”Kjærlighet det vakreste ord på jord”

”Love marrige or arranged marriage” spurte mannen så høflig til det nygifte paret som satt ved siden av oss på vei til Taj Mahal, Taj Mahal som ble bygd I kjærlighetssorg av en mann til hans avdøde kone. Svaret var ”arranged marriaged”. ”It seems that more and more of the youth are choosing arranged marriaged”svarte den søte gamle mannen så med. De nygifte smilte å så med halvsjenerte blikk på hverandre, der han små lekte med håret hennes.

Før jeg dro til Nepal hadde jeg et relativt negativt syn på arrangert ekteskap, og tenkte med meg selv at foreldrene måtte være helt forferdelige som kunne gifte bort barna sine til noen helt fremmede, men som det virker med Norge får vi bare skrekkhistoriene når noe er annerledes enn hva vi er vant til. I Nepal har jeg lest flere artikler i avisene der de diskuterer kjærlighet og arrangert ekteskap. Der de fleste mener at det er både fordeler og ulemper med begge delene; ”i arrangert ekteskap oppdager du noe nytt hver dag med den du gifter deg med, noe som gjør at du får en spennende hverdag”, var det en som sa. Men hva om det nye du opplever faktisk ikke er så spennende? Du liker faktisk ikke vedkommende. Forrige uke var jeg og Marina i bryllup til nevøen til en av de på jobben, for anledningen trengte vi nepalske klær og dro sammen med Suba for å kjøpe stoff og dro til en skredder for å få sydd klærne. Hos skredderen ble jeg spurt de vanlige spørsmålene som jeg opplever her i Nepal; hvor er du fra, hvor gammel er du og er du gift? Da denne jenta på 22 år fikk all informasjon om meg, fortalte hun selv at hun ikke syntes noe om å være gift, da hun ikke likte ekteskapet. Overrasket svarte jeg hvorfor ikke, og fikk et svar som skjærte litt inne i meg; hun likte ikke mannen sin. Både jeg og Marina ble oppgitte og syntes synd på jenta som må bo resten av sitt liv med en mann hun ikke liker. I Nepal er det mye lettere for kvinner å få skilsmisse enn menn, men det er ikke sosialt akseptert noe som gjør at det er svært få skilsmisser.



Meg og Taj Mahal


Tilbake til tog turen til Taj Mahal, der forelskede par skal gå 7 ganger rundt for å så ønske seg noe som skal gå i oppfyllelse. På turen hit møtte vi også en mann, John
og en kvinne, Mina med en nydelig datter. De bodde i Texas, han var halvt norsk og halvt irsk og hun var opprinnelig indisk men de hadde begge bodd hele sitt liv i ”mulighetens” land og hadde en historie som fortryllet meg på mange måter. De var i India for øyeblikket for broren til Mina skulle gifte seg med en indisk jente, som foreldrene hadde funnet passende for han, dette var et arrangert ekteskap, søsteren hans var selv overrasket at han hadde valgt et arrangertekteskap, han som hadde bodd hele livet sitt i USA, utenom et år der han studerte master i business i London. Men som de fleste vi har snakket med sier ”I trust my parents”. Mina hadde på denne turen til India møtt sin svigersøster for første gang, og hennes nye svigersøster ville flytte til USA og gifte seg med broren hennes så snart hun hadde fått visum, og alt dette etter et møte med sin framtidige ektemann. Jenta hadde visst seg å være en svært hyggelig jente, men Mina hadde blitt bedt av broren å si til sin nye svigersøster at hun måtte vokse seg selv, spesielt i ansiktet. Den framtidige bruden hadde grått noen tårer i det hun hadde fått vokspapiret dratt over ansiktet, hun hadde villig gått med på alt hennes framtidige ektemann hadde spurt og forlanget.

Som Beatles så fint forklarer det:”All you need is love, dam dam dam dam, all you need is love loooove, love is all you need” Men hvor langt er du egentlig villig å kunne være sammen med den du elsker? Etter at jeg fikk høre historien om broren og hans framtidige kone ble jeg smånysgjerrig og lurte egentlig på hvordan foreldrene hennes hadde akseptert at hun giftet seg med en som ikke var indisk, da hun nettopp hadde fortalt om viktigheten av at broren hennes hadde giftet seg med riktig kaste. Mina fortalte så at hun hadde i løpet av hele oppveksten alltid vist at hun måtte gifte seg med en indier og hadde i grunnen akseptert dette, men dette var før hun møtte sin nåværende ektemann. De er begge kristne, og broren til John er visst en svært kjent kristen musiker, John har selv spilt i det første kristne boybandet. Mina hadde gjennom hele oppveksten vært småforelsket i broren til John, og det var ved en tilfeldighet at han en kveld var i hjembyen hennes. Mina ble spurt av noen om hun ville være med på kino, og hun ble fortalt at broren til den veldig kjente musikeren skulle være der. Små nervøs hadde hun dratt på kino og i løpet av kvelden ble de sittende å snakke, på slutten av kvelden ble de sittende å snakke i bilen hennes, og da de begge har en forkjærlighet for musikk, hørte de naturlig nok på musikk, på radioen ranget tonene ”fields of gold” med Sting. Etter endt kveld syntes hun at hun hadde hatt en fin kveld, men visste at det aldri ville bli noe mer, men der tok hun radig feil.

Noen dager senere hadde hun kjørt i bilen sin og ”fields of gold” hadde tilfeldig kommet på radioen, i det tonene slo inn begynte hun å stri gråte, hun hadde nettopp møtt en fantastisk mann som det aldri kunne skje noe mer med da hun måtte gifte seg med en inder. Men noen dager senere ringte John og de holdt kontakt.. I løpet av to år møttes de to ganger, det var to årsaker til dette, for det første bodde de i to forskjellige delstater og den andre grunnen var at hennes foreldre var sterkt i mot at de snakket sammen og i alle fall innledet et forhold. Selv om hun prøvde å fortelle at dette var mannen hun ville ha, men foreldrene var så sterkt i mot dette at det endte opp med at de sendte henne til India, og der SKULLE hun finne seg en ektemann. Faren var så desperat at hun skulle gifte seg med en inder at han satt henne opp med enten tannløse eller så sjenerte menn at de knapt turte å se på henne. Til å begynne med sto i mot med alle krefter, med etter tre måneder på ektemann jakt var hun så sliten at hun bare gav seg, og sa at hvis han absolutt ville gifte henne bort til en inder så måtte han bare gjøre det, hun brydde seg ikke lenger. Dette traff kanskje faren i et punkt, for i et magisk øyeblikk gav faren seg og hun ble sendt hjem, men uten tillatelse til å gifte seg med drømmemannen. Dette førte til at de senere møttes i smug og etter mye om og men bestemte de seg for å stikke av og gifte seg, og det gjorde de, men historien slutter ikke der. Da de var tilbake turte de ikke å fortelle dette til noen, og den dag i dag er det bare moren hennes som vet dette. Etter noen måneder gav foreldrene hennes seg, og selv om de da hadde sagt at de aldri ville se henne igjen hvis hun gjorde dette fikset de bryllup til henne, og da bryllupsattesten skulle sendes inn måtte de rive den sund, da de allerede var gift… Denne historien satt meg helt ut, da det er så langt i fra min virkelighet.

De har i dag en nydelig datter, Pria, som er en god miks av det meste, men som mest av alt viser at kjærlighet kan vinne over alt…
(Navnene til de over har jeg funnet på nye, da jeg ikke vil eksponere noen unødvendig)

For tiden er det bryllup sesong i Nepal, som sagt var jeg og Marina i et nepalsk bryllup den ene dagen, jeg og Marina fikk hos korta for anledningen som er en typisk nepalsk drakt, som kan se ut som en vid bukse med en tunika og sjal. Vi dro bortover sammen med de andre på kontoret som var i ekstase for at vi hadde på oss nepali klær, nå var vi faktisk pene fikk vi høre. Bilturen bortover var stemningen høy og Nimraj sang så det jomet. Vel framme ble vi visst rundt av Shyam til hele hans familie, vi ble også tatt fram til brudeparet, og jeg som trodde det bare var et brudepar, brøt ut ”Is there two?” Alle de andre fra kontoret brøt ut i latter og trodde jeg mente to koner. Jeg prøvde å forklare meg, men ingen ville i grunnen høre på meg og Shyam sa bare ”jeg vet ikke hvordan dere gjør det i Norge, men her er det ulovlig”, og så lo han godt.

Den ene av brudene


Da det var invitert 700 gjester for anledningen må alle gjestene spise på tur og vi og de andre fra kontoret ble servert hjemmelaget vin. Han ene i distriktsstyret lagde en stor grimase i det han tok en sup, og da jeg sporte han om han syntes det var stygt forklarer han at han ikke var vant til vin og det var første gangen han smakte alkohol. Jaja, det var litt av et tidspunkt å starte på, midt i 40-årene, i et bryllup, men alt har sin tid, som jeg lærer i jul på månetoppen. Etter noen glass vin ble vi eskort inn i teltet der matserveringen er. Måltidet varte ca. 30 minutter, der man konstant blir servert mat, og bryllup er intet unntak for Dhal Bhat (Ris og linsesuppe). Selve måltidet ble avsluttet av at brudeparene kom rundt med noe frukt til alle gjestene. Etter dette må alle raskest mulig gå ut for å vaske hånden, da alle spiser med hendene, før nok et lass med gjester presser seg inn via den trange inngangen. Det virker som de fleste er redd de ikke skal få plass, og småløper samtidig inn døren.

Presse seg inn igjennom døren






Etter dette er vår deltakelse på bryllupet ferdig etter noen bilder sammen med brudeparet. Som ser rimelig leie ut, men det er vel ikke så rart etter timer på timer med bildetakning. Før vi entrer bilen, blir vi utfordret til å danse, og danse gjør vi, før vi så tar gruppe bilde av oss og alle fra kontoret.

Bilde med de fra kontoret





På veien tilbake var stemningen elektrisk og jeg har noen av mine morsomste øyeblikk så langt i Nepal. Alle i bilen synger og danser, og etter biltur ender den 2 timer lange bryllupsturen med photosession med noen av de fra kontoret, der vi danser og synger mens Suba forsiktig stikker hodet ut gjennom vinduet og lurer egentlig på hva som skjer. Dere har sikkert lest 2 timer og stusser sikkert litt på dette, men bryllup er her for gjestene en hurtig opptreden før man så drar hjem igjen. Neste morgen fikk vi en mail fra Nimraj som fortalte hvor høy han hadde hatt det og vi var nå virkelig blitt ”nepali girls”. Om dette ekteskapet var arrangert eller ikke det, det vet jeg ikke, men hver gang jeg nå ser noen sammen tenker jeg ofte med meg selv, er de faktisk lykkelige sammen?

Så etter alle disse inntrykkene mine etter måneder i Nepal og noen dager i India, så har synet på arrangert ekteskap endret seg en del for min del. Da jeg har møtt en del som faktisk trives i et arrangert ekteskap. Men jeg er selv veldig glad jeg får velge selv og så lenge det ikke er tvunget og alle parter er fornøyde så skjønner jeg hvorfor enkelte foretrekker det, i en kultur der de motsatte kjønn knapt tørr å snakke sammen, og langt i fra å ha et kjærlighetsforhold før ekteskap slik vi finner det i vesten. Så i bunn og grunn ønsker vi alle bare det samme på tross av kultur og religion at noen skal si de magiske ordene ”jeg elsker deg” og at man føler det samme tilbake.

Et lite stykke paradis!!

Jeg er så utrolig glad at jeg ikke er i Nepal som turist, selv om Nepal for turister er noe helt fantastisk og eksotisk med sine høye fjell og vakre natur, men det man ikke opplever er de gjemte landsbyene man må kjøre i kriker og kroker for å komme til, der man sjelden har en ”hviting” på besøk. På fredag besøkte jeg et slikt sted, et lite paradis, gjemt borte i det fjerne.

(Nå har jeg fått noen bilder i fra turen)


Har fått "noen" blomsterkranser


Marina har i de siste dagene vært syk og har dermed logget bundet til senga, der hun stort sett har gjort en ting, sovet. Dette førte også til at jeg dro alene sammen med noen fra kontoret og Ravina, språklæreren vår. Målet for reisen var to skoler ute i distriktet vi bor i, etter mye om og men kom vi oss endelig av gårde. For å komme oss frem kjørte vi lenge på veier der man til tider lurer på om alt faktisk er i kroppen når man kommer seg ut av bilen, eller om det er noe som har gått løs i alle fall. Den humpete veien gikk gjennom flere landsbyer helt til vi kom fram til det lille paradiset. Plassens navn var Kopashi; hvorfor det var så fint i mine øyne er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve. Lyset i går var ekstra fint, noe som gjorde at Himalaya var ekstra klar og stakk opp majestetisk over horisonten. For tiden er det Suntala sesong, Suntala er i følge dem appelsin, men jeg vil påstå at det er en mandarin. Kophasi er i følge Shyam suntalaens hjerte, og dette kan jeg godt forstå da det var tusenvis av suntala trer. Disse skinte så utrolig vakkert i solen, spesielt med Himalaya i bakgrunnen og med en utrolig fred man finner på slike steder gjør at man egentlig har lyst å slå seg ned akkurat der og da, og bygge et fint lite murhus med et suntala trer i hagen.


Lokalt hus



Når vi drar rundt på skolene føler jeg meg som en kjendis til tider. Når man kommer på besøk til et sted står det en liten kø med mennesker som gir deg blomsterkranser som du tar rundt hodet, siden Marina var syk i dag, førte det til at jeg fikk alle hennes blomster i tillegg, noe som gjorde at jeg hadde et hav av blomster på meg. Når man er i små landsbyer er det heller ikke ofte en ”hviting” er på besøk noe som gjør at alle vil se på deg, og når man har presentasjoner er rommet helt fullt av mennesker, men man finner også mennesker i alle vinduer og hull man kan se inn til i rommet hvor man er. Det er nesten en surrealistisk opplevelse, og man vet nesten ikke til tider hvor man skal se, da man føler seg brydd av alle som syntes du er litt uten om det vanlige. Spesielt guttene stirrer utrolig intenst og man vet ikke helt hvor man skal feste blikket, noe som fører til at jeg enten ser rett i veggen eller på noe annet merkelig.

Vi har vært en del i Kathmandu, men har i grunnen ikke tatt oss tid til så alt for mye sightseeing. I går måtte vi Heidi som vi var på Fredskorpskurs sammen med og dro på sightseeing. Men før vi måtte henne dro vi på besøk til søsteren til Vishwa som er i Norge i år, her var vi bedt på lunsj og vi fikk noe av den beste Dhal Bhaten vi har spist til nå. Vi er blitt ganske vant til å komme i ganske så merkelige situasjoner, og tenker ikke lenger over at når vi nå er på besøk til noen på lunsj er vi de eneste som spiser lunsj, noe vi syntes var ganske merkelig til å begynne med, men nesten ikke tenker over lengre. Da vi senere på kvelden var inne i en butikk da Heidi måtte kjøpe seg en ny veske for at vesken til Heidi røk tidligere på dagen da vi tok et hopp ned fra et av templene, måtte vi inn i en veskebutikk for å kjøpe en ny. Jeg hadde da min lengste samtale siden jeg kom hit på Nepali, og da det visste seg at han var i fra en landsby like i nærheten av der vi bor, ble vi ganske goder venner og vi ble tilslutt sittende å drikke te i butikken hans, for Heidi var dette en ganske absurd opplevelse, men vi tenkte ikke engang over det før hun sa noe.



Vår nye venn fikser en veske til Heidi


Det første vi besøkte på vår tur rundt i byen var Bhimsen tower, dette er et tårn som er bygd en gang på 1800-tallet, men ble tatt av et jordskjelv på 70-tallet, men senere bygd opp til 213 trappetrinn. Tårnet gir deg en utsikt over hele byen, og fjellene var utrolig klare denne dagen.


Bihmsen tower




Heidi og Marina på vei ned igjen


Utsikten fra tårnet



Nede igjen



Etter besøket ved Bhimsen tower ble vi plukket opp av vår venn som kjører taxi, som da kjørte oss til det mest kjente hinduistiske tempelet i Nepal. Her er det de fleste blir kremert, det er nesten en surrealistisk opplevelse å være vitne til, at en menneskekropp blir brent opp, hinduistene tror også at sjelen sitter i hodeskallen noe som gjør at når liket brennes skal en i familien, helst den eldste sønnen, slå hodeskallen sund for å slippe løs sjelen, selv om kroppen er inntullet i klede er det merkelig å være vitne til. Denne dagen var det få turister da det ikke er turist sesong i Nepal for tiden, men det sies at til vanlig står det haugevis av turister og tar bilder av de brennende kroppende, jeg skjønner ikke hvordan noen kan være så lite omtenksom og faktisk ta bilde av noen i sin mest sårbare tid! De som blir kremert ligger på påler, og man blir plassert etter hvilken kaste man er, selv etter døden kommer man ikke unna sin egen kaste.


Tempelet fra den ene siden, ville ikke ta bilde mot kremeringen!


Siden vi ikke er hinduister fikk vi ikke tilgang til det vakreste templet, vi så bare inngangen som bare ga oss et glimt av hva som ventet der inne. Men vi dro lengre opp i fra elven her ventet noe som i alle fall jeg likte bedre, da jeg har en stor forkjærlighet for aper, for her var det aper på alle kanter og jeg tror hvis ikke de andre hadde dratt meg videre kunne jeg bare sittet der i flere timer og sett på apene. Jeg har hørt historier om elefanter og hvaler som drar i månedsvis på sine døde barn, da de sørger så utrolig at de ikke klarer å gi slipp på dem, men jeg har aldri opplevd noe slikt før i går. Jeg syntes det var så merkelig at den ene apen renset tennene til barnet sitt, men ved nærmere øyesyn hadde ikke apen lenger noen lepper for det hadde råtnet bort, da andre aper prøvde å komme nærmere dro ape moren i armen til ungen og dro den med seg av gårde helt død og slengende etter seg. Jeg fikk ondt helt inn i hjertemargen av å se dette…


Se så nydelige apene er






Utsikten fra den ene delen av tempelet



Hit, men ikke lenger



I dag har jeg vært hos vise-presidenten i Røde Kors i Kavre og spist Yomouri, dette er en typisk Newarisk(etniske gruppen som dominerer her) rett, jeg spiste alt for mye av dette, når jeg prøvde å stoppe og spise tvang de bare meg til å spise mer, men det er utrolig godt og jeg fikk også innføring i hvordan man skulle lage det hos konen hans og svigerdatteren! På fredag var det faktisk Youmori festival og jeg var også da oppe hos Suba og spiste det. Da jeg sa at jeg likte det skulle hun lage litt ekstra slik at jeg kunne ta det med meg hjem til jul.


Lager Youmari



I skrivende stund har jeg besøk av mine tre lillesøstre, og den minste av dem som bare er 3 år sitter og skriver ved siden av meg, jeg sporte om jeg skulle skrive navnet mitt, men da sa hun bare nei, det er jo Didi, som betyr storesøster. Ellers er de to andre høyt og lavt og tar bilder med telefonen min, den ene tar bilder mens den andre danser og synger. Jeg må bare le her jeg sitter og virkelig si at jeg trives i Nepal, men jeg kan ikke vente nå til å komme hjem, jeg savner alle og alt i Norge så utrolig nå. I dag er det bare 7 dager igjen… Men i kveld venter bryllup og dette skal bli en utrolig spennende opplevelse, spesielt med tanke på at det skal være 700 gjester!! Dette er visst et ikke så alt for stort
bryllup i nepalsk standard, så hva som bringer får vi vente å se...

Kastesystemet

Ekteskap er som de fleste steder noe man verdsetter høyt, men problemet her er at man kan ikke gifte seg med hvem man vil, vedkommende man gifter seg med må både komme fra samme etniske gruppe og samme kaste. Vår ene venninne har funnet mannen i sitt liv, hun har selv funnet den hun vil gifte seg med, noe som faktisk er litt uvanlig, da man som oftest gifter seg med vedkommende foreldrene dine velger for deg. Problemet med drømmemannen hennes er at han er fra en lavere kaste, vår venninne er fra den høyeste kasten, mens drømmemannen er fra Chitri kasten, som er den nest høyeste kasten, de har matchet den etniske gruppen, men ikke kasten. Faren til vår venninne vil ikke at dem skal gifte seg, men hun har gjort noe uvanlig og har faktisk bestemt seg for å gifte seg med han, selv om hun da går i mot sin far, så i februar skal jeg og Marina i bryllup og vi gleder oss veldig.

På kontoret er det for tiden to andre frivillige som skal jobbe her i to måneder, vi har forskjellige oppgaver, men har samkjørte oss fram mot Verdens HIV og Aids dag. Daniel er fra England og Asikha er fra Nepal. Hver uke har de en dag der de setter fokus på et tema, den ene uken hadde Daniel og hans medarbeider en informasjonsdag om Kastediskriminering, noe som er et relativt stort problem her i Nepal.

Fakta om kastesystemet (det er godt mulig jeg har enkelte skrivefeil når det gjelder navn på de ulike kastene og gudene)

Kastesystemet kom opprinnelig fra India, og er mer enn 2000 år gammelt. Kastesystemet stammer fra hinduismen, man tror at guden Brahmin ”fødte” 4 kaster, som alle kom fra ulike kroppsdeler på han, munnen (Brahmin), hendene (Chitri), knærne (Vaishya) og under føttene (Sudra). Hver kaste fikk ulike oppgaver, Brahmin var de religiøse lederne, Chitri var krigerne eller hadde de politiske postene, Vaishya var foretningsmenn og Sudra den laveste kasten var tjener, skredder eller det som gjenstod av arbeidsoppgaver.

I dag blir det praktisert en eller annen form for kastesystem i 9 land (ikke alle disse er like og ikke alle stammer fra India), blant annet India, Nepal, Pakistan, Sri Lanka, Senegal, Mauritania og Bangladesh. Det er ca. 250 millioner mennesker på verdensbasis som er påvirket av et kastesystem. Kastesystemet kom til Nepal i ca. år 400-800. I Nepal er det i dag 103 kaster, her blir også alle etniske grupper regnet som kaster. Kastesystemet har blitt praktisert siden det ble innført og har i enkelte tidsepoker blitt lovliggjort. Den laveste kasten Sudra er delt opp i flere kaster, og den laveste er Dhalit (det er 26 undergrupper av dem), ”dem man ikke skal røre”, først i 1964 ble det innført en lov som tok bort konseptet om at man ikke skal røre eller de kan røre andre av høyere kaste. Kastesystemet ble først ulovig i 1990, samme år som demokratiet ble innført til Nepal (har kommet og forsvunnet noen ganger).

Selv om det i dag er ulovlig blir det enda praktisert, spesielt på landsbygda, men i byene ser man lite til trakasseringen, men man ser enda tydelig at det er de høyere kastene som holder de høyeste stillingene og vervene. Engelskmannen, Daniel, bor hos en dhalit familie her i Nepal og opplever dette daglig, da hans familie ikke for lov å gå inn i huset til noen av høyere kaste, men alle kan komme og gå slik de vil i husene til dhalitene. Diskrimineringen har blitt mindre enn den var før, da dhalitene som også er hinduister ikke fikk tilgang til de hinduistiske templene, dette skal i teorien være borte nå, men teori og praksis stemmer ikke alltid.
Noen bekjente av oss bodde på hotell i nabo byen, Dhulikel, her finnes et kjent hinduistisk tempel, direktøren på hotellet sa da rett ut til dem at hvis de var dhaliter skulle de bare glemme å dra til templet.

Per dags dato er det bare 2 % av lærerne i Nepal som er dhaliter, dette kommer av at de fleste dhaliter har dårlig økonomi og dermed ikke har råd til høyere utdanning. Før var det også slik at dhalitene ikke fikk avgang til de samme skoleklassene som andre kaster noe som gjorde at de fikk dårlige skolegange, dette er noe som enda henger igjen.

Det er flere aspekter av livet som blir påvirket av kastesystemet, selv om det i teorien er dødt, blir det praktisert av stort sett alle, da alle er fullt klar over hvilken kaste de er og ikke minst hvilken kaste andre er.

A day in the life of an HIV and AIDS person: A compendium of my life

For verdens AIDS dag hadde vi essay-konkurranse og dette var vinneren:

Life is beautiful; a beautiful gift of god. It was a few years back when I asked questions like “why was I born?”, “Why did god choose me to contrive AIDS?” Days and nights passed in deep pain and depression. I thought I was going to die in vain, just like I had lived my life till then, in vain.

But today after 3 years, I’m still alive and I’m happy, happy to have my life back. No, I still have AIDS, there’s no man made medicine that can take away my disease… but it really doesn’t matter that I will die of this disease because I now know that there is so much more to my life now than there has ever been… I have found love, love for life, for myself and for all others.

There was so much hatred and chaos in my life before this “friend”, AIDS, came to life. Don’t be surprised, AIDS is now my best friend, because it’s going to be with me forever, from now on. It will motivate me to fight for my life, and fight for people like myself who are or have been scared. AIDS will help me make everyone understand that convicting a disease is an accident that can happen to everyone. It is not a way of life anyone would choose for themselves so why should they be chastised just for being an AIDS patient. If it had myself not been a victim, I wouldn’t have cared at all’, I would have went on with my care free way of life, giving a damn to all the bad that happens in this world.

Of course that was not what happened. Today, I care. I care not just for AIDS victims, I care for anything that’s living and that is the best feeling there is. That is why I’m calling this disease a friend. It has shown me the way to love and live, to live and love in every way possible. It is a physical disease that I can fight with my positive attitude and acceptance. But it has taken away a greater disease I suffered from earlier…, a non human heartless, loveless and questionable life.

“A diamond cuts a diamond” so does a disease kill another; this is what has happened to me and so many others like me. And I can only feel pity to those who hate us because they are healthier and happier than I am. It is just a slight variation of a fulfilling life, and it’s all about attitude after all.

By Dina Shristha
Biotech 4th year
Kathmandu University

"A race to fight AIDS"

For mange er alle de millionene HIV OG AIDS smittede rundt i verden bare et tall, en statistikk, som forteller hvor utrolig mange som er rammet, men som sagt det er bare et tall for mange, men bak hvert eneste tall er det et fjes, noen som har følelser og møter utfordringene HIV og AIDS bringer hver eneste dag.

1 desember var det verdens AIDS dag, dette er en dag som blir markert rundt om på hele kloden og vi hadde bestemt at vi skulle få et bra arrangement i Banepa også. Et av målene til meg og Marina var å få de unge med i planleggingen, da det ofte er de eldre som tar avgjørelsene, mens de unge bare blir bedt om å møte opp på selve dagen. For å endre noe av denne trenden inviterte vi alle ungdommene i Kavre til en workshop, da det var lørdag, var det ikke så mange som møtte opp, for de fleste jobber hjemme på lørdagene og har dermed ikke tid til aktiviteter, da aktivitetene som oftest blir gjort i skoletiden, vi visste ikke dette, men vi var fornøyd med resultatet av workshopen selv om vi var få og vi hadde lært enda en ny ting om hvordan ting fungerer her i Nepal. Etter endt worksop, var vi enige om at vi skulle arrangere mini-maraton ”A race to fight AIDS” og essay konkurranse, temaene for essayene var ”In a day of a HIV and AIDS positive” og ”Hate AIDS not victim” Denne konkurransen ble sendt ut til alle skolene med Røde Kors gruppe. Vi fikk inn en del stiler, og det var mange som var veldig bra, vinneren var Dina som går på Universitetet og hun hadde skildret hverdagen til en HIV-positiv svært godt.

Neste steg for å få gjennom maratonen var å få det godkjent av de ansatte på kontoret, kontaktpersonen vår Shyam, alle var svært positive og vi sendte da ut brev til alle skolene. Denne dagen er alltid et samarbeid mellom alle de organisasjonene som jobber med HIV og AIDS, dette gjorde at vi også involverte de andre organisasjonene. Vi ble invitert på møte på kontoret til district health officer, som var en lege som jeg ikke husker hva heter. Da vi samtidig planlag en trening om HIV OG AIDS, måtte jeg og Marina splitte opp, men jeg dro med meg Ashika og Daniel. (Noen som jobber to måneder som frivillig her på kontoret) Her var alle de ulike organisasjonene samlet og alle ble svært ivrige når de hørte vår plan om mini-maraton, så etter mye diskusjon var alle organisasjonene med på ideen vår og jeg hadde endt opp i en komité på fylkesnivå med lederne fra de andre organisasjonene. Møte kulturen er litt annerledes enn i Norge, her snakker alle gjerne i munnen på hverandre, men det er svært viktig at de med de høyeste stillingene sitter bak de største pultene på møtet, selv om alt foregikk på nepali, oversatte Ashika til meg, og jeg kunne dermed delta i diskusjonen.

Etter dette møtet fulgte en rekke småmøter med meg og resten av komiteen der det ble flittig diskutert hvordan vi skulle gjøre ting på selve dagen. Dagene frem mot 1. desember var svært hektiske, med organisering av alt som skulle gjøres. Men vi fikk heldigvis hjelp av Ashika og Daniel, og resten av deres gjeng med frivillige. Så dagene før ble brukt til maling av bannere, lage over 500 røde sløyfer til selve dagen, mye organisering av småting. Vi brukte både de ansatte og de fleste vi kunne huke tak i til å hjelpe oss, men vi ble ferdig i tide og det eneste som gjenstod var start neste dag.

Jeg ble bedt om å møte opp klokken 7 på Røde Kors kontoret så skulle vi kjøre opp til universitetet der løpet skulle begynne, men Nepali tid er Nepali tid, og vi kom oss ikke av gårde før 07.40, og i det vi skulle ta av å kjøre inn mot universitetet, stod det et par 100 som skulle være deltakere til maratonenet og ventet da noen hadde sperret av vannet. De sperret veien fordi de manglet rent drikkevann, mens dette var noe universitetet hadde, vi fikk forklart den situasjonen og vi fikk lov å gå over, men ikke kjøre med noen biler. Når man ikke har noen andre måter å uttrykke seg på, eller noen andre måter å åpne opp øynene til folk, må man ofte gjøre litt ekstra for at dem skal legge merke til deg.

Endelig kom vi bort til universitetet, Marina hadde allerede dratt i forveien og hengt opp noen av bannerne og plakatene, og det var allerede store mengder med mennesker. Det var litt kaos til tider da ingen av dem ville stille seg i kø, jeg prøvde desperat å rope ut at de måtte stille seg i kø, men det var ikke like lett, da ingen hørte på meg, men jeg fikk meg ropert senere på dagen og da ble det andre boller. Vi jobbet raskt for å dele ut startnummer og røde sløyfer til alle sammen. Så var det endelig klart for start, og da startskuddet kom gikk det frysninger nedover ryggen på oss begge; bare tanken at så mange møtte opp for en god sak var en overveldende følelse og vi stod i grunnen bare og nøt alle menneskene som gav sitt for løpet.



Da vi måtte pakke sammen tingene ble vi hengende litt etter, og jeg som hadde startnummer 2, ble den siste som kom over målstreken. Under forberedelsene ble jeg kjent med en del av de andre organisasjonene, og endte opp med å gå sammen med noen av dem, Sakrea Plus, dette er en organisasjon for de HIV og AIDS smittede i Nepal. De har et utrulig positivt syn på livet, selv om de møter så utrolig mye motstand, jeg ble godt kjent med flere av de HIV-positiv, de var svært fasinert av hårfargen min og inviterte meg på te ved en senere anledning.



Etter en stund kom vi over mållinjen, og da måtte jeg bare slenge meg inn i en bil for å dra på kontoret for å fikse diplom for den raskete jenta, gutten og den personen med det beste ”slogan”. Alle som deltok i løpet måtte skrive et ”slogan” på ryggen sin, og vi kåret det beste. Vinner ”slogan” var: A : Acceptance I: interact D: defend S: support.

Etter løpet var det et formelt program i rådhuset i byen, her var det taler fra de fleste NGOen som jobber mot HIV og AIDS i Kavre, vi måtte også opp på talerstolen og si noen ord. Men det var talen fra en av de HIV-positive i Kavre, Dilip Thapa, som rørte alle mest, etter talen var det elektrisk stemning i rommet, alle klappet og ropte, vi var og er sikker at dette er noe vi må stå sammen mot.

På kvelden dro jeg og Marina oppover til universitetet der de skulle dele ut kondomer for anledningen. Da vi vil hindre så mye misbruk som mulig av kondomet, holdt vi kondomdemonstrasjon foran omkring 200-300 ivrige studenter. Vi følte til tider at vi var på en ungdomsskole, da de småfniste når vi visste dem kondomene, og de ikke helt visste hvordan retning de skulle se.

Etter endt dag var vi svært fornøyd, da vi hadde oppnådd alle våre mål; samlet inn penger til veldedig formål, mange møtte opp og visste sin støtte og vi kom kanskje et steg nærmere i å redusere stigmaet mot de HIV og AIDS positive.

Hverdagen; uten snev av advent og julestress

Nå har jeg vært i Nepal i nesten 3 måneder, og det er enda flere uker siden jeg var hjemme, da det var 3 uker i Oslo før avreise, og nå er det under 3 uker til jeg kommer hjem til jul; så hvordan er livet så langt i Nepal og hvordan liker jeg Nepal, er det mange som spør om. For det første er det helt fantastisk å være frivillig på heltid og holde på med akkurat det jeg liker, selv om det byr på mange utfordringer både personlig og på jobben.

Personlig kjenner jeg i blant at savnet til alle dere hjemme kommer sigende. Selv om det har gått lengre mellom hver gang jeg har sett enkelte av mine kjente og kjære er det noe helt spesielt å sitte her, på den andre siden av kloden og tenke på dere hjemme. Spesielt nå når adventstida er kommet, jeg som vanlig har full kontroll over hvor mange dager det er igjen til jul pågrunn av flere julekalendre både med luker og på tv, har nå ingen kalender å følge med på og vet knapt hvordan dag det er. At de har sin egen kalender med egne måneder hjelper ikke akkurat på, og gjør meg enda mer forvirret om hvilken dag det er og til tider hvilket år vi er i, da man i Nepal er i år 2065 og får tiden er måneden Mangsir. Selv om jeg savner adventstida er det noe jeg absolutt ikke savner er det julestresset, det er så utrolig deilig å slipe unna alt stresset og alle som stresser, her tar folk det litt som det kommer og enser ikke engang at for oss nærmer det seg julen. Selv om Nepal er et hinduistisk land, godtar de alle religioner, og jeg tror ikke det er mange andre land som har offentlige fri dager både ved hinduistiske, buddhistiske, kristne, muslimske og jødiske høytider; og sikkert noen andre religioner jeg ikke har fått med meg. Familien vi bor hos er buddhistiske, men de feirer også de hinduistiske høytidene, og tar seg en fest på julaften, de tar det beste av alle religioner og på en måte danner sin egen lille religion. Det var litt spesielt til å begynne med, men hvorfor ikke, hvem sier egentlig at man må være en ting, enten det skal være ateist eller tilhøre en av religionene.

Suget etter norsk mat har også meldt seg, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til all den hjemmelagede maten mamma alltid lager i jula. Selv om jeg tror kroppen min kommer til å få kjøttsjokk, da jeg ikke har spist kjøtt siden jeg dro i fra Norge. At vi savner norsk mat har også smittet over til de andre på jobben, da Prem, en av våre kollegaer, kaller Marina fiskeboller og meg brunost, dette er de eneste norske ordene han kan, og vi har fortalt han at det er veldig viktig å vite dette. Det er mye jeg gleder meg til å spise, men spesielt rømme, brunost, fiskeboller, kaviar, leverpostei og salat (jeg spiser også salat her, men må være veldig forsiktig, og får bare tak i salat i Kathmandu, som er spiselig for oss). Men jeg gleder meg også til julemat, spesielt til; pinnekjøtt, mandariner og julekaker.

På jobben trives jeg kjempe godt og kollegaene er veldig greie. Kommunikasjonen er ikke alltid den beste, og da jeg både Marina og jeg til tide bli litt frustrerte; da de ikke forteller oss om noe, vi får beskjed om å holde et foredrag 10 minutter senere, eller vi rett og slett ikke forstår hverandre, men det går nå i litt Nepali, litt engelsk og mye kroppsspråk og vi er begge blitt profesjonelle til å holde taler på sparken. Vi har jobbet med ganske mye ulikt siden vi kom hit, og fleksibilitet er en nødvendighet. Vi er ofte på skoler å holder foredrag om Røde Kors og starter opp nye grupper, har arrangert diverse workshops, deltatt på ulike arrangement, holdt kurs om HIV og AIDS og planlagt og arrangert Verdens AIDS dag. Etter jul skal vi jobbe mer med internasjonal humanitærrett, forsøke å danne en sub-committee for de unge og starte på arbeidet mot menneskehandel. 20 % av arbeidet vårt er informasjonsarbeid, og før vi dro bli vi bedt om å prøve å komme oss i lokalt media hvis det var mulig, både Marina og jeg trodde at dette var umulig, og hadde ingen forhåpninger om dette, men det har vist seg at det er mye lettere å komme i media her enn i Norge, og vi har minst vært 1 gang i avisen i uken om ikke mer, skrevet en artikkel selv som ble publisert, vært på radio og flere ganger som vi ikke vet om, da vi ikke leser de nepalske avisene er det ikke alltid lett å få med seg.

Mange lurer også på hvordan det går å være så tett oppå en annen person, og om dette går bra. For min del syntes jeg det går fantastisk, Marina er veldig morsom og henge med, og vi er nå ikke bare kollegaer, men venner. Jeg tror i grunnen jeg ikke kunne bedt om noen bedre å reise med, hun er rett og slett super! Vi har også ellers fått oss noen venner, og vi har en tendens til å få venner på de merkeligste plassene, som når vi er midt oppå fjellet, under en mini-maraton, inne i en sjal foretning eller på gatehjørnet når vi handler mat. Jeg trives veldig godt, og så tar vår vertsmor, Suba, veldig godt vare på oss. Hun har allerede nevnt at hun ikke vil at vi skal dra, og at vi kan i alle fall være her i tre år. Da prøvde jeg å si at da tror jeg ikke familien min hjemme blir så glad, det var ikke noe problem, dem kunne jo bare komme på besøk, hun hadde plass til dem hun. Jeg har også blitt storesøster for første gang, han ene på kontoret har tre døtre som kaller oss Didi, som betyr storesøster. De er 5,7 og 11 år, veldig søte og grei.

Så selv om livet her går bra, gleder jeg meg kjempe mye til å møte dere alle sammen igjen.