Etter en spennende dag i Pokhara, satte jeg, Marina, Sharad og Umez kursen mot Himalaya, der målet vårt var Poon Hill på 3210 meter over havet! Turen visste seg å bli fantastisk, men det ble også store smerter!! Men noe mer kan man ikke forvente når vi gikk en trekk på 4 dager, som egentlig skal ta 6 dager.
Vi ble først kjørt med taxi til Naya Pul, som tok ca. 1,5 time med taxi fra Pokhara. Da vi har strenge sikkerhetsregler har vi ikke lov til å ta bussen på usikresteder, og da veien til Naya Pul ikke var av beste kvalitet var nok det beste å ta taxi. På veien til Naya Pul stod det unger midt ute i veien som nektet å flytte seg, det viste seg at de ville ha penger eller godter, dette er en tradisjon under festivalen, Tihar. Vi opplevde også dette senere, men da vet at ungene i landsbyen gikk fra hus til hus og sang og danset. Det kan minne om julebukk i Norge.
Vi satte kursen oppover fjellsiden fra Naya Pul i 9 tiden og planen var at vi skulle gå rundt 5 timer denne dagen. Turen begynte fint og landskapet i Nepal kan ikke beskrives, men et ord: nydelig. I begynnelsen av turen måtte vi registrere oss og vise at vi hadde betalt avgiften for å få lov å gå i naturen, da vi var inne på et nasjonalpark område må alle betale ca.180 kroner for å få avgang til området, dette gjelder selvsagt bare utlendinger, da man finner landsbyer oppi de fjerneste områdene og de høyeste toppene i Himalaya. Ikke de helt høyeste, men man finner landsbyer opp til 5000 meter.
Vi opplevde flere av landsbyene på nært hold, og livet til de fleste er svært hardt, da de må gå lange distanser for å få tak i dagligvarer. Som sagt tidligere kan en nepaleser bære omtrent 3 ganger sin egen kroppsvekt, og det var utrolig å se hva de klarte å bære med seg. De fleste turister leier en ”porter” som bærer alle sakene for dem, men vi valgte å bære tingene våre selv. Jeg sluttet til slutt å bli overrasket over hva en enkelt person klarer å få med seg på ryggen, jeg sluttet også etter hvert å bli frustrert hva enkelte av turistene faktisk pakker på en stakkers ”porter” som tar med seg det meste for å tjene noen ekstra kroner til seg og familien sin.
Etter noen timers gå tur stoppet vi opp for lunsj for første gang, her fant vi ut at vi skulle lære dem å spille et norsk kortspill, Kanasta (er det vel Tina kaller det), dette ble til tider litt frustrerende når Umez sporte de samme spørsmålene om igjen hele tiden, men også svært gøy. Vi spilte spillet i alle pauser og alle kveldene. Etter lunsj startet turen opp 3700 trappetrinn(Marina telte dem), og det er noe av det tyngste jeg har vært med på, de lokale barna bare sprang forbi oss opp trappetrinnene, mens jeg pustet og peste og slet meg opp trappetrinn etter trappetrinn. Jeg vurderte flere ganger og bare flytte inn hos en lokal familie, og at Marina og gjengen kunne plukke meg opp på turen ned igjen, men etter å ha brukt de to anbefalte timene var vi faktisk oppe og i et hotell for natten. Jeg var utrolig glad når vi var framme og glad jeg ikke gav meg halvveis opp trappetrinnene.
Neste dag startet jeg litt på forhånd da jeg forventet at de andre straks skulle ta meg igjen, men etter å ha gått nesten en time alene bestemte meg for å vente, det skal også sies at jeg nå hadde gått i skogen en stund alene og jeg hadde begynt å bli redd for å bli ranet, da det står flere plasser at det i det siste har blitt flere og flere ran pga antall tursiter har blitt drastisk mindre de siste årene, og de sliter med å få ting til å gå rundt. Men etter 15 minutter kom de gående og jeg hadde ikke møtt på en eneste raner… :P På veien opp hadde de møtt på en engelsk mann fra Newcastle som het Jason, han hadde tatt seg 3 måneder fri fra jobb og var på loffen alene, vi adopterte han og han gikk sammen med oss resten av veien. Jeg og Marina har opplevd at folk tror jeg og hun er i familie på forskjellige måter, og etter hvert viste det seg at folk også trodde at Jason var i familie med oss. En dame sa at jeg og Marina så ut som mor og datter, men verken hun eller jeg hadde spesielt lyst å vite hvem som var hvem. Den 2 dagen gikk veldig greit, og etter noen timer i fjellheimen var vi oppe ved neste soveplass, Ghorepani, som ligger 2900 moh. Her var også landsbyen preget av festivalen og det var dans og sang i gatene. På hotellet vi sov på ble vi også kjent med to franskmenn som var på tur, de hadde gått hele Annapurna circuit og hadde vært på tur 15 dager. De var kjempe greie og han ene kunne man på lang avstand (på aksenten) høre hvor han var i fra.
Neste morgen startet tidlig og slutten sent! Det var den lengste dagen på turen, den var fantastisk, men også helt forferdelig. Vi begynte å gå klokken 04.45, da vi skulle rekke opp til Poon Hill før soloppgang. Den første delen gikk veldig greit, men vi oppdaget raskt at Poon Hill er en av de mest besøkte toppene i Nepal, da det etter en stund var kø for å komme seg opp på fjellet. Etter vel en time var vi oppe ved Poon Hill, og solen begynte sakte men sikkert å stige over fjellene. Selv om det virket som et overbefolket gatehjørne i en storby, var utsikten fantastisk og opplevelses er noe jeg aldri ville vært foruten. Et etter et kom fjellene fram fra morgen skumringen og opp kom kameraene. Vi tok bilder i alle mulige retninger og poseringer, og selv om det var kaldt, var dette definitivt et av høyde punktene på turen. Etter noen timer på toppen begynte vi nedstigningen, og allerede da begynte lårene mine å riste etter å ha gått mer de siste dagene, enn på en veldig lang stund.
Vi gikk tilbake til hotellet, spiste litt frokost og kom oss av gårde igjen. Jeg hadde ikke fått med meg at vi skulle få oppover denne dagen, da vi var på vei nedover, trodde jeg at alt skulle være nedover, men vi gikk en annen rute og de første timene oppover føltes til tider ikke fullt så morsomme, da jeg allerede var ganske sliten og jeg fikk mer og mer smerte i lårene og leggene. Har du noen gang hatt sånn gangsperr at du har hatt problemer med å komme deg opp trapper og over dørstokker, slik hadde jeg det, og likevel presset jeg meg opp flere topper. Etter hvert nådde vi toppen og begynte nedstigningen og smerten ble betraktelig mindre. Hvor høyt oppe vi faktisk var er jeg usikker på, men vil tro rundt 3350 meter, da vi var vel 100 meter over Poon Hill på det høyeste. Resten av dagen gikk vi i et utrolig tempo, og etapper vi ble fortalt ville ta 2 timer, gikk vi på under 1 time, og vi gikk og vi gikk, og etter hvert nådde vi målet for dagen. I løpet av turen nedover fant jeg ut at det var lettest å løpe da jeg fikk mindre ondt av dette, og etter en stund midt i skogen hørte jeg noen lyder og jeg så meg rundt, men jeg så ingenting, så merket jeg at det kom vann ovenfra og tenkte, nei, ikke la det begynne å regne. Men det visste seg at en stor ape flokk satt en meter over meg, og den ene av dem tisset rett foran meg. Avstanden vi gikk denne dagen, tilsvaret to dagers gange. Og jeg tror jeg aldri har vært så glad for en seng, slitne og usikre om jeg faktisk klarte å gå neste morgen gikk vi å la oss.
Neste morgen kom jeg meg opp, men stivere enn noen gang, men vi startet å gå, da vi bare hadde en 4 timers gå tur på oss denne dagen. Da jeg måtte gå veldig sakte for og faktisk få til å bevege meg, bevegde vi oss nedover, men det var ikke bare meg som var stiv, de fleste hadde ondt i musklene, og Umez’s føtter kollapset engang, da han ikke hadde kontroll over de lengre. Så jeg tror i grunnen vi hadde overvurdert våre evner dagen før. Vel nede og framme, hadde vi faktisk bare brukt 15 minutter lengre enn det som vanligvis brukes, var vi glade og fornøyde etter en fantastisk, men slitsom tur. Dette er en tur jeg vil anbefale for de fleste, og hvis man bruker 1 dag eller 2 ekstra tror jeg heller ikke man vil få den samme smerten. Jeg har aldri hatt så ondt i musklene, og det å gå over en dørstokk føltes som tortur for bena mine, men jeg skal slutte og klage da jeg faktisk hadde en utrolig fantastisk tur med fantastiske mennesker, og vil gjerne gå turen om igjen, men noen ekstra dagers bøffer.
Jeg får ikke lastet opp bilder i dag heller, men du burde gå inn på Marina sine album fra turen som ligger ute på nett, så skal jeg prøve å laste opp bilde i løpet av de neste ukene.
http://picasaweb.google.com/ghanamarina/Trekking#
http://picasaweb.google.com/ghanamarina/PoonHill#
Vi ble først kjørt med taxi til Naya Pul, som tok ca. 1,5 time med taxi fra Pokhara. Da vi har strenge sikkerhetsregler har vi ikke lov til å ta bussen på usikresteder, og da veien til Naya Pul ikke var av beste kvalitet var nok det beste å ta taxi. På veien til Naya Pul stod det unger midt ute i veien som nektet å flytte seg, det viste seg at de ville ha penger eller godter, dette er en tradisjon under festivalen, Tihar. Vi opplevde også dette senere, men da vet at ungene i landsbyen gikk fra hus til hus og sang og danset. Det kan minne om julebukk i Norge.
Vi satte kursen oppover fjellsiden fra Naya Pul i 9 tiden og planen var at vi skulle gå rundt 5 timer denne dagen. Turen begynte fint og landskapet i Nepal kan ikke beskrives, men et ord: nydelig. I begynnelsen av turen måtte vi registrere oss og vise at vi hadde betalt avgiften for å få lov å gå i naturen, da vi var inne på et nasjonalpark område må alle betale ca.180 kroner for å få avgang til området, dette gjelder selvsagt bare utlendinger, da man finner landsbyer oppi de fjerneste områdene og de høyeste toppene i Himalaya. Ikke de helt høyeste, men man finner landsbyer opp til 5000 meter.
Vi opplevde flere av landsbyene på nært hold, og livet til de fleste er svært hardt, da de må gå lange distanser for å få tak i dagligvarer. Som sagt tidligere kan en nepaleser bære omtrent 3 ganger sin egen kroppsvekt, og det var utrolig å se hva de klarte å bære med seg. De fleste turister leier en ”porter” som bærer alle sakene for dem, men vi valgte å bære tingene våre selv. Jeg sluttet til slutt å bli overrasket over hva en enkelt person klarer å få med seg på ryggen, jeg sluttet også etter hvert å bli frustrert hva enkelte av turistene faktisk pakker på en stakkers ”porter” som tar med seg det meste for å tjene noen ekstra kroner til seg og familien sin.
Etter noen timers gå tur stoppet vi opp for lunsj for første gang, her fant vi ut at vi skulle lære dem å spille et norsk kortspill, Kanasta (er det vel Tina kaller det), dette ble til tider litt frustrerende når Umez sporte de samme spørsmålene om igjen hele tiden, men også svært gøy. Vi spilte spillet i alle pauser og alle kveldene. Etter lunsj startet turen opp 3700 trappetrinn(Marina telte dem), og det er noe av det tyngste jeg har vært med på, de lokale barna bare sprang forbi oss opp trappetrinnene, mens jeg pustet og peste og slet meg opp trappetrinn etter trappetrinn. Jeg vurderte flere ganger og bare flytte inn hos en lokal familie, og at Marina og gjengen kunne plukke meg opp på turen ned igjen, men etter å ha brukt de to anbefalte timene var vi faktisk oppe og i et hotell for natten. Jeg var utrolig glad når vi var framme og glad jeg ikke gav meg halvveis opp trappetrinnene.
Neste dag startet jeg litt på forhånd da jeg forventet at de andre straks skulle ta meg igjen, men etter å ha gått nesten en time alene bestemte meg for å vente, det skal også sies at jeg nå hadde gått i skogen en stund alene og jeg hadde begynt å bli redd for å bli ranet, da det står flere plasser at det i det siste har blitt flere og flere ran pga antall tursiter har blitt drastisk mindre de siste årene, og de sliter med å få ting til å gå rundt. Men etter 15 minutter kom de gående og jeg hadde ikke møtt på en eneste raner… :P På veien opp hadde de møtt på en engelsk mann fra Newcastle som het Jason, han hadde tatt seg 3 måneder fri fra jobb og var på loffen alene, vi adopterte han og han gikk sammen med oss resten av veien. Jeg og Marina har opplevd at folk tror jeg og hun er i familie på forskjellige måter, og etter hvert viste det seg at folk også trodde at Jason var i familie med oss. En dame sa at jeg og Marina så ut som mor og datter, men verken hun eller jeg hadde spesielt lyst å vite hvem som var hvem. Den 2 dagen gikk veldig greit, og etter noen timer i fjellheimen var vi oppe ved neste soveplass, Ghorepani, som ligger 2900 moh. Her var også landsbyen preget av festivalen og det var dans og sang i gatene. På hotellet vi sov på ble vi også kjent med to franskmenn som var på tur, de hadde gått hele Annapurna circuit og hadde vært på tur 15 dager. De var kjempe greie og han ene kunne man på lang avstand (på aksenten) høre hvor han var i fra.
Neste morgen startet tidlig og slutten sent! Det var den lengste dagen på turen, den var fantastisk, men også helt forferdelig. Vi begynte å gå klokken 04.45, da vi skulle rekke opp til Poon Hill før soloppgang. Den første delen gikk veldig greit, men vi oppdaget raskt at Poon Hill er en av de mest besøkte toppene i Nepal, da det etter en stund var kø for å komme seg opp på fjellet. Etter vel en time var vi oppe ved Poon Hill, og solen begynte sakte men sikkert å stige over fjellene. Selv om det virket som et overbefolket gatehjørne i en storby, var utsikten fantastisk og opplevelses er noe jeg aldri ville vært foruten. Et etter et kom fjellene fram fra morgen skumringen og opp kom kameraene. Vi tok bilder i alle mulige retninger og poseringer, og selv om det var kaldt, var dette definitivt et av høyde punktene på turen. Etter noen timer på toppen begynte vi nedstigningen, og allerede da begynte lårene mine å riste etter å ha gått mer de siste dagene, enn på en veldig lang stund.
Vi gikk tilbake til hotellet, spiste litt frokost og kom oss av gårde igjen. Jeg hadde ikke fått med meg at vi skulle få oppover denne dagen, da vi var på vei nedover, trodde jeg at alt skulle være nedover, men vi gikk en annen rute og de første timene oppover føltes til tider ikke fullt så morsomme, da jeg allerede var ganske sliten og jeg fikk mer og mer smerte i lårene og leggene. Har du noen gang hatt sånn gangsperr at du har hatt problemer med å komme deg opp trapper og over dørstokker, slik hadde jeg det, og likevel presset jeg meg opp flere topper. Etter hvert nådde vi toppen og begynte nedstigningen og smerten ble betraktelig mindre. Hvor høyt oppe vi faktisk var er jeg usikker på, men vil tro rundt 3350 meter, da vi var vel 100 meter over Poon Hill på det høyeste. Resten av dagen gikk vi i et utrolig tempo, og etapper vi ble fortalt ville ta 2 timer, gikk vi på under 1 time, og vi gikk og vi gikk, og etter hvert nådde vi målet for dagen. I løpet av turen nedover fant jeg ut at det var lettest å løpe da jeg fikk mindre ondt av dette, og etter en stund midt i skogen hørte jeg noen lyder og jeg så meg rundt, men jeg så ingenting, så merket jeg at det kom vann ovenfra og tenkte, nei, ikke la det begynne å regne. Men det visste seg at en stor ape flokk satt en meter over meg, og den ene av dem tisset rett foran meg. Avstanden vi gikk denne dagen, tilsvaret to dagers gange. Og jeg tror jeg aldri har vært så glad for en seng, slitne og usikre om jeg faktisk klarte å gå neste morgen gikk vi å la oss.
Neste morgen kom jeg meg opp, men stivere enn noen gang, men vi startet å gå, da vi bare hadde en 4 timers gå tur på oss denne dagen. Da jeg måtte gå veldig sakte for og faktisk få til å bevege meg, bevegde vi oss nedover, men det var ikke bare meg som var stiv, de fleste hadde ondt i musklene, og Umez’s føtter kollapset engang, da han ikke hadde kontroll over de lengre. Så jeg tror i grunnen vi hadde overvurdert våre evner dagen før. Vel nede og framme, hadde vi faktisk bare brukt 15 minutter lengre enn det som vanligvis brukes, var vi glade og fornøyde etter en fantastisk, men slitsom tur. Dette er en tur jeg vil anbefale for de fleste, og hvis man bruker 1 dag eller 2 ekstra tror jeg heller ikke man vil få den samme smerten. Jeg har aldri hatt så ondt i musklene, og det å gå over en dørstokk føltes som tortur for bena mine, men jeg skal slutte og klage da jeg faktisk hadde en utrolig fantastisk tur med fantastiske mennesker, og vil gjerne gå turen om igjen, men noen ekstra dagers bøffer.
Jeg får ikke lastet opp bilder i dag heller, men du burde gå inn på Marina sine album fra turen som ligger ute på nett, så skal jeg prøve å laste opp bilde i løpet av de neste ukene.
http://picasaweb.google.com/ghanamarina/Trekking#
http://picasaweb.google.com/ghanamarina/PoonHill#
1 kommentar:
your blog is very fine......
Legg inn en kommentar