Da tårene kom!!

De siste dagene har vært en eneste stor gråtefest. Vi dro i fra Banepa i dag, og det må være noe av det tyngste jeg har gjort. Jeg vet aldri når jeg vil se de som har blitt som familie for meg.

I går var det stor avskjedsfest med alle ungdommene, litt over 150 ungdom hadde møtt opp for å si farvell til oss. Enkelte av de danset, en jente hadde skrevet en sang til oss og flere holdt taler. Når det var vår tur til å holde tale kjente jeg klumpen i halsen begyne å trykke på. Jeg klarte å holde meg helt til jeg skulle si de siste setningene, da kom tårene. Jeg prøvde å ta meg sammen slik jeg kunne si de siste setningene, men det var ikke mulig og Marina måtte ta over.

På kvelden var det middag med distriksstyret og de fra kontoret, som ente med dans, latter og photo shoot.

Meg som brud sammen med småsøskene mine og moren deres

Selv om gårdagen var tung, kan ikke dagen i dag sammelignes. Jeg har storsett grått siden jeg stod opp. Imorges dro vi til småsøskene våre. Da de ikke er av de mer velstående familier, hadde vi samlet opp det vi ikke fikk plass til å ha med oss hjem og dro bortover til dem. Vi hadde også laget et fotoalbum til hver av dem, som var stor stas. Srisika var spesielt fornøyd med bilde av seg og det vestlige doet vårt. Jeg føler meg så utrolig heldig når jeg ser hvor glad de blir over så lite, som foreksempel klærne vi gav dem eller sekken Pragita fikk. Jeg gav Pragita(den eldste av søstrene) en helt ny sekk som jeg egentlig skulle ha med meg til Norge, men ikke fikk plass. Hun ble så utrolig glad for sekken og det gjorde at jeg var glad jeg satte den igjen:)

Når vi skulle si hadet til dem kom tårene på oss hele gjengen, og det var ikke siste gangen idag heller.

Vi dro så hjem for å fortsette pakkingen. Jeg har alt alt for mye baggasje og spørsmålet er ikke om jeg må betale overvekt. Spørsmålet er hvor mye jeg må betale. Etter vi hadde fått unnagjort litt pakking to vi turen på kontoret for en gråtestund der også. Etter vi fikk sagt hadet til våre kollegaer og enkelte av ungdommen som også hadde møtt opp i dag dro vi hjem.

Hjemme ble det tur opp til Sobha og familien for å motta velsignelse. Der fikk vi enda en avskjedsgave. Vi har fått en del gaver de siste dagene, har nesten vært som julaften, bare en litt trist julaften. Når det var tid for å si farvell her, knapp jeg sammen. At både Sobha og Maya(min nepalske bestemor) begynte å hylskrike gjorde ikke ting bedre.

Det har vært en tung dag, og er spesielt tungt å si hadet når man ikke vet når man sees igjen og de fleste ikke har internett eller e-mail. Så jeg får vel ganske dyre telefonregninger framover. Når skal jeg tilbake? Jeg bruker samme svar som jeg har brukt til alle som har spurt de siste dagene. En ting er sikkert jeg kommer tilbake, jeg vet bare ikke når.

Nå har jeg og fått noen gode nyheter i dag, noe som gjør dagen litt lettere. Min bror Robin fikk idag vite at han har bestått eksamen og er dermed blitt lege. Gratulerer så utrolig mye, er så utrolig stolt av deg:D:D

Fikk og vite idag at min andre bror at han skal hente meg på flyplassen på søndag. Jeg gleder meg utrolig mye til å se Stian, Henriette og Elisabeth igjen, allerede på søndag:D:D

Curfew/Portforbud!

Vi har i dag vært på hovedkontoret i Kathmandu, og fikk høre hos flere at det trolig var bandha/streik i Kavre og/eller Bhaktapur. Kavre er distriktet vi bor i og Bhaktapur er distriktet vi må kjøre igjennom for å komme hjem. Vi var begge utålmodige og ville hjem, da vi har mye å fikse før vi drar på onsdag. Kontaktpersonen vår ringte for å undersøke dette, men fikk beskjed om at det ikke var noe veiblokkeringer.

På vei opp den siste bakken før vi kom til Kavre, var det utrolig med politi. Jeg tenkte igrunnen ikke så alt for mye over dette, før vi kom til sperringen. Vi ble stoppet av politiet som kunne fortelle at fra klokken 2 var det portforbud i Banepa-området. Han sporte oss noen spm og sjåføren forklarte at vi var fra Røde Kors. I dag fikk vi virkelig oppleve nøytraliteten og dens betydning. Da alle andre biler bare måtte snu og ikke fikk komme igjennom sperringen, fikk vi beskjed om å sette på nødlysene og kjøre fort til Banepa.

Når vi nærmet oss Banepa var det som en film, gatene var øde. Vi kunne se brente motorsykler og store mengder med stein i gatene, og skjønte at noe stort hadde skjedd her i dag. Absolutt alle butikkene var stengte og de eneste som var i gatene var vår bil og armertpoliti på alle gatehjørner. Det føltes helt merkelig, føltes litt som en vesternfilm, der man ser gatene øde og forlatt.

Hjemme sporte husverten hvor vi kom i fra og svarte at vi kom fra Kathmandu. Han stusset først hvordan det var mulig, men så tok han et blikk på bilen vi kom med og sa, å ja, dere reiste med Røde Kors bilen. Røde Kors sin nøytralitet er kjent i hele Nepal, de tar aldri en politiskside, men de tar side med de svakeste, nemlig ofrene.

Det som er skjedd er at maoistene har vært i kamper med butikkeiere da de ikke har fulgt en bandha som de har pålagt, 20 mennesker har blitt skadet som følge av steinkasting og rapponering av butikker. Vi må nå sitte inne resten av dagen, men gjør igrunnen ikke så mye for oss, da vi har mye pakking foran oss. Men man blir satt ut av slike situasjoner, og gjør meg så utrolig takknemlig for hvordan tilstander vi har i Norge.

4 dager igjen i Banepa

Min Nepalske Bestemor

Tiden springer av gårde nå, det er nesten som jeg må løpe for å holde tritt. I går holdt vi vårt siste kurs i Nepal, og vi begynner sakte å innse at oppholdet vårt går mot slutten. Vi har begynt å pakke. Bi har begge en stor utfordring i hvordan vi kan pakke livet vårt her ned i en koffert, på 30 kg!? Er det mulig? Vi har sett for oss mange muligheter, men har nok innsett at slaget er tapt og begynt å legge ting til siden som vi skal legge igjen.

I dag våknet jeg opp med en stor klump i magen, da jeg for første gang innså at vi bare har 4 dager igjen i Banepa. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem, men gruer meg veldig til å dra her i fra. Det slo meg enda mer i magen når vi var på besøk hos småsøskene våre, og vi fikk vite at etter 4 måneder drar også moren til utlandet for å jobbe. Hun skal til Japan og jobbe som hushjelp. Ungene skal da bo hos bestemoren sin. Er det bedre at de får litt bedre råd og at foreldrene drar vekk i to år, eller er det bedre at familien er sammen? Jeg synes det er veldig vanskelig å vite hva som er best. En ting som er sikkert er at foreldrene deres ofrer mye for dem. Ofrer slik at de kan dra på privatskole og leve et liv som ikke er fullt så vanskelig, men er det verdt det?

Nå skal jeg nyte de siste dagene i Nepal, og prøve å si på gjensyn til de aller fleste uten å gråte så alt for mye. For tårene vil komme, det er bare et spørsmål om tid.