Dwarika fyller år!!

Får ikke til å laste opp bilder i dag, skal laste opp senere!!

De siste dagene har vi vært i Patan, hos Dwarika, Patan er en liten by utenfor Kathmandu, man kan vel egentlig si at det er en del av Kathmandu når man tenker på avstanden (avstanden er ca.10 minutter med taxi fra sentrum til sentrum) og at det i grunnen ikke er noe ordentlig skille, men det er ganske viktig for dem å presisere.

Vi dro fra Banepa til Kathmandu på onsdag, vi hadde fått det presisert av Bipul at vi måtte sitte i bussen, og det måtte være inne, og familien vi bor hos var veldig skeptiske at det ikke var noen busser i det hele tatt den dagen pga Dashain, men selv om dette gikk vi bort til ”busstasjonen” og vi fant oss rask en buss der vi faktisk kunne sitte inne i bussen. Bussen fra Banepa til Kathmandu tar normalt 2 timer pga stor trafikk, men pga Dashain var det veldig lite trafikk og vi var framme i Kathmandu etter ca. 45 minutter, bussen er svært billig og vi betalte 35 rupies per persjon, noe som tilsvarer ca. mellom 2,5-3 kroner. Vi kunne også tatt en taxi, men det koster ca. 80 kroner, noe vi syntes er alt for dyrt, da vårt syn på billig og dyrt er blitt ganske forandret her. Bussene her kjører aldri fra utgangspunktet før bussen er full, og vi var svært heldige da vi var de personene som måtte til for å fylle alle setene, så vi begynte å kjøre så fort vi kom oss i bussen. Når en buss kjører fylles den opp til randen, bokstavelig talt, det presses inn mennesker der det er mulig, og det står sikkert flere mennesker enn det sitter mennesker og enda flere sitter på taket, eller henger på bakpå bussen, jeg har også sett at geiter blir presset inn i bagasjerommet da det ikke er plass andre steder. Selv om bussene blir fullt opp slik, er de trygge og det er veldig sjelden ulykker.

Etter vi ankom Kathmandu tok vi en taxi til Dwarika, hele byen Dwarika bor i var pyntet opp til festivalen, og som vanlig var det en del ofring i templene, Dwarika og Marina bestemte seg for å overse en ofring av en Buffalo inne i et tempel, mens jeg ventet utenfor, men de fikk se svært lite da det var fullt av mennesker som ville oppleve dette. Vi bodde hos Dwarika, selv om han er en voksen mann, og fylte 27 år når vi var der, bor han hjemme hos foreldrene sine. I Nepal bor guttene hjemme med foreldrene hele livet, når han gifter seg en gang vil også den han gifter seg med, også flytte inn. Jentene flytter ut når de blir gift. Hjemme hos han bodde foreldrene, en søster og en bror, når vi var der var også den andre søsteren hjemme for festivalen med mannen og sin 4 måneder gamle sønn. Sønnen var utrolig søt og Dwarika har fått i oppdrag å finne navn til han, og har svært lyst å kalle gutten det norske navnet Jostein, men de syntes dette ble for vanskelig å uttale. Så Marina og jeg foreslo noen andre norske navn, da de vil ha et norsk navn på han. (For informasjon for de som ikke har fått det med seg så bodde Dwarika i Norge i fjor og jobbet som ungdomsdelegat) Foreldrene til Dwarika var svært hyggelige og gjestfrie som alle nepalesere vi har møtt på, og kunne som de fleste eldre mennesker her ikke et ord engelsk, så all kommunikasjon måtte gå igjennom Dwarika. På kvelden dro vi ut, og i gatene var det da en slags dans av noen gutter/menn som hadde kledd seg, de gikk langs gatene til de kom fram til Durbar Square der de hadde et slags show.

Selve dagen Dwarika hadde bursdag var på torsdag, da fikk Dwarika en norsk melkesjokolade hos oss, da vi tenkte han skulle få noe fra Norge. Vi startet også dagen tidlig da svært mange drar tidlig til templene denne dagen, så klokken 05.45 var vi på vei ut døren og på jakt etter en taxi som kunne ta oss med til et tempel, da det er ferie var taxien i dag litt ”dyrere” enn vanlig så vi måtte betal 45 kr tur/retur, tok ca. 20 minutter hver vei. Oppe ved templet ved tempelet var det fullt av mennesker, det minnet litt om 17.mai da det var flere boder som solgte diverse mat og det utstyret du trengte for å feire. Denne dagen er også en spesiell dag under Dashain, da alle eldre velsigner de yngre med å gi dem tikka(en prikk i panna, gjerne ris med rød farge), noe som ligner gress (guttene putter det bak øret og jentene i håret) og penger, vi måtte gjennom denne ”seremonien” to ganger, først fikk vi det hos faren til Dwarika og senere på dagen dro vi til onkelen til Dwarika der vi også hele familien fikk hver sin tikka, gress og penger. Hos onkelen til Dwarika var hele familien til Dwarika samlet, flere tanter og onkler med barna sine. Etter noen timer her dro vi ut for å handle litt, men siden det er Dashain var ikke så mange butikker oppe for anledningen.

Husker dere også husken/dessa jeg fortalte om i forrige blogginnlegg, dette er spesielt for Dashain, da de tro at det er bra å komme seg op fra bakken minst en gang i løpet av et år.

Vi dro hjem i igjen på fredag, og gikk da over en elv for å komme oss til bussen, ved elven var det noen som gjorde det klart til en kremasjon, vi så sønnene til vedkommende gikk i hvitt, for her er hvitt sørgefargen og ikke svart, de gjorde en del forberedelser før de tenner på liket og kremerer det, det er slik de har begravelser for mennesker her nede. I denne elven pleide Dwarika å bade når han var liten, men nå er vannet så forurenset at de ikke engang fisker i elven. Kathmandu er en svært forurenset by, og selv om man vasker seg i ansiktet får man masse svart sot på handuken når man tørker seg.

De siste dagene har det ikke skjedd så mye, har vært på kontoret i dag, og prøvd å fikse datamaskinene våre slik at vi kan få internett på dem, men det er lettere sagt enn gjort, så vi må dra til Kathmandu igjen på onsdag. Privatliv er et fremmedord hos nepalesere, og da vi satt hos en dataforhandler og prøvde å fikse datamaskinen, gikk vedkommende inn på bildene til Marina og han og en fra kontoret lo av bildene hun hadde tatt. Blant annet trodde de jeg danset på et bilde jeg sprang på…