Før jeg dro til Nepal hadde jeg et relativt negativt syn på arrangert ekteskap, og tenkte med meg selv at foreldrene måtte være helt forferdelige som kunne gifte bort barna sine til noen helt fremmede, men som det virker med Norge får vi bare skrekkhistoriene når noe er annerledes enn hva vi er vant til. I Nepal har jeg lest flere artikler i avisene der de diskuterer kjærlighet og arrangert ekteskap. Der de fleste mener at det er både fordeler og ulemper med begge delene; ”i arrangert ekteskap oppdager du noe nytt hver dag med den du gifter deg med, noe som gjør at du får en spennende hverdag”, var det en som sa. Men hva om det nye du opplever faktisk ikke er så spennende? Du liker faktisk ikke vedkommende. Forrige uke var jeg og Marina i bryllup til nevøen til en av de på jobben, for anledningen trengte vi nepalske klær og dro sammen med Suba for å kjøpe stoff og dro til en skredder for å få sydd klærne. Hos skredderen ble jeg spurt de vanlige spørsmålene som jeg opplever her i Nepal; hvor er du fra, hvor gammel er du og er du gift? Da denne jenta på 22 år fikk all informasjon om meg, fortalte hun selv at hun ikke syntes noe om å være gift, da hun ikke likte ekteskapet. Overrasket svarte jeg hvorfor ikke, og fikk et svar som skjærte litt inne i meg; hun likte ikke mannen sin. Både jeg og Marina ble oppgitte og syntes synd på jenta som må bo resten av sitt liv med en mann hun ikke liker. I Nepal er det mye lettere for kvinner å få skilsmisse enn menn, men det er ikke sosialt akseptert noe som gjør at det er svært få skilsmisser.
Meg og Taj Mahal
Tilbake til tog turen til Taj Mahal, der forelskede par skal gå 7 ganger rundt for å så ønske seg noe som skal gå i oppfyllelse. På turen hit møtte vi også en mann, John
og en kvinne, Mina med en nydelig datter. De bodde i Texas, han var halvt norsk og halvt irsk og hun var opprinnelig indisk men de hadde begge bodd hele sitt liv i ”mulighetens” land og hadde en historie som fortryllet meg på mange måter. De var i India for øyeblikket for broren til Mina skulle gifte seg med en indisk jente, som foreldrene hadde funnet passende for han, dette var et arrangert ekteskap, søsteren hans var selv overrasket at han hadde valgt et arrangertekteskap, han som hadde bodd hele livet sitt i USA, utenom et år der han studerte master i business i London. Men som de fleste vi har snakket med sier ”I trust my parents”. Mina hadde på denne turen til India møtt sin svigersøster for første gang, og hennes nye svigersøster ville flytte til USA og gifte seg med broren hennes så snart hun hadde fått visum, og alt dette etter et møte med sin framtidige ektemann. Jenta hadde visst seg å være en svært hyggelig jente, men Mina hadde blitt bedt av broren å si til sin nye svigersøster at hun måtte vokse seg selv, spesielt i ansiktet. Den framtidige bruden hadde grått noen tårer i det hun hadde fått vokspapiret dratt over ansiktet, hun hadde villig gått med på alt hennes framtidige ektemann hadde spurt og forlanget.
Som Beatles så fint forklarer det:”All you need is love, dam dam dam dam, all you need is love loooove, love is all you need” Men hvor langt er du egentlig villig å kunne være sammen med den du elsker? Etter at jeg fikk høre historien om broren og hans framtidige kone ble jeg smånysgjerrig og lurte egentlig på hvordan foreldrene hennes hadde akseptert at hun giftet seg med en som ikke var indisk, da hun nettopp hadde fortalt om viktigheten av at broren hennes hadde giftet seg med riktig kaste. Mina fortalte så at hun hadde i løpet av hele oppveksten alltid vist at hun måtte gifte seg med en indier og hadde i grunnen akseptert dette, men dette var før hun møtte sin nåværende ektemann. De er begge kristne, og broren til John er visst en svært kjent kristen musiker, John har selv spilt i det første kristne boybandet. Mina hadde gjennom hele oppveksten vært småforelsket i broren til John, og det var ved en tilfeldighet at han en kveld var i hjembyen hennes. Mina ble spurt av noen om hun ville være med på kino, og hun ble fortalt at broren til den veldig kjente musikeren skulle være der. Små nervøs hadde hun dratt på kino og i løpet av kvelden ble de sittende å snakke, på slutten av kvelden ble de sittende å snakke i bilen hennes, og da de begge har en forkjærlighet for musikk, hørte de naturlig nok på musikk, på radioen ranget tonene ”fields of gold” med Sting. Etter endt kveld syntes hun at hun hadde hatt en fin kveld, men visste at det aldri ville bli noe mer, men der tok hun radig feil.
Noen dager senere hadde hun kjørt i bilen sin og ”fields of gold” hadde tilfeldig kommet på radioen, i det tonene slo inn begynte hun å stri gråte, hun hadde nettopp møtt en fantastisk mann som det aldri kunne skje noe mer med da hun måtte gifte seg med en inder. Men noen dager senere ringte John og de holdt kontakt.. I løpet av to år møttes de to ganger, det var to årsaker til dette, for det første bodde de i to forskjellige delstater og den andre grunnen var at hennes foreldre var sterkt i mot at de snakket sammen og i alle fall innledet et forhold. Selv om hun prøvde å fortelle at dette var mannen hun ville ha, men foreldrene var så sterkt i mot dette at det endte opp med at de sendte henne til India, og der SKULLE hun finne seg en ektemann. Faren var så desperat at hun skulle gifte seg med en inder at han satt henne opp med enten tannløse eller så sjenerte menn at de knapt turte å se på henne. Til å begynne med sto i mot med alle krefter, med etter tre måneder på ektemann jakt var hun så sliten at hun bare gav seg, og sa at hvis han absolutt ville gifte henne bort til en inder så måtte han bare gjøre det, hun brydde seg ikke lenger. Dette traff kanskje faren i et punkt, for i et magisk øyeblikk gav faren seg og hun ble sendt hjem, men uten tillatelse til å gifte seg med drømmemannen. Dette førte til at de senere møttes i smug og etter mye om og men bestemte de seg for å stikke av og gifte seg, og det gjorde de, men historien slutter ikke der. Da de var tilbake turte de ikke å fortelle dette til noen, og den dag i dag er det bare moren hennes som vet dette. Etter noen måneder gav foreldrene hennes seg, og selv om de da hadde sagt at de aldri ville se henne igjen hvis hun gjorde dette fikset de bryllup til henne, og da bryllupsattesten skulle sendes inn måtte de rive den sund, da de allerede var gift… Denne historien satt meg helt ut, da det er så langt i fra min virkelighet.
De har i dag en nydelig datter, Pria, som er en god miks av det meste, men som mest av alt viser at kjærlighet kan vinne over alt…
(Navnene til de over har jeg funnet på nye, da jeg ikke vil eksponere noen unødvendig)
For tiden er det bryllup sesong i Nepal, som sagt var jeg og Marina i et nepalsk bryllup den ene dagen, jeg og Marina fikk hos korta for anledningen som er en typisk nepalsk drakt, som kan se ut som en vid bukse med en tunika og sjal. Vi dro bortover sammen med de andre på kontoret som var i ekstase for at vi hadde på oss nepali klær, nå var vi faktisk pene fikk vi høre. Bilturen bortover var stemningen høy og Nimraj sang så det jomet. Vel framme ble vi visst rundt av Shyam til hele hans familie, vi ble også tatt fram til brudeparet, og jeg som trodde det bare var et brudepar, brøt ut ”Is there two?” Alle de andre fra kontoret brøt ut i latter og trodde jeg mente to koner. Jeg prøvde å forklare meg, men ingen ville i grunnen høre på meg og Shyam sa bare ”jeg vet ikke hvordan dere gjør det i Norge, men her er det ulovlig”, og så lo han godt.
Den ene av brudene
Da det var invitert 700 gjester for anledningen må alle gjestene spise på tur og vi og de andre fra kontoret ble servert hjemmelaget vin. Han ene i distriktsstyret lagde en stor grimase i det han tok en sup, og da jeg sporte han om han syntes det var stygt forklarer han at han ikke var vant til vin og det var første gangen han smakte alkohol. Jaja, det var litt av et tidspunkt å starte på, midt i 40-årene, i et bryllup, men alt har sin tid, som jeg lærer i jul på månetoppen. Etter noen glass vin ble vi eskort inn i teltet der matserveringen er. Måltidet varte ca. 30 minutter, der man konstant blir servert mat, og bryllup er intet unntak for Dhal Bhat (Ris og linsesuppe). Selve måltidet ble avsluttet av at brudeparene kom rundt med noe frukt til alle gjestene. Etter dette må alle raskest mulig gå ut for å vaske hånden, da alle spiser med hendene, før nok et lass med gjester presser seg inn via den trange inngangen. Det virker som de fleste er redd de ikke skal få plass, og småløper samtidig inn døren.
Presse seg inn igjennom døren
Etter dette er vår deltakelse på bryllupet ferdig etter noen bilder sammen med brudeparet. Som ser rimelig leie ut, men det er vel ikke så rart etter timer på timer med bildetakning. Før vi entrer bilen, blir vi utfordret til å danse, og danse gjør vi, før vi så tar gruppe bilde av oss og alle fra kontoret.
Bilde med de fra kontoret
På veien tilbake var stemningen elektrisk og jeg har noen av mine morsomste øyeblikk så langt i Nepal. Alle i bilen synger og danser, og etter biltur ender den 2 timer lange bryllupsturen med photosession med noen av de fra kontoret, der vi danser og synger mens Suba forsiktig stikker hodet ut gjennom vinduet og lurer egentlig på hva som skjer. Dere har sikkert lest 2 timer og stusser sikkert litt på dette, men bryllup er her for gjestene en hurtig opptreden før man så drar hjem igjen. Neste morgen fikk vi en mail fra Nimraj som fortalte hvor høy han hadde hatt det og vi var nå virkelig blitt ”nepali girls”. Om dette ekteskapet var arrangert eller ikke det, det vet jeg ikke, men hver gang jeg nå ser noen sammen tenker jeg ofte med meg selv, er de faktisk lykkelige sammen?
Så etter alle disse inntrykkene mine etter måneder i Nepal og noen dager i India, så har synet på arrangert ekteskap endret seg en del for min del. Da jeg har møtt en del som faktisk trives i et arrangert ekteskap. Men jeg er selv veldig glad jeg får velge selv og så lenge det ikke er tvunget og alle parter er fornøyde så skjønner jeg hvorfor enkelte foretrekker det, i en kultur der de motsatte kjønn knapt tørr å snakke sammen, og langt i fra å ha et kjærlighetsforhold før ekteskap slik vi finner det i vesten. Så i bunn og grunn ønsker vi alle bare det samme på tross av kultur og religion at noen skal si de magiske ordene ”jeg elsker deg” og at man føler det samme tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar