Benedicte på eventyr i Nepal :)

I dag kunne Marina fortelle meg at hun leste i avisen at en skole på Sotra,Hordland var blitt stengt, da skolen manglet vann. Jeg ser selv at det er ganske naturlig at du må stenge en skole uten vann da elevene kan bli tørste og dofasilitetene ikke vil være på topp. I Nepal er det svært få av skolene som har innlagt vann, og hvis dette skulle være et krav ville trolig en liten prosentdel av befolkningen fått utdannelse, da skolene hadde vært stengt store deler av tiden.

Presentasjon i biblioteket

Vi har i løpet av våre måneder her nede besøkt en del skoler, både privat og offentlige. De som har råd til å sende barna sine på privatskole gjør dette, men det er ikke alle steder som har privatskoler da det er et stykke til nærmeste by og det dermed ikker er markedt for privatskoler. Enkelte av skolene vi har besøkt har grei standard, men ingenting kan måle seg med norskeskoler. Selv om vi ofte kan lese om klager i avisene om dårlige skoler er det ingenting som kan måle seg med skolene her.

I går var jeg på skolebesøk i Dunkarka. Dunkara er ca. 1 times kjøring fra Banepa, Dunkarka er en liten landsby og det er dermed en offentligskole i området. Veiene i Nepal er heller ingenting å skryte av og når regntiden nå har begynt, en måned før tiden, blir ikke veiene bedre akkurat. I løpet av min tid i Nepal har jeg fått kurert en del av høydeskrekken min, da veiene vi kjører på er så smale at det ikke er plass til to biler og neste stopp er et par hundre meter rett ned. Slik var også veiene opp til Dunkarka.

Nepalske veier

Det er forskjellig fra skole til skole hvor høyt engelsknivået er, engelsk nivået varier veldig mye etter hvor skolen er plassert, og om det er en offentlig eller en privatskole. Siden jeg var på en offentligskole et godt stykke fra "byen" Banepa i går var engelsknivået dårlig, noe som førte til at jeg trengte tolk hele tiden. Nepalien min har blitt forbedret, men jeg kan fortsatt ikke holde presentasjoner på Nepali, men jeg prøver jeg å slenge inn med nepali slik at det skal bli lettere for allesammen. Elevene på skolen jeg var på var svært engasjerte, og både under og etter presentasjoner spurte de meg mange spm.

Svarer på spm

Hver gang vi drar på skolebesøk har vi alltid med oss noen fra kontoret. I går hadde jeg med meg Gokkol og Prem, det følte til tider som vi var på Roadtrip, da støynivået vår høyt og humøret på topp. Vi sang og danset hele veien, og Prem visste meg hvordan modeller så ut og slengte fram trutmunnen. Jeg kommer til å savne slike øyeblikk, da jeg ler slik at det gjør ondt i magen. Ikke at jeg ler av han, jeg ler med han. Prem hadde store planer om å plassere meg i Dunkarka og hente meg når flyet mitt fra Nepal er dratt, men han glemte det og kom ikke på det igjen før vi var fem minutter unna Banepa.

Jobber med gruppeoppgave

Gokkol

Solstrålen Prem som vil til Norge å jobbe som vaskehjelpen min

Prem prøver seg som modell

It's not goodbye, it's see you later!

2009-05-25T21:25:00.000-07:00

Vi har nå knappe to uker igjen i Banepa og det er derfor blitt på tide med avslutninger med de ulike gruppene vi har jobbet med. Vi ble litt overrasket når ungdomssirkelen på Kathmandu University ringte oss og fortalte at vi måtte komme på avslutning hos dem. Ikke at det er veldig koselig, men vi har ikke jobbet så veldig mye på universitetet. Vi har vært der ved noen anledninger og det har vært deltagere fra KU på de ulike kursene vi har holdt, så vi har hatt kontakt med dem, men ikke like mye at jeg hadde forventet meg en avslutningsseremoni.

Sudeep holdt tale til oss

Det manglet ikke på godord om oss da flere studenter tok taler stolen og fortalte hvor takknemlig de var for det vi hadde gjort for ungdommen i Kavre. Jeg ble litt rørt, og litt satt ut, med tanke på hvor lite vi hadde jobbet med deres gruppe.
Noe man lærer seg som ungdomsdelegat i Nepal er å holde taler, både for mindre og større grupper. Denne gang var ingen unntak. Vi ble bedt om å gå en og en opp på scenen for holde tale. Talen skulle inneholde; tiden vår i Nepal, hva vi synes om Røde Kors arbeidet til ungdommene i Kavre og da spesielt KU. Marina var først ut, før det var min tur. Jeg hadde da hatt noen minutters forberedelse, men hadde egentlig ikke tenkt ut noe spesielt å si. Jeg er blitt ganske spontan av meg og når jeg nå holder tale, sier jeg bare det som faller meg inn. Det ble ikke noen spesielt gripende tale, men jeg fikk i alle fall fram noen ord. De første gangene jeg ble bedt om å holde tale på sparken ble jeg helt satt ut og visste i grunnen ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg har absolutt fått framgang på talefronten.

Marina er engasjert

Token of love

Etter vi holdte talene fikk vi gave i form av en ”token of love” og velsignelse i form av tikka (rødt pulver) hos alle de frammøtte. Det var de ulike klasserepresentantene på skolen som hadde møtt opp, om de var der frivillig er ikke godt å si. Dette gjorde at det ble litt flaut, da vi ikke hadde hatt en samtale med flere av de frammøtte før. Selv om de trolig hadde sett oss før, kunne jeg dessverre ikke si det samme om alle dem. Etter vi hadde mottatt tikka, var jeg full av rødt pulver både i fjeset, der pulveret skal være, og på klærne. Jeg hadde nettopp kjøpt meg en ny korta (som er en typisk nepalsk topp, ligner litt på en tunika) var nå full av rødt pulver. Jeg bare håper jeg får bort fargen.

Tikka

Oss og presidenten på KU, Ashis

Photosession

Full av tikka

Så nå er en avslutningsseremoni over og vi har trolig flere i vente. I mellomtiden er det utrolig travelt på jobb. Vi har skolebesøk hver dag fram til vi drar, vi skal arrangere et dissemineringskurs, skrive ulike rapporter, fikse t-skjorter til alle de frivillig som de skal selge for å få en inntekt, lage 3 ulike presentasjoner og ikke minst si adjø til alle sammen. Det er enkelte jeg gruer meg veldig å si hadet til, men jeg velger å bruke Marina sine ord i fra i går ”It’s not goodbye, it’s see you later”.

Ferie!!:)

2009-05-24T23:52:00.000-07:00

Nå begynner tiden i Nepal å renne ut. Det er både trist og godt på samme tid, den siste uken har vi hatt ferie. Dette pågrunn av ungdommene vi jobber sammen med har hatt ferie. Etter mye fram og tilbake bestemte vi oss for å dra til Pokhara og til Last Resport som ligger på grensen mot Tibet. Etter enda en uke med reise i Nepal er vi begge enda mer sikker, vi vil tilbake til Nepal. Ikke bare for å møte alle våre gode venner igjen, men for alt Nepal har å by på.

Våre nye "venn" i Pokhara

Fra Ferie:)

Vi dro forrige mandag til Pokhara med turistbuss. Strekningen er ikke så lang i norskstandard, men tar mellom 6-7 timer å kjøre. Pokhara er en fantastisk by i sør-Nepal, som har et litt mer tropisk klima enn Banepa. Dette opplevde vi både på godt og ondt, da det er mange insekter her, mye regn,men også mye sol og fantastisk natur. Vi tok inn på et litt finere hotell, som ligger i en åskant med utsikt over hele Pokhara. Hotellet var helt fantastisk, og jeg skal garantert tilbake dit engang. Vi brukte tiden til å ligge ved bassengkanten, nyte utsikten og til diverse aktiviteter som paragliding. Jeg har ekstremt høydeskrekk og var veldig nervøs før vi satt utenfor, men det var ingenting å være redd for. Utsikten var fantastisk og følte meg veldig trygg, og har lyst å gjøre det igjen.

Utsikten fra basengkanten

Fra Ferie:)

Litt nervøs før jeg skal sette utfor

Fra Ferie:)

Fantastisk utsikt

Fra Ferie:)

Jager fuglene

Fra Ferie:)

Meg på tur nedover

Fra Ferie:)

Etter turen i Pokhara satte vi kursen mot Kathmandu, før vi så dro til Banepa for å få sikftet en del av baggasjen. Det ble en lang dag, med over 10 timer i bil og buss tilsammen.

Ikke alle for sitte inne i bussen

Fra Ferie:)

Lørdag satte vi så kursen mot Last Resort der Marina hadde booket strikkhopp, men jeg var veldig usikker om jeg turte dette. Jeg hadde ikke bestemt meg enda før vi dro. Etter fire timers kjøretur kom vi fram til Last Resort, og jeg var fortsatt usikker om jeg skulle sette kursen utfor broen som lå 160 meter over bakken. Vi satte oss så alle i baren for å få mer informasjon, det var da jeg bestemte meg. Jeg skulle ikke sette utenfor broen, de ramset opp alle sykdommene man ikke burde ha, og astma var på listen. Da Last Resort ligger flere timer unna et sykehus, ble det da ikke lenger aktuelt. Jeg vil heller knusen av at strikke brekker enn å dø av astmaanfall, hørtes fælt ut, men jeg synes det er helt forferdelig å ikke kunne puste.

Teltet vårt

Fra Ferie:)

Broen Marina hoppet i fra

Fra Ferie:)

Før Marina sette utfor

Fra Ferie:)

Last Resort ligger helt fantastisk til og støtter flere lokale prosjekt i nærheten med overskuddet de får. Det er også veldig miljøvennlig noe som gjør at alle gjestene bor i telt, men det er fine og store telt.
I går booket vi en annen aktivitet som også jeg torte å ta del i, rappelering. Det går ut på å klatre nedover i fossefall. Det var helt fantastisk og jeg vil gjøre det igjen. Det høyeste fallet var på ca. 40 meter.

Når det regner kommer blodiglene fram

Fra Ferie:)

Det var utrolig godt med ferie, og nå er det tilbake til 16 travle dager på jobb før vi setter kursen mot Kathmandu. Tiden går så utrolig fort. Jeg vil både at den skal gå fort og sakte på samme tid, men jeg tror ikke det er mulig?

Dal Bhat og 17.mai

2009-05-24T04:45:00.000-07:00

Dette ble et litt forsinket innlegg. Har skjedd så mye de siste dagene, at jeg har ikke tatt meg tident til å blogge. Så det vil komme ganske mange innlegg de neste dagene. Nå slår jeg i sammen to, for 16 og 17.mai!:)

Det ble ikke stor fest på oss den 16.mai, men det ble Dal Bhat fest. Dal Bhat som er det nepalesere spiser måtte læres og lages. Så vi dro til Umita for å lære oss dette. Det var mye morro, da vi verken fikk til å kutte opp grønnsakene slik de skal og vi er ganske grønne på navnene på de ulike krydrene. Etter noen timer med matlaging ble maten ferdig og den smakte godt. I sommer skal jeg lage Dal Bhat til dere alle sammen, og, ja, dere må spise med hendene. Du skjønner, dal bhat smaker mye bedre hvis du spiser det med hendene. Høres det rart ut? Ja, i grunnen, men det er bare sånn.

Etter maten ble det spill og lytting til nepalsk musikk. Det er faktisk en del stilig nepalsk musikk, så det skal jeg dra med meg i sommer så alle skal få høre.

"Lady fingers"(vet ikke det norske ordet)

Instruksjoner av Umita
Fra Dal Bhat og 17.mai

Nyter maten
Fra Dal Bhat og 17.mai

Meg, svigermoren til Umita og Marina

Lærer oss et nytt spill, ligner på snooker for de som spiller det

Konsentrert

17.mai er vi så glad i, morro vi har det fra morgen til kveld:)
17.mai er min favorittdag i løpet av året. Ikke at jeg er en hardcore nasjonalist. Jeg liker bare at alle er så glade på denne dagen. Alle kommer ut i gatene, både gammel og ung.
Dette var min første 17.mai utenlands. Det var ganske spesielt å kle på seg finstasen, ta våre norske flagg og dra opp til ambassadøren. Oppe hos ambassadøren var det pyntet med norskeflagg og de norske fargene, rødt, hvit og blått. Det var korps og 17.mai tog. Nepaleserne vi gikk forbi så litt småforvirret på de ca. 70 hvite menneskene som gikk i tog.
Etter toget var det pølser og brus, før vi avsluttet dagen med bingo. Var også invitert opp til fest på kvelden, men jeg ble desverre syk, og måtte ta en tidlig kveld. Det var en hyggelig dag, men jeg foretrekker 17.mai i Norge;)

17.mai-tog

Hva er liten boplass?

2009-05-15T21:28:00.001-07:00

Søte Sirsika, vår minste søster

Jeg fikk et spørsmål hos en av de frivillige for en stund siden: ”Er det fattige i Norge?” ”Ja, det er fattige i Norge”, svarte jeg. Så dro hun opp et papir og en penn, og begynte å tegne. Jeg skjønte etter hvert at det var et hus hun tegnet på papiret. Så begynte hun å forklare. ”I Nepal ser huset til de fattige slik ut.” Så ble jeg satt ut av spørsmålet: ”Hvordan ser husene til de fattige i Norge ut?” Husene til de fattige i Norge. Jeg prøvde å forklare at det ikke er noen spesiell forskjell i utseende på boligen til fattig og rik, men det varierte hvor stor plass man hadde råd til. Jeg forsøkte også å forklare fenomenet med relativ fattigdom. Jeg fikk da svaret, da er det jo egentlig ikke noen fattige i Norge. Jo, svarte jeg, og forsøkte å forklare henne hvordan det er.

Jeg tror i grunnen det er mye større tabu rundt det å være fattig i Norge, mens det her snakkes mer åpent om det. Alle vet at det er mange som er fattige og er dermed ikke like stor skam i å være fattig. En av de frivillige skulle forklare meg hvorfor hun ikke kunne være med, ”Benedicte, du vet jo jeg er fattig,” var svaret jeg fikk.

Mange i Nepal drar til utlandet i håp om et bedre liv, om å tjene litt ekstra penger til familien sin. De fleste setter kursen til et av de arabiske landene. Som jeg tidligere har fortalt om har pappaen til våre ”småsøstre” dratt til Saudi Arabia for å tjene litt ekstra penger. Da han ikke får lønn før om noen måneder, har familien måtte omrokere seg litt. De har flyttet inn på et rom, som både er kjøkkenet, stua, soverommet og arbeidsrommet deres. Rommet er ca. 12 kvadratmeter, og huser de to minste jentene, mammaen og farmoren deres. 4 personer på 12 kvadratmeter. Kunne du bodd på et rom sammen med familien din? Det er dessverre ikke plass til den eldste jenta, så hun har flyttet til mormoren sin. For meg fra Norge er det tungt å se på, spesielt når denne familien har kommet så utrolig nært inn på meg. Men så må jeg tenke at det i grunnen ikke er så synd i dem. Selv om de må gå ca.20 minutter hver dag for å få vann og bor på det som i mine øyne er liten plass, har de råd til mat på bordet hver dag og alle jentene får muligheten til utdannelse på en privatskole.

Det er så mange andre som har det så mye verre her i Nepal. Det er de som ikke har råd til å sende ungene sine på privatskole eller på skole i det hele tatt. Da barna heller må jobbe, for de er avhengige av at alle jobber, slik at de skal få mat på bordet. Det er også barn som ikke lengre har foreldre som tar seg av dem. Det er til tider vanskelig å ta innover seg all elendigheten, men til tider må man bare blokkere ut. Vet det trolig hørtes forferdelig ut, men på et tidspunkt må man bare innse at man kan ikke hjelpe alle. Men alle kan hjelpe en. Det er ikke slik at man må reise langt for å finne noen som trenger din støtte. Hvis du bare snur på hodet finner du trolig noen i nærheten som trenger en skuldrer å gråte på eller en fremmed som trenger noen å støtte seg til i Norge. Hva med å gå inn på http://www.rodekors.no/ og http://www.rodekorsungdom.no/ å se om det er noe du synes er interessant.

Vi leker tøffe

Den Internasjonale Røde Kors Dagen

2009-05-09T22:09:00.000-07:00

Den 8.mai feiret vi den Internasjonale Røde Kors dagen, da 8.mai er fødselsdagen til grunnleggeren Henry Dunant. I år er det også 150 år siden slaget ved Solferino, slaget som på en måte var startskuddet til Røde Kors. Det var dermed mye å feire og feiring ble det:)

Vi har prøvd å få de unge mer involvert i planleggingen av dagen, og det de besteme ble planlagt og gjennomført!:)

Vi startet den 7.mai med tegne og essay konkurranse. Det ble en travell dag, da jeg sprang fra sted til sted for å fikse de siste tingene. I Nepal blir alt fikset i siste liten, absolutt alt!! Jeg dro også en liten tur til fengselet for å være med på bloddonasjons-program. Det var meget spesielt å være i fengselet.

Noen av bildene fra tegnekonkurransen

Vinneren

8.mai startet med rally fra Røde Kors huset. Vi var begge skeptiske i forhold til hvor mange som ville dukke opp, da det er eksamenstid her i Nepal. Til vår store overraskelse og glede var vi ca. 250 mennesker som gikk samlet i rally i Banepa sine gater.

Lystenning for å feire Røde Kors sin bursdag!

En av deltagerne i rallyet;)

Deltagere fra universitetet

Together for humanity and Our world your move var slagordene

Youth circle

Bijay Basnet leder for ungdommene i Kavre Røde Kors

En munter gjeng

Etter rally var det tid for taler og en liten mat bit, før leker sto på programmet. Ting som vanligvis ville tatt en time i Norge, tar tre timer her, så det gjelder å ha tålmodigheten på plass. Det er ikke alltid like enkelt da det er varmt, klamt og 5 personer forsøker å snakke til deg på samme tid. Men lekene ble fullført og alle hadde det veldig gøy:)

Konkurranse

Vinner av essay-konkurranse sammen med en av gjestene

Jeg har de siste årene vært svært involvert i 8.mai kampanjen i Norge, det var derfor morsomt å se hva forskjellene var her og jeg fikk mange gode ideer som jeg kan dra med meg til Norge:)

Kan man alltid være NØYTRAL?

2009-05-07T05:46:00.000-07:00

"Distrikskontoret til Kavre Røde Kors, hvor jeg jobber"

Røde Kors har både blitt kritisert og rost for sin nøytralitet. I år er det 150 år siden grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant vitnet slaget ved Solferino. Han syntes det var uholdbart å se at ingen brydde seg om hverandre, han begynte å organisere hjelpearbeid og brydde seg ikke om hvilken nasjon man kom fra. Det eneste som betydde noe var at man var et menneske og trengte hjelp. Slagordet ”tuttifratelli”, vi er alle brødre, ble innført på de provisoriske sykehusene og ingen tenkte lenger over hvilken nasjon man tilhørte. Ved denne slagmarken ble tankene til Røde Kors født. I morgen er den internasjonale Røde Kors dagen, i Norge er temaet for dagen nøytralitet. Kan man sette de politiske stridssakene til side og hjelpe alle uten å tenke hvor de kommer fra eller deres ideologiske standpunkt?

Å være frivillig i Nepal for Røde Kors er svært givende og utrolig tøft til tider. Nepal er et av verdens fattigste land og kom i 2006 ut av en ti år lang konflikt. Røde Kors har stor respekt og er landets største humanitære organisasjon med over 1 million frivillige. Med en befolkning på 25 millioner, synes jeg at dette er svært imponerende. Jeg har snakket med noen av de frivillige og hørt deres syn på nøytralitet og om de syns dette er viktig at Røde Kors er nøytrale.

”Nøytralitet er viktig uansett hvor du vil jobbe i Nepal. Hvis Røde Kors støtter noen politisk vil dette bli overført til et nytt medium og vil resultere i mer vold. Det er derfor viktig at Røde Kors holder seg nøytral og alltid hjelper noen uansett hvem de er. Røde Kors tenker på ofrene ikke de politiske stridssakene.”Aasis Luitel leder for ungdomsgruppen på Kathmandu University.

”Nøytralitet er alltid det viktigste for Røde Kors, spesielt når det er en konflikt og man vil yte sine tjenester der. Jeg har et eksempel fra konflikten i Nepal. For ca. 4 år siden, en tidlig morgen var det kamper mellom maoistene og hæren i en liten landsby, Daraunephakari i Kavre. Mange ble skadd, både sivile, maoister og de som tilhørte hæren. Alle som bodde i landsbyen var livredde etter de hadde hørt skuddene, og holdt seg innendørs. Røde Kors var de første som kom til landsbyen, da ingen andre ville være de første som dro. Røde Kors var ikke redd fordi de hadde nøytraliteten på sin side, og hvis det ikke hatt vært for nøytraliteten hadde det trolig ikke vært mulig for oss å dra. Men alle vet vi er nøytrale og vil hjelpe alle, noe vi også gjorde når vi kom til landsbyen. Vi brydde oss ikke om hvem de var, det eneste som betydde var at de trengte hjelp, og hjelp fikk de”, historie fra Shyam Sundar Shrestha, sekretær i Kavre Røde Kors.

"Fra en "eye-camp" i Nepal"

Sitat fra Bijay Basnet, president for ungdommene i Kavre Røde Kors. ”Siden Røde Kors er de eneste i Nepal som har lov å ta i mot blod og driver blod bankene, er nøytraliteten svært viktig. For hadde ikke Røde Kors vært nøytrale og det hadde vært mangel på blod, kunne befolkningen trodd at Røde Kors gjemte bort blod for opposisjonen. Dette ville skapt problemer og befolkningen ville mistet sin tillitt til Røde Kors.”

Så jeg vil svare mitt spørsmål på toppen ut fra mitt personlige standpunkt. Som frivillig for Røde Kors er nøytralitet veldig viktig for meg. Uansett hvem man er og hva man har gjort, så vil vedkommende alltid få hjelp og at dette gjelder både innenfor og utenfor Norges grenser. For er det noen som ikke fortjener hjelp? Så når jeg har Røde Kors "hatten" på vil jeg alltid forholde meg nøytral, for jeg ser hvor utrolig mange flere man kan hjelpe, når man tenker på ofrene og ikke saken som gjorde dem til ofre.

"Med Røde Kors i ryggen føler jeg meg sterk"

http://www.dagbladet.no/2009/05/04/nyheter/utenriks/nepal/6040614/

2009-05-03T22:53:00.000-07:00

”Statsministeren har stokket til jungelen og generalen har tatt over makten”, slike meldinger tikket inn på telefonen, fredagskveld, til vår nye venn som er redaktør i en av de største avisene i Nepal. Hva skulle man tro? Det føles som jeg lever i en pensumbok for øyeblikket. De siste dagene har vært surrealistiske og man vet ikke helt hva man skal tro vil skje de neste dagene. Det har gått så utrolig mye rykter og ingen vet helt hva som kommer til å skje i dag og i de nærmeste dagene.

Politiskstabilitet er noe vi tar som en selvfølge, men noe som absolutt ikke er en selvfølge her. Landet har gått gjennom flere store forandringer de siste 20 årene. Absolutt monarki, militærkupp, borgerkrig og et lite fungerende demokrati er noen stikkord. Nepal kom i 2006 ut av en ti år lang borgerkrig, der resultatet ble at kongen ble avsatt og man innførte republikk. Med president og statsminister, der statsministeren er leder av regjering og presidenten har lite makt, men alt som skjer må godkjennes av han. (Kan sammenlignes litt med Kong Haralds rolle i Norge) Det var i mai 2008 valg og Maoistene som hadde vært opposisjonspartiet i konflikten ble valgt inn som det største partiet i parlamentet. De dannet sammen med CPN-UML, MJF og CPN joint en flertallsregjering. Nepali Congress party er det største opposisjonspartiet.

I løpet av våre måneder her, har det omtrent hver uke vært bandha (streik) en eller annen plass i Nepal. Noe som oftest foregår ved at demonstrantene sperrer veiene og brenner dekk.

Spenningen har vært høy de siste dagene og klumpen har til tider vært stor i magen. Ikke for min egen del, jeg vet jeg alltid vil vær trygg, men hvis det skjer noe igjen vil jeg være ute i landet i løpet av noen timer. Problemet er at det vil ramme sivilbefolkningen stort. Den politiskekrisen som nå er nådd landet, går ut på at maoistene sammen med 7 andre pari vil sparke army chief general. Da de hovedsakelig er uenige i hvordan de skal integrere de tidligere maoistsoldatene inn i den nepalskehæren. CPN-UML som er det nest største partiet i parlamentet og i landet har vært i mot dette sammen med 17 andre parti i parlamentet. I parlamentet er det 601 seter, og 349 har vært i mot avgjørelsen om å sparke army chief. Ryktene har dermed gått om både militærkupp og portforbud de siste dagene.

I går sto maoistene på sitt og sparket army chifen. Maoistene var helt henrykte og løp ut i gatene for å feire, men de andre var ikke like blide og dro ut for å demonstrere. Vi har det siste døgnet sittet klistret foran tv-en og dataen for å få nye oppdateringer. De 18 motstandspartiene har nå fordømt saken, og CPN-UML har gått ut av regjeringen i protest. Maoistene sitter nå i en mindretallsregjering og resten av parlamentet har nå bedt statsministeren trekke seg da de ikke har flertall lengre. Det er også stor uenighet hva som egentlig er rett og galt i forhold til denne saken, da de ikke har fikset den nye grunnloven enda. Maoistene har innsatt en ny general, mens den gamle nekter å gå av med støtte fra presidenten. Situasjonen er veldig komplisert og jeg oppdager ny info hele tiden. Hva som vil skje nå er det ingen som vet. Jeg og Marina er plassert på et hotellrom i Kathmandu og har ikke lov å reise hjem til Banepa. Hvor lenge vi må være i Kathmandu er også uvisst, men trolig noen dager til situasjonen forhåpentligvis har roet seg ned. Resultatet i Nepal nå er altså at de har for tiden to army chifer, en regjering som er i ferd med å gå i oppløsning, men ingen regjering som kan ta over.

I det jeg skreiv den siste setninga fikk vi både melding og telefon. Der den ene mener at CPN-UML skal danne ny regjering med Nepali Congress Party og et annet lite parti. Mens Maoistene sier at de ikke kommer til å forlate regjeringen uten kamp. Den andre har ikke hørt noe om dette, så informasjonsflyten er ikke på topp og er i grunnen ingen som vet noe sikkert. Det skal være ulike møter i de neste timene som kommer, så da vil man få mer informasjon. Og maoistene sier at de vil gå til rettssak for å få igjennom sin sak.
Det er demonstrasjoner rundt omkring i Kathmandu, men ikke der vi er og vi er blitt bedt om å holde oss her. Sjansen for at noe vil komme hit er svært liten, da vi befinner oss midt i turiststrøket.

Hva som blir neste steg er ikke godt å vite, men situasjonen er surrealistisk for oss.

Hvis du vil følge med situasjonen kan du gå inn på:
http://www.thehimalayantimes.com/

En liten oppdatering (eller kanskje stor)

2009-04-30T23:11:00.000-07:00

Nå er det to uker siden besøket i fra Norge dro og jeg er tilbake i jobb. Det er dessverre eksamenstid for tiden i Nepal, noe som betyr at det ikke er så mye arbeid for meg og Marina for tiden. Vi jobber med noen prosjekt, og med festivaler og noen turer til Kathmandu i ny og ne går tiden raskt. Det er helt utrolig å tenke at vi bare har 6 uker og 1 dag igjen i Nepal. Det føles både godt og veldig trist. Jeg gleder meg til å komme hjem til alle hjemme, men det vil også være utrolig trist. Vi har i det siste tenkt over ting vi kommer til å savne og ting vi ikke kommer til å savne. På listen over ting vi ikke kommer til å savne er trafikkork, søppel i gatene, fløyting av bilene i gatene og strømsparing. På listen over hva vi kommer til å savne, kommer alle folkene på topp, uten tvil. Tanken på at ikke vet når jeg vil se de igjen er tung, men jeg vet at jeg vil komme tilbake engang jeg vet bare ikke når.

En liten liste over høydepunktene de siste ukene:

Jeg og Marina dro på besøk til våre tre småsøsken og endte opp med å danse med bestemoren og moren deres er slike øyeblikk som er vanskelig å beskrive og noen jeg vil savne veldig. Noen dager senere fikk vi besøk av dem. En av dem mamma jobber sammen med har kjøpt de noen varme dresser til vinteren slår til igjen, og de fikk prøvd disse og likte dem kjempe godt. Sirsika (3 år) fikk også min gamle kjole som jeg brukte når jeg var liten. Mest fascinerende med besøket for Sirsikas del var doen vår. Hun syntes det er veldig fascinerende med et vestlig do og vi fant henne stadig vekk inne på doen hvor hun fortsatte å skylle den, igjen og igjen.

Sirsika i sin nye minni-kjole som jeg brukte som liten. Vi spilte ludo, men Sirsika kunne ikke hive terningene uten å riste dem i en kopp først.

Jentene i sine nye dresser, med noen de aldri har sett før. En refleks.

Vi fant ikke Sirsika noen steder, helt til vi kom på at vi måtte lete på doen.

Jeg og Marina var på et utested i Kathmandu. Vi hører noen gutter sitte og snakke om oss i bakgrunnen og etter noen minutter tar de kontakt med oss. Han ene kan raskt konstantere at han ene ”loves you”. Vedkommende er ganske full og jeg tar hele hendelsen lite seriøst. Det går ikke lang tid før jeg igjen kjenner noen som pekker meg i skulderen. Han spør da om han kan sitte sammen med oss. Før jeg rekker å svare sitter han seg sammen med oss. Han kan da fortelle at han(nepaleser) er her i baren sammen med en fra Nederland og begynner å legge ut hvor mye han elsker meg og om ikke vi kan gifte oss. Etter noen minutter kommer også vedkommende fra Nederland til bordet vårt. Han forklarer at han hadde møtt på denne gjengen i dag og de hadde fortalt at de hadde et stort ønske om å snakke med europeiske jenter, men de syntes dette var veldig skummelt. Han hadde da fortalt at vi var helt vanlige jenter og at han i dag skulle hjelpe dem og lære dem å sjekke europeiske jenter. Vi hadde altså blitt prøveprosjektet deres; å sjekke opp europeiske jenter, steg 1. Så da var nok ikke min sjarm som gjorde at han fortalte at han elsket meg, han skulle bare lære seg hvordan man skulle gjøre det. Det første man sier når man møter en europeiskjente er ikke at man vil gifte seg med henne, eller hva?

Vi tar ofte bussen mellom Kathmandu og Banepa, en avstand på ca. 3 mil. Noe som i Norge vil ta ca.25 minutter, tar mellom 45 minutter – 1 time hvis man er heldig. Det er ofte streiker i Nepal, der man rett og slett blokkerer veien. Dette var også tilfellet på onsdag. Da vi måtte kjøre i kolonnekjøring tok turen tre timer. På bussen begynte jeg å lage et smykke og etter hvert ble alle i bussen svært interessert i hva jeg holdt på med og jeg fikk stadig flere tilskuere. Etter en stund fikk jeg problemer med å feste den ene perlen på armbåndet, da fikk jeg råd fra flere av passasjerene og flere assisterte. På bussen er det alltid en som går rundt og tar i mot penger, det var vedkommende som også fikk perlen igjennom tråden. Det er rart hvor lett man engasjerer mennesker her. Historien ender ikke her, for på turen tilbake med bussen var det heldigvis mindre trafikk, men jeg var desto uheldigere. Vi har hele tiden blitt advart mot tyveri på bussen. Vi har vært veldig heldige og ikke mistet noe, helt til i går. En gjeng på fem gutter klarte å komme seg ned i sekken min i øverste lomme. De fikk ikke den store gevinsten, mitt selvlagde armbånd, lommekniven min, noen penner og nøklene mine var det de fikk med seg. Guttegjengen begynte å skifte plasser og en av dem stilte seg ved siden av meg og la sin sekk over min sekk slik at jeg ikke så den øverste lommen. Jeg hadde sekken i fanget mitt og fikk også nå den andre sekken. Jeg tenkte ikke så mye over det, før jeg så at han hadde hånden sin i nærheten av lommen og før jeg fikk tenkt meg om var de ute av bussen. Jeg var heldig og mistet ikke noe stort, jeg som vanligvis pleier å ha pengene eller mobilen i lommen han var i, hadde flaks i uflaksen.

Billettmannen fikser armåbåndet

Den ene dagen på kontoret roper Triratna, en av våre arbeidskollegaer på meg. Jeg går inn på kontoret og på nepali forklarer han at de er en gjeng med skolebarn under som skal holdes disseminering for. Jeg prøver å spørre om hvem som skal holde denne, og får svaret dere. Jaha, tenker jeg, oss. Når da, spør jeg igjen. Nå, er svaret jeg får. Altså fleksibiliteten til en ungdomsdelegat slår alltid til, og på sparken holder vi et foredrag for ca. 30 skolebarn om Røde Kors. Det skal sies at vi har holdt dette uendelig mange ganger og kan stoffet godt.

Vi var på enda en festival på tirsdag og skal på enda en i morgen. På tirsdag var vi i Nala, som er nabolandsbyen til Banepa, hvor vår kontaktperson bor. Vi var invitert sammen med de andre på kontoret. Det er en 30 minutters spasertur til Nala og vi brukte muligheten til å gå. Gokkol, en av våre arbeidskollegaer kunne fortelle at han pleide å se på fashion TV og var svært fasinert over hvordan de gikk på catwalken. Dette ville han så vise til oss, og på sin beste måte gikk han fram og tilbake og virket på rumpen, før han stoppet opp og fikk knekket i håndleddet.

“In Norway they milk the cow with robots”, dette utsagnet ble fortalt av en tidligere fredskorpsdeltager som har bodd I Norge i ett år og jobbet med jordbruk. Det skal sies at jordbruket er som tatt 100 år bak i tid i Norge, så sjokket for en som driver med jordbruk i Nepal må være stort når man kommer til Norge.

I går møtte vi en av våre tidligere arbeidskollegaer som er forflyttet til et annet distrikt. Han tok oss med sammen med noen av sine nye arbeidskollegaer til et nepalsk utested, hvor de danser nepalsk folkedans og synger. Dansingen til enkelte er utrolig fascinerende og du ville trolig ikke fått noen norske gutter til å danse slikt før eventuelt langt ut på natten, når de har fått et glass eller to for mye å drikke. Det var også en som til og med nepaleserne syntes ikke passet helt på dansegulvet, og fikk kallenavnet kobramannen og ”broken-dance-man”. Etter en stund slengte vi også oss med i dansen og fikk senere spørsmålet av en kjent folkesanger om vi var profesjonelle dansere. Lattermildt kunne jeg og Marina konstantere at dette var vi ikke. Sangene de synger kalles dori, dette vil si at kvinnene og mennene synger fram og tilbake til hverandre, det er svært fascinerende og kan sies å være måten nepalsere flørter med hverandre.

Jeg får instruksjoner før vi skal på dansegulvet

Marina og Nim Raj i full sving

Mye inntrykk!!

2009-04-21T01:10:00.000-07:00

Enkelte ting er så utrolig vanskelig å beskrive og enda vanskeligere å forstå. Selv om man leser om noe og prøver så godt man kan, å forstå det som står skrevet, blir virkeligheten alltid så utrolig mye annerledes og til tider så mye vanskeligere å takle. Slik følte jeg det til tider når jeg hadde besøk i påsken. Ting jeg har skrevet om på bloggen og prøvd å forberede dem på ble til tider for hard kost som både førte til tårer, men også mye latter. Nepal er et av verdens fattigste land og man lurer til tider på om utviklingen noen gang vil nå Nepal. For norske øyne søppel i gatene, gatebarn, utpreget fattigdom og veier som ikke kan beskrives, føre til utrolig mye inntrykk som tar tid å fordøye.

Søppel i gatene

Vi startet mildt og bodde på et finere hotell i Kathmandu med basseng, før vi dagen etterpå dro til Banepa for å se mitt nye hjem. Vi bodde hele gjengen hos meg, og Sobha tok godt vare på oss. Det ble Dahl Bhat flere ganger og for mamma ble synet av nepalesere som spiste maten med hendene sine et kvalmende syn. Daniel stakkars ble matforgiftet, noe som førte til litt panikk når vi spiste Dhal Bhat hos Sobha, da han besvimte under middagen. Etter noen dager med intense dobesøk ble han heldigvis bedre igjen. Samtidig som Daniel var syk var det bandha(streik) i Nepal noe som førte til at vi fikk en stille og rolig dag i Banepa. Hvor dem møtte de jeg jobber sammen med og enda en runde med Dhal Bhat på kvelden med de på kontoret.

På besøk hos Sobha og familie

Mamma, pappa, Bestefar og Gokkol

Meg, mamma og småsøskene mine

Pruting må til når man handler

Mamma sammen med noen vakre blomster

Daniel er også skeptisk til matspising med hendene

Da streiken ble avblåst tok vi turen opp til Nagarkot i håp om å se fjellene. Veiene opp til Nagarkot er av dårlig kvalitet og at det var mørkt når vi kjørte opp tror jeg var positivt, for hadde det vært lyst ville alle sett at neste stopp hadde vært et stup og et par hundre meter rett ned. Neste dag gikk vi fra Nagarkot til Banepa og selv om det var overskyet fikk vi oss en fin tur gjennom landsbyene i Nepal. Midt opp på fjellet møtte jeg til stor overraskelse en av jentene som vi har jobbet med, hun var tilbake hjem etter skolen. Hun har en skolevei på ca. 3-4 timers gange hver dag. I Nepal bor det mennesker overalt, bokstaveligtalt.

I Nagarkot. Du kan se endel av veiene på bildet, men det er verre en det ser ut til

Tilbake i Banepa ble det avskjed med Banepa før vi satte kursen mot Kathmandu igjen og turen mot rafting og Chitwan for safari. Opplevelsene ble mange og mang en grense ble sprengt. Det verste tror jeg var veiene, som førte til at enkelte søkte til høyere makter for å overleve. Disse veiene er nå blitt en del av hverdagen min, men ble til tider alt for stor kost for mitt reisefølge. Det hjalp sikkert heller ikke at vi så opptil flere dødsulykker og biler som var kjørt utenfor veien uten håp i å overleve.

Jeg lar bildene fortelle fra raftingen og Chitwan:

Klar for å rafte

Inne på rommene i Chitwan

På fugletitting

Solnedgangen

På elefanttur

Elefantbading

Trommekurs

Båttur

Siste dager i Kathmandu:

Daniel i en tempeltrapp som Beatles flittig brukte når de røkte hasj

Mamma og de hellige Sadhusmennene ved det største hinduistriske tempelet i Kathmandu

Tempelet er bebodd av aper, blant annet han her

Daniel fikk laget seg en glimt t-skjorte

Etter en fantastisk tur i Chitwan var det tilbake til Kathmandu og bassengkanten. Renate og Ørjan satte kursen mot Thailand, mens vi hadde noen dager med avslapping etter noen hektiske dager med utrolig mye inntrykk. Selv om det er mye man kan ta tak i når det gjelder Nepal, tror jeg alle var svært fornøyd og likte Nepal godt. Det var utrolig godt med besøk, og jeg fikk den beste bursdagsgaven jeg kunne fått, nemlig besøk fra Norge.

Første stopp India

2009-04-18T21:31:00.000-07:00

Etter litt for lang tid får jeg endelig blogget, mangel på internett er dessverre en ganske stor faktor og ting tar tid i Nepal, noe de som besøkte meg fikk oppleve.

Første stopp i påskeferien ble Delhi, etter en del timers venting på flyplassen i Delhi fikk alle endelig gå ut av flyet og gjensynsgleden var stor på Indira Gandhi International Airport. Hotellet var booket på forhånd og henting var bestilt, men ting blir ikke alltid som planlagt i Østen. Hotellet trodde vi bare var 4 stykk, og vi måtte dermed sendes til hotellet i to drosjer som ikke tilhørte hotellet. Dette visste seg å bli et problem for da de hadde sluppet oss av på et hotell og vi kommet inn i resepsjonen, påstå dem at de ikke hadde bestillingen vår. Panikken grep oss noen sekunder, før det visste seg at vi var blitt sendt til galt hotell… Hotellet vi var på var svært medgjørelig og hjalp oss å bestille taxi, selv om de skulle ha blodpris da de mente hotellet lå svært langt unna. Etter noen minutter hentet drosjen oss og kjørte oss til hotellet, vi merket etter hvert at vi kjørte i ring og skjønte ikke hvorfor han gjorde dette før noen dager senere, da jeg og Daniel tok oss en spaser rundt i området rundt hotellet. Hotellet vi hadde blitt sendt til, lå kanskje 1-2 minutter gåavstand til hotellet vi skulle bo på.

For de andre ble dette første møtet med Østen, for meg var det nesten som å komme til Europa igjen. Sammenlignet med Nepal, har India et noenlunde system på ting og ting er i noen grad mer moderne. Det var samtidig fascinerende å se hva som gjorde dem fasinerte, ting som nå er blitt helt hverdaglige for meg og som jeg ikke stusser over engang.

Vi fikk i løpet av våre dager i India, dratt til Agra for å se Taj Mahal og dratt på sightseeing i Delhi. I Delhi besøkte vi flere steder enn hva bildene viser, blant annet Lotustempelet, India Gate og regjeringsbygningene. Turen til India var spennende, men veldig intens og jeg tror vi alle var enige om at det var godt å komme til Nepal:)

Førsteklasse, med toget på vei til Taj Mahal, Agra

Mamma og pappa foran Taj Mahal, i følge mamma; den berømte benken Charles og Diana satt på før de skilte seg

I India er det svært populært å ta bilde av hvitemennesker. Dette synes pappa var svært fasinerende og ville selv ta bilder av noen indere.

"Tuk-Tuk"

Flere ekstremsporter ble prøvd ut. Denne gang, krysning av jernbanen i bekmørket

Foran fortet i Delhi. Noen forskremte unger blir plassert foran Daniel og meg, mens foreldrene fort tar bilde, før barne springer redde fra oss

For å entre den største moskeen i India måtte jentene kle på seg kjole og guttene skjørt

Slangetemmeren synger fram slangen

"Ikke fullt før noen faller av?"

Happy new year 2066

2009-04-15T03:15:00.000-07:00

Nå har jeg hatt et etterlenget besøk i fra Norge. Det var utrolig deilig med to uker fri og muligheten til å vise fram min nye hverdag. Ting som er blitt helt vanlig for meg, hadde de til tider vanskelig å forstå at jeg taklet. I løpet av besøket har det vært mye inntrykk, og vi har reist mye rundt i Nepal. Høydepunktene for min egen del har vært rafting og elefantbading, men besøket kom selvsagt på førsteplass. Nå er alle dratt hjem og jeg er tilbake på jobb.

"Bursdagsgave fra Tora:) Sørlandschips. Gjett, om jeg ble glad. Tusen tusen takk :D"

"Smågodt fra mamma og pappa. Nam nam. Godt med norsk godter"

Dette blir ikke noe langt blogginnlegg, da jeg heller skal skrive et lenge i morgen, men jeg villle bare ønske alle Godt nytt år.
Godt nytt år? Jo, her har de sin egen kalender. Så hvis mamma og pappa var i tvil, så trenger de ikke det lengre, de fikk faktisk oppleve nyttårsaften til år 2066.

Happy New Year 2066!

Nedtelling til nyttår. 10,9, 8......3,2,1 Happy new year 2066

Vafler, melkesjokolade, fiskesuppe og norskeflagg

2009-03-31T22:47:00.000-07:00

Etter vi suksessfullt klarte å danne en komitee kun bestående av medlemmer fra de ulike ungdomsgruppene, var neste steg på programmet networking. Vi fant ut at den beste måten å gjøre dette på, var igjennom et uformelt sosialt program og denne dagen stod Norge og norsk mat på programmet.

Det er utrolig hvor norsk man føler seg når man bor i et annet land, man får alltid spørsmålet hvilket land man er i fra. For alle ser at man ikke er en av de lokale. Man prøver så godt man kan å tilpasse seg den andre kulturen. Ting blir stort sett alltid gjort på en annen måte i Nepal i forhold til i Norge. Man kan ikke si at den ene måten er mer rett i forhold til den andre. For de har gjort det på sin måte så lenge de kan huske, og vi på vår. Nepalsk mat er godt, men suget etter norsk mat har virkelig meldt sin ankomst nå, noe som fører til at vi ofte lager en porsjon vafler og har ønsket oss fikseboller. Jeg tenker også mye over at jeg ”bare” er her i ni måneder. Mens andre opplever å måtte flytte fra sine egne kjente omgivelser for godt. For at de faktisk ikke kan leve i sitt eget land. Jeg har faktisk selv valgt å bo her. Jeg er av stor beundring av alle som har måttet flykte til Norge og prøver å gjøre så godt de kan. Uansett hvor lenge jeg ville bodd i Nepal, ville uansett en del av meg alltid være norsk. For dem vil alltid en del av dem tilhøre landet de kommer i fra. De ville prøve å lage sin egen mat, høre på musikk fra sitt eget land og trolig feire sin egen nasjonaldag. Akkurat slik jeg gjør. 17.mai er en av mine yndlingsdager i året, så mye is og kake man orker. Vi vil nok ta turen på ambassaden.

Jeg har i det siste sett debatten om hvorvidt enkelte etniske grupper i Norge skal få skolehverdagen mer tilpasset sin egen kultur. Jeg har lest om folk som både er for og mot. Ville alle dere som er i mot dette, tilpasset dere fullt og helt, en annen kultur hvis dere flyttet dit? Hva hvis dere hadde barna med dere, ville dere snakket norsk hjemme, eller bare snakket det språket som var det ”rette” språket i det landet dere flyttet til? Jeg tenker og på alle nordmennene som flytter til Spania og oppretter norske skoler og sykehjem i fleng, og klager over at spanjolene i området enda ikke har lært seg norsk. Jeg har ingenting i mot at det opprettets norskeskoler og sykehjem, for en del av hjertet vårt vil alltid tilhøre moderlandet. Jeg bare vil at alle skal forstå, at for de som flytter til Norge er det ikke bare å flytte i fra sitt eget land, og legge fra seg alle inntrykk og kulturelle aspekter. Akkurat slik at det ikke er mulig for en nordmenn som flytter til et annet land.

Tilbake til vårt sosialetreff. Vi inviterte alle de frivillige i distriktet, og rundt 20 dukket opp. Marina og jeg hadde laget 6 liter vaffelrøre og var klar til å servere. Melkesjokolade og Bergens fiksesuppe stod også på menyen. Vaflene og sjokoladen var en stor suksess, men de fleste var litt mer skeptisk til suppen. Alle synes det var veldig morsomt å lage vafler, og det var til tider kamp foran vaffeljernet, da alle ville lage.

Kamp over vaffeljernet

Noen av de frivillige med norskeflagg

59 timer til vi møtes i Delhi!

2009-03-30T01:44:00.000-07:00

I det siste har vi vært svært travle på jobben. Vi har arrangert både distrikt og regional samling, to helger på rad, det har vært mye slit, men utrolig moro. Vi begynner virkelig å kunne se resultatet av vårt opphold her, og at vi klarte å opprette en sub-committee for de unge på distriktsnivå, var en drøm når vi først kom hit. Under distriktssamlingen fikk vi opprettet en komitee der de unge kan ta større del i avgjørelses prosessen. Regionale samlingen var også en suksess, og vi fikk prøvd ut flere varianter fra Norges Røde Kors Ungdom, som blant annet Raw War.

For de som ikke vet det er Raw War et spill der man lærer om krigens regler. Vi måtte tilpasse språket og enkelte aspekter slik at det skulle passe inn i Nepal, men ellers var det helt likt den norske versjonen. Folk ble svært engasjerte og ingen av lagene var særlig snille, og bombet både sykehus, skoler og nasjonalforeningen.

I begge samlingene har vi lekt masse leker og spilt flere spill. Jeg har også lært meg en del nye nepalske spill og leker, og har virkelig stor kost meg. For dere som kjenner meg vet at jeg aldri sier nei til å være med å spille. Konkurranseinstinktet er alltid på topp.

All jobbingen de siste ukene, inkludert mitt sykehusbesøk har gjort at jeg nå er svært sliten og gleder meg veldig til ferie. Jeg har bare noen timer igjen på jobb i dag, og i morgen er den sosialtreff med alle ungdommene i distriktet. Som skal få en smak av Norge, med bilder, vafler, fiskesuppe og melkesjokolade. Så tar jeg ferie og drar til Kathmandu, før jeg drar til Delhi på onsdag for å møte mamma, pappa, Renate, Ørjan og Daniel! Gjett om jeg gleder meg. Jeg begynner snart å telle timer istedenfor dager! Vi har de siste dagene hatt storrengjøring i leiligheten vår, da vi har kommet fram til konklusjonen at den må være presentabel når vi får besøk:P

Noen rare kommentarer og hendelser:

2009-03-24T23:26:00.000-07:00

"Meg og språklæreren vår, Prakesh"

Fra District Youth Seminar

€

Utsagn om hvorfor jeg har blitt dårlig i magen:
- Shyam: ”Benedicte du spiser alt for mye, det er derfor du har blitt dårlig i magen.” Marina: ”Hun har fått en infeksjon i magen, det er mest sannsynlig noe i maten fra treningssenteret.” Shyam: ”Nei, i Nepal er det bare to grunner for at man blir dårlig i magen. At man har spist for mye eller drukket dårlig vann, men det finnes ikke infeksjoner i Nepal.” Benedicte og Marina: ”Ikke infeksjoner?” Shyam: ”Nei, i Nepal er det ikke infeksjoner. Du har nok spist for mye Benedicte.”
- Prem: ”Benedicte du er blitt dårlig i magen for at du sitter alltid på kalde plasser. For eksempel når du var på distriktssamlingen satt du rett ned på bakken. Du skjønner når du sitter på kalde plasser, så blir du dårlig i magen.”

Bestefar/presidenten i Kavre Røde Kors er en matmons. Han er ca. 155 høy og ganske god og rund. Han er alltid sulten og gomler alltid på noe. Hver gang vi spiser på noe spør han hva der er, og sier det ikke alltid rett ut, men vil gjerne ha en bit av det vi spiser på:
- Vi har funnet knekkebrød, dyre, men knekkebrød i Kathmandu. Den ene dagen hadde Marina med seg frokosten på kontoret som bestod av knekkebrød og diverse pålegg. Forundret lurte Bestefar hva dette var for noe, og om han kunne få en bit.
- I går dro vi til skredderen for å hente noen klær vi har fått sydd, på veien tilbake gikk vi innom et bakkeri for å kjøpe oss noe å spise. Da vi kom på kontoret satt vi bakevarene på gulvet og jobbet videre på datamaskinene våre. Etter noen timer kommer Bestefar inn til oss og forundret stikker han hodet inn i posen så fort han ser det er mat. ”Hva er dette?” Søtsaker, svarer vi. Nei, han spiste ikke søtsaker. Likte ikke sukker. Han tar seg fortsatt en bit og smaker. Nei, dette er ikke søtt svarer han og drar med seg det som var igjen i posen og sier at han skal finne seg en kopp te. Han var sulten igjen.

De fleste familier i Nepal har ikke kjæledyr på samme måte som i Norge. Alle dyrene vedkommende har er der for en nytteverdig, ikke for å kose med. Hvis man har hund er det for at man trenger vakthund, har man høner er det for eggene sin skyld, har man katt er det for at katten skal jage vekk musene og enkelte har albino mus i bur for at de mener at dem skremmer vekk de andre musene:
- Den ene familien vi bor ved siden har forundret meg siden vi kom hit, da deres dyr er litt uten om det vanlige. Når vi kom hit hadde de en liten kylling, som jeg trodde skulle bli en høne etter hvert, men nei, det ble en hane. Hanndyr har generelt liten verdi i Nepal og blir som oftest knertet ved fødsel. Når hanen var kylling klarte jeg ikke å se forskjell om dette skulle bli en hane eller høne. Jeg tenkte ikke så alt for mye over at de behandlet kyllingen sin ganske annerledes enn andre familier. Da jeg tenkte at dette skulle bli en høne som de skulle få egg av. Kyllingen satt på bordet hos dem, dem maten kyllingen fra hånden og satt med han i fanget og koset med han. Om de selv ikke var klar over at dette skulle bli en hane eller at de feiter han opp til et festmåltid er ikke godt å si, men forundrende er det. Deres andre kjæledyr er en hund. Det er selvsagt ikke noe unormalt å ha en hund, det er bare hunden de har som gjør det hele litt spesielt. Hunden har jeg og Marina døpt Haltus. Grunnen til dette er at Haltus mangler en fot. Han fungerer bra, men har kanskje ikke den samme farten du ville ønsket i en vakthund. I Norge ville denne behandlingen av dyrene være høyst normalt, i alle fall i mitt hode, men her er det litt uten om det normale. Da de behandler dyrene sine som små mennesker og koser og duller med dem. Sin hane og haltende hund.
- I går når vi gikk hjem fra jobb gikk vi forbi huset deres som vanlig. Utenfor lekte dyrene. Ja, den haltende hunden og hanen som jeg trodde skulle bli en høne lekte sammen. Det var en merkelig situasjon, hvordan hunden slo litt med labben på hanen før han rygget litt tilbake og hanen uskyldig dultet borti hunden med nebbet. Hvis du har sett to hunder leke på denne måten ville man synes dette var helt normalt, men i denne familien har hunden og hanen virkelig funnet tonen og lever det gode liv.

Arbeidsledigheten i Nepal er svært høy. Selv om du tar høyere utdannelse er det trolig ikke jobb til deg. Lønnsnivået er svært lavt, spesielt for de uten utdannelse. Dette har ført til at svært mange drar til andre land for å finne lykken. Både for å få bedre utdannelse, men også for å jobbe. Et populært område å jobbe i er Midtøsten, selv om arbeidsforholdene til tider rett og slett kan være jævlige og arbeiderne har lite rettigheter, tjener de ofte 3-4 ganger så mye de kunne ha drømt om i Nepal. Pågrunn av den finansielle krisen har mange av de som har søkt lykken blitt permittert, mange opplever også å ikke få den betalte turen tilbake til Nepal betalt.
- Faren til våre småsøsken har lenge snakket om at han skal dra til et av araberlandene for å jobbe. Han skal dra dit å bli sjåfør, det at han ikke har sertifikatet stopper han ikke. Lønningen hans er ikke mer enn på 600 kroner hver måned. For disse pengene skal mat, hus, skolegang til døtrene og diverse andre kostnader dekkes. Her om dagen kom konen hans til på kontoret vårt veldig pyntet uten at vi tenkte noe mer over det og selv når han sier at han drar til Saudi Arabia i morgen tenker vi bare at han tuller. Neste dag drar vi på jobb og får beskjeden at i kveld drar Sibaram til Saudi Arabia, han kommer ikke hjem før om 2 år. Tenk det, to år? To år uten å se familien sin, to år uten å se barna sine vokse opp, men det er vel kanskje til det beste for hele familien. De for jo trossalt bedre økonomi. Det som gjorde det ekstra rart var at han i grunnen ikke hadde sagt i fra til flere av sine venner, kollegaer på jobb og til oss. Vi fikk beskjeden at han skulle dra i morgen, men trodde i grunnen ikke på ham. Om han ikke liker avskjeder eller om dette er en del av den nepalske kulturen er ikke gått å si. En ting er sikkert at våre småtroll vil ikke se sin egen far på 2 år da han er i et fremmed land og jobber for en bedre framtid for dem.

Sibaram, Srisika og Simran

Ikke lurt å dra på sykehus i Nepal ALENE!

2009-03-22T23:46:00.000-07:00

Hittil i oppholdet har vi vært svært heldige, ingen av oss har vært spesielt syke, og har enda ikke fått opplevd å være ekstremt syke som stakkars Anine (ungdomsdelegat i Sudan). Da jeg ikke hadde klart å spise mat på noen dager, og alt bare rant ut av meg, og jeg hadde blitt flere kg lettere på vekten. Jeg hadde også mistet alt av energi (jeg har aldri påstått at jeg er sterk, men når det selv er tungt å holde en såpe når man vasker hendene kan selv svake meg, påstå at energien ikke er på topp), fant vi ut at det var på tide å dra på sykehuset. Mens jeg lå hjemme, mens Marina var på kontoret og fikset samtidig transport til sykehuset. Etter Marina måtte bruke noen minutter på å overtale de på kontoret at ambulanse ikke var nødvendig, kom en minibuss kjørende for å hente oss. Inne i bilen var sjåføren og tre fra kontoret. Shyam, ble kun med til huset vårt og dro så tilbake til kontoret. Om han bare ville se hvor dårlig jeg var er ikke godt å si, men en ting er sikkert vi trengte han ikke. For da det i grunnen var nok med Marina, var de andre i grunnen kun med for å komme seg på en utflukt.

Etter vi ankom sykehuset snakket vi med en lege og ble sendt på akutten. Ja, hvorfor vi ble sendt på akutten er ikke godt å si, men vi slapp heldigvis å sitte i kø. Jeg ble så slengt ned på en seng og det var raskt 5-6 leger rundt meg. En som målte blodtrykk, en som målte feber og et par som tok blodprøver, mens resten prøvde å finne ut hva som feilet meg. Da vesketapet mitt hadde vært stort de siste dagene, fikk jeg intravenøst trykt inn i armen, mens Marina ble sendt av gårde for å levere blodprøvene. Det skal sies, man klarer seg ikke alene på sykehus i Nepal. Mens jeg lå i sengen ble Marina sendt både hit og dit, for å levere prøver, betale regninger og hente ulike medisiner. Om det er mulig å klare seg alene på sykehus i Nepal er ikke godt å si, men jeg var utrolig glad for at jeg hadde med meg Marina. Etter noen timer ble det avklart at jeg hadde en infeksjon i magen, og fikk dermed flere medisiner i form av sprøyte. I det Marina drar ut for å hente de siste prøvene, kommer bokstavelig talt et busslass med mennesker inn døren. Jeg følte som jeg satt å så akutten på tv, da legene hastet fram og tilbake for å hente ulike medisiner, sprøyter og redskaper for å hjelpe de 50 menneskene som hadde vært i bussulykke. Overalt rundt meg var det skrikende barn og blødende mennesker. Jeg som bare hadde infeksjon i magen og intravenøst i hånden følte meg da veldig overflødig og ville helst komme meg unna, slik at noen andre kunne få sengen min. For i mangel på senger hadde de dratt inn stoler og benker slik at pasientene hadde en plass å sitte og ligge. Snakk om kaos. Etter noen minutter var heldigvis Marina tilbake, og etter vi fikk utskrevet et helt medisinlager og fått beskjed om å komme tilbake i dag fikk vi dra hjem.

Jeg er enda ikke i topp form, men føler meg mye bedre. Krampene og hodepinen er heldigvis ikke like kraftige lengre, og etter noen dager med hvile vil jeg være på topp igjen.

Alltid en grunn for fest(ival)

2009-03-12T00:23:00.000-07:00

Det blir sagt at Nepal har flere festivaler enn dager i året, og det kan til tider virke slik. Det er alltid noe som skal feires, da det er både nasjonale festivaler, men også da de ulike etniske gruppene har ulike festivaler. I Banepa, hvor vi bor, er det hovedvekt av newarer, denne gruppen er kjent for alle sine festivaler, og vi har opplevd ulike varianter av dem, blant annet yomarifestival, yomari er en slags søt matrett som selvsagt har fått sin egen dag. Det er både større og mindre festivaler, som varer alt fra en dag til noen uker.

Den hellige kuen blokkerer veien i Pokhara

Fra Pokhara

Tok også del i Holi

Fra Pokhara

Vi har nå hatt ferie i noen dager, da det var offentlig fridag på kvinnedagen. Gratulerer på etterskudd alle jenter og damer. Det var og offentlig fridag to ekstra dager for å feire Holi, Holi er en av utallige hinduistiske gudene som er gud av farger og vann. For å feire gudinnen Holi kaster alle farger, vann og egg på hverandre. Egg er ikke alltid en del av ingrediensene, men jeg var så heldig at jeg fikk et egg knust i håret. Dette gjorde i grunnen ikke så mye da jeg allerede var dekt av fargepulver og diverse blandinger av vann og farge.

Vi tok oss som sagt ferie og dro til Pokhara, som ligger mye lavere enn Banepa og er dermed mye varmere, så vi booket inn på et hotell med basseng, så det ble noen late dager ved bassengkanten, før vi slengte oss inn i Holi.

Fra Pokhara

Vi dro rene ut av hotellet, og gikk et stykke for noen begynte å rope ”happy holi” og hev farger på oss, det ble etter hvert flere og flere farger, til vi ikke så noe av vår opprinnelige hudfarge. Vi slengte oss på sammen med noe av lokalbefolkningen og kjøpte selv farge for å hive på andre. Dette må være en av de morsomste festivalene jeg har vært med på. Selv om etter jeg har dusjet ikke er fri for farge og klærne mine trolig ikke vil bli helt rene, var det absolutt verdt det.

Både små og store hadde gleden av å smøre farge på oss

Fra Pokhara

Jeg vil også kaste farge

Fra Pokhara

Dans i gatene

Fra Pokhara

Ble egget

Fra Pokhara

Resultatet etter noen timer med Holi

Fra Pokhara

En helt vanlig dag på jobben!

2009-03-04T00:14:00.000-08:00

Ingen dag på jobben er lik og da det for tiden er lite strøm må man finne på alternative ting å bedrive tiden med.

Slik ser altså kontoret vårt ut. Vannet er helt grønt av alger, men vi har fått flere ganger beskjed at hvis vi får lyst på fisk er det bare å fiske. Ikke akkurat så fristende, men ja, det er andre som fisker i dammen...

Tid for lek! Da jeg og Marina er svært glade i leker har vi derfor introdusert noen norske varianter til dem på kontoret. I går ble det tid for både bro bro brille med hele kontoret på slep, hode-skuldre-kne og tå!!

Prem og Marina!! Hvem vinner tommelkrigen?

Prem er den lykkelige vinner

Marsjerende...

Simran, Sisika og Sibaram

Jeg tror det er få som er så opptatte av mat som nepalesere. Første de spør noen når de møter dem er om de har spist og du kan garantere at det kommer opp via en telefonsamtale. I blant kan vi kjenne mat lukten sige inn på kontoret vårt og finner da noen lage en litt mindre komplisert rett på et av de andre kontorene:P

Nyter et varmt måltid

Hvis man kjenner man blir trøtt finnes det også senger på kontoret

Slapper av på sengen

Dans er veldig viktig. Vi blir ofte bedd om å danse og i blant slår vi til med noen trinn!! Her er det opplæring i sving på gang

Fra Blogg feb

"Øvelseskjører" motorsykkelen til kontoret

Fra Blogg feb

Bryllup, sari, stas og jåleri!!

2009-03-03T00:31:00.003-08:00

Det er veldig tydelig at det er bryllupssesong i Nepal for tiden, hvor enn man går ser man en overpyntet bil eller et marsjerende korps komme gående nedover gaten. Noe jeg og Marina vil dra med oss til Norge er den overpyntede bilen som brudeparet sitter i, mens familien går foran bilen og korpset spiller oppmuntrende toner slik at alle får lyst å riste på dansefoten.

Forrige lørdag skulle Umita endelig få sin Sanu. Vi skulle også i vårt første bryllup til noen vi faktisk kjente, ikke en bekjent av en bekjent. De skulle ha normal størrelse på bryllupet, ”bare” 900 gjester. Det skal da sies at Sanu og Umita hadde dobbeltbryllup med storebroren til Sanu og hans kone.

Sari er en tradisjonelldrakt som brukes i flere land, blant annet India, Bangladesh og Nepal. En Sari kan både brukes som både hverdagsplass og festplagg. For en nordmann kan det til tider være vanskelig å se om vedkommende skal på fest eller ikke, da plagget til tider kan være ganske så overpyntet. Jeg hadde allerede kjøpt meg Sari, men jeg manglet noen av delene og Marina manglet hele antrekket, men Subha kom til unnsetning. Hun insisterte først på at vi skulle komme opp og prøve noen av hennes sarier, da en Sari kun består av et stort stykke stoff, vil du aldri finne en Sari som er for liten. Subha hadde mange fine Sarier, og etter en god stund med prøving, latter og dans fra gamlemor i huset var vi ferdig, og vi hadde bestemt oss for at neste dag skulle vi dra på Sari shopping. Selv om selve Sarien kun består av stoff er det mange accesories som følger med, bluse, underskjørt, øredobber, armbånd, smykke, tikka og egentlig så mye glitter og stats du klarer å ta på deg. Neste dag var det altså oppdrag kjøp Sari og mest mulig dill. Det er alltid en fryd å dra på shopping sammen med Subha, og etter noen timer var vi ferdige og var klær til fest.

De to brudene

Umita

Utrolig fin på håret

Sanu, Umita sin ektemann

Bryllup i Nepal er en prosess som varer i flere dager. Man har som oftest fest som både blir arrangert av foreldrene hans og hennes. Vi var med på to dager av seremonien. På fredag var vi med da storebroren til Sanu hentet sin kone hjem til seg. I Norge hvor bryllupsdagen skal vær den lykkeligste i ditt liv, er det her annerledes, her skal bruden se trist ut, for denne dagen forlater hun foreldrene sine og flytter inn hos foreldrene hans. Begge parene giftet seg pågrunn av kjærlighet, og det var ikke alltid like lett for jentene å holde seg triste. Da bruden kommer til sitt framtidige hjem, må brudgommen by på bruden sin. Det var en veldig morsom opplevelse, og vedkommende som skulle ”selge” bruden var veldig hard på budet sitt. Dette var selvsagt bare en lek.

Neste dag var det tid for bryllupsfest. Vi overnattet for anledningen hos Dwarika, da alt skulle foregå i den delen av byen de bor i. Da det ikke er så lett å få kledd på seg en sari, trengte vi hjelp fra to av Dwarika sine søstre, i tillegg til den ene venninna til søsteren. Etter mye fjas og kjas fikk vi på oss finstasen og dro bortover. Man får ganske mye oppmerksomhet som hvit til vanlig, og det var svært få hoder som ikke snudde seg rundt i det de så oss komme gående nedover gaten i en overpyntet Sari.

I Sari

Fra Umitas Wedding

Ved ankomst til bryllupet gir vi Umita gaven, som sitter på utstillg med den andre bruden. Jeg blir litt usikker i giver øyeblikket og presterer å gi gaven til henne med venstrehånden, som er noe man ikke skal gjøre i Nepal. Etter gaven var overlevert gikk vi ned og fikk servert mat og drikke i fleng. Når man er ferdig i denne seksjonen blir man sendt til neste avdeling som er middagen. Da de har 900 gjester, spiser gjestene på ulike tidspunkt og har dermed fått ulike tidspunkt på innbydelsene sine. Etter middag ble det mye dans til stor glede for alle andre. Både jeg og Marina danset Sarien ut av stilling og fikk raskt beskjed om å endre på dette. Dette første også til at jeg ble dratt inn en bakgate av to eldre damer som litt fortvilet ville hjelpe denne hvite hjelpeløse personen, og etter noen minutter var jeg jeg ferdig fikset og ble sendt tilbake til dansegulvet.

Nødhjelp:P

Fra Umitas Wedding

Etter noen timer med dansing var vi vel slitne og satte da kursen hjem til Dwarika for litt søvn.

Mageplask på live tv!!

2009-02-26T02:31:00.000-08:00

Fra onsdag til lørdag i forrige var vi på nasjonalsamling for Røde Kors Ungdom i Nepal. Jeg var svært spent på hvordan samlingen skulle være. Hva ville bli fokusert på? Hvor mange ville faktisk møte opp? Ville det være et ungdomsvennlig program. Den nasjonalesamlingen foregikk i Tanahun, som ligger sør i Nepal. Det var dermed veldig deilig å komme til litt varmere strøk. I Banepa hvor jeg vanligvis ligger med flere lag superundertøy på med, var det her ikke mulig, noe som føltes fantastisk. Når det er nasjonalsamling i Nepal er det en skole som tar på seg ansvaret for å arrangere. Hovedkontoret gir bare en veldig liten finansiell støtte og lager programmet, mens resten av pengene må distriktet skaffe. Da distriktene ikke er de med mest penger blir det dermed mange sponsorer, da man trenger penger til mat og husly for nærmere 300 deltagere.

Alle distriktene gikk i parade

På scenen under åpningsseremonien, Vibeke(vår kontaktperson fra Norge på besøk) og meg

Når det skal være et program blir det lagt veldig mye energi ned i åpningsseremonien, ofte kan åpningsseremonien vare lengre enn selve programmet, som til tider kan være frustrerende. Åpningsseremonien er en veldig fin måte å markere åpningen på, men det fins grenser hvor underholdene tre timer med taler kan være. Det var heldigvis noen innslag av dans og sang, det var da lett å se at salen våknet opp.

Frivillige fikset mat til deltagerne

Jeg spiser maten. Dhal bhat meto cha:)

De neste dagene var det foredrag om ulike emner og litt diskusjon. Etter to dager ble de enige om en plattform de skal jobbe ut i fra, slik at det kan bli mer ungdomsdemokrati.

Jeg (har klippet håret mitt) sammen med en av deltagerne, Navin fra Lalitpur

Sammen med en av de frivillige

Spiller stigespillet! Jeg vant:D:D

Årets mageplask
På kvelden på den siste dagen var det konkurranse og avslutning seremoni på plakaten. Jeg og Marina fant da ut at vi skulle delta på talentkonkurransen, og stilte opp med en miks av ulike norskesanger, men oppfinnsomme dansesteg til. Ja, vi elsker, per spelmann og ti tusen tommeltotta var noen av sangene som fikk sitt gjennombrudd i Nepal. Vi fikk stor applaus og senere på kvelden fikk vi premie. Om dette var en trøstepremie er vi ikke helt bestemt på, men premie var det i alle fall. Avslutningsseremonien dro seg også denne gang noen timer ut over tidsskjema, og jeg og Marina bestemte oss for å lage litt liv. Da vi som stort sett de eneste hadde gitt applaus til de som hadde holdt taler og mottatt diplom, ble det stor applaus når vi skulle opp. Etter at Marina hadde tatt stemningen fra null til elektrisk var det min tur å entre scenen, med litt mindre hell enn henne. Marina som oppfordret alle til å rope, gjorde at jeg også måtte finne på noe sprell og jeg fikk den ”lure” ideen at jeg skulle hoppe bortover scenen med hendene i luften. Etter noen hopp snublet jeg i sceneteppet og som en potetsekk datt jeg langflat på scenen, det var årets mageplask, bortsett fra det faktum at jeg landet på ryggen. Stemningen som til da hadde vært i taket tok fort slutt og ikke en sjel sa at et ord, jeg lå litt fortumlet på scenen i noen sekunder før jeg røyste meg opp og igjen hev hendene i luften, og alle igjen ropte ut. Scenen som ved slike anledninger er fullsatt av diverse viktige personer dro også ganske bredt på smilebåndet, og da de så at jeg også lo, var snart hele scenen i fullatter. Selv om vi etter dette kanskje burde være mettet på oppmerksom, hadde artisten i oss fortsatt ikke tatt kvelden. Senere på kvelden under det kulturelle programmet, dro vi opp på scenen for å danse til en tradisjonell nepalsk dans. Det som da visste seg var at hele programmet hadde blitt spilt inn på live fjernsyn, og alle våre sprell hadde blitt dokumentert. Når vi senere på kvelden gikk hjem fikk vi høre tonene fra den nepalske folkesangen overalt etter som de så oss ”resam phiriri, resam phiriri”.

Vår fantastiske opptreden

”Are you living your dreams right now? Or are you dreaming of how to live?

2009-02-23T23:41:00.000-08:00

Å være på andre siden av kloden i et utviklingsland, kan by på mange utfordringer. Goder som man tar for gitt i Norge, er i Nepal langt fra en selvfølge. Strøm og rent og varmt vann i springen er som oftest fremmedord. Man opplever også mye fattigdom. Det å gå på skole en drøm for mange, et luksusgode, som man i Norge ser på som en selvfølge. Selv om livet her nede byr på mye utfordringer, synes jeg noe av det mest utfordrende er å være borte fra mine nærmeste. Da telefon og internettforbindelsene ikke alltid er de beste, blir det til tider enda vanskeligere.

Min største frykt er at noe skal skje med dem der hjemme og jeg ikke skal rekke fram i tide. I forrige uke døde min bestefar. Han hadde vært syk over lengre tid, men det er fortsatt trist og tungt. Det skjedde heldigvis også noe positivt denne uken, for jeg fikk beskjed om at min bror og hans forlovede venter barn i august. Jeg tror dette var et tegn på at livet går videre. Hverdagslivet består av både liv og død, og må man ta så godt vare på det livet man har når man faktisk lever det. Jeg leste et buddhistisk ordtak ”Are you living your dreams right now? Or are you dreaming of how to live?” Man burde gripe øyeblikket hvis man kan, og leve det livet man faktisk vil leve, i stedet for å drømme om det. Hvor mange av dere tenker ikke: Jeg gleder meg sånn til neste dag, neste uke, neste måned. Hvorfor ikke glede seg over øyeblikket? For neste øyeblikk kan det hende du ikke er der.

Henriette er mitt 2 år gamle tantebarn. Jeg møtte henne når jeg var hjemme i julen, og hun er virkelig en solstråle. Jeg har store planer om å tilbringe mye tid sammen med henne i sommer! Gleder meg også veldig til tantebarn nummer to. Jeg skal bli den tøffe tanta som tar dem med på eventyr!

Nå kan det hørtes ut som jeg i grunnen har det veldig trasig her, men det har jeg absolutt ikke. Jeg bare savner dere hjemme i blant, og for tiden ganske ofte! Savnet kommer og går i perioder kan man vel si. Jeg har og fått min egne lille nepalske familie, så det er grenser for mye man kan klage. Marina, min tvillingsøster, Simran og Sisika mine småsøstre/barn, Subha,min nepalske mor, Samundra, min nepalske bestefar, er noen av medlemmene i min nye nepalske familie:)

Sisika

Krigens regler (IHR) – to shoot or not to shoot?

2009-02-09T22:33:00.000-08:00

”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der å glemme.” Disse ordene ble skrevet av Arnulf Øverland, i 1937, da Europa var på randen av krig og den snart banket på døren til Norge. Min generasjon har ikke opplevd krig, selv om trolig mange av dere, har hørt historier i fra krigen, enten fra skolebøker eller en gripende historie fra en besteforelder.

Denne uken hadde vi kurs for 30 frivillige i Krigens Regler. Ja, det finnes faktisk regler i krig. Utrolig nok, men sant. Selv om det kan være vanskelig å tro, så blir reglene oftere overholdt enn brutt, men media har makt og skaper et annet bilde. Burde vi som bor i Norge, bry oss om disse reglene? Vi er jo ikke i krig. For noen av oss er tanken på krig fremmed og uvirkelig, selv om vi hver dag får det rett inn i stua, når vi ser nyhetene på tv. Selv om tv-bildene kan være sterke, blir alle fortsatt ikke like påvirket. Selv om det fysisk ikke er krig i Norge, har vi soldater i krigsområder. Norske menn og kvinner kjemper for sine egne liv. Er det ikke i alles interesse, at det finnes regler, som kan beskytte dem?

Krigensregler tegnes opp

Da man mangler strøm, må alternative metoder brukes. Jeg har aldri sagt, at jeg kan tegne.

Nepal er et land som nylig kom ut av konflikt. Et land som har opplevd mang et brudd på krigensregler. Skoler som er brent ned, drap av sivile og barn som kjemper som soldater. Det er viktig for både dem som er, har nylig og ikke er i krig (fysisk) å vite om krigens regler, for vi må eller kan engang måtte oppleve krigens råskap. Kunnskap er makt.

:)

De frivillige var svært fornøyde etter endt kurs, og det eneste negative de kunne nevne, var at de ikke ville møte igjen, alle de nye vennene de hadde fått på kurset. Vi brukte mange ulike måter for å lære om Røde Kors og om reglene i krig; tegning, diskusjonsoppgaver og rollespill. Deltakere visste seg å være like kreative under deres presentasjoner, med rollespill og diktopplesning. Lek må også alltid til på kurs, så vi slo an med en god gammel norsk; hode, skuldre, kne og tå, og et innslag med ”mingle mingle”.

"Mingle mingle"

Vi har merket at kunnskapsnivået blant de frivillige er relativt lavt, når der gjelder generell Røde Kors og IHR kunnskap. Vi har til nå hatt 11 presentasjoner for mindre og større grupper, i tillegg til dette kurset. Målet vårt er at noen andre kan fortsette dette arbeidet når vi drar, og har derfor planer om å arrangere en treners trening om Røde Kors og basis IHR.

Diskusjonsoppgaver

Sårede soldater har rett til medisinskhjelp

2009-02-08T22:16:00.000-08:00

Denne uken har vi hatt kurs i IHR, noe som gikk veldig bra, men dette innlegget skal ikke handle om kurset, det kan jeg skrive om senere. Jeg vil skrive om Mina, en av deltakerne på kurset, som også er blitt vår venn. Siden jeg har kommet hit, har jeg møtt mange sterke mennesker, Mina er en av dem.

Da vi lenge hadde lovet henne og komme på besøk, fikk vi endelig tid og kunne dermed dra denne uken. Vi burde forstått noe ikke stemte da hun spurte om vi skulle overnatte, jeg prøvde forklare at vi bare kunne være noen timer. Du skjønner, vi trodde hun bodde i Nala, en av nabolandsbyene. Vi hadde store planer om å dra og komme tilbake i løpet av to timer, da det var en vanlig arbeidsdag.

Det visste seg at Mina bor i en landsby et stykke i fra Nala, for å komme oss dit, måtte vi ta en buss i en halvtime, for så og ta føttene til hjelp for å gå 30 minutter rett opp en bakke. Mina var svært skeptisk til om vi kom oss opp bakkene, men fant fort ut at vi faktisk kunne gå. Mina går denne ruten hver dag, for å komme til skolen. Da hun begynner på skolen klokken 6, må hun stå opp hver morgen klokken 4, for å rekke skolen. Det går bare buss en gang i halvtimen, og hun må bytte buss på veien. Når hun drar til skolen, har hun alltid med seg melk som de selger.

Huset til Mina

Da det er regntid må hun gå denne ruten to ganger om dagen, da hun må ned på markene for å hjelpe til. Selv om livet til Mina kan hørtes hardt ut, er hun faktisk veldig heldig. Hun kommer fra en svært fattig familie, hvor ingen av foreldrene har gått på skole, hvor faren måtte tidlig i arbeid, da faren hans døde når han var liten. Selv om Mina har møtt mye motgang er hun heldig, foreldrene hennes satser på utdannelse, og hun og søsteren er de eneste fra landsbyen til Mina, som går på privat skole. Foreldrene til Mina har ikke råd til å betale skolen for alle sammen, så Mina trenger ikke betale for skolen, men skal jobbe for skolen senere og på denne måten betale tilbake. Ikke aller er like heldig som henne, og faktisk får en sjanse. Det fasinerer meg hvor lett hun kan fortelle om problemene hun og familien hennes har, og hvordan de har kjempet for å komme dit de er i dag.

Jeg hilser på en av mine nye venner

Huset Mina bor i er et hus man kanskje fant i Norge for 150 år siden. Familien fikk en geit i gave når Mina var nyfødt, og dette har ført til at de nå har flere geiter, to kyr og to buffaloer. Hun har også en utrolig søt hund, som lillebroren har døpt Lucky. Den forrige hunden ble tatt av en tiger. Jeg var i dyreparadis.

Meg og Lucky

Mina og geita si

Intet besøk uten Dhal Bhat, men denne gangen hjalp vi litt til. Eller kanskje vi var mest i veien? Hvem vet, men morsomt var det. Vi slet litt med de nepalske metodene, men mat ble det. Det skal sies, at Mina og moren laget hele måltidet, mens vi bare forsøkte litt. De lager maten over ild inne på kjøkkenet, da de verken har gass eller elektrisk ovn. Dette gjorde matlagningen til en veldig spesiell opplevelse. Vi fikk også høre at grunnen til at vi ikke klarte å sitte på huk så lenge, var for at vi var tykke. Hun hadde også vært tykk en gang, men nå når hun gikk så langt til skolen, hadde hun blitt tynn.

Maten lages over et bål

Denne stilingen er ikke mulig for feite mennesker, altså oss

Mina stolt foran huset sitt