Nå er det to uker siden besøket i fra Norge dro og jeg er tilbake i jobb. Det er dessverre eksamenstid for tiden i Nepal, noe som betyr at det ikke er så mye arbeid for meg og Marina for tiden. Vi jobber med noen prosjekt, og med festivaler og noen turer til Kathmandu i ny og ne går tiden raskt. Det er helt utrolig å tenke at vi bare har 6 uker og 1 dag igjen i Nepal. Det føles både godt og veldig trist. Jeg gleder meg til å komme hjem til alle hjemme, men det vil også være utrolig trist. Vi har i det siste tenkt over ting vi kommer til å savne og ting vi ikke kommer til å savne. På listen over ting vi ikke kommer til å savne er trafikkork, søppel i gatene, fløyting av bilene i gatene og strømsparing. På listen over hva vi kommer til å savne, kommer alle folkene på topp, uten tvil. Tanken på at ikke vet når jeg vil se de igjen er tung, men jeg vet at jeg vil komme tilbake engang jeg vet bare ikke når.
En liten liste over høydepunktene de siste ukene:Jeg og Marina dro på besøk til våre tre småsøsken og endte opp med å danse med bestemoren og moren deres er slike øyeblikk som er vanskelig å beskrive og noen jeg vil savne veldig. Noen dager senere fikk vi besøk av dem. En av dem mamma jobber sammen med har kjøpt de noen varme dresser til vinteren slår til igjen, og de fikk prøvd disse og likte dem kjempe godt. Sirsika (3 år) fikk også min gamle kjole som jeg brukte når jeg var liten. Mest fascinerende med besøket for Sirsikas del var doen vår. Hun syntes det er veldig fascinerende med et vestlig do og vi fant henne stadig vekk inne på doen hvor hun fortsatte å skylle den, igjen og igjen.
Sirsika i sin nye minni-kjole som jeg brukte som liten. Vi spilte ludo, men Sirsika kunne ikke hive terningene uten å riste dem i en kopp først.
Jentene i sine nye dresser, med noen de aldri har sett før. En refleks.
Vi fant ikke Sirsika noen steder, helt til vi kom på at vi måtte lete på doen. 
Jeg og Marina var på et utested i Kathmandu. Vi hører noen gutter sitte og snakke om oss i bakgrunnen og etter noen minutter tar de kontakt med oss. Han ene kan raskt konstantere at han ene ”loves you”. Vedkommende er ganske full og jeg tar hele hendelsen lite seriøst. Det går ikke lang tid før jeg igjen kjenner noen som pekker meg i skulderen. Han spør da om han kan sitte sammen med oss. Før jeg rekker å svare sitter han seg sammen med oss. Han kan da fortelle at han(nepaleser) er her i baren sammen med en fra Nederland og begynner å legge ut hvor mye han elsker meg og om ikke vi kan gifte oss. Etter noen minutter kommer også vedkommende fra Nederland til bordet vårt. Han forklarer at han hadde møtt på denne gjengen i dag og de hadde fortalt at de hadde et stort ønske om å snakke med europeiske jenter, men de syntes dette var veldig skummelt. Han hadde da fortalt at vi var helt vanlige jenter og at han i dag skulle hjelpe dem og lære dem å sjekke europeiske jenter. Vi hadde altså blitt prøveprosjektet deres; å sjekke opp europeiske jenter, steg 1. Så da var nok ikke min sjarm som gjorde at han fortalte at han elsket meg, han skulle bare lære seg hvordan man skulle gjøre det. Det første man sier når man møter en europeiskjente er ikke at man vil gifte seg med henne, eller hva?
Vi tar ofte bussen mellom Kathmandu og Banepa, en avstand på ca. 3 mil. Noe som i Norge vil ta ca.25 minutter, tar mellom 45 minutter – 1 time hvis man er heldig. Det er ofte streiker i Nepal, der man rett og slett blokkerer veien. Dette var også tilfellet på onsdag. Da vi måtte kjøre i kolonnekjøring tok turen tre timer. På bussen begynte jeg å lage et smykke og etter hvert ble alle i bussen svært interessert i hva jeg holdt på med og jeg fikk stadig flere tilskuere. Etter en stund fikk jeg problemer med å feste den ene perlen på armbåndet, da fikk jeg råd fra flere av passasjerene og flere assisterte. På bussen er det alltid en som går rundt og tar i mot penger, det var vedkommende som også fikk perlen igjennom tråden. Det er rart hvor lett man engasjerer mennesker her. Historien ender ikke her, for på turen tilbake med bussen var det heldigvis mindre trafikk, men jeg var desto uheldigere. Vi har hele tiden blitt advart mot tyveri på bussen. Vi har vært veldig heldige og ikke mistet noe, helt til i går. En gjeng på fem gutter klarte å komme seg ned i sekken min i øverste lomme. De fikk ikke den store gevinsten, mitt selvlagde armbånd, lommekniven min, noen penner og nøklene mine var det de fikk med seg. Guttegjengen begynte å skifte plasser og en av dem stilte seg ved siden av meg og la sin sekk over min sekk slik at jeg ikke så den øverste lommen. Jeg hadde sekken i fanget mitt og fikk også nå den andre sekken. Jeg tenkte ikke så mye over det, før jeg så at han hadde hånden sin i nærheten av lommen og før jeg fikk tenkt meg om var de ute av bussen. Jeg var heldig og mistet ikke noe stort, jeg som vanligvis pleier å ha pengene eller mobilen i lommen han var i, hadde flaks i uflaksen.
Billettmannen fikser armåbåndet
Den ene dagen på kontoret roper Triratna, en av våre arbeidskollegaer på meg. Jeg går inn på kontoret og på nepali forklarer han at de er en gjeng med skolebarn under som skal holdes disseminering for. Jeg prøver å spørre om hvem som skal holde denne, og får svaret dere. Jaha, tenker jeg, oss. Når da, spør jeg igjen. Nå, er svaret jeg får. Altså fleksibiliteten til en ungdomsdelegat slår alltid til, og på sparken holder vi et foredrag for ca. 30 skolebarn om Røde Kors. Det skal sies at vi har holdt dette uendelig mange ganger og kan stoffet godt.
Vi var på enda en festival på tirsdag og skal på enda en i morgen. På tirsdag var vi i Nala, som er nabolandsbyen til Banepa, hvor vår kontaktperson bor. Vi var invitert sammen med de andre på kontoret. Det er en 30 minutters spasertur til Nala og vi brukte muligheten til å gå. Gokkol, en av våre arbeidskollegaer kunne fortelle at han pleide å se på fashion TV og var svært fasinert over hvordan de gikk på catwalken. Dette ville han så vise til oss, og på sin beste måte gikk han fram og tilbake og virket på rumpen, før han stoppet opp og fikk knekket i håndleddet.
“In Norway they milk the cow with robots”, dette utsagnet ble fortalt av en tidligere fredskorpsdeltager som har bodd I Norge i ett år og jobbet med jordbruk. Det skal sies at jordbruket er som tatt 100 år bak i tid i Norge, så sjokket for en som driver med jordbruk i Nepal må være stort når man kommer til Norge.
I går møtte vi en av våre tidligere arbeidskollegaer som er forflyttet til et annet distrikt. Han tok oss med sammen med noen av sine nye arbeidskollegaer til et nepalsk utested, hvor de danser nepalsk folkedans og synger. Dansingen til enkelte er utrolig fascinerende og du ville trolig ikke fått noen norske gutter til å danse slikt før eventuelt langt ut på natten, når de har fått et glass eller to for mye å drikke. Det var også en som til og med nepaleserne syntes ikke passet helt på dansegulvet, og fikk kallenavnet kobramannen og ”broken-dance-man”. Etter en stund slengte vi også oss med i dansen og fikk senere spørsmålet av en kjent folkesanger om vi var profesjonelle dansere. Lattermildt kunne jeg og Marina konstantere at dette var vi ikke. Sangene de synger kalles dori, dette vil si at kvinnene og mennene synger fram og tilbake til hverandre, det er svært fascinerende og kan sies å være måten nepalsere flørter med hverandre.
Jeg får instruksjoner før vi skal på dansegulvet
Marina og Nim Raj i full sving
