”Jeg kastet stein over til Tibet”

Nå har vi vært her i litt over 4 måneder, og har knappe 5 måneder igjen. Oppholdet så langt har vært svært spennende, selv om man møter enkelte utforinger. Vi har og vært så heldig og fått reist en del rundt i Nepal, og opplevd livet på både godt og vondt. Vi har både møtt de som har det man kan kalle luksusproblemer, og de som ikke er fullt så heldige. Som ikke engang ” har råd til smør i grøten”.

I forrige uke var vi i et av våre nabodistrikt, Sidnu. Distriktet grenser mot Tibet, er preget av høye fjell og mye fattigdom. Vi ble invitert av presidenten i Sidnu, for å ta del i en ”eye camp”, som var et samarbeid mellom flere organisasjoner. Vi ble og fortalt at vi skulle holde noen presentasjoner, men ting går ikke alltid som planlagt her nede. Dette har ført til at Marina og jeg virkelig har lært oss betydningen av ordet fleksibilitet og tålmodighet. Noe vi på forhånd ble fortalt at vi måtte innfinne oss med.

Som vår nye venn Joy sa det ” Det å kunne se, er ikke noe bare de unge skal ha muligheten til. Selvsagt vil synet skrante når man nærmer seg 90, men hvem sier at man ikke kan kjempe mot dette? Nei, du skjønner. Alle har rett til å se, uansett om man er 2 eller 93 år. På landsbygden har man trodd at når man ble gammel mister man synet, og slik skal det være. Eller så har vedkommende rett og slett ikke hatt råd til å få behandling, eller noe så enkelt som briller.”

Dette har ført til at flere organisasjoner har gått sammen for å arrangere ”eye camps”. I Sidnu stilte Røde Kors opp med frivillige fra en av ungdomsgruppene, mens noen av de andre organisasjonene stilte opp med leger som skulle utføre behandlingen.

Fra hele distriktet møtte det opp mennesker som hadde håp om å få synet sitt forbedret, det var alt i fra små barn til godt voksne mennesker. Det hele var et samlebånd, men selv om det til tider virket som kaos, får dem på en eller annen merkelig måte ting til å gå rundt og alle får hjelp. Alle fikk undersøkt synet sitt, og hvis det er behov for videre behandling fikk dem enten anbefalt opperasjon, noen øyendråper eller brilletest. Hvor mange som til sammen fikk en forbedret hverdag er jeg noe usikker om, men jeg kan fortelle at i løpet av en dag utførte dem 69 gråstæropperasjoner. For meg var dette svært imponerende, selv om de sanitære forholdene ikke var så mye å skryte over.

”Joy” var en meget overentusiastisk representant for en organisasjon kalt Joy. Da organisasjonen hans het Joy, ble vi ofte fortalt at vi måtte nyte livet. At det kan være så mye energi i et enkelt menneske kan til tider være vanskelig å forstå, men alt er mulig. Hva hans egentlig navn er, vet jeg ikke. For han het jo "Joy".

Det var også mye venting i Sidnu, noe som førte til at tålmodigheten vår ble satt på prøve. Selv om det ble mange timer venting, på mennesker som skulle drive lobbyvirksomhet, bade i varmekilder og den ene av våre presentasjoner ikke ble noe av, syntes jeg vi klarte oss bra. For en ting har vi lært; TING TAR TID i Nepal.

Etter mange timer venting dro vi opp mot Tibet, det ble en brå oppstigning, et par tusen meter, på vel en times kjøring. Noe som førte til at vi var på rundt 3300 meter når vi var framme, ved den tibetskegrensa. Da vi verken hadde med oss pass eller ID, hadde vi heller ingen sjanse å krysse grensa. Selv om det ikke ble noe Tibet på meg, kunne jeg se Tibet på 15-20 meter avstand, og hive en stein over elven som skiller Nepal og Tibet. Så da har i alle fall noen av hudcellene mine, tatt turen over grensa. Jeg fikk også et lite innblikk av at pengesekken var litt større på andre siden av elven. Da grensepostene ikke var i like stor størrelse og de faktisk hadde autovern på den andre siden.

Venstre side, Nepal, høyre side, Tibet