En annerledes hverdag med morsomme kommentarer, opplevelser og til dels kultursjokk

Når man er her opplever man virkelig at man er i et annet land og at det er totalt ulike kulturer i Norge og Nepal, man opplever morsomme episoder og andre ganger ting som ikke er fullt så morsomme, da man også er i et av verdens fattigste land, der framskritt og utvikling for mange er et fremmed ord, men for det er det mange som håper i det lengste på et bedre liv en gang i framtiden, og håpet for mange som er her for å hjelpe er å skape et lys lengst innerst i tunnelen for noen. Dette kan til tider virke ganske håpløst da man verken har et fungerende velferdssystem for de som faller utenfor og økonomien for de fleste er langt unna norsk standard. Her i Nepal har man bare ikke relativ fattigdom, men absolutt fattigdom. At barn arbeider er helt normalt, og man må bare innse at man kan bare ikke forby barnearbeid og dermed satse på at problemet forsvinner, mange familier trenger en ekstra inntekt, eller trenger de eldste barna til å passe på de mindre, men det er mulig å gjøre situasjonen litt enklere for noen av dem, men er ikke alltid lett å vite hvordan. Og til tider kan det virke litt nyttes løst og man mister litt håp, men jeg tror at for noen så skal det ikke så mye til, kanskje en hjelpende hånd er alt som trengs? Og husk at en kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe en!!!!

Utseende
En hvit løgn tror jeg ikke eksisterer her, da man gjerne forteller akkurat hva man har lyst å si, hvis man syntes noen er tykk, tynn, ser gammel eller ung ut, er pen eller noen man rett og slett ikke liker får man også høre dette. Dette har vi opp til flere ganger erfart. Da vi både har blitt fortalt at de kunne se på oss at vi hadde spist mye ris siden vi kom hit og dermed hadde magene våre vokst, selv om han forklarte det med at vi i Norge ikke var vant til ris, skjønte vedkommende at i vår verden er det høyst frekt og fortelle noen at du syntes dem har lagt på seg. Dette er ikke eneste gangen at vi har fått denne kommentaren, og da vi gikk til Kathmandu University den ene dagen ble vi fortalt at dette var nødvendig da vi trengte å redusere fettet vårt. Jeg har også opplevde også å bli kalt en dukke, Suba, vår ”vertsmor” mente jeg var så vakker at jeg så ut som en dukke, og hvis jeg fikk en Sari (en tradisjonell drakt i Nepal og India) ville det bli enda bedre, hun hadde mange, hvis hun fikk vite yndlingsfargen min, så skulle jeg få noen av henne. Den ene dagen fikk vi også hver vår Poncho av henne, den var utrolig fin I dag ble jeg også fortalt at jeg var pen, men jeg burde farge håret mitt, for mørkt hår var mye penere.
Definisjon av et pent menneske og hva som blir sett på som vakkert er også nokså annerledes her. Da man i Norge desperat i sommermånedene forsøker og få til seg noen stusselige solstråler, så man kanskje oppnår litt brun farge eller enkelte tar den lett vinte veien og går i solarium eller kjøper seg brunkrem, skal man i Nepal være hvitest mulig. Hvis man er hvit er det et tegn på at du har penger, for da trenger du ikke å jobbe ute. Dette gjør at paraplyen flittig blir brukt for å unngå solstråler og man de fleste steder kan se reklame for hvitkrem. Det er merkelig å se at man alltid ønsker seg det motsatte av hva man egentlig har. En populær ting blant guttene her, er lange negler, eller gjerne bare en eller to lange negler, dette er også et tegn på at du ikke trenger å gjøre de hardeste arbeidsoppgavene og dermed er litt rikere enn andre. Så dette betyr at de fleste guttene og mennene har en eller flere lange negler på hånden, og da mener jeg lange.

Mat
Matveien her er ganske enkel, da de spiser Dal Bhat to ganger om dagen. Ris på Nepali er Bhat, og dal er en slags linsesuppe. Dette er nasjonalretten og noe de utrolig nok ikke blir lei av selv om de spiser det to ganger om dagen. Det består også av diverse grønnsaker og hvis de har råd er det også kylling eller buffolo (Det er et dyr som utseendemessig veldig på en ku, men da kua er hellig er det selvsagt ikke det samme). Men det er sjeldent at kjøtt er en del av retten, da kjøtt er dyrt og det er få som har råd til det, mange er også vegetarianere og spiser dermed ikke kjøtt. Så i de fleste familier er kjøtt en vare de kun spiser ved spesielle anledninger, som ved bryllup, bursdager eller festivaler.

Rent drikke vann er for noen en drøm og andre en selvfølge
Ting man tar som en selvfølge har jeg her begynt og satt utrolig mye mer pris på. Rent drikkevann er en drøm for de fleste. Vannet vi har er så skitten at man ikke engang kan pusse tennene i det. Da vannet er skitten er det heller ikke alltid lett å få tak i varmtvann, dette har flere årsaker, stadige strømbrudd og dyr strøm gjør at de fleste bruker solcelle panel til å varme opp vannet. Der jeg bor har vi solcellepanel, men da solen både står opp og går ned, og en gang i blant forsvinner bak en sky blir resultatet at man ikke har varmtvann, dette har resultert i mang en kald dusj, så vi prøver som oftest å dusje i lunsjpausen, da solen da har vært oppe noen timer og vannet er på sitt varmeste. Men mange familier har ikke innlagt vann, og blir på de mange sett som et luksus gode, for de som ikke har innlagt vann blir resultatet at de dusjer i den offentlige krana uansett årstid. Strømbrudd er også blitt en del av hverdagen, opptil 5-6 timer om dagen forvinner strømmen da det er stort underskudd på strøm i Nepal, det er nå snakk om at det skal bli opptil 12 timer strømsparing enkelte dager, strømsparingen er egentlig ikke noe stort problem, men lærer å leve med det, men en gang i blant kan det være irriterende, spesielt hvis du jobber med noe på kontoret og med strømmen så forsvinner internett, resultatet blir at man ikke kan jobbe. Det skal også sies at jeg bor i et hus som er i mye bedre standard enn de fleste nepalesere og det langt i fra er synd i meg, jeg har det kjempebra, men det er en ting de fleste nordmenn kan tenke på når de klager på hvordan ting er i Norge, de burde heller tenke på hvor utrolig bra vi har det og sette pris på at de er født i et land med et solid velferdssystem.

Tabu
Her i Nepal skal jenter og gutter ikke vise følelser offentlig, man skal ikke holde hender og i alle fall ikke kysse. Det er heller motsatt i forhold til Norge, da gutter og jenter som er venner holder hender, koser med hverandre, kjærtegner hverandre, sitter på fanget til hverandre og oppfører seg som i våre øyne ser ut som et kjærestepar. Noen av de første dagene jeg var her var jeg ikke klar over dette, og da jeg så to gutter komme leiende hånd i hånd, tenkte jeg hvor utrolig bra det var at man kunne være åpen homofil. Men etter noen dager oppdaget jeg at storsett alle guttene holdt hender og kjærtegnet hverandre, og når jeg møtte på en hel politipatrulje, der alle mennene gikk hånd i hånd skjønte jeg at det måtte være noe annet. Da fortalte Dwarika meg at det var helt vanlig i Nepal, men at du ville aldri se en gutt og en jente gjøre det samme. En av de som jobber på kontoret har noen døtre som ofte henger her før og etter skolen da foreldrene jobber hele dagen, de er 5 og 7 år, og den ene dagen lot jeg dem se gjennom bildene på dataen min, helt til de brøt ut i latter, jo der var det et bilde av meg og Daniel som kysset, i norsk standard var dette et helt normalt bilde, men for dem hver det nok første gang de så dette. De begynte etterpå å skulle kysse meg og hverandre, jeg tror det er lenge siden jeg har vært så flau og jeg håper enda de ikke har sagt noe til noen av de andre på kontoret. Dwarika som var i Norge i fjor fikk før han dro et informasjonsskriv om Norge, der stod det blant annet at dem måtte være obs på at i Norge kysset gutter og jenter i offentligheten, og dette var helt normalt. Det stod også bare til informasjon at i Norge var det ikke vanlig å hive stein på hundene. I Nepal er det utrolig mange løshunder, og de fleste har enten rabies eller skabb og er til tider svært aggressive, dette resulterer i at dem hiver stein etter hundene, noe som jeg absolutt ikke liker, men er lite jeg kan gjøre noe med. For tiden har jeg liksom adoptert en hund med valper, da hun har født under trappen til kontoret gir jeg henne litt mat hver dag og sjekker at alt går bra med henne og valpene. I dag fant jeg ut at hun skulle få navnet, Trine.

Himmel og helvete

Etter en spennende dag i Pokhara, satte jeg, Marina, Sharad og Umez kursen mot Himalaya, der målet vårt var Poon Hill på 3210 meter over havet! Turen visste seg å bli fantastisk, men det ble også store smerter!! Men noe mer kan man ikke forvente når vi gikk en trekk på 4 dager, som egentlig skal ta 6 dager.

Vi ble først kjørt med taxi til Naya Pul, som tok ca. 1,5 time med taxi fra Pokhara. Da vi har strenge sikkerhetsregler har vi ikke lov til å ta bussen på usikresteder, og da veien til Naya Pul ikke var av beste kvalitet var nok det beste å ta taxi. På veien til Naya Pul stod det unger midt ute i veien som nektet å flytte seg, det viste seg at de ville ha penger eller godter, dette er en tradisjon under festivalen, Tihar. Vi opplevde også dette senere, men da vet at ungene i landsbyen gikk fra hus til hus og sang og danset. Det kan minne om julebukk i Norge.

Vi satte kursen oppover fjellsiden fra Naya Pul i 9 tiden og planen var at vi skulle gå rundt 5 timer denne dagen. Turen begynte fint og landskapet i Nepal kan ikke beskrives, men et ord: nydelig. I begynnelsen av turen måtte vi registrere oss og vise at vi hadde betalt avgiften for å få lov å gå i naturen, da vi var inne på et nasjonalpark område må alle betale ca.180 kroner for å få avgang til området, dette gjelder selvsagt bare utlendinger, da man finner landsbyer oppi de fjerneste områdene og de høyeste toppene i Himalaya. Ikke de helt høyeste, men man finner landsbyer opp til 5000 meter.

Vi opplevde flere av landsbyene på nært hold, og livet til de fleste er svært hardt, da de må gå lange distanser for å få tak i dagligvarer. Som sagt tidligere kan en nepaleser bære omtrent 3 ganger sin egen kroppsvekt, og det var utrolig å se hva de klarte å bære med seg. De fleste turister leier en ”porter” som bærer alle sakene for dem, men vi valgte å bære tingene våre selv. Jeg sluttet til slutt å bli overrasket over hva en enkelt person klarer å få med seg på ryggen, jeg sluttet også etter hvert å bli frustrert hva enkelte av turistene faktisk pakker på en stakkers ”porter” som tar med seg det meste for å tjene noen ekstra kroner til seg og familien sin.

Etter noen timers gå tur stoppet vi opp for lunsj for første gang, her fant vi ut at vi skulle lære dem å spille et norsk kortspill, Kanasta (er det vel Tina kaller det), dette ble til tider litt frustrerende når Umez sporte de samme spørsmålene om igjen hele tiden, men også svært gøy. Vi spilte spillet i alle pauser og alle kveldene. Etter lunsj startet turen opp 3700 trappetrinn(Marina telte dem), og det er noe av det tyngste jeg har vært med på, de lokale barna bare sprang forbi oss opp trappetrinnene, mens jeg pustet og peste og slet meg opp trappetrinn etter trappetrinn. Jeg vurderte flere ganger og bare flytte inn hos en lokal familie, og at Marina og gjengen kunne plukke meg opp på turen ned igjen, men etter å ha brukt de to anbefalte timene var vi faktisk oppe og i et hotell for natten. Jeg var utrolig glad når vi var framme og glad jeg ikke gav meg halvveis opp trappetrinnene.

Neste dag startet jeg litt på forhånd da jeg forventet at de andre straks skulle ta meg igjen, men etter å ha gått nesten en time alene bestemte meg for å vente, det skal også sies at jeg nå hadde gått i skogen en stund alene og jeg hadde begynt å bli redd for å bli ranet, da det står flere plasser at det i det siste har blitt flere og flere ran pga antall tursiter har blitt drastisk mindre de siste årene, og de sliter med å få ting til å gå rundt. Men etter 15 minutter kom de gående og jeg hadde ikke møtt på en eneste raner… :P På veien opp hadde de møtt på en engelsk mann fra Newcastle som het Jason, han hadde tatt seg 3 måneder fri fra jobb og var på loffen alene, vi adopterte han og han gikk sammen med oss resten av veien. Jeg og Marina har opplevd at folk tror jeg og hun er i familie på forskjellige måter, og etter hvert viste det seg at folk også trodde at Jason var i familie med oss. En dame sa at jeg og Marina så ut som mor og datter, men verken hun eller jeg hadde spesielt lyst å vite hvem som var hvem. Den 2 dagen gikk veldig greit, og etter noen timer i fjellheimen var vi oppe ved neste soveplass, Ghorepani, som ligger 2900 moh. Her var også landsbyen preget av festivalen og det var dans og sang i gatene. På hotellet vi sov på ble vi også kjent med to franskmenn som var på tur, de hadde gått hele Annapurna circuit og hadde vært på tur 15 dager. De var kjempe greie og han ene kunne man på lang avstand (på aksenten) høre hvor han var i fra.

Neste morgen startet tidlig og slutten sent! Det var den lengste dagen på turen, den var fantastisk, men også helt forferdelig. Vi begynte å gå klokken 04.45, da vi skulle rekke opp til Poon Hill før soloppgang. Den første delen gikk veldig greit, men vi oppdaget raskt at Poon Hill er en av de mest besøkte toppene i Nepal, da det etter en stund var kø for å komme seg opp på fjellet. Etter vel en time var vi oppe ved Poon Hill, og solen begynte sakte men sikkert å stige over fjellene. Selv om det virket som et overbefolket gatehjørne i en storby, var utsikten fantastisk og opplevelses er noe jeg aldri ville vært foruten. Et etter et kom fjellene fram fra morgen skumringen og opp kom kameraene. Vi tok bilder i alle mulige retninger og poseringer, og selv om det var kaldt, var dette definitivt et av høyde punktene på turen. Etter noen timer på toppen begynte vi nedstigningen, og allerede da begynte lårene mine å riste etter å ha gått mer de siste dagene, enn på en veldig lang stund.

Vi gikk tilbake til hotellet, spiste litt frokost og kom oss av gårde igjen. Jeg hadde ikke fått med meg at vi skulle få oppover denne dagen, da vi var på vei nedover, trodde jeg at alt skulle være nedover, men vi gikk en annen rute og de første timene oppover føltes til tider ikke fullt så morsomme, da jeg allerede var ganske sliten og jeg fikk mer og mer smerte i lårene og leggene. Har du noen gang hatt sånn gangsperr at du har hatt problemer med å komme deg opp trapper og over dørstokker, slik hadde jeg det, og likevel presset jeg meg opp flere topper. Etter hvert nådde vi toppen og begynte nedstigningen og smerten ble betraktelig mindre. Hvor høyt oppe vi faktisk var er jeg usikker på, men vil tro rundt 3350 meter, da vi var vel 100 meter over Poon Hill på det høyeste. Resten av dagen gikk vi i et utrolig tempo, og etapper vi ble fortalt ville ta 2 timer, gikk vi på under 1 time, og vi gikk og vi gikk, og etter hvert nådde vi målet for dagen. I løpet av turen nedover fant jeg ut at det var lettest å løpe da jeg fikk mindre ondt av dette, og etter en stund midt i skogen hørte jeg noen lyder og jeg så meg rundt, men jeg så ingenting, så merket jeg at det kom vann ovenfra og tenkte, nei, ikke la det begynne å regne. Men det visste seg at en stor ape flokk satt en meter over meg, og den ene av dem tisset rett foran meg. Avstanden vi gikk denne dagen, tilsvaret to dagers gange. Og jeg tror jeg aldri har vært så glad for en seng, slitne og usikre om jeg faktisk klarte å gå neste morgen gikk vi å la oss.

Neste morgen kom jeg meg opp, men stivere enn noen gang, men vi startet å gå, da vi bare hadde en 4 timers gå tur på oss denne dagen. Da jeg måtte gå veldig sakte for og faktisk få til å bevege meg, bevegde vi oss nedover, men det var ikke bare meg som var stiv, de fleste hadde ondt i musklene, og Umez’s føtter kollapset engang, da han ikke hadde kontroll over de lengre. Så jeg tror i grunnen vi hadde overvurdert våre evner dagen før. Vel nede og framme, hadde vi faktisk bare brukt 15 minutter lengre enn det som vanligvis brukes, var vi glade og fornøyde etter en fantastisk, men slitsom tur. Dette er en tur jeg vil anbefale for de fleste, og hvis man bruker 1 dag eller 2 ekstra tror jeg heller ikke man vil få den samme smerten. Jeg har aldri hatt så ondt i musklene, og det å gå over en dørstokk føltes som tortur for bena mine, men jeg skal slutte og klage da jeg faktisk hadde en utrolig fantastisk tur med fantastiske mennesker, og vil gjerne gå turen om igjen, men noen ekstra dagers bøffer.

Jeg får ikke lastet opp bilder i dag heller, men du burde gå inn på Marina sine album fra turen som ligger ute på nett, så skal jeg prøve å laste opp bilde i løpet av de neste ukene.

http://picasaweb.google.com/ghanamarina/Trekking#

http://picasaweb.google.com/ghanamarina/PoonHill#

Pokhara

Pokhara er en by Sør-Vest for Kathmandu, og er den nest største byen i Nepal. Pokhara blir også av noen kalt Nepals karibien, dette pågrunn av litt mildere klima, elver og store innsjøer. Pokhara er omringet av store fjell som speiler seg i innsjøen, Pokhara er fantastisk og må bare oppleves.

Etter å ha ankommet Pokhara ble vi som sagt i forrige blogginnlegg hentet av en som jobbet på hotellet, og han kjørte oss til hotellet. Han var en svært hyggelig mann og hjalp oss med alt som trengtes når vi var i Pokhara. Hotellet vi bodde på het New Solitary Lodge, og det var et koselig hotell, 10 minutter gåavstand fra hovedgatene, det var en passe avstand, da vi slapp bråket i fra nattelivet, hotellet hadde også en stor hage og fine romslige rom.

Da vi bare hadde en dag på å se Pokhara før vi la ut til fjells benyttet vi dagen til å se så mye som mulig.

Det første vi gjorde etter å ha satt tingene fra oss på hotellet var å dra nedover til den berømte innsjøen. På vei nedover til innsjøen, prøvde jeg å si i fra til Marina ”se ned, se ned, se ned”, men det var for seint, Marina gikk i den største kuskiten jeg hadde sett på lenge i flipp-floppen. I det hun innså at hun hadde tråkket i en kuskit, det så nærmest ut som hun utførte en dans der hun hoppet opp og ned, og desperat forsøkte å få det av seg. Etter hoppingen var unnagjort, var det en hyggelig dame som hadde sett hendelsen som spurte om hun ville ha litt vann så hun kunne vaske seg. Marina takket ja, og fikk da fort av seg kumøkka. Vi dro så nedover til hva Pokhara er kjent for, sine innsjøer, her nede var det fantastisk vakkert, frodig, fjellene som gjenspeilet seg i vannet og det var en ro som jeg ikke har opplevd noen andre steder i Nepal.

Frokost ved innsjøen

Utrolig vakkert

For øyeblikket var det Tihar, i denne festivalen blir de fleste vesner velsignet, denne dagen var hundens dag!

Marina ved innsjøen

Etter en stund fant vi oss en hyggelig restaurant langs innsjøen som vi spiste frokost/lunsj på. Etter vi hadde fått i oss mat måtte vi på noen ivrige tibetiske gateselgere. I Nepal er det svært mange tibetiske flyktninger, bare i Pokhara finnes det 4 flyktningleirer, disse er statløse. De har ikke muligheten til å få pass og lever dermed i et slag ”limbo” der de kjemper for det daglige brødet. Det var på vei ned i fra trekken jeg møtte en tibetisk gutt som fortalte meg dette. Han og søsteren var i flere perioder oppe på fjellet og solgte tibetiske varer i håp om å tjene noen rupies til familien, foreldrene var nå blitt så gamle at de ikke kom seg opp på fjellet. Han og søsteren skulle nå ned til Pokhara for å tilbringe to dager med familien før de gikk opp igjen, avstanden de gikk tilsvarer, ca. 2 dagers gå tur opp og 1 dags gå tur ned igjen.

Marina og en ivrig tibetisk selger

Etter mye om men, og vi hadde handlet noen overprisede smykker hos dem kom vi oss i en taxi og dro oppover til Devi’s fall. Dette er et kjent fossefall i Pokhara, når vi var der var vi litt uheldige med timingen da det var lite vann i fossefallet pga årstiden. Grunnen til at fossefallet heter Devi’s fall er pågrunn av at for en del år tilbake var det to sveitsere på reise i Nepal som benyttet muligheten til å bade ved Devi’s fall, for årstiden var det mye vann i fossen, og konen ble tatt av flommen og dratt ned i fossefallet, hun døde av skadene og de fant henne først måneder senere. Nå er hele området inngjerdet og det er ikke mulig å bade i elven.

Devi's fall

Taxisjåføren som kjørte oss opp til Devi’s fall leide vi også for resten av dagen, for hele 80 kr, og neste stopp ble World Peace Pagoda. Som er et buddhistisk landemerke som ruver over Pokhara. For å komme opp hit med bil involverer de siste par hundremeterne en veldig hompette vei, det var øyeblikk vi måtte starte på nytt rygge tilbake for å få fart for å komme opp, jeg må nok innrømme at jeg var en smule redd til tider og følte at vi skulle dra rett utenfor skrenten, men han kunne betrygge meg at han hadde kjørt der mange ganger før, og det var ikke noe problem. Marina bare lo av meg, men begynner vel i grunnen å bli vant med, at meg og høyder ikke er den beste kombinasjonen. Oppe ved World Peace Pagoda hadde vi utsikt over hele Pokhara, det var helt fantastisk, plassen er også et pilegrimssted for buddhister, og det var to buddhister som hadde reist fra Japan. Vi satt her en stund og nøt utsikten før vi dro nedover igjen til hotellet med alt vi hadde shoppet i løpet av dagen, julemarkedet mitt bare vokser og vokser.

World Peace Pagoda

Utsikt over Pokhara

Etter å ha levert alt fra oss på hotellet dro vi til innsjøen igjen, og bestemte oss og fra ut med båt, man kan bade i innsjøen her, men vi syntes det var litt kaldt for dagen, da det tross alt bare var litt over 20 grader :p Målet for båtturen var det mest kjente hinduistiske tempelet i Pokhara som ligger på en øy ute i innsjøen, Varahi Mandir, det var et fint tempel, men den virkelige hendelsen skjedde ute på vannet. For jeg og Marina bestemte oss for å kjøpe en fersk ananas som vi skulle kose oss med ute på vannet, men det ble ikke så mye kos, for Marina plasserte Ananasen mellom lårene og begynte å kutte den opp, men i slike situasjoner går det oftest galt, og det gjorde det her også, jo, Marina kuttet en del av kneet sitt i stedet for Ananasen og blodet sprutet. Blodet sprutet kanskje ikke akkurat, men det rant en del. Vedkommende som padlet oss fram og tilbake, han lurte på om Marina måtte på sykehus, og så i grunnen litt fortvilet ut der han padlet sagte men sikkert. Det ble ikke sykehus på oss, men vi dro til apoteket der Marina fikk fisket kneet sitt med en del jod, som tydeligvis svidde en del.

Etter ulykken


Behandlet med jod

Senere på kvelden spiste vi middag på en restaurant i turistgatene sammen med Sharad og Umez som vi gikk turen jeg skal fortelle om i neste blogginnlegg sammen med. Turistgatene her i Pokhara minner en del om Syden, og hvis flere får øynene opp for Pokhara blir det nok et yndet ”Sydenmål” for mange.

I flyet på høyde med fjellene

I det siste har jeg vært veldig treg med å skrive blogginnlegg, så i dag skal jeg forsøke å få skrevet et par blogginnlegg om alt som har skjedd i det siste. Det skal sies at jeg har vært bortreist i over en uke oppe i fjellet der jeg verken har hatt internett eller mobildekning, og derfor har dette også bidratt til at det har blitt litt lite blogginnlegg i det siste.

Forrige mandag dro vi på fly til Pokhara dette skulle vise seg å bli en flyopplevelse uten om det vanlig, da de har gjort sine egne vrier på hvordan det å fly egentlig skal foregå.
Vi dro til flyplassen slik vi var der litt over en time på forhånd, da vi hadde fått beskjed om det kunne være lange køer, om vi var heldige eller ikke, det vet jeg ikke, men det var i alle fall ingen køer, men alt gikk i grunnen veldig kjapt. Inne på flyplassen måtte vi som på hvilken som helst flyplass sjekke inn, denne prosessen var ganske lik, men litt annerledes, vi måtte betale flyskatten på flyplassen og de veide bagasjen vår på en manuell vekt. Vi valgte å reise med buddha-airlines, og hadde fått store advarsel mot å reise med Yeti og Royal Nepal Airlines. Yeti, pågrunn av dem var med i en ulykke for noen uker siden der alle i flyet døde, men selv om det var advarsel om dette og de fleste blir paranoide når noe slik skjer, var det mange som hadde valgt å reise med Yeti. Royal Nepal airlines har et rykte på seg at man må ”recomfirm” om og om igjen på flyet, og dette stemmer det vet jeg ikke, men det var mange som valgte å reise med dem også, selv om vår engelske venn, Jason, som vi møtte senere på turen opplevde at han måtte reise på en helt annen dato enn planlagt pga det var gjort en feil.


Etter å ha levert fra oss bagasjen ble vi sittende å vente på å få gå om bord i flyet som på en hvilken som helst flyplass, men her var det bare en gate og når et fly skulle gå ble det ropt ut ved gaten, ikke over høyttaler, men med stemme, vedkommende roper ikke spesielt høyt, noe som fører til at de fleste står relativt nært gaten slik at de kan få med seg hvilket fly som er på vei til å bli ”boardet”. Etter en stund ble vårt fly ropt opp og vi gikk inn i bussen som skulle kjøre oss til flyet, det rare med denne bussturen, var at bussen måtte dyttes i gang og når motoren endelig startet, ble bagasje vognen hengt på bussen og ble med bortover til flyet. Etter en kjapp busstur bort til flyet, gikk vi ut av bussen for å entre flyet, på vei inn i flyet oppdaget vi at de vasket et av flyene. Noe som jeg vil tro også er helt normalt i Norge, men det spesielle var at de vasket det manuelt, med kluter, vaskekoster, vann og såpe.

Når vi kom inn i flyet hadde de den kjappeste sikkerhetsgjennomgangen jeg har vært med på, men de gikk gjennom det viktigste skal sies og vi fikk beskjed om at vi kunne lese mer i brosjyren hvis vi lurte på noe, men selv om jeg satt ved nødutgangen måtte jeg ikke putte sakene mine opp i hyllen over som er vanlig ellers i verden. Turen opp med flyet gikk greit, og etter noen tusen meter, når vi hadde passert skyene åpnet en annen verden seg, en fantastisk verden der man flyr på høyde med fjellene. Det var helt fantastisk og faktisk fly på samme høyde som fjellene, og ikke langt over, flyene vi fløy på siden av har en høyde på mellom 6000-8000 meter, og til tider var enkelte av fjellene over oss. De virket nesten uvirkelig og så til tider ut som noen hadde malt dem på vinduene på flyet, som et bilde.

Vel nede på jorden igjen, gikk vi inn for å hente bagasjen vår. Dette var også en ny opplevelse, da bagasje båndet var en benk, de trillet bagasjen i en tralle etter seg til stedet vi skulle få bagasjen, og så bar de bagasjen de gjenværende meterne opp på bagasjebenken. Her er det lite snakk om begrensing på hvor mye en person skal bære og hvor langt.

Etter å ha mottatt bagasjen dro vi ut døren og ble hentet av hotellet vi bodd hos! Blogginnlegg om Pokhara kommer senere!

På tur i felten

Distriktet vi er plassert i er et stort distrikt med mange aktive ”subchapters” som er spredt utover distriktet. Forrige fredag ble vi sport om vi kunne tenkt å være med å besøke et av prosjektene i et av subchapterne, etter mye fram og tilbake, ente jeg opp med å bli med dem.

Det første subchapteret vi dro til var Kabre som ikke er så alt for langt i fra der vi bor og det subchapteret jeg i utgangspunkt hadde fått beskjed om at jeg skulle være med til hvor det skulle være ”women empowerment workshop”. Men ting går ikke alltid som planlagt i Nepal, og alle beskjeder kommer ikke helt igjennom, både pga språkproblemer og rett og slett for det ikke er vanlig å gi beskjeder.

Man ser det kanskje ikke så tydelig, men det er 200-300 meter rett ned!!

Etter å ha kjørt på utrolig dårligere veier og til tide følt at nå skulle vi kjøre rett utfor skrenten og falle 200 meter ned kom vi endelig fram ¨til Kabhre. Deres måte å vise at man kommer er å tute, da det gjerne ikke er plass til mer enn et form for transportmiddel i svingen om gangen. Tutingen til enkelte av bussene og lastebilene er melodier.

Og det viste seg at her var det både ”women empowerment workshop” og bloddonasjonsprogram. Det var mange kvinner som hadde møtt opp for å ta del i workshopen og mange andre som var kommet for å gi blod. Da Nepal Røde Kors har svært få midler er dette en av hovedinntektskildene deres, da de får 550 rupies(ca.55 kr) per pakke blod som blir donert til dem hos sykehus. Før alt begynte satt vi alle foran alle sammen og presenterte oss selv, her måtte jeg også presentere meg, gi blomster til Henry Dunant og ble bedt om å holde tale, jeg kom meg heldigvis ut av talen…










Etter vi var ferdig her kjørte vi til neste prosjekt, ca. 1 time unna, men det tok litt lengre tid da bilen punkterte på veien bortover og vi måtte skifte dekk, dette begynner å bli en vane når jeg er på lengre turer med bilen.



Etter en stund kom vi fram til Mangaltar, et annet subchapter i Kavre. Her var lokalsamfunnet samlet for å diskutere hvordan de skulle håndtere en eventuell naturkatastrofe og hvordan de skal håndtere den, det var spesielt fokus på flom da de bor rett ved siden av en elv og denne stort sett hvert år går over sine bredder. Etter at de hadde de var ferdige med diskusjoner på det lokalemøtestedet dro vi nedover til elven der de trente på en flomsituasjon, de hadde mennesker i elva, folk som reddet dem fra elva og ”First aid team” som utførte førstehjelp. Det var utrulig spennende og se hvordan ting fungerer her, og se forskjellene mellom Norge og Nepal. Plassen vi var på var utrolig vakker, og er til tider vanskelig å forstå at noe så vakkert også kan være så utrolig farlig.

Og jeg fikk beskjed om at jeg skulle være tilbake klokken 14.00 seinest, men var ikke hjemme før klokken 18.30, utrolig sliten, men etter en svært innholdsrik dag.

Ukens morsomme og merkelige episoder

- Da de fleste har problemer med navnet mitt, ble jeg etter litt diskusjon gitt navnet Jamona av presidenten. Da de andre mente at dette var litt langt fra mitt egentlige navn, gav en annen på kontoret meg navnet Benita, så mitt nye navn er Benita Jamona. (Det skal og sies at nå husker alle navnet mitt;))

- Da presidenten gav oss et Nepali navn ville vi gi han et norsk navn. (For å forstå navnet hans, må man forestille seg en kjempe hyggelig gammel mann som er litt rund, liten og alltid ler) Han fikk da litt panikk, men da vi fortalte han hans nye navn ”Bæstefar” holdt han på å le seg i hjel, han lo og lo, datt nesten ut av stolen og vi hadde ikke engang fortalt han meningen av navnet. Når vi fortalte dette lo han enda mer…

- ”Bæstefar” som skulle ha oss til å danse nepalsk folkedans på Marina sin bursdag, som er neste uke. Da vi fortalte at dette kunne vi ikke, og det var noe han måtte gjøre, foreslo han heller at jeg, Marina og han skulle dra på dansekurs til datteren hans.

- Den ene dagen lå jeg i halv søvne på rommet mitt og hørte plutselig et utrulig brak og masse vann som begynte å renne, og tenkte hva i alle dager var dette, etter noen minutter kom en glissbløt Marina tassende inn på rommet mitt. Det som hadde skjedd var at ”DOEN HADDE EKSPLODERT”. Hun hadde også hørt dette braket som kom fra doen på rommet hennes, og hun åpnet døren og en stor vannstråle møtte henne rett i fleisen, noe som resulterte i ikke fullt så tørre klær. Hele topplokket på doen hadde også blitt blåst av, og lå i andre enden av badet.

- Neste morgen sa vi i fra til ”gamlefar”(husverten) hva som hadde skjedd, han fikset dette og etter en stund syntes vi at det hadde gått så lang tid, og inn går Marina, jo der ligger ”gamlefar” og skrubber badegulvet.

- I den siste uken har jeg stadig litt opp ringt av ulike gutter som vil møte med, de ringer til alle døgnets tider. Noen av de har fått nummeret hos bekjente, mens andre bare har funnet et nummer en plass og ringer det for å høre hvem som er i andre enden. De slutter ikke å ringe etter en samtale og fortsetter og fortsetter selv om jeg ikke tar telefonen, da begynner de en ny taktikk og ringer fra en annen telefon, selv om etter de spør ” Syntes du det er merkelig at fremmede ringer deg og vil snakke med deg” Og jeg sier ja, så fortsetter dem å ringe, tidlig om morgen til sent på kveld.

- Shyam, vår kontaktperson, som klokken 13.00 som sier til oss ”I morgen tidlig klokken 08.00 skal dere på en skole og holde presentasjon om Røde Kors. Er dere klare?” Vi blir litt fortumlet da vi ikke har fått beskjed om dette på forhånd og da må sitte hele kvelden å forberede oss til neste morgen, da vi ikke har noen standard presentasjon på engelsk, må dette lages.

- Før prosjektet (over) skal starte blir alle i distriktstyret inkludert meg selv plassert på stoler foran alle sammen som skal delta på prosjektet. (Jeg besøkte et prosjekt om ”women impowerment” og der folk hadde mulighet til å donere blod) Alle må presentere seg og etter presentasjon, går alle i styret og legger blomst og velsinger et bilde som står foran meg, jeg ser ikke hva bildet er og når de ber meg om å gjøre dette, prøver jeg å forklare, men jeg er ikke hindu, og da sier dem bare, gå frem, og når jeg kommer fram viser det seg at det er Henry Dunant (grunnleggeren av Røde Kors). Innen Nepal Røde Kors har han så å si ”gude status”, de fleste kontor har et bilde av han, gjerne med en velsignelse hengende rundt.

- Shyam som spør meg når vi besøkte et prosjekt ”Vil du holde tale, bare et par minutter, om Røde Kors og slikt”. (Var på prosjektet som jeg fortalte om over)

- Den ene dagen fant jeg og Marina ut at vi hadde lyst på ris, men fant ikke dette i butikken, så vi sporte noen på kontoret om hvor vi kunne kjøpe dette. På kontoret jobber det en altmuligmann /vaktmester (Shimbran) og han ble sendt på oppdrag for å kjøpe oss ris fra Shyam, men før han kunne springe måtte han vite hvor mye ris vi trengte. Da Marina var på do for øyeblikket, tenkte jeg litt med meg selv, vi trenger vel kanskje et halvt-1 kg, så jeg fant ut at jeg skulle foreslå 1 kg. Da brøt det ut fra Shyam: ”Nei, det gikk ikke an, det var alt for lite, dem spiste i alle fall 10 kg ris i løpet av en uke.” Jeg prøvde da å forklare at det var litt mye, og etter litt diskusjon la Shimbran ut på butikken for å kjøpe 5 kg ris, da det ellers vil være flaut å kjøpe mindre enn dette.


- Vi har besøkt også mange prosjekter i det siste, og det den ene dagen besøkte vi et lederskap kurs. Her ble vi også bedt om å holde presentasjon uten noen advarsel, selv om vi på forhånd hadde sport om det var noe vi trengte å forberede. ”Neida, det er bare å møte opp”, var svaret. Så etter 5 minutter brainstorming hadde vi presentasjon av oss, ungdomsdelegatprogrammet og Norges Røde Kors, da vi har gjort dette noen ganger nå, var det i grunnen ikke noe problem. Den merkelige episoden skjedde litt senere da de delte ut prøver som de hadde tatt, og taktikken var litt annerledes enn i Norge, og jeg vet om et par jeg kjenner som ville rett og slett blitt sinte hvis dette hadde skjedd med dem. For lederen av kurset delte ut prøvene, og for å stå måtte man ha minst 50 %, når han delte dem ut sa han navnet på vedkommende og leste opp poengsummen høyt, hvis de hadde gjort det bra, fikk de bra, men de som fikk akkurat over 50 %, fikk ”you barely passed”

- Vi har blitt kjent med en amerikansk jente og en kanadisk gutt som jobber på en skole her i Banepa, den ene dagen ble vi med Shannon for å se oss litt rundt, og Marina skulle ta noen bilder for sitt søskenbarn som jobber i en barnehage der de har prosjekt om Nepal. På skolen vi besøkte går barn fra 3 år – 12 år. Før skoledagen startet må alle barna stille opp til ”assembly” til og med de minste barna stod helt stille og gjorde det de fikk beskjed om, jeg vet ikke om dette hadde vært mulig i Norge, og for den sags skyld hadde ønsket det. Det virket litt som en militærleir, der barna måtte stille seg opp, og så ble bedt om ”høyre om” ”venstre om”, de minste barna hadde litt problemer med høyre og venstre, men rettet seg fort etter de andre barna. Alle klassene stod samlet og etter hver høyre/venstre om; måtte et av barna fra hver klasse komme opp og si hvordan sang de skulle synge, det som var det fasinerende var at de kun sang kristne sanger, snakk om misjonsvirksomhet på høyt nivå. Dette er en skole med kun nepaliske barn (som er hinduer), det er en privatskole der de får mat hver dag, men de slipper å betale penger da en sponsor gjør dette for dem. Men hva er valget deres enten gå på en dårligere skole eller bli indoktrinert med kristendommen. Jeg syntes skolen gjorde en god jobb med å ta inn fattige barn, men jeg syntes de skulle holdt kristendommen for seg selv, og latt eventuelt de barna som hadde ønske om det tatt del i de kristne sangene, men det er ikke min oppgave å blande meg inn.

- Alle forventer at etter en måned kan vi holde presentasjoner på Nepali og forstå hva som blir sagt… Dette er ikke tilfellet.


- Største delen av utgiftsposten til hvert prosjekt og workshop er et banner, for man må jo ha ulikt banner på et par meter til de ulike workshopene og prosjektene.

På trekking eventyr!!

Nå er det bilder med!!!

Etter å ha kommet oss hjem fra tempel turen begynte vi å pakke for vår trekking tur til Nagarkot, Nagarkot ligger 2100 moh. Etter vi var ferdig med å pakke stilte vi oss på ”bussholdeplassen” og ventet på at det skulle komme en buss vi kunne være med, men da buss etter buss var full og ingen forstod hvorfor ikke vi kunne sitte oppå taket, kom det endelig en taxi forbi med noen mennesker som var på jakt etter noen de kunne dele regningen med. Vi bestemte oss så for å være med i taxien da det så håpløst ut i forhold til å få noe bussete før det ble mørkt. Resultatet ble at han ene som satt i baksetet krøp fram, så vi satt tre framme og tre baki bilen. For å komme seg til Nagarkot fra Banepa må man først kjøre med noe form for transportmiddel til Bakhtapur som er en ca. 30 minutters kjøretur fra oss og deretter bytte eller eventuelt ta en taxi hele veien fram.

Da vi nærmet oss Bakhtapur slakket bilen opp og det visste seg at hjulet var punktert. Vi ble litt rådløse og da sjåføren gikk baki bilen og begynte å ta ut sekkene våre; tenkte jeg bare at nå må vi vel gå resten av turen, men nei… Midt på hovedveien blant alle susende busser, biler og motorsykler, dro han fram ekstra hjulet sitt og etter en ti minutter var det nye dekket på. Framme i Bakhtapur fikk vi oss en ny taxi, da vi ikke har lov til å ta buss opp til Nagarkot pga veiene, her snakker vi oss SMALE veier med bratte skråninger på sidene, turen opp til Nagarkot tok 40 minutter og når vi nådde byen og taxisjåføren ikke visste hvor hotellet var spurte han om veien, da visste det seg at en fra hotellet vi skulle bo på hadde ventet på oss for å vise oss veien.

Hotellpersonalet var utrolig greie folk, og vi ble godt kjent med han ene som jobbet der. Vi snakket mye med han, han hadde flyttet fra foreldrene som 12 åring og hadde bodd på gatene i Kathmandu, han hadde aldri vært ute av landet, men drømte om dette, men var fortsatt litt skeptisk til dette da han hadde hørt historier hos venner som hadde vært i Europa og ikke akkurat hadde blitt mottatt med åpne armer slik vi opplever det her i Nepal, jeg tror vi i vesten har mye å lære av gjestfriheten her nede.

Neste dag våknet vi 05.15 for at vi skulle få med oss soloppgangen, men det ble ikke noe soloppgang på oss da det var tåke helt opp til soverommet vårt var det vanskelig å kunne se solen stige over fjellene på vel 6000 meter. Selv om det var tåke bestemte vi oss for å gå ut, etter vel en halvtime, var jeg kald og ville gå inn, etter noe overtaling ble Marina med inn. Jeg ville sove lengre, men Marina så ut vinduet og vips, tåken var borte og vi kunne se fjellene på over 8000 meter, det var helt utrolig, vi hev på oss klærne igjen og sprang ut og tok bilder. Etter å ha nytt utsikten i vel et kvarter forsvant fjellene igjen, og tenkt hvis jeg hadde sovnet av, da hadde det ikke blitt noe fjell på meg. Vi dro så for å spise frokost og la så ut på eventyret, vi dro fra hotellet og etter Lonely planet skulle man bruke mellom 3-3,5 time på turen. Dette viste seg å være vanskelig for to jenter som ikke har sine impulsive takter helt under kontroll. Den første delen av turen gikk radig unna, etter jeg hadde fått handlet litt, det skal sies at jeg har handlet nok julegaver at jeg kan starte mitt eget torg til jeg kommer hjem hvis jeg ombestemmer meg og ikke vil gi gavene til noen… Den første delen av turen gikk vi forbi en del militær anlegg og man kan godt enda se på alle militæranleggene av Nepal kom ut av en krig/konflikt i mai, men militærvaktene var veldig hyggelige og sa hei og sporte hvor vi var i fra. Etter en 45 minutters gå tur nådde vi utsiktstårnet, her skal man ha utsikt til Mount Everest når det er fint vær, vi var uheldig med været og så stort sett bare en hvit himmel, men vi hadde utsikt over en stor del av dalen. Det var bare så vidt jeg kom meg opp i utsiktstårnet da høydeskrekken min slår til i blant, og til stor latter fra de fleste nepalske familiene som stod rundt hengte jeg i stigen en stund før jeg endelig kom meg opp helt til toppen. Vi ble værene en stor ved utsikttårnet, og vi innså vel allerede nå at vi ikke ville rekke å komme oss til Banepa på anslått tid, så etter å ha snakket med noen av familiene, blitt tatt bilde av (ja, her spør folk oss om de kan ta bilde med oss), fått epler hos en annen familie og sett på alt søplet som ligger slengt rundt kom vi oss av gårde igjen.

(En dame som ville vi skulle ta bilde av henne. Vi gjorde det selv om vi visste hun ville ha penger. Man møter på utrulig mange mennesker som vil bli tatt bilde av for penger på tur.)

(Et fargerrikt innsekt vi møtte på veien)

Utsiktstårnet

(Gutten vi møtte på som forklarer Marina veien)

Da vi på forhånd fant ut at vi ikke trengte kart fordi det stod en beskrivelse, ble vi litt usikre da flere vi møtte på sporte om vi gikk etter kart eller kompass, og at det kunne være vanskelig å finne fram uten, men nei, å gå på tur i fjellet i Nepal er ikke som i Norge, her bor det mennesker på de mest avliggende strøk, gjerne en hel landsby. Etter en stund møtte vi en dame som kun snakket Nepali hun prøvde å forklare oss hvor vi skulle gå for å komme oss til Banepa, mens vi snakket med damen kom det tuslende en ca. 16 år gammel gutt, han spurte ivrig om vi snakket Nepali og vi måtte konstantere at vi bare snakket (ALI ALI) litt Nepali. Gutten sporte så hvor vi skulle og sa at han skulle i samme retningen og at han kunne en snarvei. Gutten hadde for dagen vært i Bakhtapur og var på vei hjem, da det er langt i fra vei overalt må man gjerne gå noen timer når man skal enkelte plasser, og her blir ofte avstand målt i hvor mange dager det tar å gå. Snarveien hans gikk rett gjennom en skog og her kunne han fortelle at det både var tigre og jaguarer som pleide å komme ut om natten til landsbyen han kom fra. Etter en stund kom vi til landsbyen han bodde i, som lå øverst i fjellsiden, etter han så forklarte hvor vi skulle få skilte vi veier, han sporte om vi kunne være venner (dette er noe de fleste gjør når man møter dem for første gang) han fikk nummeret vårt og vi avtalte at vi skulle møtes en annen gang. Vi tuslet så videre en stund, men det gikk ikke lenge før vi igjen fikk oss nye venner.



Da Marina fikk gnagsår på den ene foten måtte vi stoppe opp en stund for å ta på litt sportsteip og spise litt kvikklunsj Marina hadde tatt med seg fra Norge, man kan jo trossalt ikke være på tur uten kvikklunsj. Etter noen minutter kom det noen gutter, som visste seg å være 20 og 21 år og satt seg ved siden av oss og begynte å snakke, de sporte hva vi gjorde osv. Det viste seg at de var frivillige i Røde Kors, og han ene hadde vært lederen for den ene gruppen i landsbyen når han bodde her, nå bodde han i Kathmandu og studerte musikk, men de donerte enda blod til Røde Kors. Etter vi hadde snakket med dem en stund, sprang han og hentet alle Røde Kors diplomene sine. De er utrolig opptatt av diplomer her, og de får diplomer for de minste ting. Han sporte så om vi ville ha te, og vi sa ikke nei, og da ble vi med dem inn i huset til han. Nå var vi blitt enda en gutt som hadde kommet til. Hjemme bodde han med foreldrene, 4 søstre og en bror og besteforeldrene (bestemoren røykte marihuana mens vi var der), i dette huset mente han vi måtte komme tilbake og gjerne være der i en 4-5 dager. Jeg måtte også huske å ta med meg brødrene mine neste gang, gjerne til den neste festivalen der søstrene tilber brødrene sine med å gi dem en Tikka(velsignelse med rød prikk i pannen). Så hvis der e har muligheten Robin og Stian er det bare å komme på besøk så skal dere få Tikka hos meg, men problemet er at Tihar er i neste uke, men her i Nepal har man innstillingen at alt løser seg, så det var ikke noe problem at dere skulle komme helt fra Norge. Etter nesten 1 og en halvtime der med te drikking og bilde takninger kom vi igjen oss av gårde.

Bildene er oversiktsbilde av landsbyene vi gikk igjennom. Det er utrolig vakkert.

Resten av ruten gikk radig unna og vi kom oss i grunnen ganske raskt hjem. Når man går i fjellet her kan man ikke bli unngått å bli løpt ned av småbarn som vil bli tatt bilde av, og etter vil de ha penger, godter eller penner, dem er veldig glad i penner og de tar ofte ikke et nei for et nei, og følger gjerne etter deg et lite stykke. Så etter vel 1 og en halv time var vi slitne framme igjen i Banepa.