For en som allerede ikke har noe, som lever i absolutt fattigdom, kan det vel ikke være så mye mer å miste? Hva hvis man så mister kontakten med familien sin? Mister kontroll over sin egen skjebne? Trolig verst av alt; mister kontrollen over sin egen kropp? I Nepal blir årlig 12.000 jenter solgt til India. De drar dit med en drøm, som raskt blir knust da realiteten viser seg å være en annen enn den de har lengtet etter. De opplever å miste kontakten med familien, sin skjebne og sin egen kropp. Det er registrert jenter helt nede på åtte år. Noen tenker trolig hvorfor foreldrene frivillig selger sine barn til en brutal hverdag. Der voldtekt og narkotika blir en del av hverdagslivet. Det er utrolig lett å dømme uten og faktisk sette seg inn i situasjonen. For en del av svaret er så enkelt som uvitenhet. Det som ofte skjer er at noen utenifra kommer og tilbyr dem en jobb som vaskekone eller noe lignende. I tillegg til jobb skal de få utdannelse. Hvordan kan en familie med ingenting, si nei til noe? En familie som knapt kan brødfø sine egne barn. Hvordan kan de ta muligheten fra sin datter til å få utdannelse, en jobb og muligheten til å legge seg mett om kvelden?
Vi har nå i 4 dager vært på feltbesøk i Dhading. Dhading kommer som distrikt på 3.plass når det gjelder antall solgte jenter i Nepal. Dette er en plassering de er langt fra solt av. Røde Kors har i dag flere kvinnegrupper i Dhading og andre distrikt, som i dag viser resultater. Selv om det trolig er mange mørke tall, da det er et stort stigma og tabu rundt temaet, merker man en nedgang. I Dhading har de 9 kvinnegrupper som alle jobber med flere oppgaver, deriblant informasjonskampanjer mot menneskehandel.
For å komme oss til kvinnegruppene, var det ikke bare å sette seg i en bil og vips så var man framme. Vi ble torsdag hentet i Banepa av en Røde Kors jeep, Santosh Dahal var med fra hovedkontoret for å følge oss på reisen. Etter vel 4-5 timers kjøretur var vi framme i Dhading DC, der distriktskontoret til Dhading Røde Kors ligger. Etter man har tatt i fra hovedveien, kjører man oppover i vel en halvtime før Dhading dukker opp blant ingenting. Slik det ofte er med landsbyene i Nepal. På distriktskontoret møtte vi alle de ansatte, og dro så tilbake til hotellet vi sov på for natten, da vi skulle starte tidlig neste dag. Vi var begge litt spente, da ingen var helt sikker hvor lang tid det egentlig tar å gå til vår destinasjon. Svaret vi fikk varierte mellom 3 til 11 timer.
En "liten" bananklase - de smakte himmelsk
Neste dag var det bare å ta på seg turklærne og komme seg av gårde. Koordinatoren for programmet var også med på turen, og vi som hadde fullt turutstyr på oss, måtte bare le når hun trådde opp i små sandaler. De andre hadde bestemt at vi skulle kjøre det som kunne kjøres av veien før vi tok føttene i bruk, da de var svært skeptisk til vår evne til å gå. Vi kjørte vel 1 og en halv time, over en elv og opp over veier som ville gitt enkelte nordmenn hakeslep. Etter bilen ikke kunne kjøre lengre, gikk vi ut av bilen, og vi som hadde kjøpt bananer på veien delte disse ut til noen tilfeldige forbipasserende barn. Marina som holdte bananklasen, ble nesten overfalt, og vips var de borte på under 1 minutt.
En av landsbyene vi møtte på vår vei
Turen opp til Marpak, landsbyen vi skulle til var ganske tung i alle fall for min del. Etter vel 4-5 timer opp og ned fjellskrenter, dukket Marpak opp bak den siste bakketoppen.Vi ble vel mottatt av de ansatte og satte oss så ned for å strekke ut. Litt etter litt begynte noen barn og strømme til, og etter vel 5 minutter var det ca. 50 barn rundt oss.
Vi fikk da vite at det aldri hadde vært utlendinger i denne landsbyen, og vi var dermed blitt den nye attraksjonen. Da flere av barna og de voksne aldri hadde sett en hvitperson før. Dette var veldig spesielt for oss, men jeg syntes nordmenn har noe å lære her. Da mange er svært skeptisk til vår nye landsmenn, ble vi her møtt med nysgjerrighet og gjestfrihet. Alle var så takknemlige at vi faktisk hadde tatt oss tid til å besøke deres landsby. For oss var hele besøket en stor opplevelse. Det er i grunnen vanskelig å forklare hvordan oppholdet i sin helhet egentlig var, da det fra en nordmanns perspektiv er så utrolig langt i fra virkeligheten.
Mitt nye kjæledyr
Neste dag hadde vi to møter med flere av kvinnegruppene. Her fikk vi vite hvor mye prosjektet egentlig betydde for dem, og vi ble møtt av en slik glede og entusiasme man skal lete lenge etter. Det første møtet foregikk i Marpak. Hit kom representanter fra flere av kvinnegruppene, enkelte hadde gått i flere timer for å møte oss. Alle presenterte seg, og så kunne spørsmålene begynne. Deltakerne i kvinnegruppene opplevde gruppene som noe frigjørende. Gruppene jobber med å spre informasjon om HIV og AIDS, har hatt førstehjelpskurs, informasjonskampanjer om menneskehandel, mikrofinans og inntekts genererende aktiviteter. Gruppene har møte en gang i måneden, på møtene diskuterer de alle aktivitetene de driver med, men det faste innslaget er helse. Etter gruppene startet opp har de fått noen å snakke med. Da kvinnehelse er relativt tabulagt her, sa ikke kvinnene før til noen, bortsett fra nærmeste familie, at de var gravide. Nå kan de snakke om flere ting i gruppene, nesten som en ny verden er åpnet for dem.
Alle kvinnene tar med seg en forhåndsbestemt sum som ligger på mellom 20-50 rupees (2-5 kroner) til hvert møte. Av denne potten kan kvinnene låne penger, eller de fattigste i samfunnet kan få støtte til å dra på sykehus.
I disse områdene er analfabetismen så høy som 60 % blant kvinnene. På møtene har de opplæring som er tilrettelagt slik at også analfabeter kan ta del i kursene. Før ble analfabetene holdt utenfor kursene. Vi fikk høre historier hos flere analfabeter som fortalte at de nå kunne bidra i diskusjoner og holde opplæring for andre, noe som før ikke var mulig.
Etter samtale med begge gruppene ble det tid for tikka og dans. Tikka er en velsignelse som oftest består av rødt pulver som skal plasseres i pannen. Denne dagen fikk vi ikke bare tikka i pannen, men i hele fjeset, på klærne og i håret. Etter vi hadde fått en liten overdose tikka, var det tid for sang og dans. Først danset og sang en av kvinnene i gruppen, før vi ble spurt om å synge en norsk sang og danse til den. Marinas forslag var ”har du hørt historien om de tre små fisk…”, så resultatet ble at vi slo til med denne sangen med litt klapping på lårene. Etter vår fenomenale sang tok vi gruppebilde. Vi ble så visst rundt mer i landsbyen og fikk se geitene som er en del av de inntekts genererende aktivitetene. Jeg som er glad i alt som kan krype, ble svært betatt av den ene geita og hadde i grunnen lyst å ta den med meg hjem.
Forsøker å danse
Utdeling av tikka
Etter dette tok vi avskjed med Marpak og dro videre til neste landsby og neste møte. Informasjonen var noe av det samme, og det er tydelig hvor positive aspekter dette prosjektet har. Her møtte vi også trø til med dansefoten, da de hadde laget en sang for anledningen om HIV og AIDS, menneskehandel og ønsket om at prosjektet måtte fortsette. Vi fikk også her en ekstra dose tikka, så nå var vi bokstaveligtalt røde i hele fjeset. Da vi måtte videre samme dag, fikk vi ikke like lang tid her. Selv om de hadde et stort ønske om at vi også skulle overnatte her, måtte vi videre for å komme oss hjem neste dag.
Mange lurer ofte på hvor pengene går når man støtter en organisasjon. Dette prosjektet vi besøkte som var støttet av Norges Røde Kors, er et veldig godt eksempel på at pengene når faktisk fram, og det hjelper så utrolig mye.
Er du også en av dem som vil jobbe mot menneskehandel? I år har Røde Kors ungdom en kampanje mot menneskehandel, for mer informasjon kan du gå inn på www.rodekorsungdom.no/ Her finner du informasjon om ulike måter du kan involvere deg på, eller hvordan du kan gi en pengedonasjon hvis du ønsker det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar