Ikke lurt å dra på sykehus i Nepal ALENE!

Hittil i oppholdet har vi vært svært heldige, ingen av oss har vært spesielt syke, og har enda ikke fått opplevd å være ekstremt syke som stakkars Anine (ungdomsdelegat i Sudan). Da jeg ikke hadde klart å spise mat på noen dager, og alt bare rant ut av meg, og jeg hadde blitt flere kg lettere på vekten. Jeg hadde også mistet alt av energi (jeg har aldri påstått at jeg er sterk, men når det selv er tungt å holde en såpe når man vasker hendene kan selv svake meg, påstå at energien ikke er på topp), fant vi ut at det var på tide å dra på sykehuset. Mens jeg lå hjemme, mens Marina var på kontoret og fikset samtidig transport til sykehuset. Etter Marina måtte bruke noen minutter på å overtale de på kontoret at ambulanse ikke var nødvendig, kom en minibuss kjørende for å hente oss. Inne i bilen var sjåføren og tre fra kontoret. Shyam, ble kun med til huset vårt og dro så tilbake til kontoret. Om han bare ville se hvor dårlig jeg var er ikke godt å si, men en ting er sikkert vi trengte han ikke. For da det i grunnen var nok med Marina, var de andre i grunnen kun med for å komme seg på en utflukt.

Etter vi ankom sykehuset snakket vi med en lege og ble sendt på akutten. Ja, hvorfor vi ble sendt på akutten er ikke godt å si, men vi slapp heldigvis å sitte i kø. Jeg ble så slengt ned på en seng og det var raskt 5-6 leger rundt meg. En som målte blodtrykk, en som målte feber og et par som tok blodprøver, mens resten prøvde å finne ut hva som feilet meg. Da vesketapet mitt hadde vært stort de siste dagene, fikk jeg intravenøst trykt inn i armen, mens Marina ble sendt av gårde for å levere blodprøvene. Det skal sies, man klarer seg ikke alene på sykehus i Nepal. Mens jeg lå i sengen ble Marina sendt både hit og dit, for å levere prøver, betale regninger og hente ulike medisiner. Om det er mulig å klare seg alene på sykehus i Nepal er ikke godt å si, men jeg var utrolig glad for at jeg hadde med meg Marina. Etter noen timer ble det avklart at jeg hadde en infeksjon i magen, og fikk dermed flere medisiner i form av sprøyte. I det Marina drar ut for å hente de siste prøvene, kommer bokstavelig talt et busslass med mennesker inn døren. Jeg følte som jeg satt å så akutten på tv, da legene hastet fram og tilbake for å hente ulike medisiner, sprøyter og redskaper for å hjelpe de 50 menneskene som hadde vært i bussulykke. Overalt rundt meg var det skrikende barn og blødende mennesker. Jeg som bare hadde infeksjon i magen og intravenøst i hånden følte meg da veldig overflødig og ville helst komme meg unna, slik at noen andre kunne få sengen min. For i mangel på senger hadde de dratt inn stoler og benker slik at pasientene hadde en plass å sitte og ligge. Snakk om kaos. Etter noen minutter var heldigvis Marina tilbake, og etter vi fikk utskrevet et helt medisinlager og fått beskjed om å komme tilbake i dag fikk vi dra hjem.

Jeg er enda ikke i topp form, men føler meg mye bedre. Krampene og hodepinen er heldigvis ikke like kraftige lengre, og etter noen dager med hvile vil jeg være på topp igjen.