Mye inntrykk!!

Enkelte ting er så utrolig vanskelig å beskrive og enda vanskeligere å forstå. Selv om man leser om noe og prøver så godt man kan, å forstå det som står skrevet, blir virkeligheten alltid så utrolig mye annerledes og til tider så mye vanskeligere å takle. Slik følte jeg det til tider når jeg hadde besøk i påsken. Ting jeg har skrevet om på bloggen og prøvd å forberede dem på ble til tider for hard kost som både førte til tårer, men også mye latter. Nepal er et av verdens fattigste land og man lurer til tider på om utviklingen noen gang vil nå Nepal. For norske øyne søppel i gatene, gatebarn, utpreget fattigdom og veier som ikke kan beskrives, føre til utrolig mye inntrykk som tar tid å fordøye.

Søppel i gatene

Fra Besøk fra Norge

Vi startet mildt og bodde på et finere hotell i Kathmandu med basseng, før vi dagen etterpå dro til Banepa for å se mitt nye hjem. Vi bodde hele gjengen hos meg, og Sobha tok godt vare på oss. Det ble Dahl Bhat flere ganger og for mamma ble synet av nepalesere som spiste maten med hendene sine et kvalmende syn. Daniel stakkars ble matforgiftet, noe som førte til litt panikk når vi spiste Dhal Bhat hos Sobha, da han besvimte under middagen. Etter noen dager med intense dobesøk ble han heldigvis bedre igjen. Samtidig som Daniel var syk var det bandha(streik) i Nepal noe som førte til at vi fikk en stille og rolig dag i Banepa. Hvor dem møtte de jeg jobber sammen med og enda en runde med Dhal Bhat på kvelden med de på kontoret.

På besøk hos Sobha og familie

Fra Besøk fra Norge

Mamma, pappa, Bestefar og Gokkol

Fra Besøk fra Norge

Meg, mamma og småsøskene mine

Fra Besøk fra Norge

Pruting må til når man handler

Fra Besøk fra Norge

Mamma sammen med noen vakre blomster

Fra Besøk fra Norge

Daniel er også skeptisk til matspising med hendene

Fra Besøk fra Norge

Da streiken ble avblåst tok vi turen opp til Nagarkot i håp om å se fjellene. Veiene opp til Nagarkot er av dårlig kvalitet og at det var mørkt når vi kjørte opp tror jeg var positivt, for hadde det vært lyst ville alle sett at neste stopp hadde vært et stup og et par hundre meter rett ned. Neste dag gikk vi fra Nagarkot til Banepa og selv om det var overskyet fikk vi oss en fin tur gjennom landsbyene i Nepal. Midt opp på fjellet møtte jeg til stor overraskelse en av jentene som vi har jobbet med, hun var tilbake hjem etter skolen. Hun har en skolevei på ca. 3-4 timers gange hver dag. I Nepal bor det mennesker overalt, bokstaveligtalt.

I Nagarkot. Du kan se endel av veiene på bildet, men det er verre en det ser ut til

Fra Besøk fra Norge

Tilbake i Banepa ble det avskjed med Banepa før vi satte kursen mot Kathmandu igjen og turen mot rafting og Chitwan for safari. Opplevelsene ble mange og mang en grense ble sprengt. Det verste tror jeg var veiene, som førte til at enkelte søkte til høyere makter for å overleve. Disse veiene er nå blitt en del av hverdagen min, men ble til tider alt for stor kost for mitt reisefølge. Det hjalp sikkert heller ikke at vi så opptil flere dødsulykker og biler som var kjørt utenfor veien uten håp i å overleve.

Jeg lar bildene fortelle fra raftingen og Chitwan:

Klar for å rafte

Fra Besøk fra Norge

Fra Besøk fra Norge

Inne på rommene i Chitwan

Fra Besøk fra Norge

Fra Besøk fra Norge

På fugletitting

Fra Besøk fra Norge

Solnedgangen

Fra Besøk fra Norge

På elefanttur

Fra Besøk fra Norge

Elefantbading

Fra Besøk fra Norge

Fra Besøk fra Norge

Fra Besøk fra Norge

Fra Besøk fra Norge

Trommekurs

Fra Besøk fra Norge

Båttur

Fra Besøk fra Norge

Siste dager i Kathmandu:

Daniel i en tempeltrapp som Beatles flittig brukte når de røkte hasj

Fra Besøk fra Norge

Mamma og de hellige Sadhusmennene ved det største hinduistriske tempelet i Kathmandu

Fra Besøk fra Norge

Tempelet er bebodd av aper, blant annet han her

Fra Besøk fra Norge

Daniel fikk laget seg en glimt t-skjorte

Fra Besøk fra Norge

Etter en fantastisk tur i Chitwan var det tilbake til Kathmandu og bassengkanten. Renate og Ørjan satte kursen mot Thailand, mens vi hadde noen dager med avslapping etter noen hektiske dager med utrolig mye inntrykk. Selv om det er mye man kan ta tak i når det gjelder Nepal, tror jeg alle var svært fornøyd og likte Nepal godt. Det var utrolig godt med besøk, og jeg fikk den beste bursdagsgaven jeg kunne fått, nemlig besøk fra Norge.

Første stopp India

Etter litt for lang tid får jeg endelig blogget, mangel på internett er dessverre en ganske stor faktor og ting tar tid i Nepal, noe de som besøkte meg fikk oppleve.

Første stopp i påskeferien ble Delhi, etter en del timers venting på flyplassen i Delhi fikk alle endelig gå ut av flyet og gjensynsgleden var stor på Indira Gandhi International Airport. Hotellet var booket på forhånd og henting var bestilt, men ting blir ikke alltid som planlagt i Østen. Hotellet trodde vi bare var 4 stykk, og vi måtte dermed sendes til hotellet i to drosjer som ikke tilhørte hotellet. Dette visste seg å bli et problem for da de hadde sluppet oss av på et hotell og vi kommet inn i resepsjonen, påstå dem at de ikke hadde bestillingen vår. Panikken grep oss noen sekunder, før det visste seg at vi var blitt sendt til galt hotell… Hotellet vi var på var svært medgjørelig og hjalp oss å bestille taxi, selv om de skulle ha blodpris da de mente hotellet lå svært langt unna. Etter noen minutter hentet drosjen oss og kjørte oss til hotellet, vi merket etter hvert at vi kjørte i ring og skjønte ikke hvorfor han gjorde dette før noen dager senere, da jeg og Daniel tok oss en spaser rundt i området rundt hotellet. Hotellet vi hadde blitt sendt til, lå kanskje 1-2 minutter gåavstand til hotellet vi skulle bo på.

For de andre ble dette første møtet med Østen, for meg var det nesten som å komme til Europa igjen. Sammenlignet med Nepal, har India et noenlunde system på ting og ting er i noen grad mer moderne. Det var samtidig fascinerende å se hva som gjorde dem fasinerte, ting som nå er blitt helt hverdaglige for meg og som jeg ikke stusser over engang.

Vi fikk i løpet av våre dager i India, dratt til Agra for å se Taj Mahal og dratt på sightseeing i Delhi. I Delhi besøkte vi flere steder enn hva bildene viser, blant annet Lotustempelet, India Gate og regjeringsbygningene. Turen til India var spennende, men veldig intens og jeg tror vi alle var enige om at det var godt å komme til Nepal:)

Førsteklasse, med toget på vei til Taj Mahal, Agra

Fra Besøk fra Norge

Mamma og pappa foran Taj Mahal, i følge mamma; den berømte benken Charles og Diana satt på før de skilte seg

Fra Besøk fra Norge

I India er det svært populært å ta bilde av hvitemennesker. Dette synes pappa var svært fasinerende og ville selv ta bilder av noen indere.

Fra Besøk fra Norge

"Tuk-Tuk"

Fra Besøk fra Norge

Flere ekstremsporter ble prøvd ut. Denne gang, krysning av jernbanen i bekmørket

Fra Besøk fra Norge

Foran fortet i Delhi. Noen forskremte unger blir plassert foran Daniel og meg, mens foreldrene fort tar bilde, før barne springer redde fra oss

Fra Besøk fra Norge

For å entre den største moskeen i India måtte jentene kle på seg kjole og guttene skjørt

Fra Besøk fra Norge

Slangetemmeren synger fram slangen

Fra Besøk fra Norge

"Ikke fullt før noen faller av?"

Fra Besøk fra Norge

Happy new year 2066

Nå har jeg hatt et etterlenget besøk i fra Norge. Det var utrolig deilig med to uker fri og muligheten til å vise fram min nye hverdag. Ting som er blitt helt vanlig for meg, hadde de til tider vanskelig å forstå at jeg taklet. I løpet av besøket har det vært mye inntrykk, og vi har reist mye rundt i Nepal. Høydepunktene for min egen del har vært rafting og elefantbading, men besøket kom selvsagt på førsteplass. Nå er alle dratt hjem og jeg er tilbake på jobb.



"Bursdagsgave fra Tora:) Sørlandschips. Gjett, om jeg ble glad. Tusen tusen takk :D"

Fra Besøk fra Norge

"Smågodt fra mamma og pappa. Nam nam. Godt med norsk godter"

Fra Besøk fra Norge

Dette blir ikke noe langt blogginnlegg, da jeg heller skal skrive et lenge i morgen, men jeg villle bare ønske alle Godt nytt år.
Godt nytt år? Jo, her har de sin egen kalender. Så hvis mamma og pappa var i tvil, så trenger de ikke det lengre, de fikk faktisk oppleve nyttårsaften til år 2066.

Happy New Year 2066!

Fra Besøk fra Norge

Nedtelling til nyttår. 10,9, 8......3,2,1 Happy new year 2066

Fra Besøk fra Norge

Vafler, melkesjokolade, fiskesuppe og norskeflagg

Etter vi suksessfullt klarte å danne en komitee kun bestående av medlemmer fra de ulike ungdomsgruppene, var neste steg på programmet networking. Vi fant ut at den beste måten å gjøre dette på, var igjennom et uformelt sosialt program og denne dagen stod Norge og norsk mat på programmet.

Fra Sosialttreff

Det er utrolig hvor norsk man føler seg når man bor i et annet land, man får alltid spørsmålet hvilket land man er i fra. For alle ser at man ikke er en av de lokale. Man prøver så godt man kan å tilpasse seg den andre kulturen. Ting blir stort sett alltid gjort på en annen måte i Nepal i forhold til i Norge. Man kan ikke si at den ene måten er mer rett i forhold til den andre. For de har gjort det på sin måte så lenge de kan huske, og vi på vår. Nepalsk mat er godt, men suget etter norsk mat har virkelig meldt sin ankomst nå, noe som fører til at vi ofte lager en porsjon vafler og har ønsket oss fikseboller. Jeg tenker også mye over at jeg ”bare” er her i ni måneder. Mens andre opplever å måtte flytte fra sine egne kjente omgivelser for godt. For at de faktisk ikke kan leve i sitt eget land. Jeg har faktisk selv valgt å bo her. Jeg er av stor beundring av alle som har måttet flykte til Norge og prøver å gjøre så godt de kan. Uansett hvor lenge jeg ville bodd i Nepal, ville uansett en del av meg alltid være norsk. For dem vil alltid en del av dem tilhøre landet de kommer i fra. De ville prøve å lage sin egen mat, høre på musikk fra sitt eget land og trolig feire sin egen nasjonaldag. Akkurat slik jeg gjør. 17.mai er en av mine yndlingsdager i året, så mye is og kake man orker. Vi vil nok ta turen på ambassaden.

Jeg har i det siste sett debatten om hvorvidt enkelte etniske grupper i Norge skal få skolehverdagen mer tilpasset sin egen kultur. Jeg har lest om folk som både er for og mot. Ville alle dere som er i mot dette, tilpasset dere fullt og helt, en annen kultur hvis dere flyttet dit? Hva hvis dere hadde barna med dere, ville dere snakket norsk hjemme, eller bare snakket det språket som var det ”rette” språket i det landet dere flyttet til? Jeg tenker og på alle nordmennene som flytter til Spania og oppretter norske skoler og sykehjem i fleng, og klager over at spanjolene i området enda ikke har lært seg norsk. Jeg har ingenting i mot at det opprettets norskeskoler og sykehjem, for en del av hjertet vårt vil alltid tilhøre moderlandet. Jeg bare vil at alle skal forstå, at for de som flytter til Norge er det ikke bare å flytte i fra sitt eget land, og legge fra seg alle inntrykk og kulturelle aspekter. Akkurat slik at det ikke er mulig for en nordmenn som flytter til et annet land.

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Tilbake til vårt sosialetreff. Vi inviterte alle de frivillige i distriktet, og rundt 20 dukket opp. Marina og jeg hadde laget 6 liter vaffelrøre og var klar til å servere. Melkesjokolade og Bergens fiksesuppe stod også på menyen. Vaflene og sjokoladen var en stor suksess, men de fleste var litt mer skeptisk til suppen. Alle synes det var veldig morsomt å lage vafler, og det var til tider kamp foran vaffeljernet, da alle ville lage.


Kamp over vaffeljernet

Fra Sosialttreff

Noen av de frivillige med norskeflagg

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

Fra Sosialttreff

59 timer til vi møtes i Delhi!

I det siste har vi vært svært travle på jobben. Vi har arrangert både distrikt og regional samling, to helger på rad, det har vært mye slit, men utrolig moro. Vi begynner virkelig å kunne se resultatet av vårt opphold her, og at vi klarte å opprette en sub-committee for de unge på distriktsnivå, var en drøm når vi først kom hit. Under distriktssamlingen fikk vi opprettet en komitee der de unge kan ta større del i avgjørelses prosessen. Regionale samlingen var også en suksess, og vi fikk prøvd ut flere varianter fra Norges Røde Kors Ungdom, som blant annet Raw War.

For de som ikke vet det er Raw War et spill der man lærer om krigens regler. Vi måtte tilpasse språket og enkelte aspekter slik at det skulle passe inn i Nepal, men ellers var det helt likt den norske versjonen. Folk ble svært engasjerte og ingen av lagene var særlig snille, og bombet både sykehus, skoler og nasjonalforeningen.

I begge samlingene har vi lekt masse leker og spilt flere spill. Jeg har også lært meg en del nye nepalske spill og leker, og har virkelig stor kost meg. For dere som kjenner meg vet at jeg aldri sier nei til å være med å spille. Konkurranseinstinktet er alltid på topp.

All jobbingen de siste ukene, inkludert mitt sykehusbesøk har gjort at jeg nå er svært sliten og gleder meg veldig til ferie. Jeg har bare noen timer igjen på jobb i dag, og i morgen er den sosialtreff med alle ungdommene i distriktet. Som skal få en smak av Norge, med bilder, vafler, fiskesuppe og melkesjokolade. Så tar jeg ferie og drar til Kathmandu, før jeg drar til Delhi på onsdag for å møte mamma, pappa, Renate, Ørjan og Daniel! Gjett om jeg gleder meg. Jeg begynner snart å telle timer istedenfor dager! Vi har de siste dagene hatt storrengjøring i leiligheten vår, da vi har kommet fram til konklusjonen at den må være presentabel når vi får besøk:P

Noen rare kommentarer og hendelser:

"Meg og språklæreren vår, Prakesh"

Fra District Youth Seminar

€

Utsagn om hvorfor jeg har blitt dårlig i magen:
- Shyam: ”Benedicte du spiser alt for mye, det er derfor du har blitt dårlig i magen.” Marina: ”Hun har fått en infeksjon i magen, det er mest sannsynlig noe i maten fra treningssenteret.” Shyam: ”Nei, i Nepal er det bare to grunner for at man blir dårlig i magen. At man har spist for mye eller drukket dårlig vann, men det finnes ikke infeksjoner i Nepal.” Benedicte og Marina: ”Ikke infeksjoner?” Shyam: ”Nei, i Nepal er det ikke infeksjoner. Du har nok spist for mye Benedicte.”
- Prem: ”Benedicte du er blitt dårlig i magen for at du sitter alltid på kalde plasser. For eksempel når du var på distriktssamlingen satt du rett ned på bakken. Du skjønner når du sitter på kalde plasser, så blir du dårlig i magen.”

Bestefar/presidenten i Kavre Røde Kors er en matmons. Han er ca. 155 høy og ganske god og rund. Han er alltid sulten og gomler alltid på noe. Hver gang vi spiser på noe spør han hva der er, og sier det ikke alltid rett ut, men vil gjerne ha en bit av det vi spiser på:
- Vi har funnet knekkebrød, dyre, men knekkebrød i Kathmandu. Den ene dagen hadde Marina med seg frokosten på kontoret som bestod av knekkebrød og diverse pålegg. Forundret lurte Bestefar hva dette var for noe, og om han kunne få en bit.
- I går dro vi til skredderen for å hente noen klær vi har fått sydd, på veien tilbake gikk vi innom et bakkeri for å kjøpe oss noe å spise. Da vi kom på kontoret satt vi bakevarene på gulvet og jobbet videre på datamaskinene våre. Etter noen timer kommer Bestefar inn til oss og forundret stikker han hodet inn i posen så fort han ser det er mat. ”Hva er dette?” Søtsaker, svarer vi. Nei, han spiste ikke søtsaker. Likte ikke sukker. Han tar seg fortsatt en bit og smaker. Nei, dette er ikke søtt svarer han og drar med seg det som var igjen i posen og sier at han skal finne seg en kopp te. Han var sulten igjen.

De fleste familier i Nepal har ikke kjæledyr på samme måte som i Norge. Alle dyrene vedkommende har er der for en nytteverdig, ikke for å kose med. Hvis man har hund er det for at man trenger vakthund, har man høner er det for eggene sin skyld, har man katt er det for at katten skal jage vekk musene og enkelte har albino mus i bur for at de mener at dem skremmer vekk de andre musene:
- Den ene familien vi bor ved siden har forundret meg siden vi kom hit, da deres dyr er litt uten om det vanlige. Når vi kom hit hadde de en liten kylling, som jeg trodde skulle bli en høne etter hvert, men nei, det ble en hane. Hanndyr har generelt liten verdi i Nepal og blir som oftest knertet ved fødsel. Når hanen var kylling klarte jeg ikke å se forskjell om dette skulle bli en hane eller høne. Jeg tenkte ikke så alt for mye over at de behandlet kyllingen sin ganske annerledes enn andre familier. Da jeg tenkte at dette skulle bli en høne som de skulle få egg av. Kyllingen satt på bordet hos dem, dem maten kyllingen fra hånden og satt med han i fanget og koset med han. Om de selv ikke var klar over at dette skulle bli en hane eller at de feiter han opp til et festmåltid er ikke godt å si, men forundrende er det. Deres andre kjæledyr er en hund. Det er selvsagt ikke noe unormalt å ha en hund, det er bare hunden de har som gjør det hele litt spesielt. Hunden har jeg og Marina døpt Haltus. Grunnen til dette er at Haltus mangler en fot. Han fungerer bra, men har kanskje ikke den samme farten du ville ønsket i en vakthund. I Norge ville denne behandlingen av dyrene være høyst normalt, i alle fall i mitt hode, men her er det litt uten om det normale. Da de behandler dyrene sine som små mennesker og koser og duller med dem. Sin hane og haltende hund.
- I går når vi gikk hjem fra jobb gikk vi forbi huset deres som vanlig. Utenfor lekte dyrene. Ja, den haltende hunden og hanen som jeg trodde skulle bli en høne lekte sammen. Det var en merkelig situasjon, hvordan hunden slo litt med labben på hanen før han rygget litt tilbake og hanen uskyldig dultet borti hunden med nebbet. Hvis du har sett to hunder leke på denne måten ville man synes dette var helt normalt, men i denne familien har hunden og hanen virkelig funnet tonen og lever det gode liv.

Arbeidsledigheten i Nepal er svært høy. Selv om du tar høyere utdannelse er det trolig ikke jobb til deg. Lønnsnivået er svært lavt, spesielt for de uten utdannelse. Dette har ført til at svært mange drar til andre land for å finne lykken. Både for å få bedre utdannelse, men også for å jobbe. Et populært område å jobbe i er Midtøsten, selv om arbeidsforholdene til tider rett og slett kan være jævlige og arbeiderne har lite rettigheter, tjener de ofte 3-4 ganger så mye de kunne ha drømt om i Nepal. Pågrunn av den finansielle krisen har mange av de som har søkt lykken blitt permittert, mange opplever også å ikke få den betalte turen tilbake til Nepal betalt.
- Faren til våre småsøsken har lenge snakket om at han skal dra til et av araberlandene for å jobbe. Han skal dra dit å bli sjåfør, det at han ikke har sertifikatet stopper han ikke. Lønningen hans er ikke mer enn på 600 kroner hver måned. For disse pengene skal mat, hus, skolegang til døtrene og diverse andre kostnader dekkes. Her om dagen kom konen hans til på kontoret vårt veldig pyntet uten at vi tenkte noe mer over det og selv når han sier at han drar til Saudi Arabia i morgen tenker vi bare at han tuller. Neste dag drar vi på jobb og får beskjeden at i kveld drar Sibaram til Saudi Arabia, han kommer ikke hjem før om 2 år. Tenk det, to år? To år uten å se familien sin, to år uten å se barna sine vokse opp, men det er vel kanskje til det beste for hele familien. De for jo trossalt bedre økonomi. Det som gjorde det ekstra rart var at han i grunnen ikke hadde sagt i fra til flere av sine venner, kollegaer på jobb og til oss. Vi fikk beskjeden at han skulle dra i morgen, men trodde i grunnen ikke på ham. Om han ikke liker avskjeder eller om dette er en del av den nepalske kulturen er ikke gått å si. En ting er sikkert at våre småtroll vil ikke se sin egen far på 2 år da han er i et fremmed land og jobber for en bedre framtid for dem.

Sibaram, Srisika og Simran

Ikke lurt å dra på sykehus i Nepal ALENE!

Hittil i oppholdet har vi vært svært heldige, ingen av oss har vært spesielt syke, og har enda ikke fått opplevd å være ekstremt syke som stakkars Anine (ungdomsdelegat i Sudan). Da jeg ikke hadde klart å spise mat på noen dager, og alt bare rant ut av meg, og jeg hadde blitt flere kg lettere på vekten. Jeg hadde også mistet alt av energi (jeg har aldri påstått at jeg er sterk, men når det selv er tungt å holde en såpe når man vasker hendene kan selv svake meg, påstå at energien ikke er på topp), fant vi ut at det var på tide å dra på sykehuset. Mens jeg lå hjemme, mens Marina var på kontoret og fikset samtidig transport til sykehuset. Etter Marina måtte bruke noen minutter på å overtale de på kontoret at ambulanse ikke var nødvendig, kom en minibuss kjørende for å hente oss. Inne i bilen var sjåføren og tre fra kontoret. Shyam, ble kun med til huset vårt og dro så tilbake til kontoret. Om han bare ville se hvor dårlig jeg var er ikke godt å si, men en ting er sikkert vi trengte han ikke. For da det i grunnen var nok med Marina, var de andre i grunnen kun med for å komme seg på en utflukt.

Etter vi ankom sykehuset snakket vi med en lege og ble sendt på akutten. Ja, hvorfor vi ble sendt på akutten er ikke godt å si, men vi slapp heldigvis å sitte i kø. Jeg ble så slengt ned på en seng og det var raskt 5-6 leger rundt meg. En som målte blodtrykk, en som målte feber og et par som tok blodprøver, mens resten prøvde å finne ut hva som feilet meg. Da vesketapet mitt hadde vært stort de siste dagene, fikk jeg intravenøst trykt inn i armen, mens Marina ble sendt av gårde for å levere blodprøvene. Det skal sies, man klarer seg ikke alene på sykehus i Nepal. Mens jeg lå i sengen ble Marina sendt både hit og dit, for å levere prøver, betale regninger og hente ulike medisiner. Om det er mulig å klare seg alene på sykehus i Nepal er ikke godt å si, men jeg var utrolig glad for at jeg hadde med meg Marina. Etter noen timer ble det avklart at jeg hadde en infeksjon i magen, og fikk dermed flere medisiner i form av sprøyte. I det Marina drar ut for å hente de siste prøvene, kommer bokstavelig talt et busslass med mennesker inn døren. Jeg følte som jeg satt å så akutten på tv, da legene hastet fram og tilbake for å hente ulike medisiner, sprøyter og redskaper for å hjelpe de 50 menneskene som hadde vært i bussulykke. Overalt rundt meg var det skrikende barn og blødende mennesker. Jeg som bare hadde infeksjon i magen og intravenøst i hånden følte meg da veldig overflødig og ville helst komme meg unna, slik at noen andre kunne få sengen min. For i mangel på senger hadde de dratt inn stoler og benker slik at pasientene hadde en plass å sitte og ligge. Snakk om kaos. Etter noen minutter var heldigvis Marina tilbake, og etter vi fikk utskrevet et helt medisinlager og fått beskjed om å komme tilbake i dag fikk vi dra hjem.

Jeg er enda ikke i topp form, men føler meg mye bedre. Krampene og hodepinen er heldigvis ikke like kraftige lengre, og etter noen dager med hvile vil jeg være på topp igjen.