torsdag 26. februar 2009

Mageplask på live tv!!

Fra onsdag til lørdag i forrige var vi på nasjonalsamling for Røde Kors Ungdom i Nepal. Jeg var svært spent på hvordan samlingen skulle være. Hva ville bli fokusert på? Hvor mange ville faktisk møte opp? Ville det være et ungdomsvennlig program. Den nasjonalesamlingen foregikk i Tanahun, som ligger sør i Nepal. Det var dermed veldig deilig å komme til litt varmere strøk. I Banepa hvor jeg vanligvis ligger med flere lag superundertøy på med, var det her ikke mulig, noe som føltes fantastisk. Når det er nasjonalsamling i Nepal er det en skole som tar på seg ansvaret for å arrangere. Hovedkontoret gir bare en veldig liten finansiell støtte og lager programmet, mens resten av pengene må distriktet skaffe. Da distriktene ikke er de med mest penger blir det dermed mange sponsorer, da man trenger penger til mat og husly for nærmere 300 deltagere.

Alle distriktene gikk i parade













På scenen under åpningsseremonien, Vibeke(vår kontaktperson fra Norge på besøk) og meg
Fra National Youth Seminar



Når det skal være et program blir det lagt veldig mye energi ned i åpningsseremonien, ofte kan åpningsseremonien vare lengre enn selve programmet, som til tider kan være frustrerende. Åpningsseremonien er en veldig fin måte å markere åpningen på, men det fins grenser hvor underholdene tre timer med taler kan være. Det var heldigvis noen innslag av dans og sang, det var da lett å se at salen våknet opp.


Frivillige fikset mat til deltagerne















Jeg spiser maten. Dhal bhat meto cha:)
Fra National Youth Seminar


De neste dagene var det foredrag om ulike emner og litt diskusjon. Etter to dager ble de enige om en plattform de skal jobbe ut i fra, slik at det kan bli mer ungdomsdemokrati.




Jeg (har klippet håret mitt) sammen med en av deltagerne, Navin fra Lalitpur
Fra National Youth Seminar




Sammen med en av de frivillige
Fra National Youth Seminar




Spiller stigespillet! Jeg vant:D:D
Fra National Youth Seminar



Årets mageplask
På kvelden på den siste dagen var det konkurranse og avslutning seremoni på plakaten. Jeg og Marina fant da ut at vi skulle delta på talentkonkurransen, og stilte opp med en miks av ulike norskesanger, men oppfinnsomme dansesteg til. Ja, vi elsker, per spelmann og ti tusen tommeltotta var noen av sangene som fikk sitt gjennombrudd i Nepal. Vi fikk stor applaus og senere på kvelden fikk vi premie. Om dette var en trøstepremie er vi ikke helt bestemt på, men premie var det i alle fall. Avslutningsseremonien dro seg også denne gang noen timer ut over tidsskjema, og jeg og Marina bestemte oss for å lage litt liv. Da vi som stort sett de eneste hadde gitt applaus til de som hadde holdt taler og mottatt diplom, ble det stor applaus når vi skulle opp. Etter at Marina hadde tatt stemningen fra null til elektrisk var det min tur å entre scenen, med litt mindre hell enn henne. Marina som oppfordret alle til å rope, gjorde at jeg også måtte finne på noe sprell og jeg fikk den ”lure” ideen at jeg skulle hoppe bortover scenen med hendene i luften. Etter noen hopp snublet jeg i sceneteppet og som en potetsekk datt jeg langflat på scenen, det var årets mageplask, bortsett fra det faktum at jeg landet på ryggen. Stemningen som til da hadde vært i taket tok fort slutt og ikke en sjel sa at et ord, jeg lå litt fortumlet på scenen i noen sekunder før jeg røyste meg opp og igjen hev hendene i luften, og alle igjen ropte ut. Scenen som ved slike anledninger er fullsatt av diverse viktige personer dro også ganske bredt på smilebåndet, og da de så at jeg også lo, var snart hele scenen i fullatter. Selv om vi etter dette kanskje burde være mettet på oppmerksom, hadde artisten i oss fortsatt ikke tatt kvelden. Senere på kvelden under det kulturelle programmet, dro vi opp på scenen for å danse til en tradisjonell nepalsk dans. Det som da visste seg var at hele programmet hadde blitt spilt inn på live fjernsyn, og alle våre sprell hadde blitt dokumentert. Når vi senere på kvelden gikk hjem fikk vi høre tonene fra den nepalske folkesangen overalt etter som de så oss ”resam phiriri, resam phiriri”.



Vår fantastiske opptreden

Fra National Youth Seminar


Fra National Youth Seminar

mandag 23. februar 2009

”Are you living your dreams right now? Or are you dreaming of how to live?

Å være på andre siden av kloden i et utviklingsland, kan by på mange utfordringer. Goder som man tar for gitt i Norge, er i Nepal langt fra en selvfølge. Strøm og rent og varmt vann i springen er som oftest fremmedord. Man opplever også mye fattigdom. Det å gå på skole en drøm for mange, et luksusgode, som man i Norge ser på som en selvfølge. Selv om livet her nede byr på mye utfordringer, synes jeg noe av det mest utfordrende er å være borte fra mine nærmeste. Da telefon og internettforbindelsene ikke alltid er de beste, blir det til tider enda vanskeligere.

Min største frykt er at noe skal skje med dem der hjemme og jeg ikke skal rekke fram i tide. I forrige uke døde min bestefar. Han hadde vært syk over lengre tid, men det er fortsatt trist og tungt. Det skjedde heldigvis også noe positivt denne uken, for jeg fikk beskjed om at min bror og hans forlovede venter barn i august. Jeg tror dette var et tegn på at livet går videre. Hverdagslivet består av både liv og død, og må man ta så godt vare på det livet man har når man faktisk lever det. Jeg leste et buddhistisk ordtak ”Are you living your dreams right now? Or are you dreaming of how to live?” Man burde gripe øyeblikket hvis man kan, og leve det livet man faktisk vil leve, i stedet for å drømme om det. Hvor mange av dere tenker ikke: Jeg gleder meg sånn til neste dag, neste uke, neste måned. Hvorfor ikke glede seg over øyeblikket? For neste øyeblikk kan det hende du ikke er der.

Henriette er mitt 2 år gamle tantebarn. Jeg møtte henne når jeg var hjemme i julen, og hun er virkelig en solstråle. Jeg har store planer om å tilbringe mye tid sammen med henne i sommer! Gleder meg også veldig til tantebarn nummer to. Jeg skal bli den tøffe tanta som tar dem med på eventyr!









Nå kan det hørtes ut som jeg i grunnen har det veldig trasig her, men det har jeg absolutt ikke. Jeg bare savner dere hjemme i blant, og for tiden ganske ofte! Savnet kommer og går i perioder kan man vel si. Jeg har og fått min egne lille nepalske familie, så det er grenser for mye man kan klage. Marina, min tvillingsøster, Simran og Sisika mine småsøstre/barn, Subha,min nepalske mor, Samundra, min nepalske bestefar, er noen av medlemmene i min nye nepalske familie:)

Sisika

mandag 9. februar 2009

Krigens regler (IHR) – to shoot or not to shoot?

”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme.” Disse ordene ble skrevet av Arnulf Øverland, i 1937, da Europa var på randen av krig og den snart banket på døren til Norge. Min generasjon har ikke opplevd krig, selv om trolig mange av dere, har hørt historier i fra krigen, enten fra skolebøker eller en gripende historie fra en besteforelder.

Denne uken hadde vi kurs for 30 frivillige i Krigens Regler. Ja, det finnes faktisk regler i krig. Utrolig nok, men sant. Selv om det kan være vanskelig å tro, så blir reglene oftere overholdt enn brutt, men media har makt og skaper et annet bilde. Burde vi som bor i Norge, bry oss om disse reglene? Vi er jo ikke i krig. For noen av oss er tanken på krig fremmed og uvirkelig, selv om vi hver dag får det rett inn i stua, når vi ser nyhetene på tv. Selv om tv-bildene kan være sterke, blir alle fortsatt ikke like påvirket. Selv om det fysisk ikke er krig i Norge, har vi soldater i krigsområder. Norske menn og kvinner kjemper for sine egne liv. Er det ikke i alles interesse, at det finnes regler, som kan beskytte dem?

Krigensregler tegnes opp
Fra IHR trening


Da man mangler strøm, må alternative metoder brukes. Jeg har aldri sagt, at jeg kan tegne.
Fra IHR trening



Nepal er et land som nylig kom ut av konflikt. Et land som har opplevd mang et brudd på krigensregler. Skoler som er brent ned, drap av sivile og barn som kjemper som soldater. Det er viktig for både dem som er, har nylig og ikke er i krig (fysisk) å vite om krigens regler, for vi må eller kan engang måtte oppleve krigens råskap. Kunnskap er makt.

:)

Fra IHR trening


De frivillige var svært fornøyde etter endt kurs, og det eneste negative de kunne nevne, var at de ikke ville møte igjen, alle de nye vennene de hadde fått på kurset. Vi brukte mange ulike måter for å lære om Røde Kors og om reglene i krig; tegning, diskusjonsoppgaver og rollespill. Deltakere visste seg å være like kreative under deres presentasjoner, med rollespill og diktopplesning. Lek må også alltid til på kurs, så vi slo an med en god gammel norsk; hode, skuldre, kne og tå, og et innslag med ”mingle mingle”.

"Mingle mingle"
Fra IHR trening


Vi har merket at kunnskapsnivået blant de frivillige er relativt lavt, når der gjelder generell Røde Kors og IHR kunnskap. Vi har til nå hatt 11 presentasjoner for mindre og større grupper, i tillegg til dette kurset. Målet vårt er at noen andre kan fortsette dette arbeidet når vi drar, og har derfor planer om å arrangere en treners trening om Røde Kors og basis IHR.

Diskusjonsoppgaver

Fra IHR trening


Sårede soldater har rett til medisinskhjelp

Fra IHR trening

søndag 8. februar 2009

Denne uken har vi hatt kurs i IHR, noe som gikk veldig bra, men dette innlegget skal ikke handle om kurset, det kan jeg skrive om senere. Jeg vil skrive om Mina, en av deltakerne på kurset, som også er blitt vår venn. Siden jeg har kommet hit, har jeg møtt mange sterke mennesker, Mina er en av dem.

Da vi lenge hadde lovet henne og komme på besøk, fikk vi endelig tid og kunne dermed dra denne uken. Vi burde forstått noe ikke stemte da hun spurte om vi skulle overnatte, jeg prøvde forklare at vi bare kunne være noen timer. Du skjønner, vi trodde hun bodde i Nala, en av nabolandsbyene. Vi hadde store planer om å dra og komme tilbake i løpet av to timer, da det var en vanlig arbeidsdag.

Det visste seg at Mina bor i en landsby et stykke i fra Nala, for å komme oss dit, måtte vi ta en buss i en halvtime, for så og ta føttene til hjelp for å gå 30 minutter rett opp en bakke. Mina var svært skeptisk til om vi kom oss opp bakkene, men fant fort ut at vi faktisk kunne gå. Mina går denne ruten hver dag, for å komme til skolen. Da hun begynner på skolen klokken 6, må hun stå opp hver morgen klokken 4, for å rekke skolen. Det går bare buss en gang i halvtimen, og hun må bytte buss på veien. Når hun drar til skolen, har hun alltid med seg melk som de selger.


Huset til Mina
Fra Visiting Mina!


Da det er regntid må hun gå denne ruten to ganger om dagen, da hun må ned på markene for å hjelpe til. Selv om livet til Mina kan hørtes hardt ut, er hun faktisk veldig heldig. Hun kommer fra en svært fattig familie, hvor ingen av foreldrene har gått på skole, hvor faren måtte tidlig i arbeid, da faren hans døde når han var liten. Selv om Mina har møtt mye motgang er hun heldig, foreldrene hennes satser på utdannelse, og hun og søsteren er de eneste fra landsbyen til Mina, som går på privat skole. Foreldrene til Mina har ikke råd til å betale skolen for alle sammen, så Mina trenger ikke betale for skolen, men skal jobbe for skolen senere og på denne måten betale tilbake. Ikke aller er like heldig som henne, og faktisk får en sjanse. Det fasinerer meg hvor lett hun kan fortelle om problemene hun og familien hennes har, og hvordan de har kjempet for å komme dit de er i dag.

Jeg hilser på en av mine nye venner
Fra Visiting Mina!


Huset Mina bor i er et hus man kanskje fant i Norge for 150 år siden. Familien fikk en geit i gave når Mina var nyfødt, og dette har ført til at de nå har flere geiter, to kyr og to buffaloer. Hun har også en utrolig søt hund, som lillebroren har døpt Lucky. Den forrige hunden ble tatt av en tiger. Jeg var i dyreparadis.

Meg og Lucky
Fra Visiting Mina!


Mina og geita si
Fra Visiting Mina!


Intet besøk uten Dhal Bhat, men denne gangen hjalp vi litt til. Eller kanskje vi var mest i veien? Hvem vet, men morsomt var det. Vi slet litt med de nepalske metodene, men mat ble det. Det skal sies, at Mina og moren laget hele måltidet, mens vi bare forsøkte litt. De lager maten over ild inne på kjøkkenet, da de verken har gass eller elektrisk ovn. Dette gjorde matlagningen til en veldig spesiell opplevelse. Vi fikk også høre at grunnen til at vi ikke klarte å sitte på huk så lenge, var for at vi var tykke. Hun hadde også vært tykk en gang, men nå når hun gikk så langt til skolen, hadde hun blitt tynn.

Maten lages over et bål
Fra Visiting Mina!


Denne stilingen er ikke mulig for feite mennesker, altså oss
Fra Visiting Mina!


Mina stolt foran huset sitt
Fra Visiting Mina!