Hverdagen; uten snev av advent og julestress

Nå har jeg vært i Nepal i nesten 3 måneder, og det er enda flere uker siden jeg var hjemme, da det var 3 uker i Oslo før avreise, og nå er det under 3 uker til jeg kommer hjem til jul; så hvordan er livet så langt i Nepal og hvordan liker jeg Nepal, er det mange som spør om. For det første er det helt fantastisk å være frivillig på heltid og holde på med akkurat det jeg liker, selv om det byr på mange utfordringer både personlig og på jobben.

Personlig kjenner jeg i blant at savnet til alle dere hjemme kommer sigende. Selv om det har gått lengre mellom hver gang jeg har sett enkelte av mine kjente og kjære er det noe helt spesielt å sitte her, på den andre siden av kloden og tenke på dere hjemme. Spesielt nå når adventstida er kommet, jeg som vanlig har full kontroll over hvor mange dager det er igjen til jul pågrunn av flere julekalendre både med luker og på tv, har nå ingen kalender å følge med på og vet knapt hvordan dag det er. At de har sin egen kalender med egne måneder hjelper ikke akkurat på, og gjør meg enda mer forvirret om hvilken dag det er og til tider hvilket år vi er i, da man i Nepal er i år 2065 og får tiden er måneden Mangsir. Selv om jeg savner adventstida er det noe jeg absolutt ikke savner er det julestresset, det er så utrolig deilig å slipe unna alt stresset og alle som stresser, her tar folk det litt som det kommer og enser ikke engang at for oss nærmer det seg julen. Selv om Nepal er et hinduistisk land, godtar de alle religioner, og jeg tror ikke det er mange andre land som har offentlige fri dager både ved hinduistiske, buddhistiske, kristne, muslimske og jødiske høytider; og sikkert noen andre religioner jeg ikke har fått med meg. Familien vi bor hos er buddhistiske, men de feirer også de hinduistiske høytidene, og tar seg en fest på julaften, de tar det beste av alle religioner og på en måte danner sin egen lille religion. Det var litt spesielt til å begynne med, men hvorfor ikke, hvem sier egentlig at man må være en ting, enten det skal være ateist eller tilhøre en av religionene.

Suget etter norsk mat har også meldt seg, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til all den hjemmelagede maten mamma alltid lager i jula. Selv om jeg tror kroppen min kommer til å få kjøttsjokk, da jeg ikke har spist kjøtt siden jeg dro i fra Norge. At vi savner norsk mat har også smittet over til de andre på jobben, da Prem, en av våre kollegaer, kaller Marina fiskeboller og meg brunost, dette er de eneste norske ordene han kan, og vi har fortalt han at det er veldig viktig å vite dette. Det er mye jeg gleder meg til å spise, men spesielt rømme, brunost, fiskeboller, kaviar, leverpostei og salat (jeg spiser også salat her, men må være veldig forsiktig, og får bare tak i salat i Kathmandu, som er spiselig for oss). Men jeg gleder meg også til julemat, spesielt til; pinnekjøtt, mandariner og julekaker.

På jobben trives jeg kjempe godt og kollegaene er veldig greie. Kommunikasjonen er ikke alltid den beste, og da jeg både Marina og jeg til tide bli litt frustrerte; da de ikke forteller oss om noe, vi får beskjed om å holde et foredrag 10 minutter senere, eller vi rett og slett ikke forstår hverandre, men det går nå i litt Nepali, litt engelsk og mye kroppsspråk og vi er begge blitt profesjonelle til å holde taler på sparken. Vi har jobbet med ganske mye ulikt siden vi kom hit, og fleksibilitet er en nødvendighet. Vi er ofte på skoler å holder foredrag om Røde Kors og starter opp nye grupper, har arrangert diverse workshops, deltatt på ulike arrangement, holdt kurs om HIV og AIDS og planlagt og arrangert Verdens AIDS dag. Etter jul skal vi jobbe mer med internasjonal humanitærrett, forsøke å danne en sub-committee for de unge og starte på arbeidet mot menneskehandel. 20 % av arbeidet vårt er informasjonsarbeid, og før vi dro bli vi bedt om å prøve å komme oss i lokalt media hvis det var mulig, både Marina og jeg trodde at dette var umulig, og hadde ingen forhåpninger om dette, men det har vist seg at det er mye lettere å komme i media her enn i Norge, og vi har minst vært 1 gang i avisen i uken om ikke mer, skrevet en artikkel selv som ble publisert, vært på radio og flere ganger som vi ikke vet om, da vi ikke leser de nepalske avisene er det ikke alltid lett å få med seg.

Mange lurer også på hvordan det går å være så tett oppå en annen person, og om dette går bra. For min del syntes jeg det går fantastisk, Marina er veldig morsom og henge med, og vi er nå ikke bare kollegaer, men venner. Jeg tror i grunnen jeg ikke kunne bedt om noen bedre å reise med, hun er rett og slett super! Vi har også ellers fått oss noen venner, og vi har en tendens til å få venner på de merkeligste plassene, som når vi er midt oppå fjellet, under en mini-maraton, inne i en sjal foretning eller på gatehjørnet når vi handler mat. Jeg trives veldig godt, og så tar vår vertsmor, Suba, veldig godt vare på oss. Hun har allerede nevnt at hun ikke vil at vi skal dra, og at vi kan i alle fall være her i tre år. Da prøvde jeg å si at da tror jeg ikke familien min hjemme blir så glad, det var ikke noe problem, dem kunne jo bare komme på besøk, hun hadde plass til dem hun. Jeg har også blitt storesøster for første gang, han ene på kontoret har tre døtre som kaller oss Didi, som betyr storesøster. De er 5,7 og 11 år, veldig søte og grei.

Så selv om livet her går bra, gleder jeg meg kjempe mye til å møte dere alle sammen igjen.