15 og 16 september
Etter en koselig helg med Daniel i Oslo, og litt tårevått farvell med både han og resten av ungdomsdelegatene ble jeg, Marina, John og Sandra hentet på Haraldsheim av en taxi. Vi var bare fire personer, men hadde nok trolig baggasje til 10, noe som gjorde at vi trengte en maxitaxi. Når vi ankom gardermoen sjekket vi inn, gikk gjennom sikkerhetskontroll og sa så farvell til John og Sandra fra Colombia, som skal til Bodø i år, så dere som bor i Bodø, dere må ta vare på dem:) Etter nok et farvell, ble det litt shopping på taxfreen, før vi kom oss inn i det første flyet som tok oss til Munchen, vi ventet i Munchen i 5 timer før flyet til Delhi gikk, disse timene tilbraktes på data og et siste "desperat" forsøk på å lære oss noen nye ord på Nepali.
Flyturen fra Munchen gikk uproblematisk og vi fikk tid til å se "kong fu panda" og en annen film som jeg ikke husker navnet på. Men etter svært lite søvn landet vi i Delhi, og her ventet vi i 7 timer før neste fly gikk. Men litt trøtte og dessorienterte kom vi oss av flyet, og begynte å lete etter et skilt med transit på, etter resultatløs leting måtte vi gå og spørre noen; vi forklarte hvor vi skulle og hun henvisste oss til en plass og sa at noen ville komme og hente oss, da så vi et skilt som vi hadde passert på vei ut av flyet; der stod det at alle transit passasjerer til utlandet skulle vente der på assistanse. Etter en stund kom det noen og hentet oss, som personlig førte oss fram til en plass hvor vi skulle vente på neste fly, en slags transithall(hvor alle transit passasjerer blir plassert, det bestod av seter, en kiosk og toaletter), hun sa også at her ville vi få boardingkortene og straks var hun borte igjen. Vi satte oss ned, og etter en stund stod en mann ved siden av oss og stirret intenst på oss, jeg visste ikke helt hvor jeg skulle feste blikket, før han igjen satte seg ved siden av oss og fortsatte og stirre, etter noen minutter spurte han hvor vi kom fra, han var selv fra Bangladesh og hadde ventet i 24 timer, før han sporte om han kunne ta bilde av oss, han tok først bilde av meg og så av Marina, men etter bildene var tatt gikk det ikke mange sekundene før han forsvant bort til en gjeng med menn, der bildene av oss ble delt dem i mellom.
Resten av tiden ble forsøkt i å sove (noe som ikke skjedde) og bli glodd på.
Etterhvert skjønte vi også systemet for boardingkortene, da ingen kommer gjennom sikkerhetssjekken før bare noen timer før flyet man skal på går, for hvert fly som går kommer det noen inn i transithallen og roper opp flyselskapet og hvor flyet går, så samler de inn billettene til dem som sitter der, før de igjen etter en stund deler ut boardingkortene og så får man gå igjennom sikkerhetskontrollen.
Flyet til Kathmandu gikk veldig greit, var litt overskyet så fikk ikke sett så mye fjell som jeg hadde håpet på, men så noe. Men allerede på flyet fikk jeg oppleve hvor utrolig hyggelig nepaleserne er; jeg ble kjent med de som satt ved siden av meg og snakket lenge med dem, dem jobbet i et departement, kjente noen andre nordmenn og bodde ved den norske skolen i Kathmandu, når vi skulle gå av flyet fikk jeg nummeret deres og de sa at jeg måtte kontakte dem en gang jeg hadde tid og var i Kathmandu.
Etter å ha kommet av av flyet og fått baggajse ble vi møtt av Dwarika og Umita, som var ungdomsdelegater i Norge til i juni i år, vi fikk både blomsterbukett, blomster rundt halsen og et sjal av dem som velkomstgave. Vi ble så geleidet til en Røde Kors bil som kjørte oss til hotellet, men det var ikke bare bare og komme seg fram til hotellet, vi måtte prøve 3 alternativer før vi kom oss fram pga for mye trafikk og en brukolaps, så man kan mildt sagt si at trafikken i Kathmandu er kaotisk, men man må se det positive i det, vi fikk i alle fall sett litt av byen og vi kom oss til hotellet til slutt. På hotellet fikk vi hotellrom og tilbud om å være med på en festival med Umita, men måtte takke nei, da vi hadde sovet maks 5 timer på to døgn, så vi spiste middag og la oss, og sovnet fort, selv om sengen var litt hard;)
17.juni
I dag våknet vi utvilet etter 13 timer søvn og var klar for å sette i gang, vi spiste så frokost og ble hentet av en Røde Kors bil på hotellet, vi ble så kjørt til Røde Kors kontoret hvor vi møtte Bipul som er kontakt personen vår her i Nepal på hovedkontoret før vi så kjørte videre for og skaffe arbeidsvisum. Vi var på visum kontoret ca. klokken 11, og til og begynne med gikk alt kjapt og trodde at dette kom til og gå fort, men så feil kan man ta. Da klokken nærmet seg halv ett, dro vi en plass for å ta ut penger og spiste litt lunsj og dro tilbake i god tid før klokken 2, da vi hadde fått beskjed om å komme tilbake da, når vi kom tilbake gikk prosessen fort og litt før to trodde jeg vi skulle få visumet, men han ene personen som måtte signere på det ene papiret var i et møte, så kvart på fire etter ganske mange timers venting fikk vi visumet, men etter historier Marina har fortalt meg om Ghanda var ikke dette så ille! Vi fikk jo tross alt visumet samme dag:) Etter vi hadde fått visumet dro vi tilbake til Røde Kors kontoret og møtte Andrea, som er representant for IFRC(international federation of red cross) her, hun fortale oss litt om hva de gjorde her og ellers litt om Nepal. Etter møtet med henne møtte vi også en fra Finland og en fra Belgia som jobbet der.
Når vi var ferdig på kontoret dro vi tilbake til hotellet, men bestemte oss for å gå litt i butikkene rundt. Vi bor i Thamel her i Kathmandu som er turiststrøket her, så er mange mange butikker her. Etter å ha gått litt i butikkene, kjøpt meg noen bøker og noen dvder, dro vi tilbake til hotellet for å spise middag, når vi skulle sitte oss ned kom hotellsjefen og sa at han måtte snakke med oss da vi var nye i Nepal og det var en del nye skikker her, både jeg og Marina trodde vi hadde gjort noe galt, men nei, han ville bare fortelle oss om Nepal og dro opp et kart over Kathmandu og viste oss hva vi måtte besøke i Kathmandu. Etter middag sto vi i resepsjonen for å kjøpe oss internetttilgang, ble det mye bråk og lyset slo seg av og det ble mye rop i gatene og alle gikk med fakler, det visste seg at det var en BANTAS; som betyr streik, enkelte av gjestene i restauranten ble redde og gikk inn, men det var ikke farlig, dem skulle kun demonstrere mot home minister, som vel blir innenriksminister på norsk.
Ellers går det veldig fint her, Kathmandu er en veldig fasinerende by, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive byen, men jeg kan prøve; alle bygningene er relativt lave og byen ligger i en dal med masse fjell, og ligger på en høye på rundt på ca. 1400 meter over havet, er veldig frodig rundt, men i sentrum er det bare masse bygninger, og det var visst helt inntill nylig flere templer enn hus her i Kathmandu. Ellers har jeg ikke fått sett så mye av byen, men vi skal på sightseeing på lørdag, så da skal jeg legge ut noen bilder av byen og forteller mer om hvordan det er her.
Dette er et oversiktsbilde av Kathmandu som jeg tok fra en café vi var på, du kan ikke se fjellene så tydelig på bildet, men byen er omringet av HØYE fjell.
Etter en koselig helg med Daniel i Oslo, og litt tårevått farvell med både han og resten av ungdomsdelegatene ble jeg, Marina, John og Sandra hentet på Haraldsheim av en taxi. Vi var bare fire personer, men hadde nok trolig baggasje til 10, noe som gjorde at vi trengte en maxitaxi. Når vi ankom gardermoen sjekket vi inn, gikk gjennom sikkerhetskontroll og sa så farvell til John og Sandra fra Colombia, som skal til Bodø i år, så dere som bor i Bodø, dere må ta vare på dem:) Etter nok et farvell, ble det litt shopping på taxfreen, før vi kom oss inn i det første flyet som tok oss til Munchen, vi ventet i Munchen i 5 timer før flyet til Delhi gikk, disse timene tilbraktes på data og et siste "desperat" forsøk på å lære oss noen nye ord på Nepali.
Flyturen fra Munchen gikk uproblematisk og vi fikk tid til å se "kong fu panda" og en annen film som jeg ikke husker navnet på. Men etter svært lite søvn landet vi i Delhi, og her ventet vi i 7 timer før neste fly gikk. Men litt trøtte og dessorienterte kom vi oss av flyet, og begynte å lete etter et skilt med transit på, etter resultatløs leting måtte vi gå og spørre noen; vi forklarte hvor vi skulle og hun henvisste oss til en plass og sa at noen ville komme og hente oss, da så vi et skilt som vi hadde passert på vei ut av flyet; der stod det at alle transit passasjerer til utlandet skulle vente der på assistanse. Etter en stund kom det noen og hentet oss, som personlig førte oss fram til en plass hvor vi skulle vente på neste fly, en slags transithall(hvor alle transit passasjerer blir plassert, det bestod av seter, en kiosk og toaletter), hun sa også at her ville vi få boardingkortene og straks var hun borte igjen. Vi satte oss ned, og etter en stund stod en mann ved siden av oss og stirret intenst på oss, jeg visste ikke helt hvor jeg skulle feste blikket, før han igjen satte seg ved siden av oss og fortsatte og stirre, etter noen minutter spurte han hvor vi kom fra, han var selv fra Bangladesh og hadde ventet i 24 timer, før han sporte om han kunne ta bilde av oss, han tok først bilde av meg og så av Marina, men etter bildene var tatt gikk det ikke mange sekundene før han forsvant bort til en gjeng med menn, der bildene av oss ble delt dem i mellom.
Resten av tiden ble forsøkt i å sove (noe som ikke skjedde) og bli glodd på.
Etterhvert skjønte vi også systemet for boardingkortene, da ingen kommer gjennom sikkerhetssjekken før bare noen timer før flyet man skal på går, for hvert fly som går kommer det noen inn i transithallen og roper opp flyselskapet og hvor flyet går, så samler de inn billettene til dem som sitter der, før de igjen etter en stund deler ut boardingkortene og så får man gå igjennom sikkerhetskontrollen.
Flyet til Kathmandu gikk veldig greit, var litt overskyet så fikk ikke sett så mye fjell som jeg hadde håpet på, men så noe. Men allerede på flyet fikk jeg oppleve hvor utrolig hyggelig nepaleserne er; jeg ble kjent med de som satt ved siden av meg og snakket lenge med dem, dem jobbet i et departement, kjente noen andre nordmenn og bodde ved den norske skolen i Kathmandu, når vi skulle gå av flyet fikk jeg nummeret deres og de sa at jeg måtte kontakte dem en gang jeg hadde tid og var i Kathmandu.
Etter å ha kommet av av flyet og fått baggajse ble vi møtt av Dwarika og Umita, som var ungdomsdelegater i Norge til i juni i år, vi fikk både blomsterbukett, blomster rundt halsen og et sjal av dem som velkomstgave. Vi ble så geleidet til en Røde Kors bil som kjørte oss til hotellet, men det var ikke bare bare og komme seg fram til hotellet, vi måtte prøve 3 alternativer før vi kom oss fram pga for mye trafikk og en brukolaps, så man kan mildt sagt si at trafikken i Kathmandu er kaotisk, men man må se det positive i det, vi fikk i alle fall sett litt av byen og vi kom oss til hotellet til slutt. På hotellet fikk vi hotellrom og tilbud om å være med på en festival med Umita, men måtte takke nei, da vi hadde sovet maks 5 timer på to døgn, så vi spiste middag og la oss, og sovnet fort, selv om sengen var litt hard;)
17.juni
I dag våknet vi utvilet etter 13 timer søvn og var klar for å sette i gang, vi spiste så frokost og ble hentet av en Røde Kors bil på hotellet, vi ble så kjørt til Røde Kors kontoret hvor vi møtte Bipul som er kontakt personen vår her i Nepal på hovedkontoret før vi så kjørte videre for og skaffe arbeidsvisum. Vi var på visum kontoret ca. klokken 11, og til og begynne med gikk alt kjapt og trodde at dette kom til og gå fort, men så feil kan man ta. Da klokken nærmet seg halv ett, dro vi en plass for å ta ut penger og spiste litt lunsj og dro tilbake i god tid før klokken 2, da vi hadde fått beskjed om å komme tilbake da, når vi kom tilbake gikk prosessen fort og litt før to trodde jeg vi skulle få visumet, men han ene personen som måtte signere på det ene papiret var i et møte, så kvart på fire etter ganske mange timers venting fikk vi visumet, men etter historier Marina har fortalt meg om Ghanda var ikke dette så ille! Vi fikk jo tross alt visumet samme dag:) Etter vi hadde fått visumet dro vi tilbake til Røde Kors kontoret og møtte Andrea, som er representant for IFRC(international federation of red cross) her, hun fortale oss litt om hva de gjorde her og ellers litt om Nepal. Etter møtet med henne møtte vi også en fra Finland og en fra Belgia som jobbet der.
Når vi var ferdig på kontoret dro vi tilbake til hotellet, men bestemte oss for å gå litt i butikkene rundt. Vi bor i Thamel her i Kathmandu som er turiststrøket her, så er mange mange butikker her. Etter å ha gått litt i butikkene, kjøpt meg noen bøker og noen dvder, dro vi tilbake til hotellet for å spise middag, når vi skulle sitte oss ned kom hotellsjefen og sa at han måtte snakke med oss da vi var nye i Nepal og det var en del nye skikker her, både jeg og Marina trodde vi hadde gjort noe galt, men nei, han ville bare fortelle oss om Nepal og dro opp et kart over Kathmandu og viste oss hva vi måtte besøke i Kathmandu. Etter middag sto vi i resepsjonen for å kjøpe oss internetttilgang, ble det mye bråk og lyset slo seg av og det ble mye rop i gatene og alle gikk med fakler, det visste seg at det var en BANTAS; som betyr streik, enkelte av gjestene i restauranten ble redde og gikk inn, men det var ikke farlig, dem skulle kun demonstrere mot home minister, som vel blir innenriksminister på norsk.
Ellers går det veldig fint her, Kathmandu er en veldig fasinerende by, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive byen, men jeg kan prøve; alle bygningene er relativt lave og byen ligger i en dal med masse fjell, og ligger på en høye på rundt på ca. 1400 meter over havet, er veldig frodig rundt, men i sentrum er det bare masse bygninger, og det var visst helt inntill nylig flere templer enn hus her i Kathmandu. Ellers har jeg ikke fått sett så mye av byen, men vi skal på sightseeing på lørdag, så da skal jeg legge ut noen bilder av byen og forteller mer om hvordan det er her.
Dette er et oversiktsbilde av Kathmandu som jeg tok fra en café vi var på, du kan ikke se fjellene så tydelig på bildet, men byen er omringet av HØYE fjell.
2 kommentarer:
Flott reisebeskrivelse
Eg følge med eg! Kjekt å lesa(så slapp eg å lesa kjedelig pensum)!
-Kris Blix
Legg inn en kommentar