Tiden springer av gårde nå, det er nesten som jeg må løpe for å holde tritt. I går holdt vi vårt siste kurs i Nepal, og vi begynner sakte å innse at oppholdet vårt går mot slutten. Vi har begynt å pakke. Bi har begge en stor utfordring i hvordan vi kan pakke livet vårt her ned i en koffert, på 30 kg!? Er det mulig? Vi har sett for oss mange muligheter, men har nok innsett at slaget er tapt og begynt å legge ting til siden som vi skal legge igjen.
I dag våknet jeg opp med en stor klump i magen, da jeg for første gang innså at vi bare har 4 dager igjen i Banepa. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem, men gruer meg veldig til å dra her i fra. Det slo meg enda mer i magen når vi var på besøk hos småsøskene våre, og vi fikk vite at etter 4 måneder drar også moren til utlandet for å jobbe. Hun skal til Japan og jobbe som hushjelp. Ungene skal da bo hos bestemoren sin. Er det bedre at de får litt bedre råd og at foreldrene drar vekk i to år, eller er det bedre at familien er sammen? Jeg synes det er veldig vanskelig å vite hva som er best. En ting som er sikkert er at foreldrene deres ofrer mye for dem. Ofrer slik at de kan dra på privatskole og leve et liv som ikke er fullt så vanskelig, men er det verdt det?
Nå skal jeg nyte de siste dagene i Nepal, og prøve å si på gjensyn til de aller fleste uten å gråte så alt for mye. For tårene vil komme, det er bare et spørsmål om tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar