Alltid en grunn for fest(ival)

Det blir sagt at Nepal har flere festivaler enn dager i året, og det kan til tider virke slik. Det er alltid noe som skal feires, da det er både nasjonale festivaler, men også da de ulike etniske gruppene har ulike festivaler. I Banepa, hvor vi bor, er det hovedvekt av newarer, denne gruppen er kjent for alle sine festivaler, og vi har opplevd ulike varianter av dem, blant annet yomarifestival, yomari er en slags søt matrett som selvsagt har fått sin egen dag. Det er både større og mindre festivaler, som varer alt fra en dag til noen uker.

Den hellige kuen blokkerer veien i Pokhara

Fra Pokhara

Tok også del i Holi

Fra Pokhara

Vi har nå hatt ferie i noen dager, da det var offentlig fridag på kvinnedagen. Gratulerer på etterskudd alle jenter og damer. Det var og offentlig fridag to ekstra dager for å feire Holi, Holi er en av utallige hinduistiske gudene som er gud av farger og vann. For å feire gudinnen Holi kaster alle farger, vann og egg på hverandre. Egg er ikke alltid en del av ingrediensene, men jeg var så heldig at jeg fikk et egg knust i håret. Dette gjorde i grunnen ikke så mye da jeg allerede var dekt av fargepulver og diverse blandinger av vann og farge.

Vi tok oss som sagt ferie og dro til Pokhara, som ligger mye lavere enn Banepa og er dermed mye varmere, så vi booket inn på et hotell med basseng, så det ble noen late dager ved bassengkanten, før vi slengte oss inn i Holi.

Fra Pokhara

Vi dro rene ut av hotellet, og gikk et stykke for noen begynte å rope ”happy holi” og hev farger på oss, det ble etter hvert flere og flere farger, til vi ikke så noe av vår opprinnelige hudfarge. Vi slengte oss på sammen med noe av lokalbefolkningen og kjøpte selv farge for å hive på andre. Dette må være en av de morsomste festivalene jeg har vært med på. Selv om etter jeg har dusjet ikke er fri for farge og klærne mine trolig ikke vil bli helt rene, var det absolutt verdt det.

Både små og store hadde gleden av å smøre farge på oss

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Jeg vil også kaste farge

Fra Pokhara

Dans i gatene

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Ble egget

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Resultatet etter noen timer med Holi

Fra Pokhara

Fra Pokhara

Fra Pokhara

En helt vanlig dag på jobben!

Ingen dag på jobben er lik og da det for tiden er lite strøm må man finne på alternative ting å bedrive tiden med.

Slik ser altså kontoret vårt ut. Vannet er helt grønt av alger, men vi har fått flere ganger beskjed at hvis vi får lyst på fisk er det bare å fiske. Ikke akkurat så fristende, men ja, det er andre som fisker i dammen...

Fra En helt vanlig dag på jobben

Fra En helt vanlig dag på jobben

Fra En helt vanlig dag på jobben

Tid for lek! Da jeg og Marina er svært glade i leker har vi derfor introdusert noen norske varianter til dem på kontoret. I går ble det tid for både bro bro brille med hele kontoret på slep, hode-skuldre-kne og tå!!

Fra En helt vanlig dag på jobben

Prem og Marina!! Hvem vinner tommelkrigen?

Fra En helt vanlig dag på jobben

Prem er den lykkelige vinner

Fra En helt vanlig dag på jobben

Marsjerende...

Fra En helt vanlig dag på jobben

Simran, Sisika og Sibaram

Fra En helt vanlig dag på jobben

Fra En helt vanlig dag på jobben

Jeg tror det er få som er så opptatte av mat som nepalesere. Første de spør noen når de møter dem er om de har spist og du kan garantere at det kommer opp via en telefonsamtale. I blant kan vi kjenne mat lukten sige inn på kontoret vårt og finner da noen lage en litt mindre komplisert rett på et av de andre kontorene:P

Fra En helt vanlig dag på jobben

Nyter et varmt måltid

Fra En helt vanlig dag på jobben

Hvis man kjenner man blir trøtt finnes det også senger på kontoret

Fra En helt vanlig dag på jobben

Slapper av på sengen

Fra En helt vanlig dag på jobben

Dans er veldig viktig. Vi blir ofte bedd om å danse og i blant slår vi til med noen trinn!! Her er det opplæring i sving på gang

Fra Blogg feb

"Øvelseskjører" motorsykkelen til kontoret

Fra Blogg feb

Bryllup, sari, stas og jåleri!!

Det er veldig tydelig at det er bryllupssesong i Nepal for tiden, hvor enn man går ser man en overpyntet bil eller et marsjerende korps komme gående nedover gaten. Noe jeg og Marina vil dra med oss til Norge er den overpyntede bilen som brudeparet sitter i, mens familien går foran bilen og korpset spiller oppmuntrende toner slik at alle får lyst å riste på dansefoten.

Forrige lørdag skulle Umita endelig få sin Sanu. Vi skulle også i vårt første bryllup til noen vi faktisk kjente, ikke en bekjent av en bekjent. De skulle ha normal størrelse på bryllupet, ”bare” 900 gjester. Det skal da sies at Sanu og Umita hadde dobbeltbryllup med storebroren til Sanu og hans kone.

Sari er en tradisjonelldrakt som brukes i flere land, blant annet India, Bangladesh og Nepal. En Sari kan både brukes som både hverdagsplass og festplagg. For en nordmann kan det til tider være vanskelig å se om vedkommende skal på fest eller ikke, da plagget til tider kan være ganske så overpyntet. Jeg hadde allerede kjøpt meg Sari, men jeg manglet noen av delene og Marina manglet hele antrekket, men Subha kom til unnsetning. Hun insisterte først på at vi skulle komme opp og prøve noen av hennes sarier, da en Sari kun består av et stort stykke stoff, vil du aldri finne en Sari som er for liten. Subha hadde mange fine Sarier, og etter en god stund med prøving, latter og dans fra gamlemor i huset var vi ferdig, og vi hadde bestemt oss for at neste dag skulle vi dra på Sari shopping. Selv om selve Sarien kun består av stoff er det mange accesories som følger med, bluse, underskjørt, øredobber, armbånd, smykke, tikka og egentlig så mye glitter og stats du klarer å ta på deg. Neste dag var det altså oppdrag kjøp Sari og mest mulig dill. Det er alltid en fryd å dra på shopping sammen med Subha, og etter noen timer var vi ferdige og var klær til fest.

De to brudene














Umita



















Utrolig fin på håret



















Sanu, Umita sin ektemann



















Bryllup i Nepal er en prosess som varer i flere dager. Man har som oftest fest som både blir arrangert av foreldrene hans og hennes. Vi var med på to dager av seremonien. På fredag var vi med da storebroren til Sanu hentet sin kone hjem til seg. I Norge hvor bryllupsdagen skal vær den lykkeligste i ditt liv, er det her annerledes, her skal bruden se trist ut, for denne dagen forlater hun foreldrene sine og flytter inn hos foreldrene hans. Begge parene giftet seg pågrunn av kjærlighet, og det var ikke alltid like lett for jentene å holde seg triste. Da bruden kommer til sitt framtidige hjem, må brudgommen by på bruden sin. Det var en veldig morsom opplevelse, og vedkommende som skulle ”selge” bruden var veldig hard på budet sitt. Dette var selvsagt bare en lek.

Neste dag var det tid for bryllupsfest. Vi overnattet for anledningen hos Dwarika, da alt skulle foregå i den delen av byen de bor i. Da det ikke er så lett å få kledd på seg en sari, trengte vi hjelp fra to av Dwarika sine søstre, i tillegg til den ene venninna til søsteren. Etter mye fjas og kjas fikk vi på oss finstasen og dro bortover. Man får ganske mye oppmerksomhet som hvit til vanlig, og det var svært få hoder som ikke snudde seg rundt i det de så oss komme gående nedover gaten i en overpyntet Sari.

I Sari

Fra Umitas Wedding

Ved ankomst til bryllupet gir vi Umita gaven, som sitter på utstillg med den andre bruden. Jeg blir litt usikker i giver øyeblikket og presterer å gi gaven til henne med venstrehånden, som er noe man ikke skal gjøre i Nepal. Etter gaven var overlevert gikk vi ned og fikk servert mat og drikke i fleng. Når man er ferdig i denne seksjonen blir man sendt til neste avdeling som er middagen. Da de har 900 gjester, spiser gjestene på ulike tidspunkt og har dermed fått ulike tidspunkt på innbydelsene sine. Etter middag ble det mye dans til stor glede for alle andre. Både jeg og Marina danset Sarien ut av stilling og fikk raskt beskjed om å endre på dette. Dette første også til at jeg ble dratt inn en bakgate av to eldre damer som litt fortvilet ville hjelpe denne hvite hjelpeløse personen, og etter noen minutter var jeg jeg ferdig fikset og ble sendt tilbake til dansegulvet.

Nødhjelp:P

Fra Umitas Wedding

Etter noen timer med dansing var vi vel slitne og satte da kursen hjem til Dwarika for litt søvn.

Mageplask på live tv!!

Fra onsdag til lørdag i forrige var vi på nasjonalsamling for Røde Kors Ungdom i Nepal. Jeg var svært spent på hvordan samlingen skulle være. Hva ville bli fokusert på? Hvor mange ville faktisk møte opp? Ville det være et ungdomsvennlig program. Den nasjonalesamlingen foregikk i Tanahun, som ligger sør i Nepal. Det var dermed veldig deilig å komme til litt varmere strøk. I Banepa hvor jeg vanligvis ligger med flere lag superundertøy på med, var det her ikke mulig, noe som føltes fantastisk. Når det er nasjonalsamling i Nepal er det en skole som tar på seg ansvaret for å arrangere. Hovedkontoret gir bare en veldig liten finansiell støtte og lager programmet, mens resten av pengene må distriktet skaffe. Da distriktene ikke er de med mest penger blir det dermed mange sponsorer, da man trenger penger til mat og husly for nærmere 300 deltagere.

Alle distriktene gikk i parade













På scenen under åpningsseremonien, Vibeke(vår kontaktperson fra Norge på besøk) og meg

Fra National Youth Seminar

Når det skal være et program blir det lagt veldig mye energi ned i åpningsseremonien, ofte kan åpningsseremonien vare lengre enn selve programmet, som til tider kan være frustrerende. Åpningsseremonien er en veldig fin måte å markere åpningen på, men det fins grenser hvor underholdene tre timer med taler kan være. Det var heldigvis noen innslag av dans og sang, det var da lett å se at salen våknet opp.


Frivillige fikset mat til deltagerne















Jeg spiser maten. Dhal bhat meto cha:)

Fra National Youth Seminar

De neste dagene var det foredrag om ulike emner og litt diskusjon. Etter to dager ble de enige om en plattform de skal jobbe ut i fra, slik at det kan bli mer ungdomsdemokrati.




Jeg (har klippet håret mitt) sammen med en av deltagerne, Navin fra Lalitpur

Fra National Youth Seminar

Sammen med en av de frivillige

Fra National Youth Seminar

Spiller stigespillet! Jeg vant:D:D

Fra National Youth Seminar

Årets mageplask
På kvelden på den siste dagen var det konkurranse og avslutning seremoni på plakaten. Jeg og Marina fant da ut at vi skulle delta på talentkonkurransen, og stilte opp med en miks av ulike norskesanger, men oppfinnsomme dansesteg til. Ja, vi elsker, per spelmann og ti tusen tommeltotta var noen av sangene som fikk sitt gjennombrudd i Nepal. Vi fikk stor applaus og senere på kvelden fikk vi premie. Om dette var en trøstepremie er vi ikke helt bestemt på, men premie var det i alle fall. Avslutningsseremonien dro seg også denne gang noen timer ut over tidsskjema, og jeg og Marina bestemte oss for å lage litt liv. Da vi som stort sett de eneste hadde gitt applaus til de som hadde holdt taler og mottatt diplom, ble det stor applaus når vi skulle opp. Etter at Marina hadde tatt stemningen fra null til elektrisk var det min tur å entre scenen, med litt mindre hell enn henne. Marina som oppfordret alle til å rope, gjorde at jeg også måtte finne på noe sprell og jeg fikk den ”lure” ideen at jeg skulle hoppe bortover scenen med hendene i luften. Etter noen hopp snublet jeg i sceneteppet og som en potetsekk datt jeg langflat på scenen, det var årets mageplask, bortsett fra det faktum at jeg landet på ryggen. Stemningen som til da hadde vært i taket tok fort slutt og ikke en sjel sa at et ord, jeg lå litt fortumlet på scenen i noen sekunder før jeg røyste meg opp og igjen hev hendene i luften, og alle igjen ropte ut. Scenen som ved slike anledninger er fullsatt av diverse viktige personer dro også ganske bredt på smilebåndet, og da de så at jeg også lo, var snart hele scenen i fullatter. Selv om vi etter dette kanskje burde være mettet på oppmerksom, hadde artisten i oss fortsatt ikke tatt kvelden. Senere på kvelden under det kulturelle programmet, dro vi opp på scenen for å danse til en tradisjonell nepalsk dans. Det som da visste seg var at hele programmet hadde blitt spilt inn på live fjernsyn, og alle våre sprell hadde blitt dokumentert. Når vi senere på kvelden gikk hjem fikk vi høre tonene fra den nepalske folkesangen overalt etter som de så oss ”resam phiriri, resam phiriri”.



Vår fantastiske opptreden

Fra National Youth Seminar

Fra National Youth Seminar

”Are you living your dreams right now? Or are you dreaming of how to live?

Å være på andre siden av kloden i et utviklingsland, kan by på mange utfordringer. Goder som man tar for gitt i Norge, er i Nepal langt fra en selvfølge. Strøm og rent og varmt vann i springen er som oftest fremmedord. Man opplever også mye fattigdom. Det å gå på skole en drøm for mange, et luksusgode, som man i Norge ser på som en selvfølge. Selv om livet her nede byr på mye utfordringer, synes jeg noe av det mest utfordrende er å være borte fra mine nærmeste. Da telefon og internettforbindelsene ikke alltid er de beste, blir det til tider enda vanskeligere.

Min største frykt er at noe skal skje med dem der hjemme og jeg ikke skal rekke fram i tide. I forrige uke døde min bestefar. Han hadde vært syk over lengre tid, men det er fortsatt trist og tungt. Det skjedde heldigvis også noe positivt denne uken, for jeg fikk beskjed om at min bror og hans forlovede venter barn i august. Jeg tror dette var et tegn på at livet går videre. Hverdagslivet består av både liv og død, og må man ta så godt vare på det livet man har når man faktisk lever det. Jeg leste et buddhistisk ordtak ”Are you living your dreams right now? Or are you dreaming of how to live?” Man burde gripe øyeblikket hvis man kan, og leve det livet man faktisk vil leve, i stedet for å drømme om det. Hvor mange av dere tenker ikke: Jeg gleder meg sånn til neste dag, neste uke, neste måned. Hvorfor ikke glede seg over øyeblikket? For neste øyeblikk kan det hende du ikke er der.

Henriette er mitt 2 år gamle tantebarn. Jeg møtte henne når jeg var hjemme i julen, og hun er virkelig en solstråle. Jeg har store planer om å tilbringe mye tid sammen med henne i sommer! Gleder meg også veldig til tantebarn nummer to. Jeg skal bli den tøffe tanta som tar dem med på eventyr!









Nå kan det hørtes ut som jeg i grunnen har det veldig trasig her, men det har jeg absolutt ikke. Jeg bare savner dere hjemme i blant, og for tiden ganske ofte! Savnet kommer og går i perioder kan man vel si. Jeg har og fått min egne lille nepalske familie, så det er grenser for mye man kan klage. Marina, min tvillingsøster, Simran og Sisika mine småsøstre/barn, Subha,min nepalske mor, Samundra, min nepalske bestefar, er noen av medlemmene i min nye nepalske familie:)

Sisika

Krigens regler (IHR) – to shoot or not to shoot?

”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme.” Disse ordene ble skrevet av Arnulf Øverland, i 1937, da Europa var på randen av krig og den snart banket på døren til Norge. Min generasjon har ikke opplevd krig, selv om trolig mange av dere, har hørt historier i fra krigen, enten fra skolebøker eller en gripende historie fra en besteforelder.

Denne uken hadde vi kurs for 30 frivillige i Krigens Regler. Ja, det finnes faktisk regler i krig. Utrolig nok, men sant. Selv om det kan være vanskelig å tro, så blir reglene oftere overholdt enn brutt, men media har makt og skaper et annet bilde. Burde vi som bor i Norge, bry oss om disse reglene? Vi er jo ikke i krig. For noen av oss er tanken på krig fremmed og uvirkelig, selv om vi hver dag får det rett inn i stua, når vi ser nyhetene på tv. Selv om tv-bildene kan være sterke, blir alle fortsatt ikke like påvirket. Selv om det fysisk ikke er krig i Norge, har vi soldater i krigsområder. Norske menn og kvinner kjemper for sine egne liv. Er det ikke i alles interesse, at det finnes regler, som kan beskytte dem?

Krigensregler tegnes opp

Fra IHR trening

Da man mangler strøm, må alternative metoder brukes. Jeg har aldri sagt, at jeg kan tegne.

Fra IHR trening

Nepal er et land som nylig kom ut av konflikt. Et land som har opplevd mang et brudd på krigensregler. Skoler som er brent ned, drap av sivile og barn som kjemper som soldater. Det er viktig for både dem som er, har nylig og ikke er i krig (fysisk) å vite om krigens regler, for vi må eller kan engang måtte oppleve krigens råskap. Kunnskap er makt.

:)

Fra IHR trening

De frivillige var svært fornøyde etter endt kurs, og det eneste negative de kunne nevne, var at de ikke ville møte igjen, alle de nye vennene de hadde fått på kurset. Vi brukte mange ulike måter for å lære om Røde Kors og om reglene i krig; tegning, diskusjonsoppgaver og rollespill. Deltakere visste seg å være like kreative under deres presentasjoner, med rollespill og diktopplesning. Lek må også alltid til på kurs, så vi slo an med en god gammel norsk; hode, skuldre, kne og tå, og et innslag med ”mingle mingle”.

"Mingle mingle"

Fra IHR trening

Vi har merket at kunnskapsnivået blant de frivillige er relativt lavt, når der gjelder generell Røde Kors og IHR kunnskap. Vi har til nå hatt 11 presentasjoner for mindre og større grupper, i tillegg til dette kurset. Målet vårt er at noen andre kan fortsette dette arbeidet når vi drar, og har derfor planer om å arrangere en treners trening om Røde Kors og basis IHR.

Diskusjonsoppgaver

Fra IHR trening

Sårede soldater har rett til medisinskhjelp

Fra IHR trening

Denne uken har vi hatt kurs i IHR, noe som gikk veldig bra, men dette innlegget skal ikke handle om kurset, det kan jeg skrive om senere. Jeg vil skrive om Mina, en av deltakerne på kurset, som også er blitt vår venn. Siden jeg har kommet hit, har jeg møtt mange sterke mennesker, Mina er en av dem.

Da vi lenge hadde lovet henne og komme på besøk, fikk vi endelig tid og kunne dermed dra denne uken. Vi burde forstått noe ikke stemte da hun spurte om vi skulle overnatte, jeg prøvde forklare at vi bare kunne være noen timer. Du skjønner, vi trodde hun bodde i Nala, en av nabolandsbyene. Vi hadde store planer om å dra og komme tilbake i løpet av to timer, da det var en vanlig arbeidsdag.

Det visste seg at Mina bor i en landsby et stykke i fra Nala, for å komme oss dit, måtte vi ta en buss i en halvtime, for så og ta føttene til hjelp for å gå 30 minutter rett opp en bakke. Mina var svært skeptisk til om vi kom oss opp bakkene, men fant fort ut at vi faktisk kunne gå. Mina går denne ruten hver dag, for å komme til skolen. Da hun begynner på skolen klokken 6, må hun stå opp hver morgen klokken 4, for å rekke skolen. Det går bare buss en gang i halvtimen, og hun må bytte buss på veien. Når hun drar til skolen, har hun alltid med seg melk som de selger.


Huset til Mina

Fra Visiting Mina!

Da det er regntid må hun gå denne ruten to ganger om dagen, da hun må ned på markene for å hjelpe til. Selv om livet til Mina kan hørtes hardt ut, er hun faktisk veldig heldig. Hun kommer fra en svært fattig familie, hvor ingen av foreldrene har gått på skole, hvor faren måtte tidlig i arbeid, da faren hans døde når han var liten. Selv om Mina har møtt mye motgang er hun heldig, foreldrene hennes satser på utdannelse, og hun og søsteren er de eneste fra landsbyen til Mina, som går på privat skole. Foreldrene til Mina har ikke råd til å betale skolen for alle sammen, så Mina trenger ikke betale for skolen, men skal jobbe for skolen senere og på denne måten betale tilbake. Ikke aller er like heldig som henne, og faktisk får en sjanse. Det fasinerer meg hvor lett hun kan fortelle om problemene hun og familien hennes har, og hvordan de har kjempet for å komme dit de er i dag.

Jeg hilser på en av mine nye venner

Fra Visiting Mina!

Huset Mina bor i er et hus man kanskje fant i Norge for 150 år siden. Familien fikk en geit i gave når Mina var nyfødt, og dette har ført til at de nå har flere geiter, to kyr og to buffaloer. Hun har også en utrolig søt hund, som lillebroren har døpt Lucky. Den forrige hunden ble tatt av en tiger. Jeg var i dyreparadis.

Meg og Lucky

Fra Visiting Mina!

Mina og geita si

Fra Visiting Mina!

Intet besøk uten Dhal Bhat, men denne gangen hjalp vi litt til. Eller kanskje vi var mest i veien? Hvem vet, men morsomt var det. Vi slet litt med de nepalske metodene, men mat ble det. Det skal sies, at Mina og moren laget hele måltidet, mens vi bare forsøkte litt. De lager maten over ild inne på kjøkkenet, da de verken har gass eller elektrisk ovn. Dette gjorde matlagningen til en veldig spesiell opplevelse. Vi fikk også høre at grunnen til at vi ikke klarte å sitte på huk så lenge, var for at vi var tykke. Hun hadde også vært tykk en gang, men nå når hun gikk så langt til skolen, hadde hun blitt tynn.

Maten lages over et bål

Fra Visiting Mina!

Denne stilingen er ikke mulig for feite mennesker, altså oss

Fra Visiting Mina!

Mina stolt foran huset sitt

Fra Visiting Mina!