Pokhara

Pokhara er en by Sør-Vest for Kathmandu, og er den nest største byen i Nepal. Pokhara blir også av noen kalt Nepals karibien, dette pågrunn av litt mildere klima, elver og store innsjøer. Pokhara er omringet av store fjell som speiler seg i innsjøen, Pokhara er fantastisk og må bare oppleves.

Etter å ha ankommet Pokhara ble vi som sagt i forrige blogginnlegg hentet av en som jobbet på hotellet, og han kjørte oss til hotellet. Han var en svært hyggelig mann og hjalp oss med alt som trengtes når vi var i Pokhara. Hotellet vi bodde på het New Solitary Lodge, og det var et koselig hotell, 10 minutter gåavstand fra hovedgatene, det var en passe avstand, da vi slapp bråket i fra nattelivet, hotellet hadde også en stor hage og fine romslige rom.

Da vi bare hadde en dag på å se Pokhara før vi la ut til fjells benyttet vi dagen til å se så mye som mulig.

Det første vi gjorde etter å ha satt tingene fra oss på hotellet var å dra nedover til den berømte innsjøen. På vei nedover til innsjøen, prøvde jeg å si i fra til Marina ”se ned, se ned, se ned”, men det var for seint, Marina gikk i den største kuskiten jeg hadde sett på lenge i flipp-floppen. I det hun innså at hun hadde tråkket i en kuskit, det så nærmest ut som hun utførte en dans der hun hoppet opp og ned, og desperat forsøkte å få det av seg. Etter hoppingen var unnagjort, var det en hyggelig dame som hadde sett hendelsen som spurte om hun ville ha litt vann så hun kunne vaske seg. Marina takket ja, og fikk da fort av seg kumøkka. Vi dro så nedover til hva Pokhara er kjent for, sine innsjøer, her nede var det fantastisk vakkert, frodig, fjellene som gjenspeilet seg i vannet og det var en ro som jeg ikke har opplevd noen andre steder i Nepal.

Frokost ved innsjøen

Utrolig vakkert

For øyeblikket var det Tihar, i denne festivalen blir de fleste vesner velsignet, denne dagen var hundens dag!

Marina ved innsjøen

Etter en stund fant vi oss en hyggelig restaurant langs innsjøen som vi spiste frokost/lunsj på. Etter vi hadde fått i oss mat måtte vi på noen ivrige tibetiske gateselgere. I Nepal er det svært mange tibetiske flyktninger, bare i Pokhara finnes det 4 flyktningleirer, disse er statløse. De har ikke muligheten til å få pass og lever dermed i et slag ”limbo” der de kjemper for det daglige brødet. Det var på vei ned i fra trekken jeg møtte en tibetisk gutt som fortalte meg dette. Han og søsteren var i flere perioder oppe på fjellet og solgte tibetiske varer i håp om å tjene noen rupies til familien, foreldrene var nå blitt så gamle at de ikke kom seg opp på fjellet. Han og søsteren skulle nå ned til Pokhara for å tilbringe to dager med familien før de gikk opp igjen, avstanden de gikk tilsvarer, ca. 2 dagers gå tur opp og 1 dags gå tur ned igjen.

Marina og en ivrig tibetisk selger

Etter mye om men, og vi hadde handlet noen overprisede smykker hos dem kom vi oss i en taxi og dro oppover til Devi’s fall. Dette er et kjent fossefall i Pokhara, når vi var der var vi litt uheldige med timingen da det var lite vann i fossefallet pga årstiden. Grunnen til at fossefallet heter Devi’s fall er pågrunn av at for en del år tilbake var det to sveitsere på reise i Nepal som benyttet muligheten til å bade ved Devi’s fall, for årstiden var det mye vann i fossen, og konen ble tatt av flommen og dratt ned i fossefallet, hun døde av skadene og de fant henne først måneder senere. Nå er hele området inngjerdet og det er ikke mulig å bade i elven.

Devi's fall

Taxisjåføren som kjørte oss opp til Devi’s fall leide vi også for resten av dagen, for hele 80 kr, og neste stopp ble World Peace Pagoda. Som er et buddhistisk landemerke som ruver over Pokhara. For å komme opp hit med bil involverer de siste par hundremeterne en veldig hompette vei, det var øyeblikk vi måtte starte på nytt rygge tilbake for å få fart for å komme opp, jeg må nok innrømme at jeg var en smule redd til tider og følte at vi skulle dra rett utenfor skrenten, men han kunne betrygge meg at han hadde kjørt der mange ganger før, og det var ikke noe problem. Marina bare lo av meg, men begynner vel i grunnen å bli vant med, at meg og høyder ikke er den beste kombinasjonen. Oppe ved World Peace Pagoda hadde vi utsikt over hele Pokhara, det var helt fantastisk, plassen er også et pilegrimssted for buddhister, og det var to buddhister som hadde reist fra Japan. Vi satt her en stund og nøt utsikten før vi dro nedover igjen til hotellet med alt vi hadde shoppet i løpet av dagen, julemarkedet mitt bare vokser og vokser.

World Peace Pagoda

Utsikt over Pokhara

Etter å ha levert alt fra oss på hotellet dro vi til innsjøen igjen, og bestemte oss og fra ut med båt, man kan bade i innsjøen her, men vi syntes det var litt kaldt for dagen, da det tross alt bare var litt over 20 grader :p Målet for båtturen var det mest kjente hinduistiske tempelet i Pokhara som ligger på en øy ute i innsjøen, Varahi Mandir, det var et fint tempel, men den virkelige hendelsen skjedde ute på vannet. For jeg og Marina bestemte oss for å kjøpe en fersk ananas som vi skulle kose oss med ute på vannet, men det ble ikke så mye kos, for Marina plasserte Ananasen mellom lårene og begynte å kutte den opp, men i slike situasjoner går det oftest galt, og det gjorde det her også, jo, Marina kuttet en del av kneet sitt i stedet for Ananasen og blodet sprutet. Blodet sprutet kanskje ikke akkurat, men det rant en del. Vedkommende som padlet oss fram og tilbake, han lurte på om Marina måtte på sykehus, og så i grunnen litt fortvilet ut der han padlet sagte men sikkert. Det ble ikke sykehus på oss, men vi dro til apoteket der Marina fikk fisket kneet sitt med en del jod, som tydeligvis svidde en del.

Etter ulykken


Behandlet med jod

Senere på kvelden spiste vi middag på en restaurant i turistgatene sammen med Sharad og Umez som vi gikk turen jeg skal fortelle om i neste blogginnlegg sammen med. Turistgatene her i Pokhara minner en del om Syden, og hvis flere får øynene opp for Pokhara blir det nok et yndet ”Sydenmål” for mange.