"A race to fight AIDS"

For mange er alle de millionene HIV OG AIDS smittede rundt i verden bare et tall, en statistikk, som forteller hvor utrolig mange som er rammet, men som sagt det er bare et tall for mange, men bak hvert eneste tall er det et fjes, noen som har følelser og møter utfordringene HIV og AIDS bringer hver eneste dag.

1 desember var det verdens AIDS dag, dette er en dag som blir markert rundt om på hele kloden og vi hadde bestemt at vi skulle få et bra arrangement i Banepa også. Et av målene til meg og Marina var å få de unge med i planleggingen, da det ofte er de eldre som tar avgjørelsene, mens de unge bare blir bedt om å møte opp på selve dagen. For å endre noe av denne trenden inviterte vi alle ungdommene i Kavre til en workshop, da det var lørdag, var det ikke så mange som møtte opp, for de fleste jobber hjemme på lørdagene og har dermed ikke tid til aktiviteter, da aktivitetene som oftest blir gjort i skoletiden, vi visste ikke dette, men vi var fornøyd med resultatet av workshopen selv om vi var få og vi hadde lært enda en ny ting om hvordan ting fungerer her i Nepal. Etter endt worksop, var vi enige om at vi skulle arrangere mini-maraton ”A race to fight AIDS” og essay konkurranse, temaene for essayene var ”In a day of a HIV and AIDS positive” og ”Hate AIDS not victim” Denne konkurransen ble sendt ut til alle skolene med Røde Kors gruppe. Vi fikk inn en del stiler, og det var mange som var veldig bra, vinneren var Dina som går på Universitetet og hun hadde skildret hverdagen til en HIV-positiv svært godt.

Neste steg for å få gjennom maratonen var å få det godkjent av de ansatte på kontoret, kontaktpersonen vår Shyam, alle var svært positive og vi sendte da ut brev til alle skolene. Denne dagen er alltid et samarbeid mellom alle de organisasjonene som jobber med HIV og AIDS, dette gjorde at vi også involverte de andre organisasjonene. Vi ble invitert på møte på kontoret til district health officer, som var en lege som jeg ikke husker hva heter. Da vi samtidig planlag en trening om HIV OG AIDS, måtte jeg og Marina splitte opp, men jeg dro med meg Ashika og Daniel. (Noen som jobber to måneder som frivillig her på kontoret) Her var alle de ulike organisasjonene samlet og alle ble svært ivrige når de hørte vår plan om mini-maraton, så etter mye diskusjon var alle organisasjonene med på ideen vår og jeg hadde endt opp i en komité på fylkesnivå med lederne fra de andre organisasjonene. Møte kulturen er litt annerledes enn i Norge, her snakker alle gjerne i munnen på hverandre, men det er svært viktig at de med de høyeste stillingene sitter bak de største pultene på møtet, selv om alt foregikk på nepali, oversatte Ashika til meg, og jeg kunne dermed delta i diskusjonen.

Etter dette møtet fulgte en rekke småmøter med meg og resten av komiteen der det ble flittig diskutert hvordan vi skulle gjøre ting på selve dagen. Dagene frem mot 1. desember var svært hektiske, med organisering av alt som skulle gjøres. Men vi fikk heldigvis hjelp av Ashika og Daniel, og resten av deres gjeng med frivillige. Så dagene før ble brukt til maling av bannere, lage over 500 røde sløyfer til selve dagen, mye organisering av småting. Vi brukte både de ansatte og de fleste vi kunne huke tak i til å hjelpe oss, men vi ble ferdig i tide og det eneste som gjenstod var start neste dag.

Jeg ble bedt om å møte opp klokken 7 på Røde Kors kontoret så skulle vi kjøre opp til universitetet der løpet skulle begynne, men Nepali tid er Nepali tid, og vi kom oss ikke av gårde før 07.40, og i det vi skulle ta av å kjøre inn mot universitetet, stod det et par 100 som skulle være deltakere til maratonenet og ventet da noen hadde sperret av vannet. De sperret veien fordi de manglet rent drikkevann, mens dette var noe universitetet hadde, vi fikk forklart den situasjonen og vi fikk lov å gå over, men ikke kjøre med noen biler. Når man ikke har noen andre måter å uttrykke seg på, eller noen andre måter å åpne opp øynene til folk, må man ofte gjøre litt ekstra for at dem skal legge merke til deg.

Endelig kom vi bort til universitetet, Marina hadde allerede dratt i forveien og hengt opp noen av bannerne og plakatene, og det var allerede store mengder med mennesker. Det var litt kaos til tider da ingen av dem ville stille seg i kø, jeg prøvde desperat å rope ut at de måtte stille seg i kø, men det var ikke like lett, da ingen hørte på meg, men jeg fikk meg ropert senere på dagen og da ble det andre boller. Vi jobbet raskt for å dele ut startnummer og røde sløyfer til alle sammen. Så var det endelig klart for start, og da startskuddet kom gikk det frysninger nedover ryggen på oss begge; bare tanken at så mange møtte opp for en god sak var en overveldende følelse og vi stod i grunnen bare og nøt alle menneskene som gav sitt for løpet.



Da vi måtte pakke sammen tingene ble vi hengende litt etter, og jeg som hadde startnummer 2, ble den siste som kom over målstreken. Under forberedelsene ble jeg kjent med en del av de andre organisasjonene, og endte opp med å gå sammen med noen av dem, Sakrea Plus, dette er en organisasjon for de HIV og AIDS smittede i Nepal. De har et utrulig positivt syn på livet, selv om de møter så utrolig mye motstand, jeg ble godt kjent med flere av de HIV-positiv, de var svært fasinert av hårfargen min og inviterte meg på te ved en senere anledning.



Etter en stund kom vi over mållinjen, og da måtte jeg bare slenge meg inn i en bil for å dra på kontoret for å fikse diplom for den raskete jenta, gutten og den personen med det beste ”slogan”. Alle som deltok i løpet måtte skrive et ”slogan” på ryggen sin, og vi kåret det beste. Vinner ”slogan” var: A : Acceptance I: interact D: defend S: support.

Etter løpet var det et formelt program i rådhuset i byen, her var det taler fra de fleste NGOen som jobber mot HIV og AIDS i Kavre, vi måtte også opp på talerstolen og si noen ord. Men det var talen fra en av de HIV-positive i Kavre, Dilip Thapa, som rørte alle mest, etter talen var det elektrisk stemning i rommet, alle klappet og ropte, vi var og er sikker at dette er noe vi må stå sammen mot.

På kvelden dro jeg og Marina oppover til universitetet der de skulle dele ut kondomer for anledningen. Da vi vil hindre så mye misbruk som mulig av kondomet, holdt vi kondomdemonstrasjon foran omkring 200-300 ivrige studenter. Vi følte til tider at vi var på en ungdomsskole, da de småfniste når vi visste dem kondomene, og de ikke helt visste hvordan retning de skulle se.

Etter endt dag var vi svært fornøyd, da vi hadde oppnådd alle våre mål; samlet inn penger til veldedig formål, mange møtte opp og visste sin støtte og vi kom kanskje et steg nærmere i å redusere stigmaet mot de HIV og AIDS positive.