(Nå har jeg fått noen bilder i fra turen)
Har fått "noen" blomsterkranser
Marina har i de siste dagene vært syk og har dermed logget bundet til senga, der hun stort sett har gjort en ting, sovet. Dette førte også til at jeg dro alene sammen med noen fra kontoret og Ravina, språklæreren vår. Målet for reisen var to skoler ute i distriktet vi bor i, etter mye om og men kom vi oss endelig av gårde. For å komme oss frem kjørte vi lenge på veier der man til tider lurer på om alt faktisk er i kroppen når man kommer seg ut av bilen, eller om det er noe som har gått løs i alle fall. Den humpete veien gikk gjennom flere landsbyer helt til vi kom fram til det lille paradiset. Plassens navn var Kopashi; hvorfor det var så fint i mine øyne er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve. Lyset i går var ekstra fint, noe som gjorde at Himalaya var ekstra klar og stakk opp majestetisk over horisonten. For tiden er det Suntala sesong, Suntala er i følge dem appelsin, men jeg vil påstå at det er en mandarin. Kophasi er i følge Shyam suntalaens hjerte, og dette kan jeg godt forstå da det var tusenvis av suntala trer. Disse skinte så utrolig vakkert i solen, spesielt med Himalaya i bakgrunnen og med en utrolig fred man finner på slike steder gjør at man egentlig har lyst å slå seg ned akkurat der og da, og bygge et fint lite murhus med et suntala trer i hagen.
Lokalt hus
Når vi drar rundt på skolene føler jeg meg som en kjendis til tider. Når man kommer på besøk til et sted står det en liten kø med mennesker som gir deg blomsterkranser som du tar rundt hodet, siden Marina var syk i dag, førte det til at jeg fikk alle hennes blomster i tillegg, noe som gjorde at jeg hadde et hav av blomster på meg. Når man er i små landsbyer er det heller ikke ofte en ”hviting” er på besøk noe som gjør at alle vil se på deg, og når man har presentasjoner er rommet helt fullt av mennesker, men man finner også mennesker i alle vinduer og hull man kan se inn til i rommet hvor man er. Det er nesten en surrealistisk opplevelse, og man vet nesten ikke til tider hvor man skal se, da man føler seg brydd av alle som syntes du er litt uten om det vanlige. Spesielt guttene stirrer utrolig intenst og man vet ikke helt hvor man skal feste blikket, noe som fører til at jeg enten ser rett i veggen eller på noe annet merkelig.
Vi har vært en del i Kathmandu, men har i grunnen ikke tatt oss tid til så alt for mye sightseeing. I går måtte vi Heidi som vi var på Fredskorpskurs sammen med og dro på sightseeing. Men før vi måtte henne dro vi på besøk til søsteren til Vishwa som er i Norge i år, her var vi bedt på lunsj og vi fikk noe av den beste Dhal Bhaten vi har spist til nå. Vi er blitt ganske vant til å komme i ganske så merkelige situasjoner, og tenker ikke lenger over at når vi nå er på besøk til noen på lunsj er vi de eneste som spiser lunsj, noe vi syntes var ganske merkelig til å begynne med, men nesten ikke tenker over lengre. Da vi senere på kvelden var inne i en butikk da Heidi måtte kjøpe seg en ny veske for at vesken til Heidi røk tidligere på dagen da vi tok et hopp ned fra et av templene, måtte vi inn i en veskebutikk for å kjøpe en ny. Jeg hadde da min lengste samtale siden jeg kom hit på Nepali, og da det visste seg at han var i fra en landsby like i nærheten av der vi bor, ble vi ganske goder venner og vi ble tilslutt sittende å drikke te i butikken hans, for Heidi var dette en ganske absurd opplevelse, men vi tenkte ikke engang over det før hun sa noe.
Vår nye venn fikser en veske til Heidi
Det første vi besøkte på vår tur rundt i byen var Bhimsen tower, dette er et tårn som er bygd en gang på 1800-tallet, men ble tatt av et jordskjelv på 70-tallet, men senere bygd opp til 213 trappetrinn. Tårnet gir deg en utsikt over hele byen, og fjellene var utrolig klare denne dagen.
Bihmsen tower
Heidi og Marina på vei ned igjen
Utsikten fra tårnet
Nede igjen
Etter besøket ved Bhimsen tower ble vi plukket opp av vår venn som kjører taxi, som da kjørte oss til det mest kjente hinduistiske tempelet i Nepal. Her er det de fleste blir kremert, det er nesten en surrealistisk opplevelse å være vitne til, at en menneskekropp blir brent opp, hinduistene tror også at sjelen sitter i hodeskallen noe som gjør at når liket brennes skal en i familien, helst den eldste sønnen, slå hodeskallen sund for å slippe løs sjelen, selv om kroppen er inntullet i klede er det merkelig å være vitne til. Denne dagen var det få turister da det ikke er turist sesong i Nepal for tiden, men det sies at til vanlig står det haugevis av turister og tar bilder av de brennende kroppende, jeg skjønner ikke hvordan noen kan være så lite omtenksom og faktisk ta bilde av noen i sin mest sårbare tid! De som blir kremert ligger på påler, og man blir plassert etter hvilken kaste man er, selv etter døden kommer man ikke unna sin egen kaste.
Tempelet fra den ene siden, ville ikke ta bilde mot kremeringen!
Siden vi ikke er hinduister fikk vi ikke tilgang til det vakreste templet, vi så bare inngangen som bare ga oss et glimt av hva som ventet der inne. Men vi dro lengre opp i fra elven her ventet noe som i alle fall jeg likte bedre, da jeg har en stor forkjærlighet for aper, for her var det aper på alle kanter og jeg tror hvis ikke de andre hadde dratt meg videre kunne jeg bare sittet der i flere timer og sett på apene. Jeg har hørt historier om elefanter og hvaler som drar i månedsvis på sine døde barn, da de sørger så utrolig at de ikke klarer å gi slipp på dem, men jeg har aldri opplevd noe slikt før i går. Jeg syntes det var så merkelig at den ene apen renset tennene til barnet sitt, men ved nærmere øyesyn hadde ikke apen lenger noen lepper for det hadde råtnet bort, da andre aper prøvde å komme nærmere dro ape moren i armen til ungen og dro den med seg av gårde helt død og slengende etter seg. Jeg fikk ondt helt inn i hjertemargen av å se dette…
Se så nydelige apene er
Utsikten fra den ene delen av tempelet
Hit, men ikke lenger
I dag har jeg vært hos vise-presidenten i Røde Kors i Kavre og spist Yomouri, dette er en typisk Newarisk(etniske gruppen som dominerer her) rett, jeg spiste alt for mye av dette, når jeg prøvde å stoppe og spise tvang de bare meg til å spise mer, men det er utrolig godt og jeg fikk også innføring i hvordan man skulle lage det hos konen hans og svigerdatteren! På fredag var det faktisk Youmori festival og jeg var også da oppe hos Suba og spiste det. Da jeg sa at jeg likte det skulle hun lage litt ekstra slik at jeg kunne ta det med meg hjem til jul.
Lager Youmari
I skrivende stund har jeg besøk av mine tre lillesøstre, og den minste av dem som bare er 3 år sitter og skriver ved siden av meg, jeg sporte om jeg skulle skrive navnet mitt, men da sa hun bare nei, det er jo Didi, som betyr storesøster. Ellers er de to andre høyt og lavt og tar bilder med telefonen min, den ene tar bilder mens den andre danser og synger. Jeg må bare le her jeg sitter og virkelig si at jeg trives i Nepal, men jeg kan ikke vente nå til å komme hjem, jeg savner alle og alt i Norge så utrolig nå. I dag er det bare 7 dager igjen… Men i kveld venter bryllup og dette skal bli en utrolig spennende opplevelse, spesielt med tanke på at det skal være 700 gjester!! Dette er visst et ikke så alt for stort
bryllup i nepalsk standard, så hva som bringer får vi vente å se...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar