”Jeg kastet stein over til Tibet”

Nå har vi vært her i litt over 4 måneder, og har knappe 5 måneder igjen. Oppholdet så langt har vært svært spennende, selv om man møter enkelte utforinger. Vi har og vært så heldig og fått reist en del rundt i Nepal, og opplevd livet på både godt og vondt. Vi har både møtt de som har det man kan kalle luksusproblemer, og de som ikke er fullt så heldige. Som ikke engang ” har råd til smør i grøten”.

I forrige uke var vi i et av våre nabodistrikt, Sidnu. Distriktet grenser mot Tibet, er preget av høye fjell og mye fattigdom. Vi ble invitert av presidenten i Sidnu, for å ta del i en ”eye camp”, som var et samarbeid mellom flere organisasjoner. Vi ble og fortalt at vi skulle holde noen presentasjoner, men ting går ikke alltid som planlagt her nede. Dette har ført til at Marina og jeg virkelig har lært oss betydningen av ordet fleksibilitet og tålmodighet. Noe vi på forhånd ble fortalt at vi måtte innfinne oss med.

Som vår nye venn Joy sa det ” Det å kunne se, er ikke noe bare de unge skal ha muligheten til. Selvsagt vil synet skrante når man nærmer seg 90, men hvem sier at man ikke kan kjempe mot dette? Nei, du skjønner. Alle har rett til å se, uansett om man er 2 eller 93 år. På landsbygden har man trodd at når man ble gammel mister man synet, og slik skal det være. Eller så har vedkommende rett og slett ikke hatt råd til å få behandling, eller noe så enkelt som briller.”

Dette har ført til at flere organisasjoner har gått sammen for å arrangere ”eye camps”. I Sidnu stilte Røde Kors opp med frivillige fra en av ungdomsgruppene, mens noen av de andre organisasjonene stilte opp med leger som skulle utføre behandlingen.

Fra hele distriktet møtte det opp mennesker som hadde håp om å få synet sitt forbedret, det var alt i fra små barn til godt voksne mennesker. Det hele var et samlebånd, men selv om det til tider virket som kaos, får dem på en eller annen merkelig måte ting til å gå rundt og alle får hjelp. Alle fikk undersøkt synet sitt, og hvis det er behov for videre behandling fikk dem enten anbefalt opperasjon, noen øyendråper eller brilletest. Hvor mange som til sammen fikk en forbedret hverdag er jeg noe usikker om, men jeg kan fortelle at i løpet av en dag utførte dem 69 gråstæropperasjoner. For meg var dette svært imponerende, selv om de sanitære forholdene ikke var så mye å skryte over.

”Joy” var en meget overentusiastisk representant for en organisasjon kalt Joy. Da organisasjonen hans het Joy, ble vi ofte fortalt at vi måtte nyte livet. At det kan være så mye energi i et enkelt menneske kan til tider være vanskelig å forstå, men alt er mulig. Hva hans egentlig navn er, vet jeg ikke. For han het jo "Joy".

Det var også mye venting i Sidnu, noe som førte til at tålmodigheten vår ble satt på prøve. Selv om det ble mange timer venting, på mennesker som skulle drive lobbyvirksomhet, bade i varmekilder og den ene av våre presentasjoner ikke ble noe av, syntes jeg vi klarte oss bra. For en ting har vi lært; TING TAR TID i Nepal.

Etter mange timer venting dro vi opp mot Tibet, det ble en brå oppstigning, et par tusen meter, på vel en times kjøring. Noe som førte til at vi var på rundt 3300 meter når vi var framme, ved den tibetskegrensa. Da vi verken hadde med oss pass eller ID, hadde vi heller ingen sjanse å krysse grensa. Selv om det ikke ble noe Tibet på meg, kunne jeg se Tibet på 15-20 meter avstand, og hive en stein over elven som skiller Nepal og Tibet. Så da har i alle fall noen av hudcellene mine, tatt turen over grensa. Jeg fikk også et lite innblikk av at pengesekken var litt større på andre siden av elven. Da grensepostene ikke var i like stor størrelse og de faktisk hadde autovern på den andre siden.

Venstre side, Nepal, høyre side, Tibet

”Do you have the bird flu?”

De siste dagene har jeg hatt en god gammeldags influensa. Da det for tiden har vært enkelte tilfeller av fugleinfluensa i Nepal, ble enkelte på jobb bekymret da de hørte jeg hadde fått influensa. Så litt spørrende fikk Marina spørsmål av vår venn Prem ”Does she have the bird flu?” Om jeg har fugleinfluensa lar seg vente og se, men sannsynligheten for det er nok ganske liten:P

Prem, som er en av kompisene våre fra jobb, som stadig vekk forteller oss at vi er bestevenner, er blitt en av våre bedre venner fra jobb. Siden familien hans bor i nærheten av Lumbini (Buddhas fødested), som ligger sør i Nepal, bor han på kontoret. Da han har mange kvelder alene, inviterer vi han engang i blant til middag. Da han er vant til Dahl Bhat til alle måltider, er det som han selv beskriver med skrekkblandet fryd at han kommer til oss for å spise middag. Som han sier”God helps me through all this different food”. Gullkorn som disse gjør at vi har vanskeligheter med å holde latteren tilbake.

Da jeg tilbrakt de to siste døgnene i sengen. Har Suba, vår nepalske mor, kommet innom i ny og ne. Med seg har hun hatt med seg ulike nepalske naturmedisiner. Ene delen av den medisinske behandlingen har bestått av; varmt vann, salt og noe medisin som hun enten ikke ville fortelle hva var, eller hun ikke visste hva det inneholdt. Stygt, smakte det i alle fall. Denne medisinen har hun kommet inn med hver 4 time. Jeg har forsøkt å drikke det, men jeg må innrømme at det meste har forsvunnet i avløpssytemet. Når hun har tatt sin tur innom meg, har hun også smurt tigerbalsam på meg. På brystkassen, ryggen, under nesen, i nakken, bak ørene (Ja, jeg vet, hvorfor bak ørene?) og i pannen. Når hun har drevet sin behandling, har hun også fortalt meg at jeg ser ut som datteren hennes. Det er i alle fall svært hyggelig at noen tar vare på deg når du er syk, og er langt hjemme i fra. Det skal også sies at Marina som alltid er en super meddelegat, og tar godt vare på meg.

Ellers er det ikke så mye nytt fra Nepal. Annet enn jeg gleder meg veldig til jeg får besøk i påsken av mamma, pappa, Daniel, Renate og Ørjan.

Solgt!

Gruppebilde med kvinnegruppene i Marpak

For en som allerede ikke har noe, som lever i absolutt fattigdom, kan det vel ikke være så mye mer å miste? Hva hvis man så mister kontakten med familien sin? Mister kontroll over sin egen skjebne? Trolig verst av alt; mister kontrollen over sin egen kropp? I Nepal blir årlig 12.000 jenter solgt til India. De drar dit med en drøm, som raskt blir knust da realiteten viser seg å være en annen enn den de har lengtet etter. De opplever å miste kontakten med familien, sin skjebne og sin egen kropp. Det er registrert jenter helt nede på åtte år. Noen tenker trolig hvorfor foreldrene frivillig selger sine barn til en brutal hverdag. Der voldtekt og narkotika blir en del av hverdagslivet. Det er utrolig lett å dømme uten og faktisk sette seg inn i situasjonen. For en del av svaret er så enkelt som uvitenhet. Det som ofte skjer er at noen utenifra kommer og tilbyr dem en jobb som vaskekone eller noe lignende. I tillegg til jobb skal de få utdannelse. Hvordan kan en familie med ingenting, si nei til noe? En familie som knapt kan brødfø sine egne barn. Hvordan kan de ta muligheten fra sin datter til å få utdannelse, en jobb og muligheten til å legge seg mett om kvelden?

Vi har nå i 4 dager vært på feltbesøk i Dhading. Dhading kommer som distrikt på 3.plass når det gjelder antall solgte jenter i Nepal. Dette er en plassering de er langt fra solt av. Røde Kors har i dag flere kvinnegrupper i Dhading og andre distrikt, som i dag viser resultater. Selv om det trolig er mange mørke tall, da det er et stort stigma og tabu rundt temaet, merker man en nedgang. I Dhading har de 9 kvinnegrupper som alle jobber med flere oppgaver, deriblant informasjonskampanjer mot menneskehandel.

For å komme oss til kvinnegruppene, var det ikke bare å sette seg i en bil og vips så var man framme. Vi ble torsdag hentet i Banepa av en Røde Kors jeep, Santosh Dahal var med fra hovedkontoret for å følge oss på reisen. Etter vel 4-5 timers kjøretur var vi framme i Dhading DC, der distriktskontoret til Dhading Røde Kors ligger. Etter man har tatt i fra hovedveien, kjører man oppover i vel en halvtime før Dhading dukker opp blant ingenting. Slik det ofte er med landsbyene i Nepal. På distriktskontoret møtte vi alle de ansatte, og dro så tilbake til hotellet vi sov på for natten, da vi skulle starte tidlig neste dag. Vi var begge litt spente, da ingen var helt sikker hvor lang tid det egentlig tar å gå til vår destinasjon. Svaret vi fikk varierte mellom 3 til 11 timer.

En "liten" bananklase - de smakte himmelsk


Neste dag var det bare å ta på seg turklærne og komme seg av gårde. Koordinatoren for programmet var også med på turen, og vi som hadde fullt turutstyr på oss, måtte bare le når hun trådde opp i små sandaler. De andre hadde bestemt at vi skulle kjøre det som kunne kjøres av veien før vi tok føttene i bruk, da de var svært skeptisk til vår evne til å gå. Vi kjørte vel 1 og en halv time, over en elv og opp over veier som ville gitt enkelte nordmenn hakeslep. Etter bilen ikke kunne kjøre lengre, gikk vi ut av bilen, og vi som hadde kjøpt bananer på veien delte disse ut til noen tilfeldige forbipasserende barn. Marina som holdte bananklasen, ble nesten overfalt, og vips var de borte på under 1 minutt.

En av landsbyene vi møtte på vår vei


Turen opp til Marpak, landsbyen vi skulle til var ganske tung i alle fall for min del. Etter vel 4-5 timer opp og ned fjellskrenter, dukket Marpak opp bak den siste bakketoppen.Vi ble vel mottatt av de ansatte og satte oss så ned for å strekke ut. Litt etter litt begynte noen barn og strømme til, og etter vel 5 minutter var det ca. 50 barn rundt oss.
Vi fikk da vite at det aldri hadde vært utlendinger i denne landsbyen, og vi var dermed blitt den nye attraksjonen. Da flere av barna og de voksne aldri hadde sett en hvitperson før. Dette var veldig spesielt for oss, men jeg syntes nordmenn har noe å lære her. Da mange er svært skeptisk til vår nye landsmenn, ble vi her møtt med nysgjerrighet og gjestfrihet. Alle var så takknemlige at vi faktisk hadde tatt oss tid til å besøke deres landsby. For oss var hele besøket en stor opplevelse. Det er i grunnen vanskelig å forklare hvordan oppholdet i sin helhet egentlig var, da det fra en nordmanns perspektiv er så utrolig langt i fra virkeligheten.

Mitt nye kjæledyr

Neste dag hadde vi to møter med flere av kvinnegruppene. Her fikk vi vite hvor mye prosjektet egentlig betydde for dem, og vi ble møtt av en slik glede og entusiasme man skal lete lenge etter. Det første møtet foregikk i Marpak. Hit kom representanter fra flere av kvinnegruppene, enkelte hadde gått i flere timer for å møte oss. Alle presenterte seg, og så kunne spørsmålene begynne. Deltakerne i kvinnegruppene opplevde gruppene som noe frigjørende. Gruppene jobber med å spre informasjon om HIV og AIDS, har hatt førstehjelpskurs, informasjonskampanjer om menneskehandel, mikrofinans og inntekts genererende aktiviteter. Gruppene har møte en gang i måneden, på møtene diskuterer de alle aktivitetene de driver med, men det faste innslaget er helse. Etter gruppene startet opp har de fått noen å snakke med. Da kvinnehelse er relativt tabulagt her, sa ikke kvinnene før til noen, bortsett fra nærmeste familie, at de var gravide. Nå kan de snakke om flere ting i gruppene, nesten som en ny verden er åpnet for dem.

Alle kvinnene tar med seg en forhåndsbestemt sum som ligger på mellom 20-50 rupees (2-5 kroner) til hvert møte. Av denne potten kan kvinnene låne penger, eller de fattigste i samfunnet kan få støtte til å dra på sykehus.

I disse områdene er analfabetismen så høy som 60 % blant kvinnene. På møtene har de opplæring som er tilrettelagt slik at også analfabeter kan ta del i kursene. Før ble analfabetene holdt utenfor kursene. Vi fikk høre historier hos flere analfabeter som fortalte at de nå kunne bidra i diskusjoner og holde opplæring for andre, noe som før ikke var mulig.

Etter samtale med begge gruppene ble det tid for tikka og dans. Tikka er en velsignelse som oftest består av rødt pulver som skal plasseres i pannen. Denne dagen fikk vi ikke bare tikka i pannen, men i hele fjeset, på klærne og i håret. Etter vi hadde fått en liten overdose tikka, var det tid for sang og dans. Først danset og sang en av kvinnene i gruppen, før vi ble spurt om å synge en norsk sang og danse til den. Marinas forslag var ”har du hørt historien om de tre små fisk…”, så resultatet ble at vi slo til med denne sangen med litt klapping på lårene. Etter vår fenomenale sang tok vi gruppebilde. Vi ble så visst rundt mer i landsbyen og fikk se geitene som er en del av de inntekts genererende aktivitetene. Jeg som er glad i alt som kan krype, ble svært betatt av den ene geita og hadde i grunnen lyst å ta den med meg hjem.

Forsøker å danse

Utdeling av tikka

Etter dette tok vi avskjed med Marpak og dro videre til neste landsby og neste møte. Informasjonen var noe av det samme, og det er tydelig hvor positive aspekter dette prosjektet har. Her møtte vi også trø til med dansefoten, da de hadde laget en sang for anledningen om HIV og AIDS, menneskehandel og ønsket om at prosjektet måtte fortsette. Vi fikk også her en ekstra dose tikka, så nå var vi bokstaveligtalt røde i hele fjeset. Da vi måtte videre samme dag, fikk vi ikke like lang tid her. Selv om de hadde et stort ønske om at vi også skulle overnatte her, måtte vi videre for å komme oss hjem neste dag.

Mange lurer ofte på hvor pengene går når man støtter en organisasjon. Dette prosjektet vi besøkte som var støttet av Norges Røde Kors, er et veldig godt eksempel på at pengene når faktisk fram, og det hjelper så utrolig mye.

Er du også en av dem som vil jobbe mot menneskehandel? I år har Røde Kors ungdom en kampanje mot menneskehandel, for mer informasjon kan du gå inn på www.rodekorsungdom.no/ Her finner du informasjon om ulike måter du kan involvere deg på, eller hvordan du kan gi en pengedonasjon hvis du ønsker det.

Hjem kjære hjem!

Da var julen overstått. Tiden går så utrolig fort når man koser seg. Jeg hadde det supert hjemme, og nå er jeg tilbake i Nepal. Jeg hadde store planer for alt jeg skulle gjøre når jeg var hjemme, men tiden strekker ikke alltid til. En del ting forble bare planer, men jeg får ta det igjen til sommeren. Før vi satt kursen til Norge, ble det noen intense dager i India.

Vi har blitt fortalt mye om India før vi tok vår tur dit. Vi har både blitt advart og fortalt mye godt, men mest advart. Vi måtte være forsiktige ble vi fortalt, ikke pågrunn av frykt for terror, men for i følge nepalesere vil indere bare lure deg og er ikke noe godt folkeslag. Selv om den første kvelden ble litt for mye inntrykk for oss. Da hotellet vi kom inn på var det skitneste jeg noen gang har vært på, det hang truser på badet og det var blod i senga. India vokste på meg i løpet av noen dager og jeg kan så absolutt tenke meg å dra tilbake.

Før vi kom oss så langt som til India, var vi på avslutning møte med hovedkontoret i Kathmandu og for anledningen hadde de kjøpt suntala/mandariner, laget oss julekort og kjøpt oss julegave. Vi som ikke forventet noe, ble svært overveldet at selv de som knapt ved hva julen er har tenkt på oss.

Tilbake til India! Å komme fra Nepal til India nærmere bestemt New Delhi og Agra var som å komme til et annet kontinent, da det nesten var som å være tilbake i Europa, i alle fall Øst-Europa. Gatene er rene og de bruker faktisk trafikklys. Fra Nepal er vi vant til utrolig mye trafikkork, og da vi stanset den første dagen tenkte jeg høyt og sa til Marina, ”å nei ikke traffic-jam” igjen. Nei her er de så ”moderne” at de faktisk bruker trafikklys til vår store overraskelse. Det er merkelig hvilke ting man venner seg til.

Senere på kvelden gikk vi på jakt etter et annet hotell å sove på, og fant et nytt, men bestemte oss for å sove der vi hadde først fått rom. Etter at de på hotellet vasket rommet vårt og skiftet sengetrekk. Jeg tåler mye når det gjelder skit, men det er grenser hvor mye man kan tåle. Dagen derpå hadde vi bestemt oss for å dra med tog til Agra, der det kjente Taj Mahal ligger, og det viste seg å være vanskeligere enn vi trodde å skaffe oss billetter til toget. Klokken halv sju var vi oppe for å komme oss til tog stasjonen, men vi var ikke på noe tog for mange timer senere. På tog stasjonen i Delhi kryr det av mennesker som er ute etter å lure deg og vil gjerne at du skal kjøpe en ekstra dyr billett hos dem. Vi klarte heldigvis å styre unna, og etter og dratt fram og tilbake fra de ulike kontorene fikk vi endelig kjøpt oss en billett. Billetten vi fikk gikk ikke enda før om noen timer, så vi bestemte oss for å dra på litt sightseeing i byen, før vi skulle hoppe på toget.

Etter en liten stund møtte vi på vår nye venn. Da vi hadde til nå vært svært skeptisk til alle som prøvde å snakke med oss, da vi hadde fått beskjed av tidligere turister at det er mange lurefanter. Alt ble alt snudd da vi møtte på en som visste seg å være nepaleser. Det gikk fra å være nei, vi har det travelt, til at vi ble med han i tukk-tukken til kompisen hans før å så dra å drikke te. VI dro så til India Gate, før han hentet oss igjen og kjørte oss på tog stasjonen, og for alt dette slapp vi å betale. Det hjelper når man har kontakter i andre land altså.

India Gate er et monument som ble satt opp for å hedre alle de falne soldater under den 1 verdenskrig. Dette er et kjent monument i India, og har samme form som triumfbuen i Paris. Etter ikke så mange sekunder kom det flere gutter å spurte om de kunne få tatt et bilde sammen med meg. Dette var ikke første og siste gang jeg opplevde dette i løpet av turen. Vi som ikke er vant med dette fra Nepal syntes dette var veldig rart og jeg følte meg til tider som en kjendis, for hvor enn vi gikk kom det gjerne en flokk med mennesker som ville ha bilde sammen med oss. Jeg syntes i grunnen dette er ganske rart, da jeg trodde de var mer vant til hvite enn nepalesere og dette er noe jeg aldri opplever i Nepal.

Vi ble og ganske fasinert av klesstilen til inderne, de er liksom tilbake til 70-tallet. Jeg forstod dette litt bedre etter å ha sett en bollywood film på flyet fra Delhi til Helsinki, der flere av skuespillerne er kledd i drakter dratt ut fra 70-tallet, med trange bukser til gutter med stor sleng nede. Dette er noe som preger hele bybildet.

Senere på dagen kom vi oss på toget til Agra, og etter noen timer var vi framme. Vi hadde planer om å dra til Taj Mahal neste dag, men ved en tilfeldighet fikk vi vite at Taj Mahal var stengt på fredager, det kunne virkelig blitt en bomtur. Vi dro i hu og hast med tingene våre til hotellet og dro så til Taj Mahal, hotellet vårt lå svært Taj Mahal, bare noen minutters gå avstand. Jeg har alltid sett på bilder av Taj Mahal og har alltid hatt lyst til å dra dit. Bildene virker så uekte og det ser faktisk ganske uekte ut i virkeligheten, det er nesten som et filmsett, men helt fantastisk. Taj Mahal ble som jeg beskrev i forrige blogginnlegg bygget av en mann for sin avdøde kone som døde etter å ha født deres 14. barn. Vedkommende var keiser i Agra området. Man brukte 20 år og 22.000 arbeidere på å bygge mesterverket. Etter at Taj Mahal var ferdig, kuttet keiseren tommelen på alle arbeiderne, slik at ingen kunne kopiere det.

Tilbake i Delhi dro vi på en del sightseeing og så en del kjente monumenter. Vi dro der iblant til parlamentsbygningene i Delhi. Området alle parlamentsbygningene ligger i, kan vel sies å være på størrelse med Oslosentrum. Vi besøkte også det kjente Lotustempelet.

Neste dag var det reise til Norge som stod på programmet. Da vi begge hadde gledet oss slik til å reise til Norge, hadde vi grunnen ikke gledet oss slik til India. India ble en svært hyggelig opplevelse, og vurderer nå å dra tilbake.

Etter en lang reise var jeg endelig tilbake i Norge, og på flyplassen i Bodø ble jeg møtt av to av mine bestevenner og kjæresten min. Kristine og Susann hadde med seg norske flagg og kubjeller og jeg må i grunnen innrømme jeg ble ganske rørt. Jeg kan ikke beskrive hvor utrolig godt det var å se dem igjen, spesielt Daniel. Etter jeg fikk bagasjen dro jeg hjem, der mamma, pappa og Georg (katten min) ventet. Det var også herlig å se dem, og alle andre jeg møtte hjemme.

All maten jeg og Marina hadde fantasert om smakte også utrolig godt. Akkurat slik jeg hadde forstilt meg. Julen var veldig hyggelig, men alt for kort. Det føltes som et øyeblikk så var den over igjen. Alt jeg hadde planlagt ble langt i fra gjort, og jeg føler i grunnen jeg ikke har fått gjort noe av det jeg hadde planer om. Denne julen var også litt spesiell, da det er første gang på mange år jeg har hatt så mye julestemning som akkurat denne julen. Magen min var bare fylt av glede og sommerfugler. På kvelden når vi skulle åpne julegavene bestemte jeg og broren min, Robin, oss for å lage gåter til foreldrene våre. Dette første til mye latter, men utrolig god stemning. Pappa som ikke alltid tar gåter like lett, slet en stund da han fikk beskjed om ”gå ut til dåpsgaven til datra de”, dette er da et kirsebær tre jeg fikk i dåpsgave av mine gudforeldre.


Mørketid i Bodø, bildet er tatt ca. klokken 11.00. Min bror, farmor og meg

















Ut på tur

















På vei tilbake var jeg også innom min bror, hans kone og mitt vidunerlige tantebarn. Hun er virkelig en solstråle. Selv om jeg bare fikk en dag med henne før vi dro videre, var det et av høydepunktene i løpet av turen hjemme.

Etter øyeblikket var det på vei tilbake til Nepal, noe jeg også gledet meg til. Jeg gledet meg til å komme tilbake til alle de herlige menneskene jeg har blitt kjent med. Selv om det var godt å komme tilbake til Nepal, ble savnet etter de hjemme faktisk enda større etter å ha vært hjemme en tur. Spesielt til en.

Jeg viste kjapt at jeg var tilbake i Nepal, da vi kom til flyplassen i Kathmandu og Marina ikke fikk bagasjen sin, og det som møtte oss var halvkaos av menn som var kommet hjem etter å ha jobbet i Saudi Arabia. Marina fikk bagasjen sin dagen etterpå etter å ha sprunget fram og tilbake blant mennesker som i grunnen var litt usikre hvor den var. Enkelte ting hadde også forandret seg. Deriblant er det nå 12 timer strømsparing om dagen. De vurderer å øke dette til 16 timer om dagen. Ellers er enkelte til som før: null varmvann, et iskaldt soverom, men utrolig herlig mennesker og en spennende hverdag. Nå blir jeg nok ikke å skrive noe på noen dager, da jeg skal på felttur i 4 dager. Vi skal besøke et distrikt som har prosjekter der de jobber mot menneskehandel. Noe som jeg gleder meg til, da jeg tror det kan bli svært spennende og gi oss ny inspirasjon til begynne med noe lignende i Kavre.

”Kjærlighet det vakreste ord på jord”

”Love marrige or arranged marriage” spurte mannen så høflig til det nygifte paret som satt ved siden av oss på vei til Taj Mahal, Taj Mahal som ble bygd I kjærlighetssorg av en mann til hans avdøde kone. Svaret var ”arranged marriaged”. ”It seems that more and more of the youth are choosing arranged marriaged”svarte den søte gamle mannen så med. De nygifte smilte å så med halvsjenerte blikk på hverandre, der han små lekte med håret hennes.

Før jeg dro til Nepal hadde jeg et relativt negativt syn på arrangert ekteskap, og tenkte med meg selv at foreldrene måtte være helt forferdelige som kunne gifte bort barna sine til noen helt fremmede, men som det virker med Norge får vi bare skrekkhistoriene når noe er annerledes enn hva vi er vant til. I Nepal har jeg lest flere artikler i avisene der de diskuterer kjærlighet og arrangert ekteskap. Der de fleste mener at det er både fordeler og ulemper med begge delene; ”i arrangert ekteskap oppdager du noe nytt hver dag med den du gifter deg med, noe som gjør at du får en spennende hverdag”, var det en som sa. Men hva om det nye du opplever faktisk ikke er så spennende? Du liker faktisk ikke vedkommende. Forrige uke var jeg og Marina i bryllup til nevøen til en av de på jobben, for anledningen trengte vi nepalske klær og dro sammen med Suba for å kjøpe stoff og dro til en skredder for å få sydd klærne. Hos skredderen ble jeg spurt de vanlige spørsmålene som jeg opplever her i Nepal; hvor er du fra, hvor gammel er du og er du gift? Da denne jenta på 22 år fikk all informasjon om meg, fortalte hun selv at hun ikke syntes noe om å være gift, da hun ikke likte ekteskapet. Overrasket svarte jeg hvorfor ikke, og fikk et svar som skjærte litt inne i meg; hun likte ikke mannen sin. Både jeg og Marina ble oppgitte og syntes synd på jenta som må bo resten av sitt liv med en mann hun ikke liker. I Nepal er det mye lettere for kvinner å få skilsmisse enn menn, men det er ikke sosialt akseptert noe som gjør at det er svært få skilsmisser.



Meg og Taj Mahal


Tilbake til tog turen til Taj Mahal, der forelskede par skal gå 7 ganger rundt for å så ønske seg noe som skal gå i oppfyllelse. På turen hit møtte vi også en mann, John
og en kvinne, Mina med en nydelig datter. De bodde i Texas, han var halvt norsk og halvt irsk og hun var opprinnelig indisk men de hadde begge bodd hele sitt liv i ”mulighetens” land og hadde en historie som fortryllet meg på mange måter. De var i India for øyeblikket for broren til Mina skulle gifte seg med en indisk jente, som foreldrene hadde funnet passende for han, dette var et arrangert ekteskap, søsteren hans var selv overrasket at han hadde valgt et arrangertekteskap, han som hadde bodd hele livet sitt i USA, utenom et år der han studerte master i business i London. Men som de fleste vi har snakket med sier ”I trust my parents”. Mina hadde på denne turen til India møtt sin svigersøster for første gang, og hennes nye svigersøster ville flytte til USA og gifte seg med broren hennes så snart hun hadde fått visum, og alt dette etter et møte med sin framtidige ektemann. Jenta hadde visst seg å være en svært hyggelig jente, men Mina hadde blitt bedt av broren å si til sin nye svigersøster at hun måtte vokse seg selv, spesielt i ansiktet. Den framtidige bruden hadde grått noen tårer i det hun hadde fått vokspapiret dratt over ansiktet, hun hadde villig gått med på alt hennes framtidige ektemann hadde spurt og forlanget.

Som Beatles så fint forklarer det:”All you need is love, dam dam dam dam, all you need is love loooove, love is all you need” Men hvor langt er du egentlig villig å kunne være sammen med den du elsker? Etter at jeg fikk høre historien om broren og hans framtidige kone ble jeg smånysgjerrig og lurte egentlig på hvordan foreldrene hennes hadde akseptert at hun giftet seg med en som ikke var indisk, da hun nettopp hadde fortalt om viktigheten av at broren hennes hadde giftet seg med riktig kaste. Mina fortalte så at hun hadde i løpet av hele oppveksten alltid vist at hun måtte gifte seg med en indier og hadde i grunnen akseptert dette, men dette var før hun møtte sin nåværende ektemann. De er begge kristne, og broren til John er visst en svært kjent kristen musiker, John har selv spilt i det første kristne boybandet. Mina hadde gjennom hele oppveksten vært småforelsket i broren til John, og det var ved en tilfeldighet at han en kveld var i hjembyen hennes. Mina ble spurt av noen om hun ville være med på kino, og hun ble fortalt at broren til den veldig kjente musikeren skulle være der. Små nervøs hadde hun dratt på kino og i løpet av kvelden ble de sittende å snakke, på slutten av kvelden ble de sittende å snakke i bilen hennes, og da de begge har en forkjærlighet for musikk, hørte de naturlig nok på musikk, på radioen ranget tonene ”fields of gold” med Sting. Etter endt kveld syntes hun at hun hadde hatt en fin kveld, men visste at det aldri ville bli noe mer, men der tok hun radig feil.

Noen dager senere hadde hun kjørt i bilen sin og ”fields of gold” hadde tilfeldig kommet på radioen, i det tonene slo inn begynte hun å stri gråte, hun hadde nettopp møtt en fantastisk mann som det aldri kunne skje noe mer med da hun måtte gifte seg med en inder. Men noen dager senere ringte John og de holdt kontakt.. I løpet av to år møttes de to ganger, det var to årsaker til dette, for det første bodde de i to forskjellige delstater og den andre grunnen var at hennes foreldre var sterkt i mot at de snakket sammen og i alle fall innledet et forhold. Selv om hun prøvde å fortelle at dette var mannen hun ville ha, men foreldrene var så sterkt i mot dette at det endte opp med at de sendte henne til India, og der SKULLE hun finne seg en ektemann. Faren var så desperat at hun skulle gifte seg med en inder at han satt henne opp med enten tannløse eller så sjenerte menn at de knapt turte å se på henne. Til å begynne med sto i mot med alle krefter, med etter tre måneder på ektemann jakt var hun så sliten at hun bare gav seg, og sa at hvis han absolutt ville gifte henne bort til en inder så måtte han bare gjøre det, hun brydde seg ikke lenger. Dette traff kanskje faren i et punkt, for i et magisk øyeblikk gav faren seg og hun ble sendt hjem, men uten tillatelse til å gifte seg med drømmemannen. Dette førte til at de senere møttes i smug og etter mye om og men bestemte de seg for å stikke av og gifte seg, og det gjorde de, men historien slutter ikke der. Da de var tilbake turte de ikke å fortelle dette til noen, og den dag i dag er det bare moren hennes som vet dette. Etter noen måneder gav foreldrene hennes seg, og selv om de da hadde sagt at de aldri ville se henne igjen hvis hun gjorde dette fikset de bryllup til henne, og da bryllupsattesten skulle sendes inn måtte de rive den sund, da de allerede var gift… Denne historien satt meg helt ut, da det er så langt i fra min virkelighet.

De har i dag en nydelig datter, Pria, som er en god miks av det meste, men som mest av alt viser at kjærlighet kan vinne over alt…
(Navnene til de over har jeg funnet på nye, da jeg ikke vil eksponere noen unødvendig)

For tiden er det bryllup sesong i Nepal, som sagt var jeg og Marina i et nepalsk bryllup den ene dagen, jeg og Marina fikk hos korta for anledningen som er en typisk nepalsk drakt, som kan se ut som en vid bukse med en tunika og sjal. Vi dro bortover sammen med de andre på kontoret som var i ekstase for at vi hadde på oss nepali klær, nå var vi faktisk pene fikk vi høre. Bilturen bortover var stemningen høy og Nimraj sang så det jomet. Vel framme ble vi visst rundt av Shyam til hele hans familie, vi ble også tatt fram til brudeparet, og jeg som trodde det bare var et brudepar, brøt ut ”Is there two?” Alle de andre fra kontoret brøt ut i latter og trodde jeg mente to koner. Jeg prøvde å forklare meg, men ingen ville i grunnen høre på meg og Shyam sa bare ”jeg vet ikke hvordan dere gjør det i Norge, men her er det ulovlig”, og så lo han godt.

Den ene av brudene


Da det var invitert 700 gjester for anledningen må alle gjestene spise på tur og vi og de andre fra kontoret ble servert hjemmelaget vin. Han ene i distriktsstyret lagde en stor grimase i det han tok en sup, og da jeg sporte han om han syntes det var stygt forklarer han at han ikke var vant til vin og det var første gangen han smakte alkohol. Jaja, det var litt av et tidspunkt å starte på, midt i 40-årene, i et bryllup, men alt har sin tid, som jeg lærer i jul på månetoppen. Etter noen glass vin ble vi eskort inn i teltet der matserveringen er. Måltidet varte ca. 30 minutter, der man konstant blir servert mat, og bryllup er intet unntak for Dhal Bhat (Ris og linsesuppe). Selve måltidet ble avsluttet av at brudeparene kom rundt med noe frukt til alle gjestene. Etter dette må alle raskest mulig gå ut for å vaske hånden, da alle spiser med hendene, før nok et lass med gjester presser seg inn via den trange inngangen. Det virker som de fleste er redd de ikke skal få plass, og småløper samtidig inn døren.

Presse seg inn igjennom døren






Etter dette er vår deltakelse på bryllupet ferdig etter noen bilder sammen med brudeparet. Som ser rimelig leie ut, men det er vel ikke så rart etter timer på timer med bildetakning. Før vi entrer bilen, blir vi utfordret til å danse, og danse gjør vi, før vi så tar gruppe bilde av oss og alle fra kontoret.

Bilde med de fra kontoret





På veien tilbake var stemningen elektrisk og jeg har noen av mine morsomste øyeblikk så langt i Nepal. Alle i bilen synger og danser, og etter biltur ender den 2 timer lange bryllupsturen med photosession med noen av de fra kontoret, der vi danser og synger mens Suba forsiktig stikker hodet ut gjennom vinduet og lurer egentlig på hva som skjer. Dere har sikkert lest 2 timer og stusser sikkert litt på dette, men bryllup er her for gjestene en hurtig opptreden før man så drar hjem igjen. Neste morgen fikk vi en mail fra Nimraj som fortalte hvor høy han hadde hatt det og vi var nå virkelig blitt ”nepali girls”. Om dette ekteskapet var arrangert eller ikke det, det vet jeg ikke, men hver gang jeg nå ser noen sammen tenker jeg ofte med meg selv, er de faktisk lykkelige sammen?

Så etter alle disse inntrykkene mine etter måneder i Nepal og noen dager i India, så har synet på arrangert ekteskap endret seg en del for min del. Da jeg har møtt en del som faktisk trives i et arrangert ekteskap. Men jeg er selv veldig glad jeg får velge selv og så lenge det ikke er tvunget og alle parter er fornøyde så skjønner jeg hvorfor enkelte foretrekker det, i en kultur der de motsatte kjønn knapt tørr å snakke sammen, og langt i fra å ha et kjærlighetsforhold før ekteskap slik vi finner det i vesten. Så i bunn og grunn ønsker vi alle bare det samme på tross av kultur og religion at noen skal si de magiske ordene ”jeg elsker deg” og at man føler det samme tilbake.

Et lite stykke paradis!!

Jeg er så utrolig glad at jeg ikke er i Nepal som turist, selv om Nepal for turister er noe helt fantastisk og eksotisk med sine høye fjell og vakre natur, men det man ikke opplever er de gjemte landsbyene man må kjøre i kriker og kroker for å komme til, der man sjelden har en ”hviting” på besøk. På fredag besøkte jeg et slikt sted, et lite paradis, gjemt borte i det fjerne.

(Nå har jeg fått noen bilder i fra turen)


Har fått "noen" blomsterkranser


Marina har i de siste dagene vært syk og har dermed logget bundet til senga, der hun stort sett har gjort en ting, sovet. Dette førte også til at jeg dro alene sammen med noen fra kontoret og Ravina, språklæreren vår. Målet for reisen var to skoler ute i distriktet vi bor i, etter mye om og men kom vi oss endelig av gårde. For å komme oss frem kjørte vi lenge på veier der man til tider lurer på om alt faktisk er i kroppen når man kommer seg ut av bilen, eller om det er noe som har gått løs i alle fall. Den humpete veien gikk gjennom flere landsbyer helt til vi kom fram til det lille paradiset. Plassens navn var Kopashi; hvorfor det var så fint i mine øyne er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve. Lyset i går var ekstra fint, noe som gjorde at Himalaya var ekstra klar og stakk opp majestetisk over horisonten. For tiden er det Suntala sesong, Suntala er i følge dem appelsin, men jeg vil påstå at det er en mandarin. Kophasi er i følge Shyam suntalaens hjerte, og dette kan jeg godt forstå da det var tusenvis av suntala trer. Disse skinte så utrolig vakkert i solen, spesielt med Himalaya i bakgrunnen og med en utrolig fred man finner på slike steder gjør at man egentlig har lyst å slå seg ned akkurat der og da, og bygge et fint lite murhus med et suntala trer i hagen.


Lokalt hus



Når vi drar rundt på skolene føler jeg meg som en kjendis til tider. Når man kommer på besøk til et sted står det en liten kø med mennesker som gir deg blomsterkranser som du tar rundt hodet, siden Marina var syk i dag, førte det til at jeg fikk alle hennes blomster i tillegg, noe som gjorde at jeg hadde et hav av blomster på meg. Når man er i små landsbyer er det heller ikke ofte en ”hviting” er på besøk noe som gjør at alle vil se på deg, og når man har presentasjoner er rommet helt fullt av mennesker, men man finner også mennesker i alle vinduer og hull man kan se inn til i rommet hvor man er. Det er nesten en surrealistisk opplevelse, og man vet nesten ikke til tider hvor man skal se, da man føler seg brydd av alle som syntes du er litt uten om det vanlige. Spesielt guttene stirrer utrolig intenst og man vet ikke helt hvor man skal feste blikket, noe som fører til at jeg enten ser rett i veggen eller på noe annet merkelig.

Vi har vært en del i Kathmandu, men har i grunnen ikke tatt oss tid til så alt for mye sightseeing. I går måtte vi Heidi som vi var på Fredskorpskurs sammen med og dro på sightseeing. Men før vi måtte henne dro vi på besøk til søsteren til Vishwa som er i Norge i år, her var vi bedt på lunsj og vi fikk noe av den beste Dhal Bhaten vi har spist til nå. Vi er blitt ganske vant til å komme i ganske så merkelige situasjoner, og tenker ikke lenger over at når vi nå er på besøk til noen på lunsj er vi de eneste som spiser lunsj, noe vi syntes var ganske merkelig til å begynne med, men nesten ikke tenker over lengre. Da vi senere på kvelden var inne i en butikk da Heidi måtte kjøpe seg en ny veske for at vesken til Heidi røk tidligere på dagen da vi tok et hopp ned fra et av templene, måtte vi inn i en veskebutikk for å kjøpe en ny. Jeg hadde da min lengste samtale siden jeg kom hit på Nepali, og da det visste seg at han var i fra en landsby like i nærheten av der vi bor, ble vi ganske goder venner og vi ble tilslutt sittende å drikke te i butikken hans, for Heidi var dette en ganske absurd opplevelse, men vi tenkte ikke engang over det før hun sa noe.



Vår nye venn fikser en veske til Heidi


Det første vi besøkte på vår tur rundt i byen var Bhimsen tower, dette er et tårn som er bygd en gang på 1800-tallet, men ble tatt av et jordskjelv på 70-tallet, men senere bygd opp til 213 trappetrinn. Tårnet gir deg en utsikt over hele byen, og fjellene var utrolig klare denne dagen.


Bihmsen tower




Heidi og Marina på vei ned igjen


Utsikten fra tårnet



Nede igjen



Etter besøket ved Bhimsen tower ble vi plukket opp av vår venn som kjører taxi, som da kjørte oss til det mest kjente hinduistiske tempelet i Nepal. Her er det de fleste blir kremert, det er nesten en surrealistisk opplevelse å være vitne til, at en menneskekropp blir brent opp, hinduistene tror også at sjelen sitter i hodeskallen noe som gjør at når liket brennes skal en i familien, helst den eldste sønnen, slå hodeskallen sund for å slippe løs sjelen, selv om kroppen er inntullet i klede er det merkelig å være vitne til. Denne dagen var det få turister da det ikke er turist sesong i Nepal for tiden, men det sies at til vanlig står det haugevis av turister og tar bilder av de brennende kroppende, jeg skjønner ikke hvordan noen kan være så lite omtenksom og faktisk ta bilde av noen i sin mest sårbare tid! De som blir kremert ligger på påler, og man blir plassert etter hvilken kaste man er, selv etter døden kommer man ikke unna sin egen kaste.


Tempelet fra den ene siden, ville ikke ta bilde mot kremeringen!


Siden vi ikke er hinduister fikk vi ikke tilgang til det vakreste templet, vi så bare inngangen som bare ga oss et glimt av hva som ventet der inne. Men vi dro lengre opp i fra elven her ventet noe som i alle fall jeg likte bedre, da jeg har en stor forkjærlighet for aper, for her var det aper på alle kanter og jeg tror hvis ikke de andre hadde dratt meg videre kunne jeg bare sittet der i flere timer og sett på apene. Jeg har hørt historier om elefanter og hvaler som drar i månedsvis på sine døde barn, da de sørger så utrolig at de ikke klarer å gi slipp på dem, men jeg har aldri opplevd noe slikt før i går. Jeg syntes det var så merkelig at den ene apen renset tennene til barnet sitt, men ved nærmere øyesyn hadde ikke apen lenger noen lepper for det hadde råtnet bort, da andre aper prøvde å komme nærmere dro ape moren i armen til ungen og dro den med seg av gårde helt død og slengende etter seg. Jeg fikk ondt helt inn i hjertemargen av å se dette…


Se så nydelige apene er






Utsikten fra den ene delen av tempelet



Hit, men ikke lenger



I dag har jeg vært hos vise-presidenten i Røde Kors i Kavre og spist Yomouri, dette er en typisk Newarisk(etniske gruppen som dominerer her) rett, jeg spiste alt for mye av dette, når jeg prøvde å stoppe og spise tvang de bare meg til å spise mer, men det er utrolig godt og jeg fikk også innføring i hvordan man skulle lage det hos konen hans og svigerdatteren! På fredag var det faktisk Youmori festival og jeg var også da oppe hos Suba og spiste det. Da jeg sa at jeg likte det skulle hun lage litt ekstra slik at jeg kunne ta det med meg hjem til jul.


Lager Youmari



I skrivende stund har jeg besøk av mine tre lillesøstre, og den minste av dem som bare er 3 år sitter og skriver ved siden av meg, jeg sporte om jeg skulle skrive navnet mitt, men da sa hun bare nei, det er jo Didi, som betyr storesøster. Ellers er de to andre høyt og lavt og tar bilder med telefonen min, den ene tar bilder mens den andre danser og synger. Jeg må bare le her jeg sitter og virkelig si at jeg trives i Nepal, men jeg kan ikke vente nå til å komme hjem, jeg savner alle og alt i Norge så utrolig nå. I dag er det bare 7 dager igjen… Men i kveld venter bryllup og dette skal bli en utrolig spennende opplevelse, spesielt med tanke på at det skal være 700 gjester!! Dette er visst et ikke så alt for stort
bryllup i nepalsk standard, så hva som bringer får vi vente å se...

Kastesystemet

Ekteskap er som de fleste steder noe man verdsetter høyt, men problemet her er at man kan ikke gifte seg med hvem man vil, vedkommende man gifter seg med må både komme fra samme etniske gruppe og samme kaste. Vår ene venninne har funnet mannen i sitt liv, hun har selv funnet den hun vil gifte seg med, noe som faktisk er litt uvanlig, da man som oftest gifter seg med vedkommende foreldrene dine velger for deg. Problemet med drømmemannen hennes er at han er fra en lavere kaste, vår venninne er fra den høyeste kasten, mens drømmemannen er fra Chitri kasten, som er den nest høyeste kasten, de har matchet den etniske gruppen, men ikke kasten. Faren til vår venninne vil ikke at dem skal gifte seg, men hun har gjort noe uvanlig og har faktisk bestemt seg for å gifte seg med han, selv om hun da går i mot sin far, så i februar skal jeg og Marina i bryllup og vi gleder oss veldig.

På kontoret er det for tiden to andre frivillige som skal jobbe her i to måneder, vi har forskjellige oppgaver, men har samkjørte oss fram mot Verdens HIV og Aids dag. Daniel er fra England og Asikha er fra Nepal. Hver uke har de en dag der de setter fokus på et tema, den ene uken hadde Daniel og hans medarbeider en informasjonsdag om Kastediskriminering, noe som er et relativt stort problem her i Nepal.

Fakta om kastesystemet (det er godt mulig jeg har enkelte skrivefeil når det gjelder navn på de ulike kastene og gudene)

Kastesystemet kom opprinnelig fra India, og er mer enn 2000 år gammelt. Kastesystemet stammer fra hinduismen, man tror at guden Brahmin ”fødte” 4 kaster, som alle kom fra ulike kroppsdeler på han, munnen (Brahmin), hendene (Chitri), knærne (Vaishya) og under føttene (Sudra). Hver kaste fikk ulike oppgaver, Brahmin var de religiøse lederne, Chitri var krigerne eller hadde de politiske postene, Vaishya var foretningsmenn og Sudra den laveste kasten var tjener, skredder eller det som gjenstod av arbeidsoppgaver.

I dag blir det praktisert en eller annen form for kastesystem i 9 land (ikke alle disse er like og ikke alle stammer fra India), blant annet India, Nepal, Pakistan, Sri Lanka, Senegal, Mauritania og Bangladesh. Det er ca. 250 millioner mennesker på verdensbasis som er påvirket av et kastesystem. Kastesystemet kom til Nepal i ca. år 400-800. I Nepal er det i dag 103 kaster, her blir også alle etniske grupper regnet som kaster. Kastesystemet har blitt praktisert siden det ble innført og har i enkelte tidsepoker blitt lovliggjort. Den laveste kasten Sudra er delt opp i flere kaster, og den laveste er Dhalit (det er 26 undergrupper av dem), ”dem man ikke skal røre”, først i 1964 ble det innført en lov som tok bort konseptet om at man ikke skal røre eller de kan røre andre av høyere kaste. Kastesystemet ble først ulovig i 1990, samme år som demokratiet ble innført til Nepal (har kommet og forsvunnet noen ganger).

Selv om det i dag er ulovlig blir det enda praktisert, spesielt på landsbygda, men i byene ser man lite til trakasseringen, men man ser enda tydelig at det er de høyere kastene som holder de høyeste stillingene og vervene. Engelskmannen, Daniel, bor hos en dhalit familie her i Nepal og opplever dette daglig, da hans familie ikke for lov å gå inn i huset til noen av høyere kaste, men alle kan komme og gå slik de vil i husene til dhalitene. Diskrimineringen har blitt mindre enn den var før, da dhalitene som også er hinduister ikke fikk tilgang til de hinduistiske templene, dette skal i teorien være borte nå, men teori og praksis stemmer ikke alltid.
Noen bekjente av oss bodde på hotell i nabo byen, Dhulikel, her finnes et kjent hinduistisk tempel, direktøren på hotellet sa da rett ut til dem at hvis de var dhaliter skulle de bare glemme å dra til templet.

Per dags dato er det bare 2 % av lærerne i Nepal som er dhaliter, dette kommer av at de fleste dhaliter har dårlig økonomi og dermed ikke har råd til høyere utdanning. Før var det også slik at dhalitene ikke fikk avgang til de samme skoleklassene som andre kaster noe som gjorde at de fikk dårlige skolegange, dette er noe som enda henger igjen.

Det er flere aspekter av livet som blir påvirket av kastesystemet, selv om det i teorien er dødt, blir det praktisert av stort sett alle, da alle er fullt klar over hvilken kaste de er og ikke minst hvilken kaste andre er.