”Jeg kastet stein over til Tibet”

Nå har vi vært her i litt over 4 måneder, og har knappe 5 måneder igjen. Oppholdet så langt har vært svært spennende, selv om man møter enkelte utforinger. Vi har og vært så heldig og fått reist en del rundt i Nepal, og opplevd livet på både godt og vondt. Vi har både møtt de som har det man kan kalle luksusproblemer, og de som ikke er fullt så heldige. Som ikke engang ” har råd til smør i grøten”.

I forrige uke var vi i et av våre nabodistrikt, Sidnu. Distriktet grenser mot Tibet, er preget av høye fjell og mye fattigdom. Vi ble invitert av presidenten i Sidnu, for å ta del i en ”eye camp”, som var et samarbeid mellom flere organisasjoner. Vi ble og fortalt at vi skulle holde noen presentasjoner, men ting går ikke alltid som planlagt her nede. Dette har ført til at Marina og jeg virkelig har lært oss betydningen av ordet fleksibilitet og tålmodighet. Noe vi på forhånd ble fortalt at vi måtte innfinne oss med.

Som vår nye venn Joy sa det ” Det å kunne se, er ikke noe bare de unge skal ha muligheten til. Selvsagt vil synet skrante når man nærmer seg 90, men hvem sier at man ikke kan kjempe mot dette? Nei, du skjønner. Alle har rett til å se, uansett om man er 2 eller 93 år. På landsbygden har man trodd at når man ble gammel mister man synet, og slik skal det være. Eller så har vedkommende rett og slett ikke hatt råd til å få behandling, eller noe så enkelt som briller.”

Dette har ført til at flere organisasjoner har gått sammen for å arrangere ”eye camps”. I Sidnu stilte Røde Kors opp med frivillige fra en av ungdomsgruppene, mens noen av de andre organisasjonene stilte opp med leger som skulle utføre behandlingen.

Fra hele distriktet møtte det opp mennesker som hadde håp om å få synet sitt forbedret, det var alt i fra små barn til godt voksne mennesker. Det hele var et samlebånd, men selv om det til tider virket som kaos, får dem på en eller annen merkelig måte ting til å gå rundt og alle får hjelp. Alle fikk undersøkt synet sitt, og hvis det er behov for videre behandling fikk dem enten anbefalt opperasjon, noen øyendråper eller brilletest. Hvor mange som til sammen fikk en forbedret hverdag er jeg noe usikker om, men jeg kan fortelle at i løpet av en dag utførte dem 69 gråstæropperasjoner. For meg var dette svært imponerende, selv om de sanitære forholdene ikke var så mye å skryte over.

”Joy” var en meget overentusiastisk representant for en organisasjon kalt Joy. Da organisasjonen hans het Joy, ble vi ofte fortalt at vi måtte nyte livet. At det kan være så mye energi i et enkelt menneske kan til tider være vanskelig å forstå, men alt er mulig. Hva hans egentlig navn er, vet jeg ikke. For han het jo "Joy".

Det var også mye venting i Sidnu, noe som førte til at tålmodigheten vår ble satt på prøve. Selv om det ble mange timer venting, på mennesker som skulle drive lobbyvirksomhet, bade i varmekilder og den ene av våre presentasjoner ikke ble noe av, syntes jeg vi klarte oss bra. For en ting har vi lært; TING TAR TID i Nepal.

Etter mange timer venting dro vi opp mot Tibet, det ble en brå oppstigning, et par tusen meter, på vel en times kjøring. Noe som førte til at vi var på rundt 3300 meter når vi var framme, ved den tibetskegrensa. Da vi verken hadde med oss pass eller ID, hadde vi heller ingen sjanse å krysse grensa. Selv om det ikke ble noe Tibet på meg, kunne jeg se Tibet på 15-20 meter avstand, og hive en stein over elven som skiller Nepal og Tibet. Så da har i alle fall noen av hudcellene mine, tatt turen over grensa. Jeg fikk også et lite innblikk av at pengesekken var litt større på andre siden av elven. Da grensepostene ikke var i like stor størrelse og de faktisk hadde autovern på den andre siden.

Venstre side, Nepal, høyre side, Tibet

”Do you have the bird flu?”

De siste dagene har jeg hatt en god gammeldags influensa. Da det for tiden har vært enkelte tilfeller av fugleinfluensa i Nepal, ble enkelte på jobb bekymret da de hørte jeg hadde fått influensa. Så litt spørrende fikk Marina spørsmål av vår venn Prem ”Does she have the bird flu?” Om jeg har fugleinfluensa lar seg vente og se, men sannsynligheten for det er nok ganske liten:P

Prem, som er en av kompisene våre fra jobb, som stadig vekk forteller oss at vi er bestevenner, er blitt en av våre bedre venner fra jobb. Siden familien hans bor i nærheten av Lumbini (Buddhas fødested), som ligger sør i Nepal, bor han på kontoret. Da han har mange kvelder alene, inviterer vi han engang i blant til middag. Da han er vant til Dahl Bhat til alle måltider, er det som han selv beskriver med skrekkblandet fryd at han kommer til oss for å spise middag. Som han sier”God helps me through all this different food”. Gullkorn som disse gjør at vi har vanskeligheter med å holde latteren tilbake.

Da jeg tilbrakt de to siste døgnene i sengen. Har Suba, vår nepalske mor, kommet innom i ny og ne. Med seg har hun hatt med seg ulike nepalske naturmedisiner. Ene delen av den medisinske behandlingen har bestått av; varmt vann, salt og noe medisin som hun enten ikke ville fortelle hva var, eller hun ikke visste hva det inneholdt. Stygt, smakte det i alle fall. Denne medisinen har hun kommet inn med hver 4 time. Jeg har forsøkt å drikke det, men jeg må innrømme at det meste har forsvunnet i avløpssytemet. Når hun har tatt sin tur innom meg, har hun også smurt tigerbalsam på meg. På brystkassen, ryggen, under nesen, i nakken, bak ørene (Ja, jeg vet, hvorfor bak ørene?) og i pannen. Når hun har drevet sin behandling, har hun også fortalt meg at jeg ser ut som datteren hennes. Det er i alle fall svært hyggelig at noen tar vare på deg når du er syk, og er langt hjemme i fra. Det skal også sies at Marina som alltid er en super meddelegat, og tar godt vare på meg.

Ellers er det ikke så mye nytt fra Nepal. Annet enn jeg gleder meg veldig til jeg får besøk i påsken av mamma, pappa, Daniel, Renate og Ørjan.

Solgt!

Gruppebilde med kvinnegruppene i Marpak

For en som allerede ikke har noe, som lever i absolutt fattigdom, kan det vel ikke være så mye mer å miste? Hva hvis man så mister kontakten med familien sin? Mister kontroll over sin egen skjebne? Trolig verst av alt; mister kontrollen over sin egen kropp? I Nepal blir årlig 12.000 jenter solgt til India. De drar dit med en drøm, som raskt blir knust da realiteten viser seg å være en annen enn den de har lengtet etter. De opplever å miste kontakten med familien, sin skjebne og sin egen kropp. Det er registrert jenter helt nede på åtte år. Noen tenker trolig hvorfor foreldrene frivillig selger sine barn til en brutal hverdag. Der voldtekt og narkotika blir en del av hverdagslivet. Det er utrolig lett å dømme uten og faktisk sette seg inn i situasjonen. For en del av svaret er så enkelt som uvitenhet. Det som ofte skjer er at noen utenifra kommer og tilbyr dem en jobb som vaskekone eller noe lignende. I tillegg til jobb skal de få utdannelse. Hvordan kan en familie med ingenting, si nei til noe? En familie som knapt kan brødfø sine egne barn. Hvordan kan de ta muligheten fra sin datter til å få utdannelse, en jobb og muligheten til å legge seg mett om kvelden?

Vi har nå i 4 dager vært på feltbesøk i Dhading. Dhading kommer som distrikt på 3.plass når det gjelder antall solgte jenter i Nepal. Dette er en plassering de er langt fra solt av. Røde Kors har i dag flere kvinnegrupper i Dhading og andre distrikt, som i dag viser resultater. Selv om det trolig er mange mørke tall, da det er et stort stigma og tabu rundt temaet, merker man en nedgang. I Dhading har de 9 kvinnegrupper som alle jobber med flere oppgaver, deriblant informasjonskampanjer mot menneskehandel.

For å komme oss til kvinnegruppene, var det ikke bare å sette seg i en bil og vips så var man framme. Vi ble torsdag hentet i Banepa av en Røde Kors jeep, Santosh Dahal var med fra hovedkontoret for å følge oss på reisen. Etter vel 4-5 timers kjøretur var vi framme i Dhading DC, der distriktskontoret til Dhading Røde Kors ligger. Etter man har tatt i fra hovedveien, kjører man oppover i vel en halvtime før Dhading dukker opp blant ingenting. Slik det ofte er med landsbyene i Nepal. På distriktskontoret møtte vi alle de ansatte, og dro så tilbake til hotellet vi sov på for natten, da vi skulle starte tidlig neste dag. Vi var begge litt spente, da ingen var helt sikker hvor lang tid det egentlig tar å gå til vår destinasjon. Svaret vi fikk varierte mellom 3 til 11 timer.

En "liten" bananklase - de smakte himmelsk


Neste dag var det bare å ta på seg turklærne og komme seg av gårde. Koordinatoren for programmet var også med på turen, og vi som hadde fullt turutstyr på oss, måtte bare le når hun trådde opp i små sandaler. De andre hadde bestemt at vi skulle kjøre det som kunne kjøres av veien før vi tok føttene i bruk, da de var svært skeptisk til vår evne til å gå. Vi kjørte vel 1 og en halv time, over en elv og opp over veier som ville gitt enkelte nordmenn hakeslep. Etter bilen ikke kunne kjøre lengre, gikk vi ut av bilen, og vi som hadde kjøpt bananer på veien delte disse ut til noen tilfeldige forbipasserende barn. Marina som holdte bananklasen, ble nesten overfalt, og vips var de borte på under 1 minutt.

En av landsbyene vi møtte på vår vei


Turen opp til Marpak, landsbyen vi skulle til var ganske tung i alle fall for min del. Etter vel 4-5 timer opp og ned fjellskrenter, dukket Marpak opp bak den siste bakketoppen.Vi ble vel mottatt av de ansatte og satte oss så ned for å strekke ut. Litt etter litt begynte noen barn og strømme til, og etter vel 5 minutter var det ca. 50 barn rundt oss.
Vi fikk da vite at det aldri hadde vært utlendinger i denne landsbyen, og vi var dermed blitt den nye attraksjonen. Da flere av barna og de voksne aldri hadde sett en hvitperson før. Dette var veldig spesielt for oss, men jeg syntes nordmenn har noe å lære her. Da mange er svært skeptisk til vår nye landsmenn, ble vi her møtt med nysgjerrighet og gjestfrihet. Alle var så takknemlige at vi faktisk hadde tatt oss tid til å besøke deres landsby. For oss var hele besøket en stor opplevelse. Det er i grunnen vanskelig å forklare hvordan oppholdet i sin helhet egentlig var, da det fra en nordmanns perspektiv er så utrolig langt i fra virkeligheten.

Mitt nye kjæledyr

Neste dag hadde vi to møter med flere av kvinnegruppene. Her fikk vi vite hvor mye prosjektet egentlig betydde for dem, og vi ble møtt av en slik glede og entusiasme man skal lete lenge etter. Det første møtet foregikk i Marpak. Hit kom representanter fra flere av kvinnegruppene, enkelte hadde gått i flere timer for å møte oss. Alle presenterte seg, og så kunne spørsmålene begynne. Deltakerne i kvinnegruppene opplevde gruppene som noe frigjørende. Gruppene jobber med å spre informasjon om HIV og AIDS, har hatt førstehjelpskurs, informasjonskampanjer om menneskehandel, mikrofinans og inntekts genererende aktiviteter. Gruppene har møte en gang i måneden, på møtene diskuterer de alle aktivitetene de driver med, men det faste innslaget er helse. Etter gruppene startet opp har de fått noen å snakke med. Da kvinnehelse er relativt tabulagt her, sa ikke kvinnene før til noen, bortsett fra nærmeste familie, at de var gravide. Nå kan de snakke om flere ting i gruppene, nesten som en ny verden er åpnet for dem.

Alle kvinnene tar med seg en forhåndsbestemt sum som ligger på mellom 20-50 rupees (2-5 kroner) til hvert møte. Av denne potten kan kvinnene låne penger, eller de fattigste i samfunnet kan få støtte til å dra på sykehus.

I disse områdene er analfabetismen så høy som 60 % blant kvinnene. På møtene har de opplæring som er tilrettelagt slik at også analfabeter kan ta del i kursene. Før ble analfabetene holdt utenfor kursene. Vi fikk høre historier hos flere analfabeter som fortalte at de nå kunne bidra i diskusjoner og holde opplæring for andre, noe som før ikke var mulig.

Etter samtale med begge gruppene ble det tid for tikka og dans. Tikka er en velsignelse som oftest består av rødt pulver som skal plasseres i pannen. Denne dagen fikk vi ikke bare tikka i pannen, men i hele fjeset, på klærne og i håret. Etter vi hadde fått en liten overdose tikka, var det tid for sang og dans. Først danset og sang en av kvinnene i gruppen, før vi ble spurt om å synge en norsk sang og danse til den. Marinas forslag var ”har du hørt historien om de tre små fisk…”, så resultatet ble at vi slo til med denne sangen med litt klapping på lårene. Etter vår fenomenale sang tok vi gruppebilde. Vi ble så visst rundt mer i landsbyen og fikk se geitene som er en del av de inntekts genererende aktivitetene. Jeg som er glad i alt som kan krype, ble svært betatt av den ene geita og hadde i grunnen lyst å ta den med meg hjem.

Forsøker å danse

Utdeling av tikka

Etter dette tok vi avskjed med Marpak og dro videre til neste landsby og neste møte. Informasjonen var noe av det samme, og det er tydelig hvor positive aspekter dette prosjektet har. Her møtte vi også trø til med dansefoten, da de hadde laget en sang for anledningen om HIV og AIDS, menneskehandel og ønsket om at prosjektet måtte fortsette. Vi fikk også her en ekstra dose tikka, så nå var vi bokstaveligtalt røde i hele fjeset. Da vi måtte videre samme dag, fikk vi ikke like lang tid her. Selv om de hadde et stort ønske om at vi også skulle overnatte her, måtte vi videre for å komme oss hjem neste dag.

Mange lurer ofte på hvor pengene går når man støtter en organisasjon. Dette prosjektet vi besøkte som var støttet av Norges Røde Kors, er et veldig godt eksempel på at pengene når faktisk fram, og det hjelper så utrolig mye.

Er du også en av dem som vil jobbe mot menneskehandel? I år har Røde Kors ungdom en kampanje mot menneskehandel, for mer informasjon kan du gå inn på www.rodekorsungdom.no/ Her finner du informasjon om ulike måter du kan involvere deg på, eller hvordan du kan gi en pengedonasjon hvis du ønsker det.

Hjem kjære hjem!

Da var julen overstått. Tiden går så utrolig fort når man koser seg. Jeg hadde det supert hjemme, og nå er jeg tilbake i Nepal. Jeg hadde store planer for alt jeg skulle gjøre når jeg var hjemme, men tiden strekker ikke alltid til. En del ting forble bare planer, men jeg får ta det igjen til sommeren. Før vi satt kursen til Norge, ble det noen intense dager i India.

Vi har blitt fortalt mye om India før vi tok vår tur dit. Vi har både blitt advart og fortalt mye godt, men mest advart. Vi måtte være forsiktige ble vi fortalt, ikke pågrunn av frykt for terror, men for i følge nepalesere vil indere bare lure deg og er ikke noe godt folkeslag. Selv om den første kvelden ble litt for mye inntrykk for oss. Da hotellet vi kom inn på var det skitneste jeg noen gang har vært på, det hang truser på badet og det var blod i senga. India vokste på meg i løpet av noen dager og jeg kan så absolutt tenke meg å dra tilbake.

Før vi kom oss så langt som til India, var vi på avslutning møte med hovedkontoret i Kathmandu og for anledningen hadde de kjøpt suntala/mandariner, laget oss julekort og kjøpt oss julegave. Vi som ikke forventet noe, ble svært overveldet at selv de som knapt ved hva julen er har tenkt på oss.

Tilbake til India! Å komme fra Nepal til India nærmere bestemt New Delhi og Agra var som å komme til et annet kontinent, da det nesten var som å være tilbake i Europa, i alle fall Øst-Europa. Gatene er rene og de bruker faktisk trafikklys. Fra Nepal er vi vant til utrolig mye trafikkork, og da vi stanset den første dagen tenkte jeg høyt og sa til Marina, ”å nei ikke traffic-jam” igjen. Nei her er de så ”moderne” at de faktisk bruker trafikklys til vår store overraskelse. Det er merkelig hvilke ting man venner seg til.

Senere på kvelden gikk vi på jakt etter et annet hotell å sove på, og fant et nytt, men bestemte oss for å sove der vi hadde først fått rom. Etter at de på hotellet vasket rommet vårt og skiftet sengetrekk. Jeg tåler mye når det gjelder skit, men det er grenser hvor mye man kan tåle. Dagen derpå hadde vi bestemt oss for å dra med tog til Agra, der det kjente Taj Mahal ligger, og det viste seg å være vanskeligere enn vi trodde å skaffe oss billetter til toget. Klokken halv sju var vi oppe for å komme oss til tog stasjonen, men vi var ikke på noe tog for mange timer senere. På tog stasjonen i Delhi kryr det av mennesker som er ute etter å lure deg og vil gjerne at du skal kjøpe en ekstra dyr billett hos dem. Vi klarte heldigvis å styre unna, og etter og dratt fram og tilbake fra de ulike kontorene fikk vi endelig kjøpt oss en billett. Billetten vi fikk gikk ikke enda før om noen timer, så vi bestemte oss for å dra på litt sightseeing i byen, før vi skulle hoppe på toget.

Etter en liten stund møtte vi på vår nye venn. Da vi hadde til nå vært svært skeptisk til alle som prøvde å snakke med oss, da vi hadde fått beskjed av tidligere turister at det er mange lurefanter. Alt ble alt snudd da vi møtte på en som visste seg å være nepaleser. Det gikk fra å være nei, vi har det travelt, til at vi ble med han i tukk-tukken til kompisen hans før å så dra å drikke te. VI dro så til India Gate, før han hentet oss igjen og kjørte oss på tog stasjonen, og for alt dette slapp vi å betale. Det hjelper når man har kontakter i andre land altså.

India Gate er et monument som ble satt opp for å hedre alle de falne soldater under den 1 verdenskrig. Dette er et kjent monument i India, og har samme form som triumfbuen i Paris. Etter ikke så mange sekunder kom det flere gutter å spurte om de kunne få tatt et bilde sammen med meg. Dette var ikke første og siste gang jeg opplevde dette i løpet av turen. Vi som ikke er vant med dette fra Nepal syntes dette var veldig rart og jeg følte meg til tider som en kjendis, for hvor enn vi gikk kom det gjerne en flokk med mennesker som ville ha bilde sammen med oss. Jeg syntes i grunnen dette er ganske rart, da jeg trodde de var mer vant til hvite enn nepalesere og dette er noe jeg aldri opplever i Nepal.

Vi ble og ganske fasinert av klesstilen til inderne, de er liksom tilbake til 70-tallet. Jeg forstod dette litt bedre etter å ha sett en bollywood film på flyet fra Delhi til Helsinki, der flere av skuespillerne er kledd i drakter dratt ut fra 70-tallet, med trange bukser til gutter med stor sleng nede. Dette er noe som preger hele bybildet.

Senere på dagen kom vi oss på toget til Agra, og etter noen timer var vi framme. Vi hadde planer om å dra til Taj Mahal neste dag, men ved en tilfeldighet fikk vi vite at Taj Mahal var stengt på fredager, det kunne virkelig blitt en bomtur. Vi dro i hu og hast med tingene våre til hotellet og dro så til Taj Mahal, hotellet vårt lå svært Taj Mahal, bare noen minutters gå avstand. Jeg har alltid sett på bilder av Taj Mahal og har alltid hatt lyst til å dra dit. Bildene virker så uekte og det ser faktisk ganske uekte ut i virkeligheten, det er nesten som et filmsett, men helt fantastisk. Taj Mahal ble som jeg beskrev i forrige blogginnlegg bygget av en mann for sin avdøde kone som døde etter å ha født deres 14. barn. Vedkommende var keiser i Agra området. Man brukte 20 år og 22.000 arbeidere på å bygge mesterverket. Etter at Taj Mahal var ferdig, kuttet keiseren tommelen på alle arbeiderne, slik at ingen kunne kopiere det.

Tilbake i Delhi dro vi på en del sightseeing og så en del kjente monumenter. Vi dro der iblant til parlamentsbygningene i Delhi. Området alle parlamentsbygningene ligger i, kan vel sies å være på størrelse med Oslosentrum. Vi besøkte også det kjente Lotustempelet.

Neste dag var det reise til Norge som stod på programmet. Da vi begge hadde gledet oss slik til å reise til Norge, hadde vi grunnen ikke gledet oss slik til India. India ble en svært hyggelig opplevelse, og vurderer nå å dra tilbake.

Etter en lang reise var jeg endelig tilbake i Norge, og på flyplassen i Bodø ble jeg møtt av to av mine bestevenner og kjæresten min. Kristine og Susann hadde med seg norske flagg og kubjeller og jeg må i grunnen innrømme jeg ble ganske rørt. Jeg kan ikke beskrive hvor utrolig godt det var å se dem igjen, spesielt Daniel. Etter jeg fikk bagasjen dro jeg hjem, der mamma, pappa og Georg (katten min) ventet. Det var også herlig å se dem, og alle andre jeg møtte hjemme.

All maten jeg og Marina hadde fantasert om smakte også utrolig godt. Akkurat slik jeg hadde forstilt meg. Julen var veldig hyggelig, men alt for kort. Det føltes som et øyeblikk så var den over igjen. Alt jeg hadde planlagt ble langt i fra gjort, og jeg føler i grunnen jeg ikke har fått gjort noe av det jeg hadde planer om. Denne julen var også litt spesiell, da det er første gang på mange år jeg har hatt så mye julestemning som akkurat denne julen. Magen min var bare fylt av glede og sommerfugler. På kvelden når vi skulle åpne julegavene bestemte jeg og broren min, Robin, oss for å lage gåter til foreldrene våre. Dette første til mye latter, men utrolig god stemning. Pappa som ikke alltid tar gåter like lett, slet en stund da han fikk beskjed om ”gå ut til dåpsgaven til datra de”, dette er da et kirsebær tre jeg fikk i dåpsgave av mine gudforeldre.


Mørketid i Bodø, bildet er tatt ca. klokken 11.00. Min bror, farmor og meg

















Ut på tur

















På vei tilbake var jeg også innom min bror, hans kone og mitt vidunerlige tantebarn. Hun er virkelig en solstråle. Selv om jeg bare fikk en dag med henne før vi dro videre, var det et av høydepunktene i løpet av turen hjemme.

Etter øyeblikket var det på vei tilbake til Nepal, noe jeg også gledet meg til. Jeg gledet meg til å komme tilbake til alle de herlige menneskene jeg har blitt kjent med. Selv om det var godt å komme tilbake til Nepal, ble savnet etter de hjemme faktisk enda større etter å ha vært hjemme en tur. Spesielt til en.

Jeg viste kjapt at jeg var tilbake i Nepal, da vi kom til flyplassen i Kathmandu og Marina ikke fikk bagasjen sin, og det som møtte oss var halvkaos av menn som var kommet hjem etter å ha jobbet i Saudi Arabia. Marina fikk bagasjen sin dagen etterpå etter å ha sprunget fram og tilbake blant mennesker som i grunnen var litt usikre hvor den var. Enkelte ting hadde også forandret seg. Deriblant er det nå 12 timer strømsparing om dagen. De vurderer å øke dette til 16 timer om dagen. Ellers er enkelte til som før: null varmvann, et iskaldt soverom, men utrolig herlig mennesker og en spennende hverdag. Nå blir jeg nok ikke å skrive noe på noen dager, da jeg skal på felttur i 4 dager. Vi skal besøke et distrikt som har prosjekter der de jobber mot menneskehandel. Noe som jeg gleder meg til, da jeg tror det kan bli svært spennende og gi oss ny inspirasjon til begynne med noe lignende i Kavre.