Vafler, melkesjokolade, fiskesuppe og norskeflagg

Etter vi suksessfullt klarte å danne en komitee kun bestående av medlemmer fra de ulike ungdomsgruppene, var neste steg på programmet networking. Vi fant ut at den beste måten å gjøre dette på, var igjennom et uformelt sosialt program og denne dagen stod Norge og norsk mat på programmet.

Fra Sosialttreff

Det er utrolig hvor norsk man føler seg når man bor i et annet land, man får alltid spørsmålet hvilket land man er i fra. For alle ser at man ikke er en av de lokale. Man prøver så godt man kan å tilpasse seg den andre kulturen. Ting blir stort sett alltid gjort på en annen måte i Nepal i forhold til i Norge. Man kan ikke si at den ene måten er mer rett i forhold til den andre. For de har gjort det på sin måte så lenge de kan huske, og vi på vår. Nepalsk mat er godt, men suget etter norsk mat har virkelig meldt sin ankomst nå, noe som fører til at vi ofte lager en porsjon vafler og har ønsket oss fikseboller. Jeg tenker også mye over at jeg ”bare” er her i ni måneder. Mens andre opplever å måtte flytte fra sine egne kjente omgivelser for godt. For at de faktisk ikke kan leve i sitt eget land. Jeg har faktisk selv valgt å bo her. Jeg er av stor beundring av alle som har måttet flykte til Norge og prøver å gjøre så godt de kan. Uansett hvor lenge jeg ville bodd i Nepal, ville uansett en del av meg alltid være norsk. For dem vil alltid en del av dem tilhøre landet de kommer i fra. De ville prøve å lage sin egen mat, høre på musikk fra sitt eget land og trolig feire sin egen nasjonaldag. Akkurat slik jeg gjør. 17.mai er en av mine yndlingsdager i året, så mye is og kake man orker. Vi vil nok ta turen på ambassaden.

Jeg har i det siste sett debatten om hvorvidt enkelte etniske grupper i Norge skal få skolehverdagen mer tilpasset sin egen kultur. Jeg har lest om folk som både er for og mot. Ville alle dere som er i mot dette, tilpasset dere fullt og helt, en annen kultur hvis dere flyttet dit? Hva hvis dere hadde barna med dere, ville dere snakket norsk hjemme, eller bare snakket det språket som var det ”rette” språket i det landet dere flyttet til? Jeg tenker og på alle nordmennene som flytter til Spania og oppretter norske skoler og sykehjem i fleng, og klager over at spanjolene i området enda ikke har lært seg norsk. Jeg har ingenting i mot at det opprettets norskeskoler og sykehjem, for en del av hjertet vårt vil alltid tilhøre moderlandet. Jeg bare vil at alle skal forstå, at for de som flytter til Norge er det ikke bare å flytte i fra sitt eget land, og legge fra seg alle inntrykk og kulturelle aspekter. Akkurat slik at det ikke er mulig for en nordmenn som flytter til et annet land.

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Tilbake til vårt sosialetreff. Vi inviterte alle de frivillige i distriktet, og rundt 20 dukket opp. Marina og jeg hadde laget 6 liter vaffelrøre og var klar til å servere. Melkesjokolade og Bergens fiksesuppe stod også på menyen. Vaflene og sjokoladen var en stor suksess, men de fleste var litt mer skeptisk til suppen. Alle synes det var veldig morsomt å lage vafler, og det var til tider kamp foran vaffeljernet, da alle ville lage.


Kamp over vaffeljernet

Fra Sosialttreff

Noen av de frivillige med norskeflagg

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

59 timer til vi møtes i Delhi!

I det siste har vi vært svært travle på jobben. Vi har arrangert både distrikt og regional samling, to helger på rad, det har vært mye slit, men utrolig moro. Vi begynner virkelig å kunne se resultatet av vårt opphold her, og at vi klarte å opprette en sub-committee for de unge på distriktsnivå, var en drøm når vi først kom hit. Under distriktssamlingen fikk vi opprettet en komitee der de unge kan ta større del i avgjørelses prosessen. Regionale samlingen var også en suksess, og vi fikk prøvd ut flere varianter fra Norges Røde Kors Ungdom, som blant annet Raw War.

For de som ikke vet det er Raw War et spill der man lærer om krigens regler. Vi måtte tilpasse språket og enkelte aspekter slik at det skulle passe inn i Nepal, men ellers var det helt likt den norske versjonen. Folk ble svært engasjerte og ingen av lagene var særlig snille, og bombet både sykehus, skoler og nasjonalforeningen.

I begge samlingene har vi lekt masse leker og spilt flere spill. Jeg har også lært meg en del nye nepalske spill og leker, og har virkelig stor kost meg. For dere som kjenner meg vet at jeg aldri sier nei til å være med å spille. Konkurranseinstinktet er alltid på topp.

All jobbingen de siste ukene, inkludert mitt sykehusbesøk har gjort at jeg nå er svært sliten og gleder meg veldig til ferie. Jeg har bare noen timer igjen på jobb i dag, og i morgen er den sosialtreff med alle ungdommene i distriktet. Som skal få en smak av Norge, med bilder, vafler, fiskesuppe og melkesjokolade. Så tar jeg ferie og drar til Kathmandu, før jeg drar til Delhi på onsdag for å møte mamma, pappa, Renate, Ørjan og Daniel! Gjett om jeg gleder meg. Jeg begynner snart å telle timer istedenfor dager! Vi har de siste dagene hatt storrengjøring i leiligheten vår, da vi har kommet fram til konklusjonen at den må være presentabel når vi får besøk:P

Noen rare kommentarer og hendelser:

"Meg og språklæreren vår, Prakesh"

Fra District Youth Seminar

€

Utsagn om hvorfor jeg har blitt dårlig i magen:
- Shyam: ”Benedicte du spiser alt for mye, det er derfor du har blitt dårlig i magen.” Marina: ”Hun har fått en infeksjon i magen, det er mest sannsynlig noe i maten fra treningssenteret.” Shyam: ”Nei, i Nepal er det bare to grunner for at man blir dårlig i magen. At man har spist for mye eller drukket dårlig vann, men det finnes ikke infeksjoner i Nepal.” Benedicte og Marina: ”Ikke infeksjoner?” Shyam: ”Nei, i Nepal er det ikke infeksjoner. Du har nok spist for mye Benedicte.”
- Prem: ”Benedicte du er blitt dårlig i magen for at du sitter alltid på kalde plasser. For eksempel når du var på distriktssamlingen satt du rett ned på bakken. Du skjønner når du sitter på kalde plasser, så blir du dårlig i magen.”

Bestefar/presidenten i Kavre Røde Kors er en matmons. Han er ca. 155 høy og ganske god og rund. Han er alltid sulten og gomler alltid på noe. Hver gang vi spiser på noe spør han hva der er, og sier det ikke alltid rett ut, men vil gjerne ha en bit av det vi spiser på:
- Vi har funnet knekkebrød, dyre, men knekkebrød i Kathmandu. Den ene dagen hadde Marina med seg frokosten på kontoret som bestod av knekkebrød og diverse pålegg. Forundret lurte Bestefar hva dette var for noe, og om han kunne få en bit.
- I går dro vi til skredderen for å hente noen klær vi har fått sydd, på veien tilbake gikk vi innom et bakkeri for å kjøpe oss noe å spise. Da vi kom på kontoret satt vi bakevarene på gulvet og jobbet videre på datamaskinene våre. Etter noen timer kommer Bestefar inn til oss og forundret stikker han hodet inn i posen så fort han ser det er mat. ”Hva er dette?” Søtsaker, svarer vi. Nei, han spiste ikke søtsaker. Likte ikke sukker. Han tar seg fortsatt en bit og smaker. Nei, dette er ikke søtt svarer han og drar med seg det som var igjen i posen og sier at han skal finne seg en kopp te. Han var sulten igjen.

De fleste familier i Nepal har ikke kjæledyr på samme måte som i Norge. Alle dyrene vedkommende har er der for en nytteverdig, ikke for å kose med. Hvis man har hund er det for at man trenger vakthund, har man høner er det for eggene sin skyld, har man katt er det for at katten skal jage vekk musene og enkelte har albino mus i bur for at de mener at dem skremmer vekk de andre musene:
- Den ene familien vi bor ved siden har forundret meg siden vi kom hit, da deres dyr er litt uten om det vanlige. Når vi kom hit hadde de en liten kylling, som jeg trodde skulle bli en høne etter hvert, men nei, det ble en hane. Hanndyr har generelt liten verdi i Nepal og blir som oftest knertet ved fødsel. Når hanen var kylling klarte jeg ikke å se forskjell om dette skulle bli en hane eller høne. Jeg tenkte ikke så alt for mye over at de behandlet kyllingen sin ganske annerledes enn andre familier. Da jeg tenkte at dette skulle bli en høne som de skulle få egg av. Kyllingen satt på bordet hos dem, dem maten kyllingen fra hånden og satt med han i fanget og koset med han. Om de selv ikke var klar over at dette skulle bli en hane eller at de feiter han opp til et festmåltid er ikke godt å si, men forundrende er det. Deres andre kjæledyr er en hund. Det er selvsagt ikke noe unormalt å ha en hund, det er bare hunden de har som gjør det hele litt spesielt. Hunden har jeg og Marina døpt Haltus. Grunnen til dette er at Haltus mangler en fot. Han fungerer bra, men har kanskje ikke den samme farten du ville ønsket i en vakthund. I Norge ville denne behandlingen av dyrene være høyst normalt, i alle fall i mitt hode, men her er det litt uten om det normale. Da de behandler dyrene sine som små mennesker og koser og duller med dem. Sin hane og haltende hund.
- I går når vi gikk hjem fra jobb gikk vi forbi huset deres som vanlig. Utenfor lekte dyrene. Ja, den haltende hunden og hanen som jeg trodde skulle bli en høne lekte sammen. Det var en merkelig situasjon, hvordan hunden slo litt med labben på hanen før han rygget litt tilbake og hanen uskyldig dultet borti hunden med nebbet. Hvis du har sett to hunder leke på denne måten ville man synes dette var helt normalt, men i denne familien har hunden og hanen virkelig funnet tonen og lever det gode liv.

Arbeidsledigheten i Nepal er svært høy. Selv om du tar høyere utdannelse er det trolig ikke jobb til deg. Lønnsnivået er svært lavt, spesielt for de uten utdannelse. Dette har ført til at svært mange drar til andre land for å finne lykken. Både for å få bedre utdannelse, men også for å jobbe. Et populært område å jobbe i er Midtøsten, selv om arbeidsforholdene til tider rett og slett kan være jævlige og arbeiderne har lite rettigheter, tjener de ofte 3-4 ganger så mye de kunne ha drømt om i Nepal. Pågrunn av den finansielle krisen har mange av de som har søkt lykken blitt permittert, mange opplever også å ikke få den betalte turen tilbake til Nepal betalt.
- Faren til våre småsøsken har lenge snakket om at han skal dra til et av araberlandene for å jobbe. Han skal dra dit å bli sjåfør, det at han ikke har sertifikatet stopper han ikke. Lønningen hans er ikke mer enn på 600 kroner hver måned. For disse pengene skal mat, hus, skolegang til døtrene og diverse andre kostnader dekkes. Her om dagen kom konen hans til på kontoret vårt veldig pyntet uten at vi tenkte noe mer over det og selv når han sier at han drar til Saudi Arabia i morgen tenker vi bare at han tuller. Neste dag drar vi på jobb og får beskjeden at i kveld drar Sibaram til Saudi Arabia, han kommer ikke hjem før om 2 år. Tenk det, to år? To år uten å se familien sin, to år uten å se barna sine vokse opp, men det er vel kanskje til det beste for hele familien. De for jo trossalt bedre økonomi. Det som gjorde det ekstra rart var at han i grunnen ikke hadde sagt i fra til flere av sine venner, kollegaer på jobb og til oss. Vi fikk beskjeden at han skulle dra i morgen, men trodde i grunnen ikke på ham. Om han ikke liker avskjeder eller om dette er en del av den nepalske kulturen er ikke gått å si. En ting er sikkert at våre småtroll vil ikke se sin egen far på 2 år da han er i et fremmed land og jobber for en bedre framtid for dem.

Sibaram, Srisika og Simran

Ikke lurt å dra på sykehus i Nepal ALENE!

Hittil i oppholdet har vi vært svært heldige, ingen av oss har vært spesielt syke, og har enda ikke fått opplevd å være ekstremt syke som stakkars Anine (ungdomsdelegat i Sudan). Da jeg ikke hadde klart å spise mat på noen dager, og alt bare rant ut av meg, og jeg hadde blitt flere kg lettere på vekten. Jeg hadde også mistet alt av energi (jeg har aldri påstått at jeg er sterk, men når det selv er tungt å holde en såpe når man vasker hendene kan selv svake meg, påstå at energien ikke er på topp), fant vi ut at det var på tide å dra på sykehuset. Mens jeg lå hjemme, mens Marina var på kontoret og fikset samtidig transport til sykehuset. Etter Marina måtte bruke noen minutter på å overtale de på kontoret at ambulanse ikke var nødvendig, kom en minibuss kjørende for å hente oss. Inne i bilen var sjåføren og tre fra kontoret. Shyam, ble kun med til huset vårt og dro så tilbake til kontoret. Om han bare ville se hvor dårlig jeg var er ikke godt å si, men en ting er sikkert vi trengte han ikke. For da det i grunnen var nok med Marina, var de andre i grunnen kun med for å komme seg på en utflukt.

Etter vi ankom sykehuset snakket vi med en lege og ble sendt på akutten. Ja, hvorfor vi ble sendt på akutten er ikke godt å si, men vi slapp heldigvis å sitte i kø. Jeg ble så slengt ned på en seng og det var raskt 5-6 leger rundt meg. En som målte blodtrykk, en som målte feber og et par som tok blodprøver, mens resten prøvde å finne ut hva som feilet meg. Da vesketapet mitt hadde vært stort de siste dagene, fikk jeg intravenøst trykt inn i armen, mens Marina ble sendt av gårde for å levere blodprøvene. Det skal sies, man klarer seg ikke alene på sykehus i Nepal. Mens jeg lå i sengen ble Marina sendt både hit og dit, for å levere prøver, betale regninger og hente ulike medisiner. Om det er mulig å klare seg alene på sykehus i Nepal er ikke godt å si, men jeg var utrolig glad for at jeg hadde med meg Marina. Etter noen timer ble det avklart at jeg hadde en infeksjon i magen, og fikk dermed flere medisiner i form av sprøyte. I det Marina drar ut for å hente de siste prøvene, kommer bokstavelig talt et busslass med mennesker inn døren. Jeg følte som jeg satt å så akutten på tv, da legene hastet fram og tilbake for å hente ulike medisiner, sprøyter og redskaper for å hjelpe de 50 menneskene som hadde vært i bussulykke. Overalt rundt meg var det skrikende barn og blødende mennesker. Jeg som bare hadde infeksjon i magen og intravenøst i hånden følte meg da veldig overflødig og ville helst komme meg unna, slik at noen andre kunne få sengen min. For i mangel på senger hadde de dratt inn stoler og benker slik at pasientene hadde en plass å sitte og ligge. Snakk om kaos. Etter noen minutter var heldigvis Marina tilbake, og etter vi fikk utskrevet et helt medisinlager og fått beskjed om å komme tilbake i dag fikk vi dra hjem.

Jeg er enda ikke i topp form, men føler meg mye bedre. Krampene og hodepinen er heldigvis ikke like kraftige lengre, og etter noen dager med hvile vil jeg være på topp igjen.

Alltid en grunn for fest(ival)

Det blir sagt at Nepal har flere festivaler enn dager i året, og det kan til tider virke slik. Det er alltid noe som skal feires, da det er både nasjonale festivaler, men også da de ulike etniske gruppene har ulike festivaler. I Banepa, hvor vi bor, er det hovedvekt av newarer, denne gruppen er kjent for alle sine festivaler, og vi har opplevd ulike varianter av dem, blant annet yomarifestival, yomari er en slags søt matrett som selvsagt har fått sin egen dag. Det er både større og mindre festivaler, som varer alt fra en dag til noen uker.

Den hellige kuen blokkerer veien i Pokhara

Fra Pokhara

Tok også del i Holi

Fra Pokhara

Vi har nå hatt ferie i noen dager, da det var offentlig fridag på kvinnedagen. Gratulerer på etterskudd alle jenter og damer. Det var og offentlig fridag to ekstra dager for å feire Holi, Holi er en av utallige hinduistiske gudene som er gud av farger og vann. For å feire gudinnen Holi kaster alle farger, vann og egg på hverandre. Egg er ikke alltid en del av ingrediensene, men jeg var så heldig at jeg fikk et egg knust i håret. Dette gjorde i grunnen ikke så mye da jeg allerede var dekt av fargepulver og diverse blandinger av vann og farge.

Vi tok oss som sagt ferie og dro til Pokhara, som ligger mye lavere enn Banepa og er dermed mye varmere, så vi booket inn på et hotell med basseng, så det ble noen late dager ved bassengkanten, før vi slengte oss inn i Holi.

Fra Pokhara

Vi dro rene ut av hotellet, og gikk et stykke for noen begynte å rope ”happy holi” og hev farger på oss, det ble etter hvert flere og flere farger, til vi ikke så noe av vår opprinnelige hudfarge. Vi slengte oss på sammen med noe av lokalbefolkningen og kjøpte selv farge for å hive på andre. Dette må være en av de morsomste festivalene jeg har vært med på. Selv om etter jeg har dusjet ikke er fri for farge og klærne mine trolig ikke vil bli helt rene, var det absolutt verdt det.

Både små og store hadde gleden av å smøre farge på oss

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Jeg vil også kaste farge

Fra Pokhara

Dans i gatene

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Ble egget

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Resultatet etter noen timer med Holi

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Fra Pokhara

En helt vanlig dag på jobben!

Ingen dag på jobben er lik og da det for tiden er lite strøm må man finne på alternative ting å bedrive tiden med.

Slik ser altså kontoret vårt ut. Vannet er helt grønt av alger, men vi har fått flere ganger beskjed at hvis vi får lyst på fisk er det bare å fiske. Ikke akkurat så fristende, men ja, det er andre som fisker i dammen...

Fra En helt vanlig dag på jobben

Fra En helt vanlig dag på jobben

Fra En helt vanlig dag på jobben

Tid for lek! Da jeg og Marina er svært glade i leker har vi derfor introdusert noen norske varianter til dem på kontoret. I går ble det tid for både bro bro brille med hele kontoret på slep, hode-skuldre-kne og tå!!

Fra En helt vanlig dag på jobben

Prem og Marina!! Hvem vinner tommelkrigen?

Fra En helt vanlig dag på jobben

Prem er den lykkelige vinner

Fra En helt vanlig dag på jobben

Marsjerende...

Fra En helt vanlig dag på jobben

Simran, Sisika og Sibaram

Fra En helt vanlig dag på jobben

Fra En helt vanlig dag på jobben

Jeg tror det er få som er så opptatte av mat som nepalesere. Første de spør noen når de møter dem er om de har spist og du kan garantere at det kommer opp via en telefonsamtale. I blant kan vi kjenne mat lukten sige inn på kontoret vårt og finner da noen lage en litt mindre komplisert rett på et av de andre kontorene:P

Fra En helt vanlig dag på jobben

Nyter et varmt måltid

Fra En helt vanlig dag på jobben

Hvis man kjenner man blir trøtt finnes det også senger på kontoret

Fra En helt vanlig dag på jobben

Slapper av på sengen

Fra En helt vanlig dag på jobben

Dans er veldig viktig. Vi blir ofte bedd om å danse og i blant slår vi til med noen trinn!! Her er det opplæring i sving på gang

Fra Blogg feb

"Øvelseskjører" motorsykkelen til kontoret

Fra Blogg feb

Bryllup, sari, stas og jåleri!!

Det er veldig tydelig at det er bryllupssesong i Nepal for tiden, hvor enn man går ser man en overpyntet bil eller et marsjerende korps komme gående nedover gaten. Noe jeg og Marina vil dra med oss til Norge er den overpyntede bilen som brudeparet sitter i, mens familien går foran bilen og korpset spiller oppmuntrende toner slik at alle får lyst å riste på dansefoten.

Forrige lørdag skulle Umita endelig få sin Sanu. Vi skulle også i vårt første bryllup til noen vi faktisk kjente, ikke en bekjent av en bekjent. De skulle ha normal størrelse på bryllupet, ”bare” 900 gjester. Det skal da sies at Sanu og Umita hadde dobbeltbryllup med storebroren til Sanu og hans kone.

Sari er en tradisjonelldrakt som brukes i flere land, blant annet India, Bangladesh og Nepal. En Sari kan både brukes som både hverdagsplass og festplagg. For en nordmann kan det til tider være vanskelig å se om vedkommende skal på fest eller ikke, da plagget til tider kan være ganske så overpyntet. Jeg hadde allerede kjøpt meg Sari, men jeg manglet noen av delene og Marina manglet hele antrekket, men Subha kom til unnsetning. Hun insisterte først på at vi skulle komme opp og prøve noen av hennes sarier, da en Sari kun består av et stort stykke stoff, vil du aldri finne en Sari som er for liten. Subha hadde mange fine Sarier, og etter en god stund med prøving, latter og dans fra gamlemor i huset var vi ferdig, og vi hadde bestemt oss for at neste dag skulle vi dra på Sari shopping. Selv om selve Sarien kun består av stoff er det mange accesories som følger med, bluse, underskjørt, øredobber, armbånd, smykke, tikka og egentlig så mye glitter og stats du klarer å ta på deg. Neste dag var det altså oppdrag kjøp Sari og mest mulig dill. Det er alltid en fryd å dra på shopping sammen med Subha, og etter noen timer var vi ferdige og var klær til fest.

De to brudene














Umita



















Utrolig fin på håret



















Sanu, Umita sin ektemann



















Bryllup i Nepal er en prosess som varer i flere dager. Man har som oftest fest som både blir arrangert av foreldrene hans og hennes. Vi var med på to dager av seremonien. På fredag var vi med da storebroren til Sanu hentet sin kone hjem til seg. I Norge hvor bryllupsdagen skal vær den lykkeligste i ditt liv, er det her annerledes, her skal bruden se trist ut, for denne dagen forlater hun foreldrene sine og flytter inn hos foreldrene hans. Begge parene giftet seg pågrunn av kjærlighet, og det var ikke alltid like lett for jentene å holde seg triste. Da bruden kommer til sitt framtidige hjem, må brudgommen by på bruden sin. Det var en veldig morsom opplevelse, og vedkommende som skulle ”selge” bruden var veldig hard på budet sitt. Dette var selvsagt bare en lek.

Neste dag var det tid for bryllupsfest. Vi overnattet for anledningen hos Dwarika, da alt skulle foregå i den delen av byen de bor i. Da det ikke er så lett å få kledd på seg en sari, trengte vi hjelp fra to av Dwarika sine søstre, i tillegg til den ene venninna til søsteren. Etter mye fjas og kjas fikk vi på oss finstasen og dro bortover. Man får ganske mye oppmerksomhet som hvit til vanlig, og det var svært få hoder som ikke snudde seg rundt i det de så oss komme gående nedover gaten i en overpyntet Sari.

I Sari

Fra Umitas Wedding

Ved ankomst til bryllupet gir vi Umita gaven, som sitter på utstillg med den andre bruden. Jeg blir litt usikker i giver øyeblikket og presterer å gi gaven til henne med venstrehånden, som er noe man ikke skal gjøre i Nepal. Etter gaven var overlevert gikk vi ned og fikk servert mat og drikke i fleng. Når man er ferdig i denne seksjonen blir man sendt til neste avdeling som er middagen. Da de har 900 gjester, spiser gjestene på ulike tidspunkt og har dermed fått ulike tidspunkt på innbydelsene sine. Etter middag ble det mye dans til stor glede for alle andre. Både jeg og Marina danset Sarien ut av stilling og fikk raskt beskjed om å endre på dette. Dette første også til at jeg ble dratt inn en bakgate av to eldre damer som litt fortvilet ville hjelpe denne hvite hjelpeløse personen, og etter noen minutter var jeg jeg ferdig fikset og ble sendt tilbake til dansegulvet.

Nødhjelp:P

Fra Umitas Wedding

Etter noen timer med dansing var vi vel slitne og satte da kursen hjem til Dwarika for litt søvn.