torsdag 26. februar 2009

Mageplask på live tv!!

Fra onsdag til lørdag i forrige var vi på nasjonalsamling for Røde Kors Ungdom i Nepal. Jeg var svært spent på hvordan samlingen skulle være. Hva ville bli fokusert på? Hvor mange ville faktisk møte opp? Ville det være et ungdomsvennlig program. Den nasjonalesamlingen foregikk i Tanahun, som ligger sør i Nepal. Det var dermed veldig deilig å komme til litt varmere strøk. I Banepa hvor jeg vanligvis ligger med flere lag superundertøy på med, var det her ikke mulig, noe som føltes fantastisk. Når det er nasjonalsamling i Nepal er det en skole som tar på seg ansvaret for å arrangere. Hovedkontoret gir bare en veldig liten finansiell støtte og lager programmet, mens resten av pengene må distriktet skaffe. Da distriktene ikke er de med mest penger blir det dermed mange sponsorer, da man trenger penger til mat og husly for nærmere 300 deltagere.

Alle distriktene gikk i parade













På scenen under åpningsseremonien, Vibeke(vår kontaktperson fra Norge på besøk) og meg
Fra National Youth Seminar



Når det skal være et program blir det lagt veldig mye energi ned i åpningsseremonien, ofte kan åpningsseremonien vare lengre enn selve programmet, som til tider kan være frustrerende. Åpningsseremonien er en veldig fin måte å markere åpningen på, men det fins grenser hvor underholdene tre timer med taler kan være. Det var heldigvis noen innslag av dans og sang, det var da lett å se at salen våknet opp.


Frivillige fikset mat til deltagerne















Jeg spiser maten. Dhal bhat meto cha:)
Fra National Youth Seminar


De neste dagene var det foredrag om ulike emner og litt diskusjon. Etter to dager ble de enige om en plattform de skal jobbe ut i fra, slik at det kan bli mer ungdomsdemokrati.




Jeg (har klippet håret mitt) sammen med en av deltagerne, Navin fra Lalitpur
Fra National Youth Seminar




Sammen med en av de frivillige
Fra National Youth Seminar




Spiller stigespillet! Jeg vant:D:D
Fra National Youth Seminar



Årets mageplask
På kvelden på den siste dagen var det konkurranse og avslutning seremoni på plakaten. Jeg og Marina fant da ut at vi skulle delta på talentkonkurransen, og stilte opp med en miks av ulike norskesanger, men oppfinnsomme dansesteg til. Ja, vi elsker, per spelmann og ti tusen tommeltotta var noen av sangene som fikk sitt gjennombrudd i Nepal. Vi fikk stor applaus og senere på kvelden fikk vi premie. Om dette var en trøstepremie er vi ikke helt bestemt på, men premie var det i alle fall. Avslutningsseremonien dro seg også denne gang noen timer ut over tidsskjema, og jeg og Marina bestemte oss for å lage litt liv. Da vi som stort sett de eneste hadde gitt applaus til de som hadde holdt taler og mottatt diplom, ble det stor applaus når vi skulle opp. Etter at Marina hadde tatt stemningen fra null til elektrisk var det min tur å entre scenen, med litt mindre hell enn henne. Marina som oppfordret alle til å rope, gjorde at jeg også måtte finne på noe sprell og jeg fikk den ”lure” ideen at jeg skulle hoppe bortover scenen med hendene i luften. Etter noen hopp snublet jeg i sceneteppet og som en potetsekk datt jeg langflat på scenen, det var årets mageplask, bortsett fra det faktum at jeg landet på ryggen. Stemningen som til da hadde vært i taket tok fort slutt og ikke en sjel sa at et ord, jeg lå litt fortumlet på scenen i noen sekunder før jeg røyste meg opp og igjen hev hendene i luften, og alle igjen ropte ut. Scenen som ved slike anledninger er fullsatt av diverse viktige personer dro også ganske bredt på smilebåndet, og da de så at jeg også lo, var snart hele scenen i fullatter. Selv om vi etter dette kanskje burde være mettet på oppmerksom, hadde artisten i oss fortsatt ikke tatt kvelden. Senere på kvelden under det kulturelle programmet, dro vi opp på scenen for å danse til en tradisjonell nepalsk dans. Det som da visste seg var at hele programmet hadde blitt spilt inn på live fjernsyn, og alle våre sprell hadde blitt dokumentert. Når vi senere på kvelden gikk hjem fikk vi høre tonene fra den nepalske folkesangen overalt etter som de så oss ”resam phiriri, resam phiriri”.



Vår fantastiske opptreden

Fra National Youth Seminar


Fra National Youth Seminar

mandag 23. februar 2009

”Are you living your dreams right now? Or are you dreaming of how to live?

Å være på andre siden av kloden i et utviklingsland, kan by på mange utfordringer. Goder som man tar for gitt i Norge, er i Nepal langt fra en selvfølge. Strøm og rent og varmt vann i springen er som oftest fremmedord. Man opplever også mye fattigdom. Det å gå på skole en drøm for mange, et luksusgode, som man i Norge ser på som en selvfølge. Selv om livet her nede byr på mye utfordringer, synes jeg noe av det mest utfordrende er å være borte fra mine nærmeste. Da telefon og internettforbindelsene ikke alltid er de beste, blir det til tider enda vanskeligere.

Min største frykt er at noe skal skje med dem der hjemme og jeg ikke skal rekke fram i tide. I forrige uke døde min bestefar. Han hadde vært syk over lengre tid, men det er fortsatt trist og tungt. Det skjedde heldigvis også noe positivt denne uken, for jeg fikk beskjed om at min bror og hans forlovede venter barn i august. Jeg tror dette var et tegn på at livet går videre. Hverdagslivet består av både liv og død, og må man ta så godt vare på det livet man har når man faktisk lever det. Jeg leste et buddhistisk ordtak ”Are you living your dreams right now? Or are you dreaming of how to live?” Man burde gripe øyeblikket hvis man kan, og leve det livet man faktisk vil leve, i stedet for å drømme om det. Hvor mange av dere tenker ikke: Jeg gleder meg sånn til neste dag, neste uke, neste måned. Hvorfor ikke glede seg over øyeblikket? For neste øyeblikk kan det hende du ikke er der.

Henriette er mitt 2 år gamle tantebarn. Jeg møtte henne når jeg var hjemme i julen, og hun er virkelig en solstråle. Jeg har store planer om å tilbringe mye tid sammen med henne i sommer! Gleder meg også veldig til tantebarn nummer to. Jeg skal bli den tøffe tanta som tar dem med på eventyr!









Nå kan det hørtes ut som jeg i grunnen har det veldig trasig her, men det har jeg absolutt ikke. Jeg bare savner dere hjemme i blant, og for tiden ganske ofte! Savnet kommer og går i perioder kan man vel si. Jeg har og fått min egne lille nepalske familie, så det er grenser for mye man kan klage. Marina, min tvillingsøster, Simran og Sisika mine småsøstre/barn, Subha,min nepalske mor, Samundra, min nepalske bestefar, er noen av medlemmene i min nye nepalske familie:)

Sisika

mandag 9. februar 2009

Krigens regler (IHR) – to shoot or not to shoot?

”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme.” Disse ordene ble skrevet av Arnulf Øverland, i 1937, da Europa var på randen av krig og den snart banket på døren til Norge. Min generasjon har ikke opplevd krig, selv om trolig mange av dere, har hørt historier i fra krigen, enten fra skolebøker eller en gripende historie fra en besteforelder.

Denne uken hadde vi kurs for 30 frivillige i Krigens Regler. Ja, det finnes faktisk regler i krig. Utrolig nok, men sant. Selv om det kan være vanskelig å tro, så blir reglene oftere overholdt enn brutt, men media har makt og skaper et annet bilde. Burde vi som bor i Norge, bry oss om disse reglene? Vi er jo ikke i krig. For noen av oss er tanken på krig fremmed og uvirkelig, selv om vi hver dag får det rett inn i stua, når vi ser nyhetene på tv. Selv om tv-bildene kan være sterke, blir alle fortsatt ikke like påvirket. Selv om det fysisk ikke er krig i Norge, har vi soldater i krigsområder. Norske menn og kvinner kjemper for sine egne liv. Er det ikke i alles interesse, at det finnes regler, som kan beskytte dem?

Krigensregler tegnes opp
Fra IHR trening


Da man mangler strøm, må alternative metoder brukes. Jeg har aldri sagt, at jeg kan tegne.
Fra IHR trening



Nepal er et land som nylig kom ut av konflikt. Et land som har opplevd mang et brudd på krigensregler. Skoler som er brent ned, drap av sivile og barn som kjemper som soldater. Det er viktig for både dem som er, har nylig og ikke er i krig (fysisk) å vite om krigens regler, for vi må eller kan engang måtte oppleve krigens råskap. Kunnskap er makt.

:)

Fra IHR trening


De frivillige var svært fornøyde etter endt kurs, og det eneste negative de kunne nevne, var at de ikke ville møte igjen, alle de nye vennene de hadde fått på kurset. Vi brukte mange ulike måter for å lære om Røde Kors og om reglene i krig; tegning, diskusjonsoppgaver og rollespill. Deltakere visste seg å være like kreative under deres presentasjoner, med rollespill og diktopplesning. Lek må også alltid til på kurs, så vi slo an med en god gammel norsk; hode, skuldre, kne og tå, og et innslag med ”mingle mingle”.

"Mingle mingle"
Fra IHR trening


Vi har merket at kunnskapsnivået blant de frivillige er relativt lavt, når der gjelder generell Røde Kors og IHR kunnskap. Vi har til nå hatt 11 presentasjoner for mindre og større grupper, i tillegg til dette kurset. Målet vårt er at noen andre kan fortsette dette arbeidet når vi drar, og har derfor planer om å arrangere en treners trening om Røde Kors og basis IHR.

Diskusjonsoppgaver

Fra IHR trening


Sårede soldater har rett til medisinskhjelp

Fra IHR trening

søndag 8. februar 2009

Denne uken har vi hatt kurs i IHR, noe som gikk veldig bra, men dette innlegget skal ikke handle om kurset, det kan jeg skrive om senere. Jeg vil skrive om Mina, en av deltakerne på kurset, som også er blitt vår venn. Siden jeg har kommet hit, har jeg møtt mange sterke mennesker, Mina er en av dem.

Da vi lenge hadde lovet henne og komme på besøk, fikk vi endelig tid og kunne dermed dra denne uken. Vi burde forstått noe ikke stemte da hun spurte om vi skulle overnatte, jeg prøvde forklare at vi bare kunne være noen timer. Du skjønner, vi trodde hun bodde i Nala, en av nabolandsbyene. Vi hadde store planer om å dra og komme tilbake i løpet av to timer, da det var en vanlig arbeidsdag.

Det visste seg at Mina bor i en landsby et stykke i fra Nala, for å komme oss dit, måtte vi ta en buss i en halvtime, for så og ta føttene til hjelp for å gå 30 minutter rett opp en bakke. Mina var svært skeptisk til om vi kom oss opp bakkene, men fant fort ut at vi faktisk kunne gå. Mina går denne ruten hver dag, for å komme til skolen. Da hun begynner på skolen klokken 6, må hun stå opp hver morgen klokken 4, for å rekke skolen. Det går bare buss en gang i halvtimen, og hun må bytte buss på veien. Når hun drar til skolen, har hun alltid med seg melk som de selger.


Huset til Mina
Fra Visiting Mina!


Da det er regntid må hun gå denne ruten to ganger om dagen, da hun må ned på markene for å hjelpe til. Selv om livet til Mina kan hørtes hardt ut, er hun faktisk veldig heldig. Hun kommer fra en svært fattig familie, hvor ingen av foreldrene har gått på skole, hvor faren måtte tidlig i arbeid, da faren hans døde når han var liten. Selv om Mina har møtt mye motgang er hun heldig, foreldrene hennes satser på utdannelse, og hun og søsteren er de eneste fra landsbyen til Mina, som går på privat skole. Foreldrene til Mina har ikke råd til å betale skolen for alle sammen, så Mina trenger ikke betale for skolen, men skal jobbe for skolen senere og på denne måten betale tilbake. Ikke aller er like heldig som henne, og faktisk får en sjanse. Det fasinerer meg hvor lett hun kan fortelle om problemene hun og familien hennes har, og hvordan de har kjempet for å komme dit de er i dag.

Jeg hilser på en av mine nye venner
Fra Visiting Mina!


Huset Mina bor i er et hus man kanskje fant i Norge for 150 år siden. Familien fikk en geit i gave når Mina var nyfødt, og dette har ført til at de nå har flere geiter, to kyr og to buffaloer. Hun har også en utrolig søt hund, som lillebroren har døpt Lucky. Den forrige hunden ble tatt av en tiger. Jeg var i dyreparadis.

Meg og Lucky
Fra Visiting Mina!


Mina og geita si
Fra Visiting Mina!


Intet besøk uten Dhal Bhat, men denne gangen hjalp vi litt til. Eller kanskje vi var mest i veien? Hvem vet, men morsomt var det. Vi slet litt med de nepalske metodene, men mat ble det. Det skal sies, at Mina og moren laget hele måltidet, mens vi bare forsøkte litt. De lager maten over ild inne på kjøkkenet, da de verken har gass eller elektrisk ovn. Dette gjorde matlagningen til en veldig spesiell opplevelse. Vi fikk også høre at grunnen til at vi ikke klarte å sitte på huk så lenge, var for at vi var tykke. Hun hadde også vært tykk en gang, men nå når hun gikk så langt til skolen, hadde hun blitt tynn.

Maten lages over et bål
Fra Visiting Mina!


Denne stilingen er ikke mulig for feite mennesker, altså oss
Fra Visiting Mina!


Mina stolt foran huset sitt
Fra Visiting Mina!

fredag 30. januar 2009

”Jeg kastet stein over til Tibet”

Nå har vi vært her i litt over 4 måneder, og har knappe 5 måneder igjen. Oppholdet så langt har vært svært spennende, selv om man møter enkelte utforinger. Vi har og vært så heldig og fått reist en del rundt i Nepal, og opplevd livet på både godt og vondt. Vi har både møtt de som har det man kan kalle luksusproblemer, og de som ikke er fullt så heldige. Som ikke engang ” har råd til smør i grøten”.

I forrige uke var vi i et av våre nabodistrikt, Sidnu. Distriktet grenser mot Tibet, er preget av høye fjell og mye fattigdom. Vi ble invitert av presidenten i Sidnu, for å ta del i en ”eye camp”, som var et samarbeid mellom flere organisasjoner. Vi ble og fortalt at vi skulle holde noen presentasjoner, men ting går ikke alltid som planlagt her nede. Dette har ført til at Marina og jeg virkelig har lært oss betydningen av ordet fleksibilitet og tålmodighet. Noe vi på forhånd ble fortalt at vi måtte innfinne oss med.

Som vår nye venn Joy sa det ” Det å kunne se, er ikke noe bare de unge skal ha muligheten til. Selvsagt vil synet skrante når man nærmer seg 90, men hvem sier at man ikke kan kjempe mot dette? Nei, du skjønner. Alle har rett til å se, uansett om man er 2 eller 93 år. På landsbygden har man trodd at når man ble gammel mister man synet, og slik skal det være. Eller så har vedkommende rett og slett ikke hatt råd til å få behandling, eller noe så enkelt som briller.”

Dette har ført til at flere organisasjoner har gått sammen for å arrangere ”eye camps”. I Sidnu stilte Røde Kors opp med frivillige fra en av ungdomsgruppene, mens noen av de andre organisasjonene stilte opp med leger som skulle utføre behandlingen.

Fra hele distriktet møtte det opp mennesker som hadde håp om å få synet sitt forbedret, det var alt i fra små barn til godt voksne mennesker. Det hele var et samlebånd, men selv om det til tider virket som kaos, får dem på en eller annen merkelig måte ting til å gå rundt og alle får hjelp. Alle fikk undersøkt synet sitt, og hvis det er behov for videre behandling fikk dem enten anbefalt opperasjon, noen øyendråper eller brilletest. Hvor mange som til sammen fikk en forbedret hverdag er jeg noe usikker om, men jeg kan fortelle at i løpet av en dag utførte dem 69 gråstæropperasjoner. For meg var dette svært imponerende, selv om de sanitære forholdene ikke var så mye å skryte over.

”Joy” var en meget overentusiastisk representant for en organisasjon kalt Joy. Da organisasjonen hans het Joy, ble vi ofte fortalt at vi måtte nyte livet. At det kan være så mye energi i et enkelt menneske kan til tider være vanskelig å forstå, men alt er mulig. Hva hans egentlig navn er, vet jeg ikke. For han het jo "Joy".

Det var også mye venting i Sidnu, noe som førte til at tålmodigheten vår ble satt på prøve. Selv om det ble mange timer venting, på mennesker som skulle drive lobbyvirksomhet, bade i varmekilder og den ene av våre presentasjoner ikke ble noe av, syntes jeg vi klarte oss bra. For en ting har vi lært; TING TAR TID i Nepal.

Etter mange timer venting dro vi opp mot Tibet, det ble en brå oppstigning, et par tusen meter, på vel en times kjøring. Noe som førte til at vi var på rundt 3300 meter når vi var framme, ved den tibetskegrensa. Da vi verken hadde med oss pass eller ID, hadde vi heller ingen sjanse å krysse grensa. Selv om det ikke ble noe Tibet på meg, kunne jeg se Tibet på 15-20 meter avstand, og hive en stein over elven som skiller Nepal og Tibet. Så da har i alle fall noen av hudcellene mine, tatt turen over grensa. Jeg fikk også et lite innblikk av at pengesekken var litt større på andre siden av elven. Da grensepostene ikke var i like stor størrelse og de faktisk hadde autovern på den andre siden.

Venstre side, Nepal, høyre side, Tibet

søndag 25. januar 2009

”Do you have the bird flu?”

De siste dagene har jeg hatt en god gammeldags influensa. Da det for tiden har vært enkelte tilfeller av fugleinfluensa i Nepal, ble enkelte på jobb bekymret da de hørte jeg hadde fått influensa. Så litt spørrende fikk Marina spørsmål av vår venn Prem ”Does she have the bird flu?” Om jeg har fugleinfluensa lar seg vente og se, men sannsynligheten for det er nok ganske liten:P

Prem, som er en av kompisene våre fra jobb, som stadig vekk forteller oss at vi er bestevenner, er blitt en av våre bedre venner fra jobb. Siden familien hans bor i nærheten av Lumbini (Buddhas fødested), som ligger sør i Nepal, bor han på kontoret. Da han har mange kvelder alene, inviterer vi han engang i blant til middag. Da han er vant til Dahl Bhat til alle måltider, er det som han selv beskriver med skrekkblandet fryd at han kommer til oss for å spise middag. Som han sier”God helps me through all this different food”. Gullkorn som disse gjør at vi har vanskeligheter med å holde latteren tilbake.

Da jeg tilbrakt de to siste døgnene i sengen. Har Suba, vår nepalske mor, kommet innom i ny og ne. Med seg har hun hatt med seg ulike nepalske naturmedisiner. Ene delen av den medisinske behandlingen har bestått av; varmt vann, salt og noe medisin som hun enten ikke ville fortelle hva var, eller hun ikke visste hva det inneholdt. Stygt, smakte det i alle fall. Denne medisinen har hun kommet inn med hver 4 time. Jeg har forsøkt å drikke det, men jeg må innrømme at det meste har forsvunnet i avløpssytemet. Når hun har tatt sin tur innom meg, har hun også smurt tigerbalsam på meg. På brystkassen, ryggen, under nesen, i nakken, bak ørene (Ja, jeg vet, hvorfor bak ørene?) og i pannen. Når hun har drevet sin behandling, har hun også fortalt meg at jeg ser ut som datteren hennes. Det er i alle fall svært hyggelig at noen tar vare på deg når du er syk, og er langt hjemme i fra. Det skal også sies at Marina som alltid er en super meddelegat, og tar godt vare på meg.

Ellers er det ikke så mye nytt fra Nepal. Annet enn jeg gleder meg veldig til jeg får besøk i påsken av mamma, pappa, Daniel, Renate og Ørjan.

søndag 18. januar 2009

Solgt!

Gruppebilde med kvinnegruppene i Marpak


For en som allerede ikke har noe, som lever i absolutt fattigdom, kan det vel ikke være så mye mer å miste? Hva hvis man så mister kontakten med familien sin? Mister kontroll over sin egen skjebne? Trolig verst av alt; mister kontrollen over sin egen kropp? I Nepal blir årlig 12.000 jenter solgt til India. De drar dit med en drøm, som raskt blir knust da realiteten viser seg å være en annen enn den de har lengtet etter. De opplever å miste kontakten med familien, sin skjebne og sin egen kropp. Det er registrert jenter helt nede på åtte år. Noen tenker trolig hvorfor foreldrene frivillig selger sine barn til en brutal hverdag. Der voldtekt og narkotika blir en del av hverdagslivet. Det er utrolig lett å dømme uten og faktisk sette seg inn i situasjonen. For en del av svaret er så enkelt som uvitenhet. Det som ofte skjer er at noen utenifra kommer og tilbyr dem en jobb som vaskekone eller noe lignende. I tillegg til jobb skal de få utdannelse. Hvordan kan en familie med ingenting, si nei til noe? En familie som knapt kan brødfø sine egne barn. Hvordan kan de ta muligheten fra sin datter til å få utdannelse, en jobb og muligheten til å legge seg mett om kvelden?


Vi har nå i 4 dager vært på feltbesøk i Dhading. Dhading kommer som distrikt på 3.plass når det gjelder antall solgte jenter i Nepal. Dette er en plassering de er langt fra solt av. Røde Kors har i dag flere kvinnegrupper i Dhading og andre distrikt, som i dag viser resultater. Selv om det trolig er mange mørke tall, da det er et stort stigma og tabu rundt temaet, merker man en nedgang. I Dhading har de 9 kvinnegrupper som alle jobber med flere oppgaver, deriblant informasjonskampanjer mot menneskehandel.

For å komme oss til kvinnegruppene, var det ikke bare å sette seg i en bil og vips så var man framme. Vi ble torsdag hentet i Banepa av en Røde Kors jeep, Santosh Dahal var med fra hovedkontoret for å følge oss på reisen. Etter vel 4-5 timers kjøretur var vi framme i Dhading DC, der distriktskontoret til Dhading Røde Kors ligger. Etter man har tatt i fra hovedveien, kjører man oppover i vel en halvtime før Dhading dukker opp blant ingenting. Slik det ofte er med landsbyene i Nepal. På distriktskontoret møtte vi alle de ansatte, og dro så tilbake til hotellet vi sov på for natten, da vi skulle starte tidlig neste dag. Vi var begge litt spente, da ingen var helt sikker hvor lang tid det egentlig tar å gå til vår destinasjon. Svaret vi fikk varierte mellom 3 til 11 timer.

En "liten" bananklase - de smakte himmelsk


Neste dag var det bare å ta på seg turklærne og komme seg av gårde. Koordinatoren for programmet var også med på turen, og vi som hadde fullt turutstyr på oss, måtte bare le når hun trådde opp i små sandaler. De andre hadde bestemt at vi skulle kjøre det som kunne kjøres av veien før vi tok føttene i bruk, da de var svært skeptisk til vår evne til å gå. Vi kjørte vel 1 og en halv time, over en elv og opp over veier som ville gitt enkelte nordmenn hakeslep. Etter bilen ikke kunne kjøre lengre, gikk vi ut av bilen, og vi som hadde kjøpt bananer på veien delte disse ut til noen tilfeldige forbipasserende barn. Marina som holdte bananklasen, ble nesten overfalt, og vips var de borte på under 1 minutt.

En av landsbyene vi møtte på vår vei


Turen opp til Marpak, landsbyen vi skulle til var ganske tung i alle fall for min del. Etter vel 4-5 timer opp og ned fjellskrenter, dukket Marpak opp bak den siste bakketoppen.Vi ble vel mottatt av de ansatte og satte oss så ned for å strekke ut. Litt etter litt begynte noen barn og strømme til, og etter vel 5 minutter var det ca. 50 barn rundt oss.
Vi fikk da vite at det aldri hadde vært utlendinger i denne landsbyen, og vi var dermed blitt den nye attraksjonen. Da flere av barna og de voksne aldri hadde sett en hvitperson før. Dette var veldig spesielt for oss, men jeg syntes nordmenn har noe å lære her. Da mange er svært skeptisk til vår nye landsmenn, ble vi her møtt med nysgjerrighet og gjestfrihet. Alle var så takknemlige at vi faktisk hadde tatt oss tid til å besøke deres landsby. For oss var hele besøket en stor opplevelse. Det er i grunnen vanskelig å forklare hvordan oppholdet i sin helhet egentlig var, da det fra en nordmanns perspektiv er så utrolig langt i fra virkeligheten.

Mitt nye kjæledyr

Neste dag hadde vi to møter med flere av kvinnegruppene. Her fikk vi vite hvor mye prosjektet egentlig betydde for dem, og vi ble møtt av en slik glede og entusiasme man skal lete lenge etter. Det første møtet foregikk i Marpak. Hit kom representanter fra flere av kvinnegruppene, enkelte hadde gått i flere timer for å møte oss. Alle presenterte seg, og så kunne spørsmålene begynne. Deltakerne i kvinnegruppene opplevde gruppene som noe frigjørende. Gruppene jobber med å spre informasjon om HIV og AIDS, har hatt førstehjelpskurs, informasjonskampanjer om menneskehandel, mikrofinans og inntekts genererende aktiviteter. Gruppene har møte en gang i måneden, på møtene diskuterer de alle aktivitetene de driver med, men det faste innslaget er helse. Etter gruppene startet opp har de fått noen å snakke med. Da kvinnehelse er relativt tabulagt her, sa ikke kvinnene før til noen, bortsett fra nærmeste familie, at de var gravide. Nå kan de snakke om flere ting i gruppene, nesten som en ny verden er åpnet for dem.

Alle kvinnene tar med seg en forhåndsbestemt sum som ligger på mellom 20-50 rupees (2-5 kroner) til hvert møte. Av denne potten kan kvinnene låne penger, eller de fattigste i samfunnet kan få støtte til å dra på sykehus.

I disse områdene er analfabetismen så høy som 60 % blant kvinnene. På møtene har de opplæring som er tilrettelagt slik at også analfabeter kan ta del i kursene. Før ble analfabetene holdt utenfor kursene. Vi fikk høre historier hos flere analfabeter som fortalte at de nå kunne bidra i diskusjoner og holde opplæring for andre, noe som før ikke var mulig.

Etter samtale med begge gruppene ble det tid for tikka og dans. Tikka er en velsignelse som oftest består av rødt pulver som skal plasseres i pannen. Denne dagen fikk vi ikke bare tikka i pannen, men i hele fjeset, på klærne og i håret. Etter vi hadde fått en liten overdose tikka, var det tid for sang og dans. Først danset og sang en av kvinnene i gruppen, før vi ble spurt om å synge en norsk sang og danse til den. Marinas forslag var ”har du hørt historien om de tre små fisk…”, så resultatet ble at vi slo til med denne sangen med litt klapping på lårene. Etter vår fenomenale sang tok vi gruppebilde. Vi ble så visst rundt mer i landsbyen og fikk se geitene som er en del av de inntekts genererende aktivitetene. Jeg som er glad i alt som kan krype, ble svært betatt av den ene geita og hadde i grunnen lyst å ta den med meg hjem.

Forsøker å danse

Utdeling av tikka

Etter dette tok vi avskjed med Marpak og dro videre til neste landsby og neste møte. Informasjonen var noe av det samme, og det er tydelig hvor positive aspekter dette prosjektet har. Her møtte vi også trø til med dansefoten, da de hadde laget en sang for anledningen om HIV og AIDS, menneskehandel og ønsket om at prosjektet måtte fortsette. Vi fikk også her en ekstra dose tikka, så nå var vi bokstaveligtalt røde i hele fjeset. Da vi måtte videre samme dag, fikk vi ikke like lang tid her. Selv om de hadde et stort ønske om at vi også skulle overnatte her, måtte vi videre for å komme oss hjem neste dag.


Mange lurer ofte på hvor pengene går når man støtter en organisasjon. Dette prosjektet vi besøkte som var støttet av Norges Røde Kors, er et veldig godt eksempel på at pengene når faktisk fram, og det hjelper så utrolig mye.

Er du også en av dem som vil jobbe mot menneskehandel? I år har Røde Kors ungdom en kampanje mot menneskehandel, for mer informasjon kan du gå inn på www.rodekorsungdom.no/ Her finner du informasjon om ulike måter du kan involvere deg på, eller hvordan du kan gi en pengedonasjon hvis du ønsker det.