Nå er det bilder med!!!
Etter å ha kommet oss hjem fra tempel turen begynte vi å pakke for vår trekking tur til Nagarkot, Nagarkot ligger 2100 moh. Etter vi var ferdig med å pakke stilte vi oss på ”bussholdeplassen” og ventet på at det skulle komme en buss vi kunne være med, men da buss etter buss var full og ingen forstod hvorfor ikke vi kunne sitte oppå taket, kom det endelig en taxi forbi med noen mennesker som var på jakt etter noen de kunne dele regningen med. Vi bestemte oss så for å være med i taxien da det så håpløst ut i forhold til å få noe bussete før det ble mørkt. Resultatet ble at han ene som satt i baksetet krøp fram, så vi satt tre framme og tre baki bilen. For å komme seg til Nagarkot fra Banepa må man først kjøre med noe form for transportmiddel til Bakhtapur som er en ca. 30 minutters kjøretur fra oss og deretter bytte eller eventuelt ta en taxi hele veien fram.
Da vi nærmet oss Bakhtapur slakket bilen opp og det visste seg at hjulet var punktert. Vi ble litt rådløse og da sjåføren gikk baki bilen og begynte å ta ut sekkene våre; tenkte jeg bare at nå må vi vel gå resten av turen, men nei… Midt på hovedveien blant alle susende busser, biler og motorsykler, dro han fram ekstra hjulet sitt og etter en ti minutter var det nye dekket på. Framme i Bakhtapur fikk vi oss en ny taxi, da vi ikke har lov til å ta buss opp til Nagarkot pga veiene, her snakker vi oss SMALE veier med bratte skråninger på sidene, turen opp til Nagarkot tok 40 minutter og når vi nådde byen og taxisjåføren ikke visste hvor hotellet var spurte han om veien, da visste det seg at en fra hotellet vi skulle bo på hadde ventet på oss for å vise oss veien.
Hotellpersonalet var utrolig greie folk, og vi ble godt kjent med han ene som jobbet der. Vi snakket mye med han, han hadde flyttet fra foreldrene som 12 åring og hadde bodd på gatene i Kathmandu, han hadde aldri vært ute av landet, men drømte om dette, men var fortsatt litt skeptisk til dette da han hadde hørt historier hos venner som hadde vært i Europa og ikke akkurat hadde blitt mottatt med åpne armer slik vi opplever det her i Nepal, jeg tror vi i vesten har mye å lære av gjestfriheten her nede.
Neste dag våknet vi 05.15 for at vi skulle få med oss soloppgangen, men det ble ikke noe soloppgang på oss da det var tåke helt opp til soverommet vårt var det vanskelig å kunne se solen stige over fjellene på vel 6000 meter. Selv om det var tåke bestemte vi oss for å gå ut, etter vel en halvtime, var jeg kald og ville gå inn, etter noe overtaling ble Marina med inn. Jeg ville sove lengre, men Marina så ut vinduet og vips, tåken var borte og vi kunne se fjellene på over 8000 meter, det var helt utrolig, vi hev på oss klærne igjen og sprang ut og tok bilder. Etter å ha nytt utsikten i vel et kvarter forsvant fjellene igjen, og tenkt hvis jeg hadde sovnet av, da hadde det ikke blitt noe fjell på meg. Vi dro så for å spise frokost og la så ut på eventyret, vi dro fra hotellet og etter Lonely planet skulle man bruke mellom 3-3,5 time på turen. Dette viste seg å være vanskelig for to jenter som ikke har sine impulsive takter helt under kontroll. Den første delen av turen gikk radig unna, etter jeg hadde fått handlet litt, det skal sies at jeg har handlet nok julegaver at jeg kan starte mitt eget torg til jeg kommer hjem hvis jeg ombestemmer meg og ikke vil gi gavene til noen… Den første delen av turen gikk vi forbi en del militær anlegg og man kan godt enda se på alle militæranleggene av Nepal kom ut av en krig/konflikt i mai, men militærvaktene var veldig hyggelige og sa hei og sporte hvor vi var i fra. Etter en 45 minutters gå tur nådde vi utsiktstårnet, her skal man ha utsikt til Mount Everest når det er fint vær, vi var uheldig med været og så stort sett bare en hvit himmel, men vi hadde utsikt over en stor del av dalen. Det var bare så vidt jeg kom meg opp i utsiktstårnet da høydeskrekken min slår til i blant, og til stor latter fra de fleste nepalske familiene som stod rundt hengte jeg i stigen en stund før jeg endelig kom meg opp helt til toppen. Vi ble værene en stor ved utsikttårnet, og vi innså vel allerede nå at vi ikke ville rekke å komme oss til Banepa på anslått tid, så etter å ha snakket med noen av familiene, blitt tatt bilde av (ja, her spør folk oss om de kan ta bilde med oss), fått epler hos en annen familie og sett på alt søplet som ligger slengt rundt kom vi oss av gårde igjen.
(En dame som ville vi skulle ta bilde av henne. Vi gjorde det selv om vi visste hun ville ha penger. Man møter på utrulig mange mennesker som vil bli tatt bilde av for penger på tur.)
(Et fargerrikt innsekt vi møtte på veien)
Utsiktstårnet
(Gutten vi møtte på som forklarer Marina veien)
Da vi på forhånd fant ut at vi ikke trengte kart fordi det stod en beskrivelse, ble vi litt usikre da flere vi møtte på sporte om vi gikk etter kart eller kompass, og at det kunne være vanskelig å finne fram uten, men nei, å gå på tur i fjellet i Nepal er ikke som i Norge, her bor det mennesker på de mest avliggende strøk, gjerne en hel landsby. Etter en stund møtte vi en dame som kun snakket Nepali hun prøvde å forklare oss hvor vi skulle gå for å komme oss til Banepa, mens vi snakket med damen kom det tuslende en ca. 16 år gammel gutt, han spurte ivrig om vi snakket Nepali og vi måtte konstantere at vi bare snakket (ALI ALI) litt Nepali. Gutten sporte så hvor vi skulle og sa at han skulle i samme retningen og at han kunne en snarvei. Gutten hadde for dagen vært i Bakhtapur og var på vei hjem, da det er langt i fra vei overalt må man gjerne gå noen timer når man skal enkelte plasser, og her blir ofte avstand målt i hvor mange dager det tar å gå. Snarveien hans gikk rett gjennom en skog og her kunne han fortelle at det både var tigre og jaguarer som pleide å komme ut om natten til landsbyen han kom fra. Etter en stund kom vi til landsbyen han bodde i, som lå øverst i fjellsiden, etter han så forklarte hvor vi skulle få skilte vi veier, han sporte om vi kunne være venner (dette er noe de fleste gjør når man møter dem for første gang) han fikk nummeret vårt og vi avtalte at vi skulle møtes en annen gang. Vi tuslet så videre en stund, men det gikk ikke lenge før vi igjen fikk oss nye venner.
Da Marina fikk gnagsår på den ene foten måtte vi stoppe opp en stund for å ta på litt sportsteip og spise litt kvikklunsj Marina hadde tatt med seg fra Norge, man kan jo trossalt ikke være på tur uten kvikklunsj. Etter noen minutter kom det noen gutter, som visste seg å være 20 og 21 år og satt seg ved siden av oss og begynte å snakke, de sporte hva vi gjorde osv. Det viste seg at de var frivillige i Røde Kors, og han ene hadde vært lederen for den ene gruppen i landsbyen når han bodde her, nå bodde han i Kathmandu og studerte musikk, men de donerte enda blod til Røde Kors. Etter vi hadde snakket med dem en stund, sprang han og hentet alle Røde Kors diplomene sine. De er utrolig opptatt av diplomer her, og de får diplomer for de minste ting. Han sporte så om vi ville ha te, og vi sa ikke nei, og da ble vi med dem inn i huset til han. Nå var vi blitt enda en gutt som hadde kommet til. Hjemme bodde han med foreldrene, 4 søstre og en bror og besteforeldrene (bestemoren røykte marihuana mens vi var der), i dette huset mente han vi måtte komme tilbake og gjerne være der i en 4-5 dager. Jeg måtte også huske å ta med meg brødrene mine neste gang, gjerne til den neste festivalen der søstrene tilber brødrene sine med å gi dem en Tikka(velsignelse med rød prikk i pannen). Så hvis der e har muligheten Robin og Stian er det bare å komme på besøk så skal dere få Tikka hos meg, men problemet er at Tihar er i neste uke, men her i Nepal har man innstillingen at alt løser seg, så det var ikke noe problem at dere skulle komme helt fra Norge. Etter nesten 1 og en halvtime der med te drikking og bilde takninger kom vi igjen oss av gårde.
Bildene er oversiktsbilde av landsbyene vi gikk igjennom. Det er utrolig vakkert.
Resten av ruten gikk radig unna og vi kom oss i grunnen ganske raskt hjem. Når man går i fjellet her kan man ikke bli unngått å bli løpt ned av småbarn som vil bli tatt bilde av, og etter vil de ha penger, godter eller penner, dem er veldig glad i penner og de tar ofte ikke et nei for et nei, og følger gjerne etter deg et lite stykke. Så etter vel 1 og en halv time var vi slitne framme igjen i Banepa.
Etter å ha kommet oss hjem fra tempel turen begynte vi å pakke for vår trekking tur til Nagarkot, Nagarkot ligger 2100 moh. Etter vi var ferdig med å pakke stilte vi oss på ”bussholdeplassen” og ventet på at det skulle komme en buss vi kunne være med, men da buss etter buss var full og ingen forstod hvorfor ikke vi kunne sitte oppå taket, kom det endelig en taxi forbi med noen mennesker som var på jakt etter noen de kunne dele regningen med. Vi bestemte oss så for å være med i taxien da det så håpløst ut i forhold til å få noe bussete før det ble mørkt. Resultatet ble at han ene som satt i baksetet krøp fram, så vi satt tre framme og tre baki bilen. For å komme seg til Nagarkot fra Banepa må man først kjøre med noe form for transportmiddel til Bakhtapur som er en ca. 30 minutters kjøretur fra oss og deretter bytte eller eventuelt ta en taxi hele veien fram.
Da vi nærmet oss Bakhtapur slakket bilen opp og det visste seg at hjulet var punktert. Vi ble litt rådløse og da sjåføren gikk baki bilen og begynte å ta ut sekkene våre; tenkte jeg bare at nå må vi vel gå resten av turen, men nei… Midt på hovedveien blant alle susende busser, biler og motorsykler, dro han fram ekstra hjulet sitt og etter en ti minutter var det nye dekket på. Framme i Bakhtapur fikk vi oss en ny taxi, da vi ikke har lov til å ta buss opp til Nagarkot pga veiene, her snakker vi oss SMALE veier med bratte skråninger på sidene, turen opp til Nagarkot tok 40 minutter og når vi nådde byen og taxisjåføren ikke visste hvor hotellet var spurte han om veien, da visste det seg at en fra hotellet vi skulle bo på hadde ventet på oss for å vise oss veien.
Hotellpersonalet var utrolig greie folk, og vi ble godt kjent med han ene som jobbet der. Vi snakket mye med han, han hadde flyttet fra foreldrene som 12 åring og hadde bodd på gatene i Kathmandu, han hadde aldri vært ute av landet, men drømte om dette, men var fortsatt litt skeptisk til dette da han hadde hørt historier hos venner som hadde vært i Europa og ikke akkurat hadde blitt mottatt med åpne armer slik vi opplever det her i Nepal, jeg tror vi i vesten har mye å lære av gjestfriheten her nede.
Neste dag våknet vi 05.15 for at vi skulle få med oss soloppgangen, men det ble ikke noe soloppgang på oss da det var tåke helt opp til soverommet vårt var det vanskelig å kunne se solen stige over fjellene på vel 6000 meter. Selv om det var tåke bestemte vi oss for å gå ut, etter vel en halvtime, var jeg kald og ville gå inn, etter noe overtaling ble Marina med inn. Jeg ville sove lengre, men Marina så ut vinduet og vips, tåken var borte og vi kunne se fjellene på over 8000 meter, det var helt utrolig, vi hev på oss klærne igjen og sprang ut og tok bilder. Etter å ha nytt utsikten i vel et kvarter forsvant fjellene igjen, og tenkt hvis jeg hadde sovnet av, da hadde det ikke blitt noe fjell på meg. Vi dro så for å spise frokost og la så ut på eventyret, vi dro fra hotellet og etter Lonely planet skulle man bruke mellom 3-3,5 time på turen. Dette viste seg å være vanskelig for to jenter som ikke har sine impulsive takter helt under kontroll. Den første delen av turen gikk radig unna, etter jeg hadde fått handlet litt, det skal sies at jeg har handlet nok julegaver at jeg kan starte mitt eget torg til jeg kommer hjem hvis jeg ombestemmer meg og ikke vil gi gavene til noen… Den første delen av turen gikk vi forbi en del militær anlegg og man kan godt enda se på alle militæranleggene av Nepal kom ut av en krig/konflikt i mai, men militærvaktene var veldig hyggelige og sa hei og sporte hvor vi var i fra. Etter en 45 minutters gå tur nådde vi utsiktstårnet, her skal man ha utsikt til Mount Everest når det er fint vær, vi var uheldig med været og så stort sett bare en hvit himmel, men vi hadde utsikt over en stor del av dalen. Det var bare så vidt jeg kom meg opp i utsiktstårnet da høydeskrekken min slår til i blant, og til stor latter fra de fleste nepalske familiene som stod rundt hengte jeg i stigen en stund før jeg endelig kom meg opp helt til toppen. Vi ble værene en stor ved utsikttårnet, og vi innså vel allerede nå at vi ikke ville rekke å komme oss til Banepa på anslått tid, så etter å ha snakket med noen av familiene, blitt tatt bilde av (ja, her spør folk oss om de kan ta bilde med oss), fått epler hos en annen familie og sett på alt søplet som ligger slengt rundt kom vi oss av gårde igjen.
(En dame som ville vi skulle ta bilde av henne. Vi gjorde det selv om vi visste hun ville ha penger. Man møter på utrulig mange mennesker som vil bli tatt bilde av for penger på tur.)
(Et fargerrikt innsekt vi møtte på veien)
Utsiktstårnet
(Gutten vi møtte på som forklarer Marina veien)Da vi på forhånd fant ut at vi ikke trengte kart fordi det stod en beskrivelse, ble vi litt usikre da flere vi møtte på sporte om vi gikk etter kart eller kompass, og at det kunne være vanskelig å finne fram uten, men nei, å gå på tur i fjellet i Nepal er ikke som i Norge, her bor det mennesker på de mest avliggende strøk, gjerne en hel landsby. Etter en stund møtte vi en dame som kun snakket Nepali hun prøvde å forklare oss hvor vi skulle gå for å komme oss til Banepa, mens vi snakket med damen kom det tuslende en ca. 16 år gammel gutt, han spurte ivrig om vi snakket Nepali og vi måtte konstantere at vi bare snakket (ALI ALI) litt Nepali. Gutten sporte så hvor vi skulle og sa at han skulle i samme retningen og at han kunne en snarvei. Gutten hadde for dagen vært i Bakhtapur og var på vei hjem, da det er langt i fra vei overalt må man gjerne gå noen timer når man skal enkelte plasser, og her blir ofte avstand målt i hvor mange dager det tar å gå. Snarveien hans gikk rett gjennom en skog og her kunne han fortelle at det både var tigre og jaguarer som pleide å komme ut om natten til landsbyen han kom fra. Etter en stund kom vi til landsbyen han bodde i, som lå øverst i fjellsiden, etter han så forklarte hvor vi skulle få skilte vi veier, han sporte om vi kunne være venner (dette er noe de fleste gjør når man møter dem for første gang) han fikk nummeret vårt og vi avtalte at vi skulle møtes en annen gang. Vi tuslet så videre en stund, men det gikk ikke lenge før vi igjen fikk oss nye venner.
Da Marina fikk gnagsår på den ene foten måtte vi stoppe opp en stund for å ta på litt sportsteip og spise litt kvikklunsj Marina hadde tatt med seg fra Norge, man kan jo trossalt ikke være på tur uten kvikklunsj. Etter noen minutter kom det noen gutter, som visste seg å være 20 og 21 år og satt seg ved siden av oss og begynte å snakke, de sporte hva vi gjorde osv. Det viste seg at de var frivillige i Røde Kors, og han ene hadde vært lederen for den ene gruppen i landsbyen når han bodde her, nå bodde han i Kathmandu og studerte musikk, men de donerte enda blod til Røde Kors. Etter vi hadde snakket med dem en stund, sprang han og hentet alle Røde Kors diplomene sine. De er utrolig opptatt av diplomer her, og de får diplomer for de minste ting. Han sporte så om vi ville ha te, og vi sa ikke nei, og da ble vi med dem inn i huset til han. Nå var vi blitt enda en gutt som hadde kommet til. Hjemme bodde han med foreldrene, 4 søstre og en bror og besteforeldrene (bestemoren røykte marihuana mens vi var der), i dette huset mente han vi måtte komme tilbake og gjerne være der i en 4-5 dager. Jeg måtte også huske å ta med meg brødrene mine neste gang, gjerne til den neste festivalen der søstrene tilber brødrene sine med å gi dem en Tikka(velsignelse med rød prikk i pannen). Så hvis der e har muligheten Robin og Stian er det bare å komme på besøk så skal dere få Tikka hos meg, men problemet er at Tihar er i neste uke, men her i Nepal har man innstillingen at alt løser seg, så det var ikke noe problem at dere skulle komme helt fra Norge. Etter nesten 1 og en halvtime der med te drikking og bilde takninger kom vi igjen oss av gårde.
Bildene er oversiktsbilde av landsbyene vi gikk igjennom. Det er utrolig vakkert.
Resten av ruten gikk radig unna og vi kom oss i grunnen ganske raskt hjem. Når man går i fjellet her kan man ikke bli unngått å bli løpt ned av småbarn som vil bli tatt bilde av, og etter vil de ha penger, godter eller penner, dem er veldig glad i penner og de tar ofte ikke et nei for et nei, og følger gjerne etter deg et lite stykke. Så etter vel 1 og en halv time var vi slitne framme igjen i Banepa.
1 kommentar:
Vilken fantastisk natur och vilka minnen för livet du får med dig hem.
Sänder dig hälsningar från Sverige.
Kiki (Daniels tante)
Legg inn en kommentar