onsdag 10. juni 2009

Da tårene kom!!

De siste dagene har vært en eneste stor gråtefest. Vi dro i fra Banepa i dag, og det må være noe av det tyngste jeg har gjort. Jeg vet aldri når jeg vil se de som har blitt som familie for meg.

I går var det stor avskjedsfest med alle ungdommene, litt over 150 ungdom hadde møtt opp for å si farvell til oss. Enkelte av de danset, en jente hadde skrevet en sang til oss og flere holdt taler. Når det var vår tur til å holde tale kjente jeg klumpen i halsen begyne å trykke på. Jeg klarte å holde meg helt til jeg skulle si de siste setningene, da kom tårene. Jeg prøvde å ta meg sammen slik jeg kunne si de siste setningene, men det var ikke mulig og Marina måtte ta over.

På kvelden var det middag med distriksstyret og de fra kontoret, som ente med dans, latter og photo shoot.

Meg som brud sammen med småsøskene mine og moren deres


Selv om gårdagen var tung, kan ikke dagen i dag sammelignes. Jeg har storsett grått siden jeg stod opp. Imorges dro vi til småsøskene våre. Da de ikke er av de mer velstående familier, hadde vi samlet opp det vi ikke fikk plass til å ha med oss hjem og dro bortover til dem. Vi hadde også laget et fotoalbum til hver av dem, som var stor stas. Srisika var spesielt fornøyd med bilde av seg og det vestlige doet vårt. Jeg føler meg så utrolig heldig når jeg ser hvor glad de blir over så lite, som foreksempel klærne vi gav dem eller sekken Pragita fikk. Jeg gav Pragita(den eldste av søstrene) en helt ny sekk som jeg egentlig skulle ha med meg til Norge, men ikke fikk plass. Hun ble så utrolig glad for sekken og det gjorde at jeg var glad jeg satte den igjen:)

Når vi skulle si hadet til dem kom tårene på oss hele gjengen, og det var ikke siste gangen idag heller.

Vi dro så hjem for å fortsette pakkingen. Jeg har alt alt for mye baggasje og spørsmålet er ikke om jeg må betale overvekt. Spørsmålet er hvor mye jeg må betale. Etter vi hadde fått unnagjort litt pakking to vi turen på kontoret for en gråtestund der også. Etter vi fikk sagt hadet til våre kollegaer og enkelte av ungdommen som også hadde møtt opp i dag dro vi hjem.

Hjemme ble det tur opp til Sobha og familien for å motta velsignelse. Der fikk vi enda en avskjedsgave. Vi har fått en del gaver de siste dagene, har nesten vært som julaften, bare en litt trist julaften. Når det var tid for å si farvell her, knapp jeg sammen. At både Sobha og Maya(min nepalske bestemor) begynte å hylskrike gjorde ikke ting bedre.


Det har vært en tung dag, og er spesielt tungt å si hadet når man ikke vet når man sees igjen og de fleste ikke har internett eller e-mail. Så jeg får vel ganske dyre telefonregninger framover. Når skal jeg tilbake? Jeg bruker samme svar som jeg har brukt til alle som har spurt de siste dagene. En ting er sikkert jeg kommer tilbake, jeg vet bare ikke når.


Nå har jeg og fått noen gode nyheter i dag, noe som gjør dagen litt lettere. Min bror Robin fikk idag vite at han har bestått eksamen og er dermed blitt lege. Gratulerer så utrolig mye, er så utrolig stolt av deg:D:D

Fikk og vite idag at min andre bror at han skal hente meg på flyplassen på søndag. Jeg gleder meg utrolig mye til å se Stian, Henriette og Elisabeth igjen, allerede på søndag:D:D

søndag 7. juni 2009

Curfew/Portforbud!

Vi har i dag vært på hovedkontoret i Kathmandu, og fikk høre hos flere at det trolig var bandha/streik i Kavre og/eller Bhaktapur. Kavre er distriktet vi bor i og Bhaktapur er distriktet vi må kjøre igjennom for å komme hjem. Vi var begge utålmodige og ville hjem, da vi har mye å fikse før vi drar på onsdag. Kontaktpersonen vår ringte for å undersøke dette, men fikk beskjed om at det ikke var noe veiblokkeringer.

På vei opp den siste bakken før vi kom til Kavre, var det utrolig med politi. Jeg tenkte igrunnen ikke så alt for mye over dette, før vi kom til sperringen. Vi ble stoppet av politiet som kunne fortelle at fra klokken 2 var det portforbud i Banepa-området. Han sporte oss noen spm og sjåføren forklarte at vi var fra Røde Kors. I dag fikk vi virkelig oppleve nøytraliteten og dens betydning. Da alle andre biler bare måtte snu og ikke fikk komme igjennom sperringen, fikk vi beskjed om å sette på nødlysene og kjøre fort til Banepa.

Når vi nærmet oss Banepa var det som en film, gatene var øde. Vi kunne se brente motorsykler og store mengder med stein i gatene, og skjønte at noe stort hadde skjedd her i dag. Absolutt alle butikkene var stengte og de eneste som var i gatene var vår bil og armertpoliti på alle gatehjørner. Det føltes helt merkelig, føltes litt som en vesternfilm, der man ser gatene øde og forlatt.

Hjemme sporte husverten hvor vi kom i fra og svarte at vi kom fra Kathmandu. Han stusset først hvordan det var mulig, men så tok han et blikk på bilen vi kom med og sa, å ja, dere reiste med Røde Kors bilen. Røde Kors sin nøytralitet er kjent i hele Nepal, de tar aldri en politiskside, men de tar side med de svakeste, nemlig ofrene.

Det som er skjedd er at maoistene har vært i kamper med butikkeiere da de ikke har fulgt en bandha som de har pålagt, 20 mennesker har blitt skadet som følge av steinkasting og rapponering av butikker. Vi må nå sitte inne resten av dagen, men gjør igrunnen ikke så mye for oss, da vi har mye pakking foran oss. Men man blir satt ut av slike situasjoner, og gjør meg så utrolig takknemlig for hvordan tilstander vi har i Norge.

fredag 5. juni 2009

4 dager igjen i Banepa

Min Nepalske Bestemor

Tiden springer av gårde nå, det er nesten som jeg må løpe for å holde tritt. I går holdt vi vårt siste kurs i Nepal, og vi begynner sakte å innse at oppholdet vårt går mot slutten. Vi har begynt å pakke. Bi har begge en stor utfordring i hvordan vi kan pakke livet vårt her ned i en koffert, på 30 kg!? Er det mulig? Vi har sett for oss mange muligheter, men har nok innsett at slaget er tapt og begynt å legge ting til siden som vi skal legge igjen.


I dag våknet jeg opp med en stor klump i magen, da jeg for første gang innså at vi bare har 4 dager igjen i Banepa. Jeg gleder meg veldig til å komme hjem, men gruer meg veldig til å dra her i fra. Det slo meg enda mer i magen når vi var på besøk hos småsøskene våre, og vi fikk vite at etter 4 måneder drar også moren til utlandet for å jobbe. Hun skal til Japan og jobbe som hushjelp. Ungene skal da bo hos bestemoren sin. Er det bedre at de får litt bedre råd og at foreldrene drar vekk i to år, eller er det bedre at familien er sammen? Jeg synes det er veldig vanskelig å vite hva som er best. En ting som er sikkert er at foreldrene deres ofrer mye for dem. Ofrer slik at de kan dra på privatskole og leve et liv som ikke er fullt så vanskelig, men er det verdt det?


Nå skal jeg nyte de siste dagene i Nepal, og prøve å si på gjensyn til de aller fleste uten å gråte så alt for mye. For tårene vil komme, det er bare et spørsmål om tid.

søndag 31. mai 2009

"Reddet av Gorkhasoldater"

Klar for å rafte

Fra Rafting



I helga var vi å raftet i Trisuli, som er en elv sør for Kathmandu. Vi var en gjeng på 15 stykk som dro for å rafte. Flere av disse kan ikke svømme, noe som førte til at alle vi som kunne svømme ble oppnevnt til livreddere hvis noe skulle skje.


Fra Rafting


Merina satt seg fast i gjørmen. Det gjorde også jeg, opp til flere ganger

Fra Rafting




Fra Rafting



Strømmen var veldig sterk enkelte steder, da elven er blitt mye større pågrunn av regntid, noe som førte til at enkelte tok turen i elva. Fortomlet som jeg ble begynte jeg å telle i båten for å se hvor mange som var i båten, jeg tenkte ikke over å bare se meg rundt. Etter opptelling oppdaget jeg at vi bare var 6 stykk i båten, og vi skulle være 8. Jeg oppdaget straks at det var Marina og den ene instruktøren som manglet. Marina som bruker kontaktlinser, hadde store problemer med å se noe, med all vannet som kom mot henne, og så i grunnen ganske så fortumlet der hun lå i vannkanten. Hun hadde fått seg to årer i fallet, og holdte med godt grep om årene. Da strømmen var sterk hadde ikke vi sjans å komme oss til henne, med en av de andre båtene som var på elven var full av gorkasoldater, og Marina ble raskt plukket opp av dem.

Umita nyter vannet

Fra Rafting


Dwarika (kommer til Norge til høsten for å studere :) ) og kjæresten hans, Merina

Fra Rafting




Klar for vannkrig
Fra Rafting



Selv om enkelte av oss tok turen ufrivillig i elva, badet vi alle der strømmen ikke var så sterk. Det var helt fantastisk å bare nyte utsikten av den fantastiske naturen og ligge i vannkanten å duppe. Selv de som ikke kunne svømme tok turen i elva, da redningsvesten tok godt vare på dem. Vi hadde alle en fantastisk dag i elva, og jeg vil rafte mer.

Har teknikken inne
Fra Rafting




Fra Rafting

torsdag 28. mai 2009

Lys og varme

Forsøker å lese bok i mørket

Fra Lys og varme


Hvis det er en ting jeg har lært og sette pris på i løpet av mine måneder her nede, så er det strøm. I vinter var det til tider svært tøft, da vi var oppi 18 timer strømsparing om dagen. Vi hadde fire timer strøm om dagen og fire timer strøm om natten. Nå er heldigvis dette snudd, og vi har mye strøm. Det føles helt fantastisk og ikke måtte tenke; "jeg må lade nå, da det ikke vil være strøm neste time". Vi har heller ikke hatt generator noe som har ført til at mang et lys har blitt tent på rommene våre. Jeg har prøvd ut de bedre og dårligere stearinlys. Enkelte stearinlys har ført til at neste dag har jeg oppdaget at jeg er svart rundt munnen og nesen, og jeg i grunnen ikke vil tenke hvordan lungene mine ser ut.

Det er kun generator i trappeoppgangen, så Marina tok muligheten å satt seg i gangen i går for å spise middag da strømsparingen slo til
Fra Lys og varme


Nå som regntiden har begynt, betyr dette at vi har hatt problemer å få tørket klærne våre etter vi har vasket dem. I dag når jeg våknet opp til sol ble jeg glad, jeg kunne tørke klærne mine i solen. Jeg hadde noen timer der jeg kunne sette meg ned med vaskebøtta og få vakset noen klær før jeg måtte på jobb. Jeg trodde egentlig ikke jeg kunne bli glad for muligheten til å vaske klær for hånd, men jeg overrasker meg selv stadig vekk.

Vaksemaskin, hva er det?
Fra Lys og varme

tirsdag 26. mai 2009

De store kontrastene

Dunkarka skole
Fra Skolebesøk Dunkaraka


Fra Skolebesøk Dunkaraka


I dag kunne Marina fortelle meg at hun leste i avisen at en skole på Sotra,Hordland var blitt stengt, da skolen manglet vann. Jeg ser selv at det er ganske naturlig at du må stenge en skole uten vann da elevene kan bli tørste og dofasilitetene ikke vil være på topp. I Nepal er det svært få av skolene som har innlagt vann, og hvis dette skulle være et krav ville trolig en liten prosentdel av befolkningen fått utdannelse, da skolene hadde vært stengt store deler av tiden.

Presentasjon i biblioteket
Fra Skolebesøk Dunkaraka




Vi har i løpet av våre måneder her nede besøkt en del skoler, både privat og offentlige. De som har råd til å sende barna sine på privatskole gjør dette, men det er ikke alle steder som har privatskoler da det er et stykke til nærmeste by og det dermed ikker er markedt for privatskoler. Enkelte av skolene vi har besøkt har grei standard, men ingenting kan måle seg med norskeskoler. Selv om vi ofte kan lese om klager i avisene om dårlige skoler er det ingenting som kan måle seg med skolene her.




I går var jeg på skolebesøk i Dunkarka. Dunkara er ca. 1 times kjøring fra Banepa, Dunkarka er en liten landsby og det er dermed en offentligskole i området. Veiene i Nepal er heller ingenting å skryte av og når regntiden nå har begynt, en måned før tiden, blir ikke veiene bedre akkurat. I løpet av min tid i Nepal har jeg fått kurert en del av høydeskrekken min, da veiene vi kjører på er så smale at det ikke er plass til to biler og neste stopp er et par hundre meter rett ned. Slik var også veiene opp til Dunkarka.

Nepalske veier
Fra Skolebesøk Dunkaraka


Fra Skolebesøk Dunkaraka


Det er forskjellig fra skole til skole hvor høyt engelsknivået er, engelsk nivået varier veldig mye etter hvor skolen er plassert, og om det er en offentlig eller en privatskole. Siden jeg var på en offentligskole et godt stykke fra "byen" Banepa i går var engelsknivået dårlig, noe som førte til at jeg trengte tolk hele tiden. Nepalien min har blitt forbedret, men jeg kan fortsatt ikke holde presentasjoner på Nepali, men jeg prøver jeg å slenge inn med nepali slik at det skal bli lettere for allesammen. Elevene på skolen jeg var på var svært engasjerte, og både under og etter presentasjoner spurte de meg mange spm.

Svarer på spm
Fra Skolebesøk Dunkaraka


Hver gang vi drar på skolebesøk har vi alltid med oss noen fra kontoret. I går hadde jeg med meg Gokkol og Prem, det følte til tider som vi var på Roadtrip, da støynivået vår høyt og humøret på topp. Vi sang og danset hele veien, og Prem visste meg hvordan modeller så ut og slengte fram trutmunnen. Jeg kommer til å savne slike øyeblikk, da jeg ler slik at det gjør ondt i magen. Ikke at jeg ler av han, jeg ler med han. Prem hadde store planer om å plassere meg i Dunkarka og hente meg når flyet mitt fra Nepal er dratt, men han glemte det og kom ikke på det igjen før vi var fem minutter unna Banepa.

Jobber med gruppeoppgave
Fra Skolebesøk Dunkaraka


Gokkol
Fra Skolebesøk Dunkaraka



Solstrålen Prem som vil til Norge å jobbe som vaskehjelpen min
Fra Skolebesøk Dunkaraka


Prem prøver seg som modell
Fra Skolebesøk Dunkaraka

mandag 25. mai 2009

It's not goodbye, it's see you later!

Fra KU - avslutning



Vi har nå knappe to uker igjen i Banepa og det er derfor blitt på tide med avslutninger med de ulike gruppene vi har jobbet med. Vi ble litt overrasket når ungdomssirkelen på Kathmandu University ringte oss og fortalte at vi måtte komme på avslutning hos dem. Ikke at det er veldig koselig, men vi har ikke jobbet så veldig mye på universitetet. Vi har vært der ved noen anledninger og det har vært deltagere fra KU på de ulike kursene vi har holdt, så vi har hatt kontakt med dem, men ikke like mye at jeg hadde forventet meg en avslutningsseremoni.


Sudeep holdt tale til oss
Fra KU - avslutning



Det manglet ikke på godord om oss da flere studenter tok taler stolen og fortalte hvor takknemlig de var for det vi hadde gjort for ungdommen i Kavre. Jeg ble litt rørt, og litt satt ut, med tanke på hvor lite vi hadde jobbet med deres gruppe.
Noe man lærer seg som ungdomsdelegat i Nepal er å holde taler, både for mindre og større grupper. Denne gang var ingen unntak. Vi ble bedt om å gå en og en opp på scenen for holde tale. Talen skulle inneholde; tiden vår i Nepal, hva vi synes om Røde Kors arbeidet til ungdommene i Kavre og da spesielt KU. Marina var først ut, før det var min tur. Jeg hadde da hatt noen minutters forberedelse, men hadde egentlig ikke tenkt ut noe spesielt å si. Jeg er blitt ganske spontan av meg og når jeg nå holder tale, sier jeg bare det som faller meg inn. Det ble ikke noen spesielt gripende tale, men jeg fikk i alle fall fram noen ord. De første gangene jeg ble bedt om å holde tale på sparken ble jeg helt satt ut og visste i grunnen ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg har absolutt fått framgang på talefronten.

Marina er engasjert
Fra KU - avslutning



Token of love
Fra KU - avslutning



Etter vi holdte talene fikk vi gave i form av en ”token of love” og velsignelse i form av tikka (rødt pulver) hos alle de frammøtte. Det var de ulike klasserepresentantene på skolen som hadde møtt opp, om de var der frivillig er ikke godt å si. Dette gjorde at det ble litt flaut, da vi ikke hadde hatt en samtale med flere av de frammøtte før. Selv om de trolig hadde sett oss før, kunne jeg dessverre ikke si det samme om alle dem. Etter vi hadde mottatt tikka, var jeg full av rødt pulver både i fjeset, der pulveret skal være, og på klærne. Jeg hadde nettopp kjøpt meg en ny korta (som er en typisk nepalsk topp, ligner litt på en tunika) var nå full av rødt pulver. Jeg bare håper jeg får bort fargen.

Tikka
Fra KU - avslutning


Oss og presidenten på KU, Ashis
Fra KU - avslutning


Photosession
Fra KU - avslutning


Fra KU - avslutning


Full av tikka
Fra KU - avslutning


Så nå er en avslutningsseremoni over og vi har trolig flere i vente. I mellomtiden er det utrolig travelt på jobb. Vi har skolebesøk hver dag fram til vi drar, vi skal arrangere et dissemineringskurs, skrive ulike rapporter, fikse t-skjorter til alle de frivillig som de skal selge for å få en inntekt, lage 3 ulike presentasjoner og ikke minst si adjø til alle sammen. Det er enkelte jeg gruer meg veldig å si hadet til, men jeg velger å bruke Marina sine ord i fra i går ”It’s not goodbye, it’s see you later”.

Fra KU - avslutning