opptelling oppdaget jeg at vi bare var 6 stykk i båten, og vi skulle være 8. Jeg oppdaget straks at det var Marina og den ene instruktøren som manglet. Marina som bruker kontaktlinser, hadde store problemer med å se noe, med all vannet som kom mot henne, og så i grunnen ganske så fortumlet der hun lå i vannkanten. Hun hadde fått seg to årer i fallet, og holdte med godt grep om årene. Da strømmen var sterk hadde ikke vi sjans å komme oss til henne, med en av de andre båtene som var på elven var full av gorkasoldater, og Marina ble raskt plukket opp av dem.

Umita nyter vannet

Fra Rafting

Dwarika (kommer til Norge til høsten for å studere :) ) og kjæresten hans, Merina

Fra Rafting

Klar for vannkrig

Fra Rafting

Selv om enkelte av oss tok turen ufrivillig i elva, badet vi alle der strømmen ikke var så sterk. Det var helt fantastisk å bare nyte utsikten av den fantastiske naturen og ligge i vannkanten å duppe. Selv de som ikke kunne svømme tok turen i elva, da redningsvesten tok godt vare på dem. Vi hadde alle en fantastisk dag i elva, og jeg vil rafte mer.

Har teknikken inne

Fra Rafting

Fra Rafting

Lys og varme

Forsøker å lese bok i mørket

Fra Lys og varme

Hvis det er en ting jeg har lært og sette pris på i løpet av mine måneder her nede, så er det strøm. I vinter var det til tider svært tøft, da vi var oppi 18 timer strømsparing om dagen. Vi hadde fire timer strøm om dagen og fire timer strøm om natten. Nå er heldigvis dette snudd, og vi har mye strøm. Det føles helt fantastisk og ikke måtte tenke; "jeg må lade nå, da det ikke vil være strøm neste time". Vi har heller ikke hatt generator noe som har ført til at mang et lys har blitt tent på rommene våre. Jeg har prøvd ut de bedre og dårligere stearinlys. Enkelte stearinlys har ført til at neste dag har jeg oppdaget at jeg er svart rundt munnen og nesen, og jeg i grunnen ikke vil tenke hvordan lungene mine ser ut.

Det er kun generator i trappeoppgangen, så Marina tok muligheten å satt seg i gangen i går for å spise middag da strømsparingen slo til

Fra Lys og varme

Nå som regntiden har begynt, betyr dette at vi har hatt problemer å få tørket klærne våre etter vi har vasket dem. I dag når jeg våknet opp til sol ble jeg glad, jeg kunne tørke klærne mine i solen. Jeg hadde noen timer der jeg kunne sette meg ned med vaskebøtta og få vakset noen klær før jeg måtte på jobb. Jeg trodde egentlig ikke jeg kunne bli glad for muligheten til å vaske klær for hånd, men jeg overrasker meg selv stadig vekk.

Vaksemaskin, hva er det?

Fra Lys og varme

De store kontrastene

Dunkarka skole

Fra Skolebesøk Dunkaraka

Fra Skolebesøk Dunkaraka

I dag kunne Marina fortelle meg at hun leste i avisen at en skole på Sotra,Hordland var blitt stengt, da skolen manglet vann. Jeg ser selv at det er ganske naturlig at du må stenge en skole uten vann da elevene kan bli tørste og dofasilitetene ikke vil være på topp. I Nepal er det svært få av skolene som har innlagt vann, og hvis dette skulle være et krav ville trolig en liten prosentdel av befolkningen fått utdannelse, da skolene hadde vært stengt store deler av tiden.

Presentasjon i biblioteket

Fra Skolebesøk Dunkaraka

Vi har i løpet av våre måneder her nede besøkt en del skoler, både privat og offentlige. De som har råd til å sende barna sine på privatskole gjør dette, men det er ikke alle steder som har privatskoler da det er et stykke til nærmeste by og det dermed ikker er markedt for privatskoler. Enkelte av skolene vi har besøkt har grei standard, men ingenting kan måle seg med norskeskoler. Selv om vi ofte kan lese om klager i avisene om dårlige skoler er det ingenting som kan måle seg med skolene her.




I går var jeg på skolebesøk i Dunkarka. Dunkara er ca. 1 times kjøring fra Banepa, Dunkarka er en liten landsby og det er dermed en offentligskole i området. Veiene i Nepal er heller ingenting å skryte av og når regntiden nå har begynt, en måned før tiden, blir ikke veiene bedre akkurat. I løpet av min tid i Nepal har jeg fått kurert en del av høydeskrekken min, da veiene vi kjører på er så smale at det ikke er plass til to biler og neste stopp er et par hundre meter rett ned. Slik var også veiene opp til Dunkarka.

Nepalske veier

Fra Skolebesøk Dunkaraka

Fra Skolebesøk Dunkaraka

Det er forskjellig fra skole til skole hvor høyt engelsknivået er, engelsk nivået varier veldig mye etter hvor skolen er plassert, og om det er en offentlig eller en privatskole. Siden jeg var på en offentligskole et godt stykke fra "byen" Banepa i går var engelsknivået dårlig, noe som førte til at jeg trengte tolk hele tiden. Nepalien min har blitt forbedret, men jeg kan fortsatt ikke holde presentasjoner på Nepali, men jeg prøver jeg å slenge inn med nepali slik at det skal bli lettere for allesammen. Elevene på skolen jeg var på var svært engasjerte, og både under og etter presentasjoner spurte de meg mange spm.

Svarer på spm

Fra Skolebesøk Dunkaraka

Hver gang vi drar på skolebesøk har vi alltid med oss noen fra kontoret. I går hadde jeg med meg Gokkol og Prem, det følte til tider som vi var på Roadtrip, da støynivået vår høyt og humøret på topp. Vi sang og danset hele veien, og Prem visste meg hvordan modeller så ut og slengte fram trutmunnen. Jeg kommer til å savne slike øyeblikk, da jeg ler slik at det gjør ondt i magen. Ikke at jeg ler av han, jeg ler med han. Prem hadde store planer om å plassere meg i Dunkarka og hente meg når flyet mitt fra Nepal er dratt, men han glemte det og kom ikke på det igjen før vi var fem minutter unna Banepa.

Jobber med gruppeoppgave

Fra Skolebesøk Dunkaraka

Gokkol

Fra Skolebesøk Dunkaraka

Solstrålen Prem som vil til Norge å jobbe som vaskehjelpen min

Fra Skolebesøk Dunkaraka

Prem prøver seg som modell

Fra Skolebesøk Dunkaraka

It's not goodbye, it's see you later!

Fra KU - avslutning

Vi har nå knappe to uker igjen i Banepa og det er derfor blitt på tide med avslutninger med de ulike gruppene vi har jobbet med. Vi ble litt overrasket når ungdomssirkelen på Kathmandu University ringte oss og fortalte at vi måtte komme på avslutning hos dem. Ikke at det er veldig koselig, men vi har ikke jobbet så veldig mye på universitetet. Vi har vært der ved noen anledninger og det har vært deltagere fra KU på de ulike kursene vi har holdt, så vi har hatt kontakt med dem, men ikke like mye at jeg hadde forventet meg en avslutningsseremoni.


Sudeep holdt tale til oss

Fra KU - avslutning

Det manglet ikke på godord om oss da flere studenter tok taler stolen og fortalte hvor takknemlig de var for det vi hadde gjort for ungdommen i Kavre. Jeg ble litt rørt, og litt satt ut, med tanke på hvor lite vi hadde jobbet med deres gruppe.
Noe man lærer seg som ungdomsdelegat i Nepal er å holde taler, både for mindre og større grupper. Denne gang var ingen unntak. Vi ble bedt om å gå en og en opp på scenen for holde tale. Talen skulle inneholde; tiden vår i Nepal, hva vi synes om Røde Kors arbeidet til ungdommene i Kavre og da spesielt KU. Marina var først ut, før det var min tur. Jeg hadde da hatt noen minutters forberedelse, men hadde egentlig ikke tenkt ut noe spesielt å si. Jeg er blitt ganske spontan av meg og når jeg nå holder tale, sier jeg bare det som faller meg inn. Det ble ikke noen spesielt gripende tale, men jeg fikk i alle fall fram noen ord. De første gangene jeg ble bedt om å holde tale på sparken ble jeg helt satt ut og visste i grunnen ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg har absolutt fått framgang på talefronten.

Marina er engasjert

Fra KU - avslutning

Token of love

Fra KU - avslutning

Etter vi holdte talene fikk vi gave i form av en ”token of love” og velsignelse i form av tikka (rødt pulver) hos alle de frammøtte. Det var de ulike klasserepresentantene på skolen som hadde møtt opp, om de var der frivillig er ikke godt å si. Dette gjorde at det ble litt flaut, da vi ikke hadde hatt en samtale med flere av de frammøtte før. Selv om de trolig hadde sett oss før, kunne jeg dessverre ikke si det samme om alle dem. Etter vi hadde mottatt tikka, var jeg full av rødt pulver både i fjeset, der pulveret skal være, og på klærne. Jeg hadde nettopp kjøpt meg en ny korta (som er en typisk nepalsk topp, ligner litt på en tunika) var nå full av rødt pulver. Jeg bare håper jeg får bort fargen.

Tikka

Fra KU - avslutning

Oss og presidenten på KU, Ashis

Fra KU - avslutning

Photosession

Fra KU - avslutning

Fra KU - avslutning

Full av tikka

Fra KU - avslutning

Så nå er en avslutningsseremoni over og vi har trolig flere i vente. I mellomtiden er det utrolig travelt på jobb. Vi har skolebesøk hver dag fram til vi drar, vi skal arrangere et dissemineringskurs, skrive ulike rapporter, fikse t-skjorter til alle de frivillig som de skal selge for å få en inntekt, lage 3 ulike presentasjoner og ikke minst si adjø til alle sammen. Det er enkelte jeg gruer meg veldig å si hadet til, men jeg velger å bruke Marina sine ord i fra i går ”It’s not goodbye, it’s see you later”.

Fra KU - avslutning

Ferie!!:)

Nå begynner tiden i Nepal å renne ut. Det er både trist og godt på samme tid, den siste uken har vi hatt ferie. Dette pågrunn av ungdommene vi jobber sammen med har hatt ferie. Etter mye fram og tilbake bestemte vi oss for å dra til Pokhara og til Last Resport som ligger på grensen mot Tibet. Etter enda en uke med reise i Nepal er vi begge enda mer sikker, vi vil tilbake til Nepal. Ikke bare for å møte alle våre gode venner igjen, men for alt Nepal har å by på.

Våre nye "venn" i Pokhara

Fra Ferie:)

Vi dro forrige mandag til Pokhara med turistbuss. Strekningen er ikke så lang i norskstandard, men tar mellom 6-7 timer å kjøre. Pokhara er en fantastisk by i sør-Nepal, som har et litt mer tropisk klima enn Banepa. Dette opplevde vi både på godt og ondt, da det er mange insekter her, mye regn,men også mye sol og fantastisk natur. Vi tok inn på et litt finere hotell, som ligger i en åskant med utsikt over hele Pokhara. Hotellet var helt fantastisk, og jeg skal garantert tilbake dit engang. Vi brukte tiden til å ligge ved bassengkanten, nyte utsikten og til diverse aktiviteter som paragliding. Jeg har ekstremt høydeskrekk og var veldig nervøs før vi satt utenfor, men det var ingenting å være redd for. Utsikten var fantastisk og følte meg veldig trygg, og har lyst å gjøre det igjen.

Utsikten fra basengkanten

Fra Ferie:)

Fra Ferie:)

Litt nervøs før jeg skal sette utfor

Fra Ferie:)

Fantastisk utsikt

Fra Ferie:)

Fra Ferie:)

Jager fuglene

Fra Ferie:)

Fra Ferie:)

Meg på tur nedover

Fra Ferie:)

Etter turen i Pokhara satte vi kursen mot Kathmandu, før vi så dro til Banepa for å få sikftet en del av baggasjen. Det ble en lang dag, med over 10 timer i bil og buss tilsammen.

Ikke alle for sitte inne i bussen

Fra Ferie:)

Lørdag satte vi så kursen mot Last Resort der Marina hadde booket strikkhopp, men jeg var veldig usikker om jeg turte dette. Jeg hadde ikke bestemt meg enda før vi dro. Etter fire timers kjøretur kom vi fram til Last Resort, og jeg var fortsatt usikker om jeg skulle sette kursen utfor broen som lå 160 meter over bakken. Vi satte oss så alle i baren for å få mer informasjon, det var da jeg bestemte meg. Jeg skulle ikke sette utenfor broen, de ramset opp alle sykdommene man ikke burde ha, og astma var på listen. Da Last Resort ligger flere timer unna et sykehus, ble det da ikke lenger aktuelt. Jeg vil heller knusen av at strikke brekker enn å dø av astmaanfall, hørtes fælt ut, men jeg synes det er helt forferdelig å ikke kunne puste.

Teltet vårt

Fra Ferie:)

Broen Marina hoppet i fra

Fra Ferie:)

Før Marina sette utfor

Fra Ferie:)

Last Resort ligger helt fantastisk til og støtter flere lokale prosjekt i nærheten med overskuddet de får. Det er også veldig miljøvennlig noe som gjør at alle gjestene bor i telt, men det er fine og store telt.
I går booket vi en annen aktivitet som også jeg torte å ta del i, rappelering. Det går ut på å klatre nedover i fossefall. Det var helt fantastisk og jeg vil gjøre det igjen. Det høyeste fallet var på ca. 40 meter.

Når det regner kommer blodiglene fram

Fra Ferie:)

Det var utrolig godt med ferie, og nå er det tilbake til 16 travle dager på jobb før vi setter kursen mot Kathmandu. Tiden går så utrolig fort. Jeg vil både at den skal gå fort og sakte på samme tid, men jeg tror ikke det er mulig?

Dal Bhat og 17.mai

Dette ble et litt forsinket innlegg. Har skjedd så mye de siste dagene, at jeg har ikke tatt meg tident til å blogge. Så det vil komme ganske mange innlegg de neste dagene. Nå slår jeg i sammen to, for 16 og 17.mai!:)

Det ble ikke stor fest på oss den 16.mai, men det ble Dal Bhat fest. Dal Bhat som er det nepalesere spiser måtte læres og lages. Så vi dro til Umita for å lære oss dette. Det var mye morro, da vi verken fikk til å kutte opp grønnsakene slik de skal og vi er ganske grønne på navnene på de ulike krydrene. Etter noen timer med matlaging ble maten ferdig og den smakte godt. I sommer skal jeg lage Dal Bhat til dere alle sammen, og, ja, dere må spise med hendene. Du skjønner, dal bhat smaker mye bedre hvis du spiser det med hendene. Høres det rart ut? Ja, i grunnen, men det er bare sånn.

Etter maten ble det spill og lytting til nepalsk musikk. Det er faktisk en del stilig nepalsk musikk, så det skal jeg dra med meg i sommer så alle skal få høre.


"Lady fingers"(vet ikke det norske ordet)

Fra Dal Bhat og 17.mai

Instruksjoner av Umita

Fra Dal Bhat og 17.mai

Nyter maten

Fra Dal Bhat og 17.mai

Meg, svigermoren til Umita og Marina

Fra Dal Bhat og 17.mai

Lærer oss et nytt spill, ligner på snooker for de som spiller det

Fra Dal Bhat og 17.mai

Konsentrert

Fra Dal Bhat og 17.mai

17.mai er vi så glad i, morro vi har det fra morgen til kveld:)
17.mai er min favorittdag i løpet av året. Ikke at jeg er en hardcore nasjonalist. Jeg liker bare at alle er så glade på denne dagen. Alle kommer ut i gatene, både gammel og ung.
Dette var min første 17.mai utenlands. Det var ganske spesielt å kle på seg finstasen, ta våre norske flagg og dra opp til ambassadøren. Oppe hos ambassadøren var det pyntet med norskeflagg og de norske fargene, rødt, hvit og blått. Det var korps og 17.mai tog. Nepaleserne vi gikk forbi så litt småforvirret på de ca. 70 hvite menneskene som gikk i tog.
Etter toget var det pølser og brus, før vi avsluttet dagen med bingo. Var også invitert opp til fest på kvelden, men jeg ble desverre syk, og måtte ta en tidlig kveld. Det var en hyggelig dag, men jeg foretrekker 17.mai i Norge;)



17.mai-tog

Fra Dal Bhat og 17.mai

Fra Dal Bhat og 17.mai

Fra Dal Bhat og 17.mai