Da tårene kom!!

De siste dagene har vært en eneste stor gråtefest. Vi dro i fra Banepa i dag, og det må være noe av det tyngste jeg har gjort. Jeg vet aldri når jeg vil se de som har blitt som familie for meg.

I går var det stor avskjedsfest med alle ungdommene, litt over 150 ungdom hadde møtt opp for å si farvell til oss. Enkelte av de danset, en jente hadde skrevet en sang til oss og flere holdt taler. Når det var vår tur til å holde tale kjente jeg klumpen i halsen begyne å trykke på. Jeg klarte å holde meg helt til jeg skulle si de siste setningene, da kom tårene. Jeg prøvde å ta meg sammen slik jeg kunne si de siste setningene, men det var ikke mulig og Marina måtte ta over.

På kvelden var det middag med distriksstyret og de fra kontoret, som ente med dans, latter og photo shoot.

Meg som brud sammen med småsøskene mine og moren deres

Selv om gårdagen var tung, kan ikke dagen i dag sammelignes. Jeg har storsett grått siden jeg stod opp. Imorges dro vi til småsøskene våre. Da de ikke er av de mer velstående familier, hadde vi samlet opp det vi ikke fikk plass til å ha med oss hjem og dro bortover til dem. Vi hadde også laget et fotoalbum til hver av dem, som var stor stas. Srisika var spesielt fornøyd med bilde av seg og det vestlige doet vårt. Jeg føler meg så utrolig heldig når jeg ser hvor glad de blir over så lite, som foreksempel klærne vi gav dem eller sekken Pragita fikk. Jeg gav Pragita(den eldste av søstrene) en helt ny sekk som jeg egentlig skulle ha med meg til Norge, men ikke fikk plass. Hun ble så utrolig glad for sekken og det gjorde at jeg var glad jeg satte den igjen:)

Når vi skulle si hadet til dem kom tårene på oss hele gjengen, og det var ikke siste gangen idag heller.

Vi dro så hjem for å fortsette pakkingen. Jeg har alt alt for mye baggasje og spørsmålet er ikke om jeg må betale overvekt. Spørsmålet er hvor mye jeg må betale. Etter vi hadde fått unnagjort litt pakking to vi turen på kontoret for en gråtestund der også. Etter vi fikk sagt hadet til våre kollegaer og enkelte av ungdommen som også hadde møtt opp i dag dro vi hjem.

Hjemme ble det tur opp til Sobha og familien for å motta velsignelse. Der fikk vi enda en avskjedsgave. Vi har fått en del gaver de siste dagene, har nesten vært som julaften, bare en litt trist julaften. Når det var tid for å si farvell her, knapp jeg sammen. At både Sobha og Maya(min nepalske bestemor) begynte å hylskrike gjorde ikke ting bedre.

Det har vært en tung dag, og er spesielt tungt å si hadet når man ikke vet når man sees igjen og de fleste ikke har internett eller e-mail. Så jeg får vel ganske dyre telefonregninger framover. Når skal jeg tilbake? Jeg bruker samme svar som jeg har brukt til alle som har spurt de siste dagene. En ting er sikkert jeg kommer tilbake, jeg vet bare ikke når.

Nå har jeg og fått noen gode nyheter i dag, noe som gjør dagen litt lettere. Min bror Robin fikk idag vite at han har bestått eksamen og er dermed blitt lege. Gratulerer så utrolig mye, er så utrolig stolt av deg:D:D

Fikk og vite idag at min andre bror at han skal hente meg på flyplassen på søndag. Jeg gleder meg utrolig mye til å se Stian, Henriette og Elisabeth igjen, allerede på søndag:D:D