Ukens morsomme og merkelige episoder

- Da de fleste har problemer med navnet mitt, ble jeg etter litt diskusjon gitt navnet Jamona av presidenten. Da de andre mente at dette var litt langt fra mitt egentlige navn, gav en annen på kontoret meg navnet Benita, så mitt nye navn er Benita Jamona. (Det skal og sies at nå husker alle navnet mitt;))

- Da presidenten gav oss et Nepali navn ville vi gi han et norsk navn. (For å forstå navnet hans, må man forestille seg en kjempe hyggelig gammel mann som er litt rund, liten og alltid ler) Han fikk da litt panikk, men da vi fortalte han hans nye navn ”Bæstefar” holdt han på å le seg i hjel, han lo og lo, datt nesten ut av stolen og vi hadde ikke engang fortalt han meningen av navnet. Når vi fortalte dette lo han enda mer…

- ”Bæstefar” som skulle ha oss til å danse nepalsk folkedans på Marina sin bursdag, som er neste uke. Da vi fortalte at dette kunne vi ikke, og det var noe han måtte gjøre, foreslo han heller at jeg, Marina og han skulle dra på dansekurs til datteren hans.

- Den ene dagen lå jeg i halv søvne på rommet mitt og hørte plutselig et utrulig brak og masse vann som begynte å renne, og tenkte hva i alle dager var dette, etter noen minutter kom en glissbløt Marina tassende inn på rommet mitt. Det som hadde skjedd var at ”DOEN HADDE EKSPLODERT”. Hun hadde også hørt dette braket som kom fra doen på rommet hennes, og hun åpnet døren og en stor vannstråle møtte henne rett i fleisen, noe som resulterte i ikke fullt så tørre klær. Hele topplokket på doen hadde også blitt blåst av, og lå i andre enden av badet.

- Neste morgen sa vi i fra til ”gamlefar”(husverten) hva som hadde skjedd, han fikset dette og etter en stund syntes vi at det hadde gått så lang tid, og inn går Marina, jo der ligger ”gamlefar” og skrubber badegulvet.

- I den siste uken har jeg stadig litt opp ringt av ulike gutter som vil møte med, de ringer til alle døgnets tider. Noen av de har fått nummeret hos bekjente, mens andre bare har funnet et nummer en plass og ringer det for å høre hvem som er i andre enden. De slutter ikke å ringe etter en samtale og fortsetter og fortsetter selv om jeg ikke tar telefonen, da begynner de en ny taktikk og ringer fra en annen telefon, selv om etter de spør ” Syntes du det er merkelig at fremmede ringer deg og vil snakke med deg” Og jeg sier ja, så fortsetter dem å ringe, tidlig om morgen til sent på kveld.

- Shyam, vår kontaktperson, som klokken 13.00 som sier til oss ”I morgen tidlig klokken 08.00 skal dere på en skole og holde presentasjon om Røde Kors. Er dere klare?” Vi blir litt fortumlet da vi ikke har fått beskjed om dette på forhånd og da må sitte hele kvelden å forberede oss til neste morgen, da vi ikke har noen standard presentasjon på engelsk, må dette lages.

- Før prosjektet (over) skal starte blir alle i distriktstyret inkludert meg selv plassert på stoler foran alle sammen som skal delta på prosjektet. (Jeg besøkte et prosjekt om ”women impowerment” og der folk hadde mulighet til å donere blod) Alle må presentere seg og etter presentasjon, går alle i styret og legger blomst og velsinger et bilde som står foran meg, jeg ser ikke hva bildet er og når de ber meg om å gjøre dette, prøver jeg å forklare, men jeg er ikke hindu, og da sier dem bare, gå frem, og når jeg kommer fram viser det seg at det er Henry Dunant (grunnleggeren av Røde Kors). Innen Nepal Røde Kors har han så å si ”gude status”, de fleste kontor har et bilde av han, gjerne med en velsignelse hengende rundt.

- Shyam som spør meg når vi besøkte et prosjekt ”Vil du holde tale, bare et par minutter, om Røde Kors og slikt”. (Var på prosjektet som jeg fortalte om over)

- Den ene dagen fant jeg og Marina ut at vi hadde lyst på ris, men fant ikke dette i butikken, så vi sporte noen på kontoret om hvor vi kunne kjøpe dette. På kontoret jobber det en altmuligmann /vaktmester (Shimbran) og han ble sendt på oppdrag for å kjøpe oss ris fra Shyam, men før han kunne springe måtte han vite hvor mye ris vi trengte. Da Marina var på do for øyeblikket, tenkte jeg litt med meg selv, vi trenger vel kanskje et halvt-1 kg, så jeg fant ut at jeg skulle foreslå 1 kg. Da brøt det ut fra Shyam: ”Nei, det gikk ikke an, det var alt for lite, dem spiste i alle fall 10 kg ris i løpet av en uke.” Jeg prøvde da å forklare at det var litt mye, og etter litt diskusjon la Shimbran ut på butikken for å kjøpe 5 kg ris, da det ellers vil være flaut å kjøpe mindre enn dette.


- Vi har besøkt også mange prosjekter i det siste, og det den ene dagen besøkte vi et lederskap kurs. Her ble vi også bedt om å holde presentasjon uten noen advarsel, selv om vi på forhånd hadde sport om det var noe vi trengte å forberede. ”Neida, det er bare å møte opp”, var svaret. Så etter 5 minutter brainstorming hadde vi presentasjon av oss, ungdomsdelegatprogrammet og Norges Røde Kors, da vi har gjort dette noen ganger nå, var det i grunnen ikke noe problem. Den merkelige episoden skjedde litt senere da de delte ut prøver som de hadde tatt, og taktikken var litt annerledes enn i Norge, og jeg vet om et par jeg kjenner som ville rett og slett blitt sinte hvis dette hadde skjedd med dem. For lederen av kurset delte ut prøvene, og for å stå måtte man ha minst 50 %, når han delte dem ut sa han navnet på vedkommende og leste opp poengsummen høyt, hvis de hadde gjort det bra, fikk de bra, men de som fikk akkurat over 50 %, fikk ”you barely passed”

- Vi har blitt kjent med en amerikansk jente og en kanadisk gutt som jobber på en skole her i Banepa, den ene dagen ble vi med Shannon for å se oss litt rundt, og Marina skulle ta noen bilder for sitt søskenbarn som jobber i en barnehage der de har prosjekt om Nepal. På skolen vi besøkte går barn fra 3 år – 12 år. Før skoledagen startet må alle barna stille opp til ”assembly” til og med de minste barna stod helt stille og gjorde det de fikk beskjed om, jeg vet ikke om dette hadde vært mulig i Norge, og for den sags skyld hadde ønsket det. Det virket litt som en militærleir, der barna måtte stille seg opp, og så ble bedt om ”høyre om” ”venstre om”, de minste barna hadde litt problemer med høyre og venstre, men rettet seg fort etter de andre barna. Alle klassene stod samlet og etter hver høyre/venstre om; måtte et av barna fra hver klasse komme opp og si hvordan sang de skulle synge, det som var det fasinerende var at de kun sang kristne sanger, snakk om misjonsvirksomhet på høyt nivå. Dette er en skole med kun nepaliske barn (som er hinduer), det er en privatskole der de får mat hver dag, men de slipper å betale penger da en sponsor gjør dette for dem. Men hva er valget deres enten gå på en dårligere skole eller bli indoktrinert med kristendommen. Jeg syntes skolen gjorde en god jobb med å ta inn fattige barn, men jeg syntes de skulle holdt kristendommen for seg selv, og latt eventuelt de barna som hadde ønske om det tatt del i de kristne sangene, men det er ikke min oppgave å blande meg inn.

- Alle forventer at etter en måned kan vi holde presentasjoner på Nepali og forstå hva som blir sagt… Dette er ikke tilfellet.


- Største delen av utgiftsposten til hvert prosjekt og workshop er et banner, for man må jo ha ulikt banner på et par meter til de ulike workshopene og prosjektene.